Langs Frierfjordens bratte skrenter (Trykt i Porsgrunnsposten)

Saltbua 14 sept 2007 002

UT MOT FJORDEN: Saltbua - et nes i Frierfjorden med fabrikkene på Herøya langt bak.

Saltbua fyrlykt.

Bilde Versvika 11 mai 2008

ISDAM: En av de flottest utførte isdammene i Grenland ligger i Versvika.

Tunneller i den frodige løvskogen på kalkgrunnen ut mot Frierfjorden. Fra Versvika.

Bilde Versvika 11 mai 2008 144

MASTEFØTTER: Fire betongblokker ute i sjøen har vært fundament for taubanemast.

Bilde Versvika 11 mai 2008 219

BOPLASSIDYLL: Frodig og lysende forsommer i Bøkkerkåsa, en tidligere boplass ved fjorden.

Bilde Versvika 11 mai 2008 227
TROPISK HAV: Millioner av år har det tatt å bygge opp de kalkholdige lagene ut mot Frierfjorden.

Bilde Versvika 11 mai 2008 233

MYE KLATRING: Skrenter opp og skrenter ned kjennetegner Frierstien. Her er det satt opp trapp.

Av Tor Kjetil Gardåsen

De bratte skrentene ut mot Frierfjorden byr på mange natur- og kulturopplevelser. Men en må være forberedt på å kravle, klatre og nesten henge i armene når en skal begi seg ut på denne delen av kyststien.

-------

Frierstien mellom Herøya og Brevik er en mye brukt turløype. Dette stykket av kyststien, som ble ryddet og blåmerket for noen år tilbake, har mange opplevelser både når det gjelder natur og kultur. Men skal en gå langs stien, må en være forberedt på et krevende terreng. Ikke alle steder er det barnevognløype, for å si det slik. Og selv off-roadere vil snart måtte parkere sykkelen og fortsette videre til fots.

Men Frierstien gir belønning på andre måter. En kommer høyt opp på svimlende stup og har luftige overblikk over et grenlandsk fjord- og industrilandskap. Eller en finner seg bortkommet og bortgått i mørke daler der løvhenget stenger for sol og himmellys. I de bratte og forrevne fjellsidene er det dype gjel og styggbratte berghamre. Og på utsiden ligger fjorden og kaster sitt kraftige lysskimmer opp i de bratte skrentene der varmekjære vekster vokser og trives.

Søndagstur på skalldyr

De steile skrentene ut mot Frierfjorden er vestkanten av den langstrakte kalksteins- eller kambrosilurformasjonen som går fra nord til syd gjennom Grenland. En gang i tiden, for 4-500 millioner år siden, skal denne berggrunnen ha ligget nede ved dagens Kanariøyene i et tropisk hav med et mylder av sjødyr og planter. Her avsatte det seg langsomt lag på lag av kalkholdige rester etter disse dyrene og plantene, som i dag er å finne i fjellet som fossiler. I et tidsspenn på 100 millioner år bygget dette seg opp lagvis som havbunn med noen desimeter for hvert tusenår.

Løfter vi blikket over til den andre siden av Frierfjorden der petrokjemianleggene i Bamble ligger, er berggrunnen en annen. Her er alt fjell eldre, opptil 1500 millioner år, og består av gneiser og andre bergarter. Dette er det rotekte norske grunnfjellet, mens det sammensatte og langt mer interessante oslofeltet har sin vestgrense der Eidangerhalvøyas skrenter går ned i Frierfjorden. Forøvrig fortsetter skrenten som en bratt og høy undersjøisk fjellvegg under overflaten mot Porsgrunnselva og med en brattskrent som går ned til 98 meters dyp.

Luftbårne sjøfossiler

Starter vi med å gå Frierstien fra nord, fra Herøyasiden, er Bøkkerkåsa det første stedet vi kommer til. Her, hvor det i dag er et grønt og populært friluftsområde med mulighet for bading og rasting, lå det i gamle dager en boplass. En av de som holdt til her var vel bøkker eller tønnemaker og laget kar og tønner til salting av fisk.

