Bilete frå dei gamle byane i Telemark (Trykt i Jol i Telemark 2010)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Fotos: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum

Dei gamle byane i Telemark var små. Innbyggjarane dreiv med handel, handverk og utførsle av trelast og jarn. I fyrste del av 1800-talet budde kring 15% av innbyggjarane i Bratberg amt i byar. Dei ulike stendane budde på kvar sin stad i byen, og sentrum vart rekna som det beste området. Dei gamle byane var sette saman av fleire bydelar som nesten var som eigne byar.

Frå desse gamle byane er det teke ei mengd vakre fotografi. Dei kan fortelje om korleis byane var bygde og om korleis folk levde der.

-----------

Byar med få innbyggjarar

Dei gamle byane i Telemark fram til siste del av 1800-talet var handelsbyar der utskiping av tømmer og jarn, handel med ulike vare, sagbruk og skipsfart var dei viktigaste næringsvegane for innbyggjarane. Landbruksvare som korn og flesk vart frakta heim. Elles kom handverk og produksjon av ymse slag og i Skien også vassager til som næringsgreiner.

Det var ikkje nokon stor del av folkemengda i amtet som budde i byane. I Bratsberg Amt budde i 1801 om lag 6000 av ei folkemengd på kring 41 000 og i 1835 8409 av ei folkemengd på 59402 personar i byar og ladestader. Folketeljingane syner at dei som budde i byane i stor grad var fødde her eller i eit av nabosokna.

Sosialt vart folk i dei gamle byane delte inn etter stand. Den øvste gruppa omfatta høgare standspersonar, embetsmenn og folk med yrke som kravde akademisk eksamen. Til denne gruppa høyrde og større handelsfolk med eigne handelsgardar. Deretter kom ein middelstand med handverkarar, skipparar, mindre handelsfolk o. dl., og til sist småkårsfolk, arbeidarar, kvinner som forsørga seg sjølve og fattige.

Berre få menneske var verkelig rike. Jacob Aall skriv i oppteikningane sine at det i barndomen hans berre var få svært rike familiar i Porsgrunn; det var faren hans Nicolai Benjamin Aall og kammerherre Løvenskiold. “Kaster man et blik paa rækken av vore kystbyer henimot dette tidspunkt, vil man se deres merkantile og sociale liv behersket omtrent enevældig av disse faa mægtige slegter, som stod i et slags patriarkalsk forhold til sine mindre pengesterke omgivelser paa land og i by,” skriv Carl W. Schnitler i si bok Slægten fra 1814.

Midtbyen det beste området

Dei gamle byane før industrialiseringa var kjenneteikna av ei inndeling i område der dei ulike stendane budde på kvar sine stader innanfor byen. Det som kjenneteikna dette biletet var at sentrum var det beste og at verdet sokk mot utkanten av byområdet. Det sosiale mønstret var som ringar i vatnet.

I Skien teikna dette sentrum/periferimønstret seg tydeleg. Midtbyen var området for kjøpmannshus kyrkje, rådstue og latinskule, utanfor dette låg ei sone for mellomstanden, og i utkantane og forstadene budde arbeidarklasse og fattige. 

 

I Skien låg bygardar som høyrde til storkjøpmenn i sentrum kring kyrkja. Her låg og rådstoga og latinskulen. Det sentrale byområdet vart rekna som det beste, og sentrumstomtene var mest ettertrakta av dei velståande handelsborgarane. Biletet er frå Prinsens gate mot kyrkja og torget. Hjørnegarden til venstre med uthusa høyrde til Skiens apotek.

Foto: Telemark Museum. TGM-B.202.

 

Sentrumsgard i Langesund: Wrightegården.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 17384.

Arbeidarar som budde tett ved arbeidsstaden

I byane fann ein og ei fordeling som gjorde at folk med same yrke budde i same område. Arbeidsstad og bustad for arbeidarar låg svært ofte nær kvarandre, bustadene låg ikkje sjeldan berre nokre få hundre meter frå arbeidsstaden. Teglverksarbeidarne budde t. d. kring teglverket på Fartangen på Blekebakken i Skien, flåtemenn hadde heimane sine i bydelar som Hjellen og Bakken tett ved elva, og verftsarbeidarar budde like ved verftet eller endatil inne på verftsområdet. Mønstret var svært rotfesta, og vi finn det til langt inn på 1900-talet; i folketeljinga for 1900 ser vi at porselensarbeidarane bur i ein sirkel kring porselensfabrikken og bryggeriarbeidarane på Lundetangen bur i den næraste krinsen kring bryggeriet. Dette vert særs tydeleg når vi ser at dei same yrkesgruppene er så godt som fråverande i andre bydelar. 

I dei gamle byane var vatnet den viktigaste transportvegen for tyngre vare. Dermed vart flate tomter mot vatn verdfulle for produksjon og lagring. Sjøhusa har danna karakteristiske gavlrekker i alle byar. I Langesund låg dei større handelshusa sine kornbuer i sentrum og reiskaps- og egnebuene til fiskarane utover i Vaterland.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 03741.

På bileta frå dei gamle byane legg vi merke til alle dei stadene som vart bruka til opplag av trelast. Det låg tømmer- og bordstablar på alle flate stader i nærleiken av sjø og vassdrag. Opne plassar vart også nytta som hogsteplassar. Biletet er frå Tallakshavn i Kragerø, og vi ser m.a. Nordraachgården, som i si tid var landsted eller lystgard for familien Nordraach. Den vart riven midt i 1940-åra.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 18267.

