søndag 14. mars 2021

Sett og hørt i Skien og Grenland

 

Sett og hørt i Skien og Grenland

Gjennom mitt arbeid med lokalhistorie og på Telemark Museum har jeg gjennom årene fått fortalt mange historier fra Skien og Grenland. Slike historier hører med til folkloren i bysamfunnene, og jeg har prøvd å notere de ned etter hvert som jeg fikk dem fortalt. Det ble aldri noen bok av det, slik tanken kanskje var, men nedenfor vil jeg gjengi noen av disse historiene som gått mann og mann imellom i byen og distriktet gjennom årene.

Tor Kjetil Gardåsen


Valgkjøring

En av Skien Høyres gamle støttespillere fortalte denne historien:

"Jeg hadde meldt meg til valgkjøring for Skien Høyre. Det var slik at velgere som hadde vanskelig for å komme til valglokalet kunne ringe til Høyres kontor, og så stilte medlemmene av Høyre opp med sine biler og hentet og kjørte dem hjem igjen etterpå. Ett år hadde jeg kjørt to damer fra ett av Skiens bedre boligområder, og da jeg satte dem av hjemme etterpå sa jeg: "Jaja, det var hyggelig, så har Skien Høyre fått to stemmer i dag, da." "Å, neida," sier damene. "Vi stemmer Arbeiderpartiet, vi. Vi pleier bare å ringe til Høyre, for det er de som har de fineste bilene!"


Viktig jobb på Landmannstorget

På Landmannstorget var det mange mennesker som hadde sitt daglige tilhold. Her var det også en del av byens originaler som pleide å være. En av disse var en som vanligvis sto her om dagen og kikket utover. Det var det han gjorde, og det var liksom jobben hans, det å stå på Landmannstorget med hendene på ryggen og se utover og passe på at alt gikk for seg som det skulle i byen.

Så var det ett år som det begynte å nærme seg ferien, og en kom opp til ham og spurte: "Åssen er det med deg `a, ska` du ha deg noe ferie i år, à?" "Nei," svarte han. "Får `kke vikar, serru."


En kjapp bilferie

Bilen gjorde det mulig å reise på ferie for mange som ikke hadde vært vant til dette tidligere. En historie fra Gråtenmoen forteller imidlertid at det ikke alltid var så lett å komme i gang med å ta seg ferie.

"Bestefar hadde aldri hatt ferie. Så gikk de og masa på `n at han skulle ta seg ferie, og te` slutt så ga `n seg. Satte seg i bilen og kjørte te` Kristiansand. Der la `n seg inn for natta. Men han lika seg ikke der, brøyt opp og kjørte oppover Setesdalen. Der la `n seg inn igjen, men han lika seg ikke der heller og brøyt opp på nytt. Klokka halv fem om morran var `n hjemme igjen på Gråtamoen. De erta `n fælt for den ferien der."


Stille på kort varsel

Etter Menstadslaget i juni 1931 ble det tilkalt et gardekompani fra Oslo for å holde orden og slå ned eventuelle videre opptøyer. I tillegg til gardekompaniet, som var forlagt på Gråtenmoen, ble også Telemark Regiment beordret til å innkalle en styrke som skulle settes opp som en sikkerhetsvakt på Gråtenmoen. Denne styrken måtte innkalles på forholdsvis kort varsel.

Blant de innkalte var en av byens kjente skikkelser som til daglig stort sett pleide å gå i byen med høy promille. Da han møtte på Gråtenmoen var han også "på druen". Kapteinen gikk langs geleddene og mønstret mannskapene, og kom frem til vedkommende: "Men De er jo ikke edru, De mann," sa han. "Hvem f.... kan stille edru på så kort varsel?" var det kjappe og selvinnlysende svaret.

Dersom han ikke var blant de som ble hjemsendt, ble han muligens plassert i kategorien "øvrige upålitelige", som ble forlagt som reserve på Heistadmoen.


Eg trur me ventar te` i morgo”

En kar fra bygdene hadde flyttet til Skotfoss, men etter hvert fant han livet så tungt at han gikk til slakter Oterholt og lurte på om han ikke kunne gjøre det av med han, siden han drev i den bransjen. Jo, det skulle vel bli en råd med det, mente Oterhholt, men det hastet vel ikke slik, han hadde vel tid til et glass vin først? Jo, han hadde vel egentlig det når han tenkte seg om. Det ble både ett glass og to og tre, og stemningen bedret seg, men så sier Oterholt at: "Ja, vi har vel en jobb vi skulle ha gjort, vi." "Nett no ser eg noko ljosare på livet. Eg trur me ventar te` i morgo," sa han og tuslet hjem igjen.