Kyststien fortsetter i strandkanten videre mot Versvika. Her strekker jordene seg fra sjøen og oppover mot gården, og bak denne, inne i skogen, finner vi en av de flottest murte isdammene i Grenland. Nede ved fjorden ligger steinmurene og tuftene av ishuset der isblokkene fra dammen ble lagret før seilskutene kom og fraktet isblokkene til England. Et helt annet minne i Versvika er de fire betongfundamentene som står ute i sjøen. På disse sto mastene til taubanen som fraktet kalkstein fra bruddene på Kjørholt til Herøya. Taubanetraséen kan fortsatt ses som en gate i skogen over en stor del av Eidangerhalvøya. Dagen lang gikk rekken av vagger sin stille ferd oppe mot himmelen bare avbrutt av litt romling hver gang vaggene passerte en mast. Her oppe fikk sjødyrene fra Kanariøyene sin siste ferd før de endte opp i fullgjødselproduksjonen på Herøya.

Naturreservater på rekke og rad

Med den spesielle berggrunnen og vegetasjonen i skrentene ut mot Frierfjorden er det ikke å undres over at det er opprettet flere naturreservater her. I Versvika ligger et botanisk fredningsområde med ville orkideer og andre varmekjære planter, som Hydro fikk beskyttet med et høyt gjerde omkring allerede i 1927. Og Søndre Versvika naturreservat har fredete bergarter med fossiler. Ved Åsstranda er det vernet en urørt forekomst av alme- og lindeskog på kalkgrunn, og her ligger også et steinbrudd der det ble tatt ut kalk til cellulosefabrikken på Herre og fraktet over fjorden i lektre. Ved Hitterødbekken er det vernet et våtmarksområde med en sjelden insektfauna, og endelig har vi Frierflogene naturreservat med sine 650 mål som har mange vegetasjonstyper og som ytterst ender opp i Dammane landskapsvernområde.

Lyststed og havner

Noen fant strendene langs på Frierfjorden så inntagende at de bygde seg landsted her. Et slikt sted er Sommerlyst. Navnet smaker av sorgløse feriedager i glitrende solskimmer fra fjorden, og fortsatt kan vi se rester etter den gamle hagen i den lune bakken.

Andre steder langs fjorden var havner for gårdene på Eidangerhalvøya, slik som Åsstranda og Gravastranda. Dette var gamle båtstøer for noen av de eldste gårdene i området med forbindelse både oppover telemarksvassdraget og utover langs kysten.

Saltbua er ett av de få stedene der det er bebyggelse helt nede ved fjorden. Her ligger jordene like i vannkanten med vidt utsyn både oppover og utover. I dag er Saltbua et velstelt bruk som forteller om vilje til å holde hus og innmark ved like. Det må ha vært plassen for ei bu for salt til salting av fisk her. Og med salt fra Saltbua og tønner fra Bøkkerkåsa skulle en være godt rustet til å ta hånd om fiskefangsten fra Frierfjordens dyp.

Brattlendt kongevei

Kongsklev lenger ute kan kanskje settes i forbindelse med sagnet om de to kongene, Gjerstadkongen og Bratsbergkongen, som skal ha kjempet et durabelig slag på Stridsklev. Da Bratsbergkongen fikk vite at Gjerstadkongen var landet ved Nystrand, la han til land og gikk opp en bratt fjellsti og førte sine menn til StridskIev, der han overrumplet og holdt slag med Gjerstadkongen.

Og endelig er det den bratte og mektige Prekestolen, som henger ut over fjorden. Alle som har dristet seg ut på kanten har kjent suget i magen. Og kanskje med rette, for geologene er langt fra sikre på om den vil holde seg på plass her oppe i fjellsiden for all fremtid.

Men enn så lenge er Frierskrentene med alle sine merkverdigheter tilgjengelige for den som vil sette av en søndag eller noen ettermiddagstimer til litt kravling med innlagte overraskelser og stemningsopplevelser.

Kilder:

Turstier i Grenland. Frierstien Herøya - Brevik. Brosjyre utarbeidet for Porsgrunn og Omegn Turistforening av Myrica A.S. ved Kjell Ivar Brynsrud.

I. C. Ramberg: Boken om Eidanger.

Bilder:

Bilde 038713

SOMMERBAD: Badeliv i Frierfjorden i 1941 med taubanen over hodene.