Tidlegare fanst det få måtar å endre terrenget på, og vegar, hustomter og hus måtte tilpasse seg etter forma på lendet, også inne i byane. I dag synes vi dette er pittoresk og sjarmerande, men i eldre tid førte det til at gater vart krokete og hustomter fekk ujamn form.

Fjell og knausar i byane danna skilje som kunne opplevast som hindringar og stengsle. “Kragerøs situasjon (beliggenhet) er ikke med de smukkeste,” skriv Thue i 1789. “Foruten at byen ligger ved foten av et berg, og at man om sommeren ikke kan komme dit landeveien, så finnes det også midt i byen fjell på forskjellige steder, som riktig nok er bebygget, men som hindrer at det ikke er anlagt flere enn tre ordentlige gater.” Slike skilje gjorde at bydelar blei liggjande skilte frå einannan som isolerte delar av byen. Frå Øya i Kragerø.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 01015 og 18273.

Gatelaup i Kragerø. Hovudgatene var i nokre av byane steinsette med kulestein og

heller, men elles hadde dei berre sand som dekke. For køyrety baud bygatene på mange utfordringar. “Scheens Gader ere just ikke brilliant broelagte, men synes snarere, saavelsom Porsgrunds Gade indrettede til at skaffe Smed og Hjulmand vedvarende god Fortjeneste;” skriv Carl Løvenskiold i 1811. Det same var det i Kragerø, der ein på grunn av det ujamne terrenget kom fram berre “under en Slingring, der giver skikkelige Folk Udseende af at være Drukkenbolte.” Kragerøgata på biletet er likevel etter måten både brei og rett.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 03739.

Gateløp som går langt attende i tida

Dei eldste gateløpa i byane skriv seg frå mellomalderen og 1600-tallet. Skien med si meir en 100 år lange historie som by har nokre gater som kan førast annede til mellomalderen, slik som Skistrædet. Dei gatene som kom til på 1600-talet var lagde etter eit rutenettmønster med rektangulære kvartal etter renessansemåten og fekk kongenamn som Dronningens gate, Kongens gate og Prinsessegaten. I Porsgrunn danna Storgata eit løp parallelt med elva, og gater parallelt med stranda kjenneteikna også Langesund, medan Brevik og Kragerø var tettgrodde trehusområde med i hovudsak krokete gatelaup. Thue (1789) skriv frå Kragerø at “...ei flere end tre ordentlige Gader ere her anlagte.” Krog Steffens skriv at ein av dei eldste allfarvegane i Kragerø må ha vore vegen frå Petershullet opp til torget. Også frå torget til kyrkja var det ein veg. Elles var det smale gangvegar i “Krog og Krik op mellem Knauserne”.

Gateløp og byform kunne vere stabile over lang tid og vart med tillempingar ført vidare gjennom hundreåra, jamvel etter bybrannar.

Eldre kart syner også sekundære gater med mindre breidd som skar seg gjennom kvartala. Dette var bakgater og smau for lokal transport. I opne byar som Porsgrunn låg uthusa rett ut mot løkkene utanfor byen. Dette ga lette transportvegar for jordbruk og husdyrbruk. Frå gardane her førte det inngjerda fegater ut til beitemarka. I andre byar måtte jordbruks- og husdyrtransport gå føre seg gjennom bygatene.

Utanfor gatene låg eit system av stiar og tråkk. I utkantane skapte gangvegar samband mellom husa, eller det var grusa vegar med gras på kvar side. I byar med meir kupert terreng, slik som i Kragerø, var det mange kleiver. Her var det på vanskelege stader lagt stokkar eller kavler på tvers som trinn, slik at ein lettare kunne gå opp og ned fjellet. Kavletrappa som låg der banktrappene i Kragerø går i dag, ga staden namnet Pinnebakken.

Mot slutten av 1800-talet vart mykje forandra i dei gamle byane. Ei ny sosial inndeling og ikkje minst ein ny bystruktur der verksemder som jarnbane, industri og offentlege innretningar fekk plass endra byen. Samdundes breidde byane seg langt ut over det gamle byområdet på det som var gamalt jordbruksland. Dermed var dei gamle trehusbyane for alvor på veg inn i ei moderne tid.

 

Thue (1789) skriv frå Kragerø at alle hus hadde hage. Dei kunne ha aprikosar, druer, frukttre og grønsaker. Det var store tre i hagane, i sume hagar valnøttre og kastanjetre, og når ein såg byen ovanifrå var den mest som ein stor hage der hustaka stakk opp og fasadane lyste opp innimellom dei lauvrike trekronene.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 18276.

Litteratur:

Hopstock, Carsten: "Kirkegaten Kragerø - bebyggelsen i byens gamle sentrum". Kragerø 2001. Utgitt av Kragerø og Skåtøy Historielag. (s. 14, 19, 41)

Krog Steffens, H.: Kragerø bys historie. Kra. 1916.

Løvenskiold, Carl, (baron): Min norske reise. 1811. Ved Arne Johan Gjermundsen. Porsgrunn 2002. (s. 82)

Thue, Friderich Wilhelm: Forsög til Beskrivelse over Kragerø Kiøbsted og Langesund - Fiorden eller Scheens Kiøbstad med dens Ladesteder. Kbh. 1789

Aall Jacob: Jernværkseier Jacob Aalls optegnelser 1780-1800. Skien 1939. Utgitt av Historielaget for Telemark og Grenland.