"Gollane ska` vi klare sjæl", Simensen

Den kjente fotballspilleren Einar "Jeja" Gundersen fra Odd var tatt ut på landslaget. Den gangen var det ikke samlinger på forhånd, laget møttes bare litt før kanpen og la opp taktikken der og da. Skipsreder Halfdan Ditlev-Simonsen fra Oslo var kaptein og instruerte med skarrende vestkantstemme: "Når jeg har kommet foran mål, sentrer De inn til meg, og så scorer jeg." Da svarte "Jeja" fra Skien: "Gollane ska` vi klare sjæl, Simensen."

"Jeja" spilte 33 landskamper mellom 1917 og 1928 og skal være den landslagsspiller med flest scoringer, så han hadde absolutt sine ord i behold. (Fortalt av Nicolai "Nikken" Johansen under fotballkveld I Brekkeparken i 1991).

 

«Det her æ `kke noen kafe»

På den gamle Floodeløkka i Porsgrunn var det busstopp. En gang kom det på en på bussen med to svære begre med pølser og potetstappe. «Det her æ `kke noen kafe», sa billettøren. «Nei, det er akkurat derfor jeg har tatt med meg mat,» var det kjappe og selvfølgelige svaret tilbake.


Amerikatur

Det var et bord på lunsjrommet på Hydro der de var så fæle til å erte hverandre. Så var det en som hadde vært i Amerika og skulle fortelle. «Det flyet gikk så rolig at da vi fløy fra København, så satte jeg et pjolterglass på bordet foran meg, og da vi landa i New York, så sto det glasset akkurat på samme plassen.» Så blei det litt stille rundt bordet, og de visste ikke akkurat hva de skulle si. Så var det en som var frampå: «Opplevde ru no` annet på den turen, a?»


Fjellfly til Stavanger

Fylkeskonservator Halvor Landsverk skulle sammen med grosserer Halvor Dahl og en til fra Handelsstevnet fly med Fjellfly til Stavanger for å besøke Nordsjømessa i forbindelse med sitt arbeid med Handelsstevnet. Like etter at de hadde tatt av fra Geiteryggen spratt døra på flyet opp, og Halvor Dahl «hokk for open dør over Hjellevatnet». «Det var som ein kjellarlem,» sa han etterpå. Flyveren reagerte imidlertid raskt og fikk åpnet et vindu på motsatt side. Etter at de hadde vært nede på Geiteryggen og tjoret døra, la de i vei igjen. De satt inne i samme kabinen som flyveren, slik at de hadde mulighet til å snakke med ham. «Du flyg vel ofte til Stavanger, du,» sa Landsverk. «Nei, der hadde han aldri vore,» sa han. «Ja, du har vel kart da,» sa de. “Jo, han hadde eit vegkart ein eller annan stad.” «Men me kom fram på den måten at sjølv var eg kjend til Fyresdal. andremann hadde hytte i Setesdal, så han var kjent der, og den tredje hadde vore lærar på Jæren nokre år, så han var kjent på dei kantar. Og me flaug rett på Sola. Men da me forlot flyet sa flygaren at me måtte ikkje vere seine. Nei, kvifor det? Nei det var ikkje landingslys på Geiteryggen, så de måtte vere tilbake før det blei mørkt. Men turen var fin, den, og me ga flygaren 50 kroner ekstra for rask reaksjon da døra spratt opp.”


«Nå er vi på Nylende»

«Kona hadde invitert 3 senile tanter til kaffe. Plutselig sa den ene: «Nå er vi på Nylende.» Da reiste alle tre seg i sofaen.»


Kort hår

Sveisen for gutter på 1950-tallet var kort. Frisørene la klippemaskinen mot hodebunnen, la en kam mellom maskinen og hodet, og snauet det meste av håret. Det ble gjerne stående litt hår foran til en såkalt «piggsveis». Noen hadde mistanke og at frisørene ikke kunne klippe noe annet. En gutt ba frisøren så pent om han kunne sette igjen litt hår. «Du kler `ke det,» sa frisøren og snauet fra nakken og opp som vanlig.


Delfinpark i Skien

En dag ringte en utflyttet skiensmann til kontoret. Skien var en bra by, fremholdt han, men det var en ting Skien manglet. “Hva er det, da?” spurte jeg. Jo, det var en delfinpark. Han hadde vært i Australia, og der var det slike delfinparker, og det måtte man få i Skien også. Jeg ytret at jeg hadde aldri følt savnet av en delfinpark som særlig stort i Skien, men greit nok. “Hvor skal den delfinparken ligge, da?” spurte jeg. Jo, den skulle ligge på Stevneplassen, hadde han funnet ut. Jeg forsøkte meg med at det var kanskje ikke helt klima for delfiner i Norge med mye is på vannet om vinteren osv., men det bare prellet av. “Hvem skal ha ansvaret for den delfinparken, da?” spurte jeg. Jo det var meg. “Jeg?” sa jeg. “Jeg har da ikke greie på delfiner.” Jo, han hadde funnet ut at jeg var rette person til å skaffe Skien en delfinpark. Så hvis jeg ville være vennlig å finne frem blyant og papir, så hadde han funnet navn og telefonnummer til alle jeg måtte ringe for å legge frem denne ideen.