Foto: Norsk Hydros bildearkiv.

Saltbua 14 sept 2007 018

FRODIGE SKRENTER: De bratte skrentene ut mot Frierfjorden ligger badet i et kraftig sollys. Kalksteinen gir god jord for ulike slags planter.

Kulturminner langs fjord og elv (trykt i Porsgrunnsposten)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Elva og fjordene i Porsgrunn byr på mange muligheter for maritim oppdagelsesferd. Her finner vi minner etter skipsfart og båttrafikk. Vi skal på tur i vannkanten mellom sjøboder og steinbrygger.

Setter vi oss hundre år tilbake i tiden var det elva og fjorden som var hovedtransportåren gjennom Porsgrunn. I dag kan vi knapt forestille oss den store trafikk av farkoster som var på Porsgrunnselva og Frierfjorden. Lokalbåter, slepebåter, lektre, lastebåter og oversjøiske dampskip fartet opp og ned på vassdraget dagen lang. Og før dampskipene var det seilskutene som rådde grunnen.

Beddinger på flatmark

I dag finner vi minner etter dette flere steder. I den store perioden for norsk seilskipsfart i andre halvdel av 1800 - tallet ble det bygget skip nesten på hvert sted der det var flatt nok til å anlegge en bedding. På vestsiden av Porsgrunnselva lå det flere skipsbyggerier: på Lergravstrand på Tollnes, Lahelle, Moldhaugen og videre utover ved Knarrdalstrand med Stokkeverven og Ellef Gundersens verv.

Skipstømmer i trange daler

På enkelte steder ble det dyrket frem skipstømmer til skutebyggingen. Eikeskogene langs kysten var allerede på 1600 - tallet blitt sterkt uthugget, og for å dyrke frem eiketømmer til skipsbruk i århundrene som fulgte ble det på enkelte steder plantet eiketrær som skulle vokse seg store og bli fremtidens skipstømmer.

På Mule Varde finner vi rekker med slike store eiketrær på østsiden ned mot Eidangerfjorden. Trærne er plantet i en trang dal, og dette gjør at de strekker seg riktig godt mot lyset og sola under veksten og bli høye og rette. I våre dager er trærne blitt så store at de kan brukes, men i mellomtiden har stål erstattet tre i skipsbygging. Så står eiketrærne der - til ingen praktisk nytte, men som en illustrasjon til den evige erkjennelsen om at hver tidsalder har sine egne vurderinger og at det er ingen gitt å forutsi fremtiden med særlig stor treffsikkerhet. Men selv om trærne ikke trengtes som skipstømmer, utgjør de for vår tids mennesker et tankevekkende natur- og kulturminne. En annen eikeskog ligger nedenfor Knarrdal gård på Vestsiden. Også denne har trolig blitt plantet med skipstømmer for øye.

Ruvende sjøboder og solide steinbrygger

Noen steder langs elva finner vi fortsatt gamle sjøboder. Med sine spisse gavler og luker på veggene ruver de høye og mektige ut mot elva. Tidligere var det mange av dem, og sjøbodrekker utgjorde fasaden mot sjøen for flere norske kystbyer. Sjøbodene var nødvendige lagerboder for varer som kom med seilskutene, særlig korn. Med sine værslitte vegger av panel og tømmer står de som gamle kjemper som har trosset tidens tann. Sammen med sjøbodene finner vi steinbryggene, solide og tidløse med sitt puslespill av naturstein.

Skipsskrog i lag

Når seilskutene hadde gjort sin tjeneste, gikk de til opphugging eller ble senket i sjøen. I Torskeholet, en bukt ved Balsøya i Voldsfjorden, fant marinarkeologer fra Norsk Sjøfartsmuseum omkring år 2000 mange sunkne skipsvrak. Disse var fra et tidsrom helt fra middelalderen til langt inn i det 20. århundre. Bevaringsforholdene for trevirke i Torskeholet er gode, ettersom Telemarksvassdraget fører med seg store mengder ferskvann, slik at at pælemarken ikke trives her. Dermed kan skipsvrak overleve langt bedre enn i rent saltvann. I dag ligger det gamle lektre i vannflaten i Torskeholet, men under vann skal det ligge spennende gamle skuter på lur. Her kan det være duket for en marinarkeologisk utgravning.