 

 

 
 

 

Porsgrunnshager til pryd og glede (Trykt i Porsgrunnsposten)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Vis meg din hage, og jeg skal i alle fall kunne si deg hvilken tidsperiode du lever i. Hagene i Porsgrunn uttrykker ulike tiders kultur, smak og stil. Fra den gamle prestegårdshagen på Sundjordet er det er stort sprang til villahagene på Brattås med sine vintergrønne busker. Vi skal ut på 200 års hagevandring i Porsgrunn.

Hager forteller om tid og stil. Å lese en hage kan gi oss et bilde av selve ånden i et tidsrom. Prydhager er først og fremst estetikk og viser folks smaksidealer på et bestemt tidspunkt. «En hage vil kunne pirre alle våre sanser og gi oss rike følelsesmessige opplevelser,» skriver hagehistorikeren Madeleine von Essen.

Geistelig blomsterprakt

Et flott tilskudd til byens hagehistorie fikk Porsgrunn i juni da den rekonstruerte prestegårdshagen ved Porsgrunnsmuseene kunne åpnes. På grunnlag av historiske kilder og spor i bakken lot det seg gjøre å gjenskape en byhage med røtter helt tilbake til renessansetidens hageidealer.

Neste tidsperiode kan vi finne på Borgestad. Her har hagen barokkens (1600-tallets) karakteristiske akse - en lang rett sentral gang fra midten av hovedbygningen og ned mot elva. Omkring denne ligger det bed og terrasser. Barokkhagene skulle inneholde både lange bed og «vannkunster». Barokkhagene skulle være en pompøs ramme rundt stormenn og deres makt og ha stram struktur og en vegetasjon som ble tuktet, på samme måte som man gjorde med stormannens undersåtter. Åpninger mellom trærne rundt hagen ga uendelige perspektiver.

1700 - tallet var landskapshagenes stil. Mennesket betraktet seg nå som en del av naturen, og den «naturlige» natur skulle være forbilde for hagene. Dette hageidealet ble særlig dyrket i England, og den engelske landskapsstilen for hager tilsa myke former og frittvoksende trær. Dessuten ble ulike elementer plassert ut i hagene, slik som klassiske templer, lysthus og grotter. Stier, bed og alle former fikk slyngede konturer, trær og buskas ble plantet sammen i «klumper». Beitelandskapet ble et forbilde. Mange av de gamle lystgårdene rundt Porsgrunn hadde slike hager.

Hager med mye rart

Hagen på 1800 - tallet er knyttet til borgerskapets fremvekst og til romantikken. Hagen på Mule Varde er et godt eksempel. Nå skulle hagene fremstå med slyngende singelganger og gressplener overstrødd med fargesterke bed og sjeldne trær og busker.

Dette var sveitserstilhusene hager, og vi finner nedslag av det i mange av Porsgrunns boligområder fra tiårene omkring 1900. Sjøfolk som kom hjem pyntet med konkylier, gallionsfigurer og annet rart. Slike hager inneholdt elementer fra alle tider og steder, bl.a. eksotiske gjenstander som minnet om fremmede kulturer. Hagekunst var imitasjonens kunst med konstruerte scenerier.

Hagen skulle være fargerik og frodig. Dette er blomstenes hager, ofte med blomsterbed midt på plenen. Også busker fikk sin naturlige plass her sammen med hagemøbler. Mens landskapshagen på 1700 - tallet skulle etterligne naturen mest mulig, var romantikkens hage et menneskeskapt produkt. Å formklippe busker ble ofte gjort. 1800 - tallet var gartnerens århundre. De fikk utfordringer med å dyrke frem planter som var utfordrende for norsk klima. Til hjelp hadde man veksthusene, der plantene ble oppbevart om vinteren og båret ut om sommeren. Også planter fra andre deler av verden ble importert. Gressklipperen, en oppfinnelse fra 1830 - årene, gjorde det mulig å skape en fløyelsglatt grønn gressplen som bakgrunn for disse merkverdige og fargesterke plantene.

Sosialdemokratiets hager

1900 - tallets hager ble på mange måter en reaksjon mot de overdådige hagene på 1800 - tallet. I 1920 - årene overtar den strammere nyklassisismen, og fra 1930 - tallet funksjonalismen, som dyrket enkelhet, rasjonalitet og saklighet. 1950 - årenes villahager er også interessante som et uttrykk for etterkrigstidens likhetsideal. Her har hagene store arealer bare med plen. Utover denne er det spredt enkelte frukttrær og bærbusker. Nettinggjerde og port med sementstolper hører gjerne med til slike hager.

Luksuriøst 1980 - tall

Overdådigheten kom imidlertid tilbake i 1980 - årene. Nå vant sansen for hager med et luksuriøst og påkostet preg innpass i Norge, bl.a. med nålebusker som var grønne hele året. Betongheller og kantstein sammen med dekorelementer preget disse hagene, som vi finner i byggefeltene fra 1980 - og 90 - tallet. 1950 - årenes likhet og nøkternhet er nå erstattet av et ønske om en hage som skulle vise økonomisk investeringsevne og materiell fremgang. Samtidig ble det vanligere å reise til syden, og man hentet hjem litt impulser herfra.

Som så mye annet gjenspeiler hagene våre tanker og forhåpninger, enten hagen skal vise eneveldig makt som under barokken, likhet med naboen som på 1950 - tallet eller troen på en evigvarende børsoppgang, slik som på 1980 - tallet.

Litteratur: Madeleine von Essen: Hager til lyst og nytte. 1997.