Senere forhørte jeg med andre om samme person, og de fortalte at han hadde det med å ringe rundt til folk med slike ideer. Noen hadde bl.a. fått telefon om at det burde anlegges en fornøyelsespark a la Liseberg på Bøleveien mellom kornsiloen og jernbanesporet.

Det er liten tvil om at Skien ville vært en langt mer spennende by dersom prosjekter som dette hadde latt seg realisere.


Byvandring med øl

På 1980-tallet var jeg med å arrangere en historisk byvandring på Bakken i Skien. Det var et fellesarrangement mellom flere av byens historiske foreninger. Dette var mens Lundetangens bryggeri ennå var i drift, og arrangørene hadde fått en avtale med bryggeriet om at etter byvandringen kunne alle deltakerne komme opp på loftet på Lundetangen og få litt bevertning og høre litt om Lundetangens historie. Det ble satt inn en liten annonse i avisene. Men folk i byen oppfattet denne annonsen som at “Nå er det gratis øl på Lundetangen”, så da jeg kom ned til Bakkebrua hvor dette skulle starte, var det intet mindre enn et folkehav der. Min første tanke som medarrangør var at “Hjelp, det er jo ikke plass til mer enn en brøkdel av disse menneskene på loftet på Lundetangen!”

Byvandringen gikk imidlertid sin gang, og den store folkemassen seg langsom gjennom gatene på Bakken. Da man begynte å nærme seg bakken opp mot Lundetangen, så en hvordan folk begynte å posisjonere seg for å sikre seg et godt utgangspunkt. Loftet på Lundetangen fylte seg fort opp, og nedover trappa stod det tett i tett med mennesker, og ute på gaten sto resten av folkemassen. De andre som var med på å arrangere byvandringen sa til meg at “Du ordner den køen her, du, Gardåsen” og pilte opp og sikret seg gode plasser. Jeg tenkte at å ordne køen, det var jammen lettere sagt enn gjort. Min jobb denne kvelden ble I alle fall å stå på trappa på Lundetangen og rope utover folkemassen at “Dessverre, dessverre, det blir nok ikke noe øl på dere her i kveld.” Så jeg ble selvsagt kveldens populære mann på det.

Da de fleste var gått hjem, fikk jeg lurt meg opp trappa så jeg fikk et lite gløtt inn i lokalet, og det salige ansiktsuttrykket på de som satt der med hver sin øl i hånda var nesten verd hele forestillingen. Men lærdeommen er at inviter ikke hele Skiens befolkning på gratis øl hvis ikke du har veldig mye øl og et veldig stort lokale.


Fortærte ender

Journalist Knut Johnsen bodde rett på utsiden av Brekkeparken. Her hadde han et godt utgangspunkt for å følge med i det som foregikk i parken, og skjedde det noe, var han interessert i å skrive om det. Av og til fikk han imidlertid snusen i saker som parken og museet egentlig ikke var så interessert i at det ble skrevet så mye om.

Ett år hadde Museets venner gitt ender til andedammen i parken. På høsten tok imidlertid vennene endene tilbake, slaktet de og spiste de til middag hos Løvenskiold på Fossum. Dette kom Knut for øre, og han så straks en god journalistisk sak. Han ringte til formannen i museets Venner, Gudrun Cappelen, som kunne fortelle at joda, de hadde spist endene, og de smakte aldeles fortreffelig. Saken kom i VG under overskriften «Forært – fortært». Knut avsluttet artikkelen med å skrive at nå hadde også han meldt seg inn i Museets venner. Om det ble flere andemiddager på Fossum er imidlertid usikkert.


Lydige politihunder

Driveren av restauranten i Brekkeparken var en sen kveldsstund på en inspeksjonsrunde sammen med museets kontorsjef. Ved et uhell kom de til å utløse alarmen, som gikk rett til vaktmesteren. Han hadde beskjed om å ringe politiet når alarmen gikk. Politiet kom raskt til stede med to hunder, som de slapp i parken og som kom i hundre kilometer etter de to. Driveren hadde imdlertid hatt schäfer selv og visste hvordan hunder reagerte. Han snudde seg mot hundene og kommanderte «Sitt». Hundene satte seg øyeblikkelig ned, og han sa til kontorsjefen: «Nå kan vi gå.» Da de kom opp til porten, sa de til politiet. «Nå kan dere hente hundene deres. De sitter nede ved kafeen.»



Det var en til, men han gikk ut den andre veien.”