Varperinger

Solid forankret i fast fjell står de gamle varperingene. De er kraftige smidde jernringer som har hatt en motstand mot rust som ville gjøre enhver bileier misunnelig. I varperingene ble trossene til seilskipene gjort fast, slik at sjøfolkene ved hjelp av ankerspillet kunne hale skuta motstrøms opp elva. Å få en skute opp fjorden til Porsgrunn eller kanskje helt til Skien på denne måten kunne være et tidkrevende arbeid. På 1800 - tallet kom det slepedampskip som tok seg av denne jobben, men skipsmannskapene før dette må ha hatt en stri tørn. Ringene kunne også brukes til fortøyning, bl.a. for seilskuter i vinteropplag. Vinteren gjennom lå det skuter i opplag på elva, noe vi ser på gamle fotografier.

Nattlig kystseilas

Da dampskipene begynte å seile langs kysten, kunne de gå for egen maskin i innenskjærs skjermete leier. Fra fjordområdene i Grenland går leia mot Kragerø gjennom Såsteinsundet, over Eksefjorden og gjennom Kreppa og Langårsund.

På slutten av 1800 - tallet begynte Staten å sette opp mindre fyrlykter eller såkalte ledfyr langs seilingsleiene. Dette var en revolusjon for samferdselen. Mens ledfyrene langs kysten for lengst er erstattet av moderne lykter drevet av solcellepanel, står de opprinnelige fyrlyktene flere steder langs Porsgrunnselva. På Lysthusåsen på Vestsida, midt ute i Porsgrunnselva, og videre på Kjørbekk og i Gråten finner vi fortsatt slike gamle fyrlykter. De står i trehus, robuste små bygninger av tungt og malment trevirke.

Kystens kulturminner forteller oss om en svunnen tid med en annen livsform. Rytmen i kystbyene fulgte seilskipene og dampskipene, og folk fulgte med i det som skjedde på elva. Det som hendte her var samtaleemne og sto sentralt i oppmerksomheten. Folk i kystbyene var knyttet til vannet og sjøen på en måte vi i dag knapt kan forestille oss.

Bilder:

Kopi av varpering 002:
FOR SEILSKUTENE: Varpe- og fortøyningsring av jern markert med maling på fjellet. Denne står ved Knarrdalstrand.

Bilde DSCN0031

SISTE HVILESTED: I «skipskirkegården» i Torskeholet ligger det dag gamle trelektre der skog og gras har fått godt rotfeste.

Bilde DSCN 0161 Fyr Lysthusåsen.

FYRLYKT I ÅSEN: Den gamle fyrlykta på Lysthusåsen viser seilingsleia opp Porsgrunnselva og er overettlykt med en lykt på Porsgrunnsbrua.

Fyrlykt i Porsgrunnselva.

Bolighus og sjøbod på Vestsida.

Kulturminner ved elv 024.

MASSIV GRANITT: Fortøyningspuller i solid gråstein ved brygga på Vestsida.

Kulturminner ved elv 031:
GAMMEL LOKALBÅTBRYGGE: Det gamle bryggemiljøet står fortsatt på Vestsida. Her hadde lokalbåter anløp, og folk tok båten herfra til steder langs fjorden.

Fyrlykt på Saltbua ved Frierfjorden.

  

DSCN 0065

VÆRBITT: Stor sjøbod på Moldhaugen, som hørte til Realfsens skipsverft. Til verftet hørte også kokehytta, som ligger rett ved.

Bilde Kulturminner ved elv 007

SKIPSTØMMER: Eiketrærne i dalen på Mule Varde står stramt på geledd med høye stammer og løvkroner høyt oppe mot himmelen. Her skulle det dyrkes trevirke som kunne sages til lange eikebord.

Kulturminner ved elv 011

RØDMALT: Gammel sjøbod fra Vestsida, nå på sjøfartsmuseet på Frednes. Små tomter langs vannet gjorde at man måtte bygge sjøbodene høye og smale.

Kulturminner ved elv 021

LYKT PÅ BEIN: Fyrlykt midt ute i Porsgrunnselva med gammelt skilt som gir seilingsanvisning.