Bilder:

IMG 2015

GAMMELT: En hage med gamle røtter er den nyåpnete prestegårdshagen på Sundjordet.

IMG 2025

STEMNINGSFULLT: En dybdevirkning og mange slags vekster kjennetegner romantikkens hager, slik som her på Mule Varde. Disse hagene fra andre halvdel av 1800 - tallet hadde gressplener gjennomskåret av slyngende singelganger og var overstrødd med blomsterbed og busker. Hagene skaper forunderlige og rare stemninger.

IMG 2020

PLENBED: Hagene på slutten av 1800 - tallet hadde fargerike blomsterbed ute på plenen med form som geometriske figurer.

IMG 2011

EKSOTISK: Fremmede planter fra varmere strøk ble båret ut om sommeren, slik som her ved prestegården i Porsgrunn.

IMG 2005

LIKHET: Et gløtt inn i en typisk etterkrigshage fra 1950- 60 - tallet på Herøya. Hagen er preget av nøkternhet med store plenarealer med frittstående stauder og frukttrær. Hagene fra denne tiden uttrykker sosialdemokratiets likhetstankegang.

IMG 1985

NÅLETRÆR: Busker og trær som er grønne hele året preger hagene fra 1980 - tallet. 1980- og 90 - årenes hager er rikt beplantet og utstråler økonomisk optimisme. Kjøkken, bad og hage var hjemmets investeringsområder på denne tiden.

IMG 1987

VINTERGRØNT: Tujaer på rekke og rad som skjerm i hage fra 1980/90 - tallet.

----------

Plene var som en teppebakgrunn for dekorative elementer i 1800 - tallets hager.

effekter som skal vise økonomiske fremgang og kjøpekraft.

Grotten på Mule Varde - et gammmelt hagemotiv.

De hager vi ellers kan oppleve i Porsgrunn i dag er nok av nyere dato. Det meste føres tilbake til 18- og 1900 - tallet. Men både i store og små hager kan vi se spor av gammel og ny tid.

Funksjonalismen

Den kjente og avholdte arkitekten Johs Borchsenuis hadde en hage ulikt mye annet i Porsgrunn. Ett utslag av hans funksjonalistiske grunnsyn på tilværelsen var at han mente naturen skulle gå sin gang uavhengig av menneskenes inngripen. Dette preget også tomten rundt huset hans, hvor naturen fikk pleie seg selv. tett og frodig løvverk omrammet den trivelige mannen i sitt «tårnhus».

Et annet utslag av funsksjonalismen, som var mer i stil med den enkle arkitekturen, var en enkel hage.

Hagenes arrangement av plener, spaserganger og bed var i 1800-tallsutforming med blomsterbed midt på plenene og grusganger.

Kulturminner langs fjord og elv (trykt i Porsgrunnsposten)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Elva og fjordene i Porsgrunn byr på mange muligheter for maritim oppdagelsesferd. Her finner vi minner etter skipsfart og båttrafikk. Vi skal på tur i vannkanten mellom sjøboder og steinbrygger.

Setter vi oss hundre år tilbake i tiden var det elva og fjorden som var hovedtransportåren gjennom Porsgrunn. I dag kan vi knapt forestille oss den store trafikk av farkoster som var på Porsgrunnselva og Frierfjorden. Lokalbåter, slepebåter, lektre, lastebåter og oversjøiske dampskip fartet opp og ned på vassdraget dagen lang. Og før dampskipene var det seilskutene som rådde grunnen.

Beddinger på flatmark

I dag finner vi minner etter dette flere steder. I den store perioden for norsk seilskipsfart i andre halvdel av 1800 - tallet ble det bygget skip nesten på hvert sted der det var flatt nok til å anlegge en bedding. På vestsiden av Porsgrunnselva lå det flere skipsbyggerier: på Lergravstrand på Tollnes, Lahelle, Moldhaugen og videre utover ved Knarrdalstrand med Stokkeverven og Ellef Gundersens verv.

Skipstømmer i trange daler

På enkelte steder ble det dyrket frem skipstømmer til skutebyggingen. Eikeskogene langs kysten var allerede på 1600 - tallet blitt sterkt uthugget, og for å dyrke frem eiketømmer til skipsbruk i århundrene som fulgte ble det på enkelte steder plantet eiketrær som skulle vokse seg store og bli fremtidens skipstømmer.

På Mule Varde finner vi rekker med slike store eiketrær på østsiden ned mot Eidangerfjorden. Trærne er plantet i en trang dal, og dette gjør at de strekker seg riktig godt mot lyset og sola under veksten og bli høye og rette. I våre dager er trærne blitt så store at de kan brukes, men i mellomtiden har stål erstattet tre i skipsbygging. Så står eiketrærne der - til ingen praktisk nytte, men som en illustrasjon til den evige erkjennelsen om at hver tidsalder har sine egne vurderinger og at det er ingen gitt å forutsi fremtiden med særlig stor treffsikkerhet. Men selv om trærne ikke trengtes som skipstømmer, utgjør de for vår tids mennesker et tankevekkende natur- og kulturminne. En annen eikeskog ligger nedenfor Knarrdal gård på Vestsiden. Også denne har trolig blitt plantet med skipstømmer for øye.

Ruvende sjøboder og solide steinbrygger

Noen steder langs elva finner vi fortsatt gamle sjøboder. Med sine spisse gavler og luker på veggene ruver de høye og mektige ut mot elva. Tidligere var det mange av dem, og sjøbodrekker utgjorde fasaden mot sjøen for flere norske kystbyer. Sjøbodene var nødvendige lagerboder for varer som kom med seilskutene, særlig korn. Med sine værslitte vegger av panel og tømmer står de som gamle kjemper som har trosset tidens tann. Sammen med sjøbodene finner vi steinbryggene, solide og tidløse med sitt puslespill av naturstein.