I mange år sto figuren med Henrik Ibsen i sørfløyen på Brekke. Han sto påkledd med frakk og hatt og slik at han gikk gjennom en dør og inn i neste rom. En kveld skulle omviserne stenge museet, og akkurat i det den ene av omviserne skulle gå inn i sørfløyen for å kontrollere at det ikke var noen igjen der, kommer det en mann ut. Han hadde åpenbart vært på restauranten, for han var litt på en snurr. For å slippe å gå hele runden gjennom sørfløyen, spurte omviseren om det var noen andre igjen der inne. “Det var en til, men han gikk ut den andre veien,” sa han. Det var sikkert Henrik Ibsen på vei ut døra han hadde observert.


Whisky på nattskiftet

På Metallurgen i Porsgrunn var det i gammel tid slik at de fylte ovnene med trillebår. Da måtte de holde telling med hvor mange trillebårlass de skulle ha av de ulike delene for å få den rette blandinga. Samtidig var det slik at på nattskiftene hadde de gjerne noe på noen flasker. På et nattskift var det blitt såpass mye fra de flaskene at de etter hvert kom ut av tellinga og bare fylte på. Ovnene ble imidlertid tappet og blandinga skipet ut. Etter 14 dager kom det telegram fra kunden med spørsmål om de kunne skaffe mer av den blandinga, for det var den beste de noensinne hadde fått. Direktøren tok med seg telegrammet ned til skiftformannen, som bare kunne klø seg i hodet og meddele at “Jeg har ikke annet forslag her her enn at direktøren får spandere ei flaske whisky på neste nattskift.”


Brannutrykning til Vestsida

Den gamle porsgrunnsbrua forbandt Øst- og Vestsida, men delte også byen i to når den måtte åpnes, noe som skjedde både titt og ofte gjennom dagen med åpninger som kunne vare både vel og lenge og hvor folk og trafikk bare måtte belage seg på å vente. Teknikertoget på 17. mai hadde ett år en plakat hvor det var tegning av en brannutrykning som skulle over til Vestsida, men som var blitt stanset av en bruåpning. Fra førersetet i brannbilen roper brannsjefen over til brannstedet: “Hold ilden ved like til vi kommer!”


Service for Luksefjellfolk

Butikkene i Duestienområdet hadde fra gammelt av mange kunder fra Gjerpen og Luksefjell. Det hørte med at butikkene her pleide å hjelpe folk fra bygda med ulike gjøremål når de ringte, veien til byen var tross alt lang, og det kunne være godt å ha noen i byen til å ordne praktiske ting for seg. En gang ringte det en kar fra øverst i Luksefjell til O. P. Sondresen i Mælagata og sa at han hadde vært så fryktelig sjuk i vinter og lurte på om ikke de i butikken kunne gå på polet og kjøpe en halvflaske til ham og få den sendt av gårde med Luksefjellruta, så ville han straks føle seg bedre. Jo, de så gjorde og fikk pakka av sted på bussen. Senere viste det seg at mannen nok hadde et forbruk som var adskillig mer enn gjennomsnittet og pleide å ringe til alle butikkene i Duestien etter tur med det samme spørsmålet. Så det var nok ikke den eneste pakka som var blitt sendt med Luksefjellruta gjennom årene.


E` det bære no?”

Ein kar frå Seljord hadde vore ein tur i Skien. Etter at han hadde gjort dei ærenda han skulle, var han innom både Gimle og Sentrum, so da han sette seg i bilen oppover, hadde han ei forhaldsvis grei promille. Ved Fjærekilen sto imidlertid lensmannen i Solum. Etter å ha kontrollera vognkort og førarkort sa han: “Jeg synes det lukter alkohol, jeg.” Seljordingen sveiva opp bilruta til det berre var ein liten sprekk att øvst og sa ut den: “E` det bære no?”


ikkje sea det kom pol på Rjukan

Ein kar frå Vest-Telemark var blitt teki for promillekøyring. Hos legen var det eit skjema med spørsmål han skulle svarast på. “Drikker De daglig?” spurde legen. “Ja hvis her e` noko å få tak i, so”, svarde mannen. “Har De hatt et alkoholproblem?” var neste spørsmål. “Nei, ikkje sea det kom pol på Rjukan,” var svaret. Vest-Telemark var lenge tørrlagd, og for han var alkoholproblem fyrst og framst problem med å få tak i alkohol.


Trene eller gå att

Knut Buen går det mange historiar etter, ikkje minst om gode og høvelege replikkar. Ein gong underheldt han på sommaropninga av Eva Bull Holtes museum i Åmotsdal. Etter forestillinga sa styreformannen: «Nå må du passe på å holde deg i form, da, Knut så vi kan ha glede av deg i mange år ennå.» «Ja, hvis ikkje fær eg gå att, då!» svara Knut.