Skipsskrog i lag

Når seilskutene hadde gjort sin tjeneste, gikk de til opphugging eller ble senket i sjøen. I Torskeholet, en bukt ved Balsøya i Voldsfjorden, fant marinarkeologer fra Norsk Sjøfartsmuseum omkring år 2000 mange sunkne skipsvrak. Disse var fra et tidsrom helt fra middelalderen til langt inn i det 20. århundre. Bevaringsforholdene for trevirke i Torskeholet er gode, ettersom Telemarksvassdraget fører med seg store mengder ferskvann, slik at at pælemarken ikke trives her. Dermed kan skipsvrak overleve langt bedre enn i rent saltvann. I dag ligger det gamle lektre i vannflaten i Torskeholet, men under vann skal det ligge spennende gamle skuter på lur. Her kan det være duket for en marinarkeologisk utgravning.

Varperinger

Solid forankret i fast fjell står de gamle varperingene. De er kraftige smidde jernringer som har hatt en motstand mot rust som ville gjøre enhver bileier misunnelig. I varperingene ble trossene til seilskipene gjort fast, slik at sjøfolkene ved hjelp av ankerspillet kunne hale skuta motstrøms opp elva. Å få en skute opp fjorden til Porsgrunn eller kanskje helt til Skien på denne måten kunne være et tidkrevende arbeid. På 1800 - tallet kom det slepedampskip som tok seg av denne jobben, men skipsmannskapene før dette må ha hatt en stri tørn. Ringene kunne også brukes til fortøyning, bl.a. for seilskuter i vinteropplag. Vinteren gjennom lå det skuter i opplag på elva, noe vi ser på gamle fotografier.

Nattlig kystseilas

Da dampskipene begynte å seile langs kysten, kunne de gå for egen maskin i innenskjærs skjermete leier. Fra fjordområdene i Grenland går leia mot Kragerø gjennom Såsteinsundet, over Eksefjorden og gjennom Kreppa og Langårsund.

På slutten av 1800 - tallet begynte Staten å sette opp mindre fyrlykter eller såkalte ledfyr langs seilingsleiene. Dette var en revolusjon for samferdselen. Mens ledfyrene langs kysten for lengst er erstattet av moderne lykter drevet av solcellepanel, står de opprinnelige fyrlyktene flere steder langs Porsgrunnselva. På Lysthusåsen på Vestsida, midt ute i Porsgrunnselva, og videre på Kjørbekk og i Gråten finner vi fortsatt slike gamle fyrlykter. De står i trehus, robuste små bygninger av tungt og malment trevirke.

Kystens kulturminner forteller oss om en svunnen tid med en annen livsform. Rytmen i kystbyene fulgte seilskipene og dampskipene, og folk fulgte med i det som skjedde på elva. Det som hendte her var samtaleemne og sto sentralt i oppmerksomheten. Folk i kystbyene var knyttet til vannet og sjøen på en måte vi i dag knapt kan forestille oss.

Bilder:

Kopi av varpering 002:
FOR SEILSKUTENE: Varpe- og fortøyningsring av jern markert med maling på fjellet. Denne står ved Knarrdalstrand.

Bilde DSCN0031

SISTE HVILESTED: I «skipskirkegården» i Torskeholet ligger det dag gamle trelektre der skog og gras har fått godt rotfeste.

Bilde DSCN 0161 Fyr Lysthusåsen.

FYRLYKT I ÅSEN: Den gamle fyrlykta på Lysthusåsen viser seilingsleia opp Porsgrunnselva og er overettlykt med en lykt på Porsgrunnsbrua.

Fyrlykt i Porsgrunnselva.

Bolighus og sjøbod på Vestsida.

Kulturminner ved elv 024.

MASSIV GRANITT: Fortøyningspuller i solid gråstein ved brygga på Vestsida.

Kulturminner ved elv 031:
GAMMEL LOKALBÅTBRYGGE: Det gamle bryggemiljøet står fortsatt på Vestsida. Her hadde lokalbåter anløp, og folk tok båten herfra til steder langs fjorden.

Fyrlykt på Saltbua ved Frierfjorden.

  

DSCN 0065

VÆRBITT: Stor sjøbod på Moldhaugen, som hørte til Realfsens skipsverft. Til verftet hørte også kokehytta, som ligger rett ved.

Bilde Kulturminner ved elv 007

SKIPSTØMMER: Eiketrærne i dalen på Mule Varde står stramt på geledd med høye stammer og løvkroner høyt oppe mot himmelen. Her skulle det dyrkes trevirke som kunne sages til lange eikebord.

Kulturminner ved elv 011

RØDMALT: Gammel sjøbod fra Vestsida, nå på sjøfartsmuseet på Frednes. Små tomter langs vannet gjorde at man måtte bygge sjøbodene høye og smale.

Kulturminner ved elv 021

LYKT PÅ BEIN: Fyrlykt midt ute i Porsgrunnselva med gammelt skilt som gir seilingsanvisning.

Porsgunn blir moderne (Trykt i Porsgrunnsposten)

Porsgunn blir moderne

Fra en seilskuteby med herregårdslignende bygårder utviklet Porsgrunn seg i siste del av 1800 - tallet til en ny slags by. I bybildet ser vi dette i rette gater, ny bebyggelse, det offentliges inntreden og folkeopplysning. Vi skal oppsøke 1800 - tallets «moderne Porsgrunn».

Dampsager og bordstabler

Mens byene på 1700 - tallet og første del av 1800 - tallet var byer for trelast- og varehandel, endrer produksjonsgrunnlaget seg i andre halvdel av 1800 - tallet. I Porsgrunn etableres det flere dampsager på tomter nær vannet, og i tillegg kom det en allsidig produksjonsindustri. Befolkningen fikk en annen inndeling enn tidligere. Mens man før hadde snakket om stender, snakket man nå om «overklassen», «middelklassen» og «arbeiderklassen». En rekke nye grupper avspeilet det nye yrkeslivet, særlig innenfor tekniske områder som jernbane, telegraf, industri m.v. Dette var lønnsmottakere, som ble en ny middelklasse. Det vokste også frem en ny arbeiderklasse med fabrikkarbeidere.

Større handelsmenn og industrigrunnleggere ble en del av det storborgerlige skiktet og ble nye forgrunnsfingurer i bysamfunnet. En representant for den nye generasjon industrigrunnleggere var Johan Jeremiassen, som sto bak etableringen av Porsgrunds Porselænsfabrik og var virksom innenfor andre områder som istrafikk (A/S Traag Iscompagnie), skipsverft m.v.

Småhandlere etablerte seg i betydelig antall ute i bydelene med mindre butikker. Overgangen fra naturalshushold til pengehushold ble en viktig del av den moderne byen, og denye byområdene fikk et stort spenn av virksomheter.

Det offentliges bybildet

Offentlige bygg med dominerende beliggenhet på sentrale tomter med storslagne fasader, en stor paradeaktig plass foran seg og en betydelig praktutfoldelse var noe nytt. Det gjenspeilet det offentlige feltets økende fremvekst. Porsgrunns rådhus ble innviet i 1905. Også andre offentlige bygg som skoler ble ble viktige gjennom sin utførelse og plasering, slik som folkeskolen og middelskolen.

I bybildet førte det nye til en sprenging av den gamle strukturen, og nye områder ble sentrale i byene. Overgangen fra tre som brensel og vannkraft og vind som drivkraft til kull og damp som energikilder gjorde at tyngdepunktene flyttet seg til dampskipskai og jernbanestasjon. I nærheten av slike steder ble det lokalisert hoteller, holdeplasser for hestedrosjer, budtjeneste m.v. De nye kommunikasjonsmidlene ble også bestemmende for føringen av nye veier. Frem til jernbanestasjon ble det anlagt en rett aveny med allé i tråd med tidens storbyideal. Det er ett av de første eksempler på hvordan nye prinsipper med rettlinjede chausséer vinner innpass i byplanleggingen. Området omkring stasjonen ble nå sentralt og tiltrakk seg ny virksomhet og bygging. Den nye Jernbanegaten illistrerer tydelig denn overgangen fra førindustriell til industriell tid. Transportens tyngdepunkter flyttet seg fra elva til jernbanestasjonen på samme måte som produksjonslivets tyngdepunkt flyttet seg til de flate områdene ved elv og fjord der dampsagene ble anlagt.

Ingeniørkunstens bybilde

Omkring midten av 1800-tallet begynner altså en ny utvikling i byene. En drivkraft var ingeniørfagenes og de tekniske fagenes styrkede posisjon. Den modernisering som ingeniørfagene sto for hadde hatt sitt politisk/ideologiske utspring i embetsmannsstatens sterke tro på disse fagenes nytte i moderniseringen av samfunnet.

Regulering skjedde fra annen halvdel av 1800-tallet og fremover etter andre prinsipper for ordning av bybebyggelsen. Kommunene og private gjennomførte regulering med utstikking av rette gater med jevn bredde og inndeling av kvartaler med regelmessige tomter av noenlunde lik størrelse. Samtidig ble bebyggelsen ordnet i rekker i de stort sett firkantede kvartalene.

Gatelegemet ble forbedret gjennom anlegg av fortauer med tilhugne kantsteiner. Likevel hadde selv sentrumsgatene lenge en oppbygging med sand/grus i midten, brulagte rennesteiner og fortauskanter av tilhuggen stein, mens fortauet hadde sand eller noen steder heller. Denne oppbyggingen er fremtredende på en stor del av bybildene fra Porsgunn, selv på sentrale steder som rådhusplassen. (f. eks. Porsgrunn.folkebibl.no 0000511, 0000929) Planting av trær var i tillegg vanlig der plassen tillot det.

Murtvang i tettbebygde områder var også et krav som tiden stilte. I Porsgrunn gjaldt det i området fra Osebro til fergestedet fra 1899, og etter brannen i 1905 i bortimot hele byen, slik at det brente Brostrøket med Huken og Helleberget ble gjenreist i mur.

Hygienismens bybilde. Tekniske tjenester og hygiene

Oppdagelsen av at smittsomme sykdommer skyldtes smittestoff som ble overført mellom mennesker førte til vannledninger.

Folkeopplysningens bybilde

Teknisk skole

Folkeskole, middelskole.

Bilder:

Stolper med telefon og telegraf sto som en skog i byens gater. Telefon og telegrafledninger hang i store knipper i bygatene.

det dampdrevne elektristetsverket ble anlagt på Kirkehaugen. Noen mente det var nyttig å legge det så høyt fordi en derved fikk «større trøkk på strømmen». (Se Kiensfj tekniske fagskole) Coll s. 46.

Folkelig byggeskikk og akademitradisjon

Arkitekter og byggmestre

Innenfor husbyggingen blir en del byggeoppgaver preget av akademi til avløsning av den folkelige tradisjon.

Murgårdene, bl.a. de som ble reist i midtbyen i Skien etter brannen, var preget av akademitradisjon ved at de var tegnet av høyskoleutdannete arkitekter. Slik sett slutter de seg til de større byenes samtidige byggverk og i mindre grad til folkelig tradisjon. Blant bygningsarkitekter som kom til å virke ved gjenoppbyggingen av Skien var arkitektene Albert Waldemar Hansteen, (bl.a. brannstasjonen (1887)), Skiensfjordens Creditbank (1887-88), Skiens Sparebank (1887-91), Grubbe Terrasse). Han opprettet sammen med A. F. Bugge og Sjøstedt kontor på kanalbryggen. Andre arkitekter var Peter Lowzow (Skien rådhus), Paul Due (Skiens festivitetslokale) og Hagbart Schytte-Berg (Skien kirke). Etter at gjenoppbyggingen var over, reiste de imidlertid tilbake til hovedstaden.

Noen stor tilstrømning av arkitekter som etablerte seg permanent i det lokale miljø var det imidlertid ikke. Fremover mot annen verdenskrig kjennes Halldor Børve, som etablerte seg i Porsgrunn i 1889 og Heinrich Karsten (fra 1905) og Tjøstolv Kittilsen i Skien.

I Kragerø sto tegnelærer Holtermann for en del villaer i sveitserstil i byen, som Løkken 115 for o.r. sakfører G. J. Weidemann Nielsen (1882) (se TGM-B. 19245), kontorfløy for enkefru C. Biørn (1882-83), Løkken 117 for skipskaptein M. Amundsen (1881), ant. også Løkken 116, Kragerø Pigeskole (senere bibliotek), Løkken 114 (ca. 1885) (Norsk Kunstnerleksikon II) og Løkken 118 (Oppl. av Ulf Hamran. Lindvigs villa er omtalt i Hopstock, Carsten: Kragerø Apotek 1770 - 1970.” Kragerø 1970) )

I Kragerø er stadsingeniør Erik Fjeld mester for flere gårder. “Banken, meieriet og badet” er regnet blant hans viktigste byggverk, men han tegnet også en rekke andre. Han er en mulig mester for Dippner-gården (1894) i “behersket nyrenessanse med minnelser fra fransk og nederlandsk tegl- og sandsteinsarkitektur” og med hjørnekarnapp med tårnspir over det avskrådde inngangshjørnet. (O) (Hamran 1986:70) Kragerø Sparebanks bygning (1899-1901) med høyt tårnparti inneholdt ekspedisjonslokale, direksjonslokale, kontorer og leiligheter fordelt over 3 etasjer. Hovedfasaden hadde en polykrom sammenstilling av rød og gul teglstein og glasserte hjørnestein. (Note: Mange fasadetrekk i den vertikalt pregete bygningen ble hentet fra lombardisk, romansk kirkearkitektur fra 1100-tallet.) Bygningen representerte “en form- og fargeprakt, og en materialrokdom, som Kragerø aldri før hadde kunnet oppvise,” skriver Ulf Hamran. (Hamran 1986:80))

De sentrale bygårdene i annen halvdel av 1800-årene kom i bestemte trekk til å skille seg ut fra bygårdene i tidligere tider. Plan og fasader fulgte ikke lenger lokale tradisjoner. De akademipåvirkede bygårdene fremstår samtidig med et forholdsvis komplekst planskjema. En av hensiktene må ha vært å virkeliggjøre det borgerlige boidealet med relativt stor grad av sonedeling, avsonring og differensiering innenfor boligen. Dette kunne føre til ekstremt komplekse planmønstre, slik som i Telemarksgaten 6. I planløsningene måtte de representative funksjoner tilgodeses i tilstrekkelig grad, og gårdene har store stuer mot gaten. Forøvrig fremstår de med store dimensjoner og et påkostet og standsmessig eksteriør. Gårdene gjenspeiler den kulturelle koblingen mellom oppdragsgiver og arkitekt med en omforenthet om visse kvaliteter som slike hus skulle ha.

Byggmestre

På samme måte som bygårdene ble tegnet av arkitekter i akademitradisjon skulle også byggingen av dem skje ved lokale byggmestre som hadde tilegnet seg en ny tids teknologi. Materialer som støpejern og industrifremstilte bygningsdeler gjorde denne byggingen mulig. Blant de større byggmestrene i Skien var Ole O. Røsland, Svend Sigurdsen og N. C. Aanesen. Røsland sto for bygging av gassverket, den nye latinskolen i Brekkeby, rådhuset, Melgaardgården ved Handelstorvet og Vauvert og Anthon Bruuns gårder, samt Hotel Royal i Torvgaten. “Få, om noen, kunne med større grunn si at de hadde gjenreist den brente byen, enn nettopp Ole Røsland,” skriver Østvedt. (Østvedt 1959:567. Varden nr. 9/1913)

Svend Sigurdsen (f. 1857 borgerskap i Skien i 1884) (Østvedt 1959:566) reiste store bygg som Skiens Aktiemølle, Odds Turnhall, STDS kontorbygning, grosserer O. H. Holtas murvilla i Prinsessegaten, overlærer Bloms trevilla i Brekkeby og andre. I Porsgrunn Skiensfjords Kreditbanks gård, H. Pohlmans gård, skipsreder Backas gård og forøvrig ombygginger av kirker, direktør- og legebolig på Skotfoss. I Brevik bygde han konsul Larsen og kjøpmann Skjelbreds hus, hotell Viking og på Stathelle Crofts villaer og kjøpmann Bergs gård. På Ulefoss sto han for posthusgården og en del arbeiderboliger (Borchsenius 1913-14 II:87), på Stathelle bl.a. Crofts bygninger på Gjermundsholmen ved Stathelle. En rekke av de villaer han bygde tegnet han selv.

(Note: Andre byggmestre var Albert Jensen. Førte opp skipsreder Haraldsens bolig i Landstadg gate 41, “jobbekjerka”. (Svend Skogsrud, gml. sjef på Norcem, vet om ham) (Oppl. fra Tormod Jensen/tid. Jensen Dykkerservice, 99743175) Av malere var malermester Tollefsen på hjørnet av Holbergs gate/Kirkegt. (senere KFUMs hus) blant de ledende. Hadde “dyrt arbeid”.

Gårder i tre. Lokale stiltrekk

Fasader med store butikkvinduer kan i byene føres tilbake til i 1830-årene. På denne tiden skjedde et oppsving i handelen. Jacob Müllers butikk- og kontorbygning i Vestre gate 20 (m. nr. 110 (52b)) i Porsgrunn hadde ved innlemmelsestaksten i 1834 “3 fag store Buevinduer” (Aslaksby 1977:195), og i København begynte i 1830-årene også “butikkene så småt at danne sin egen lille fasade på husenes gatefront.” (Elling 1948. Etter Aslaksby 1977:195) Typen paviljongartet bygning med pillastre som innramming for store vindusbuer ble iflg. Rentzog trolig utviklet i napoleonstidens Paris og spredde seg herfra over Europa. (Rentzog, Sten: Stad i trä. Lund 1967. Her etter Aslaksby 1977:195) Fasadeoppbygging og detaljer var for disse butikkbygningene klassisistisk. Jacob Müllers butikk har i dag i siderisalittene to høye og brede vinduer med massive konsollbårne trekantgavler over, men Aslaksby antar at det her har vært dører. Vestre gate 14 fra 1839-40 hadde ytterpartier med hver sin dør og 4 buevinduer i midten med segmentformet overdel. (Slutt- og anfangsstener som på klosterporten. Aslaksby 1977 II:46. Bilde Porsgrunn.folkebibl. no 0005217) Ved kirken i Skien lå Christopher Myhres krambodbygning, innlemmet i brannkassen 1836 med beskrivelse at den hadde “2 fag meget stor Boutik Vinduer”, dog senere forandret. (Aslaksby 1977:48) Bygningen hadde tempgavlfasade preget av sen empire.

Store trebygninger på to eller flere etasjer ble en annen kategori byggverk som fra omkring 1890 blir vanligere i bybildet. Mange av disse gårdene fremstår som relativt høye og ruvende byggverk.

Bygårdene i tre i de sentrale og halvsentrale strøk av byene bærer i likhet med murgårdene bud om en formmessig fornyelse av bybildet på denne tiden. På denne tiden skilte disse bygårdene seg ennå ut fra den store masse av eldre hus, som besto av allmuens lave bolighus. Det er med disse gårdene og en samtidig begynnende villabebyggelse at det skjer en modernisering av bybildet, og husene må ha blitt oppfattet som elegante og påkostede. Særlig finner vi slike gårder i områder av Porsgrunn uten murtvang. Rekken med gårder i Jernbanegata (Porsgunns.folkebibl 0008270, Porsgrunnsmuseenes fotosamling 934671/m 186) illustrerer denne fornyelsen av byen. Husene er i to etasjer med store spisse arker. Særlig er hjørnegårdene forseggjorte; en beliggenhet på hjørnetomt var ansett som fornemt. Eidanger Sparebanks gård og nabogården nord for denne har en rik gavldekor, mønespir og utenpåhengte støpejernsbalkonger. Skrådde hjørner ga ekstra mulighet for hjørneløsninger, som i Porsgrunn fikk former med bl.a. høye spisse arker eller hjørnetårn, ofte med en vindfløy som pryd. Dette var en trearkitektur som i utgangspunktet var skapt av arkitekter, men som byggmestrene hentet mange elementer fra. Halldor Børve, som lenge var enerådende som høyskoleutdannet arkitekt i Porsgunn, tegnet flere av disse bygårdene i tre. Gårdenes form var diktert av idealet for bebyggelse i kvadratur , som var å danne tette vegger mot gaterommet og markere hjørnene. (Jfr. Buch, Carl Egil: “Byen med tårnene.” Fortidsvern 3/03)

Samtidig var en del av byggingen forankret i folkelig tradisjon. Idéer fra akademitradisjonen overføres til byggmestrenes folkelige bygging og omsettes i uttrykk som dels er lokale, dels personlige. Dette kommer særlig til uttrykk i deres tregårder.

Fasadene kjennetegnes av arkitektoniske elementer som hadde til hensikt å gi bygningene et fornemt anstrøk og få dem til å fremstå som monumentale. Enkelte hjørnegårder av tre hadde skråstilte hjørnetårnen som virket med sin vertikalitet og himmelstrebenhet, selv om tårnene på disse tregårdene i sin hovedform og sine detaljer fremstår som forenklede i forhold til murgårdene. Ulike hjørneløsninger bidro til å bryte de ellers likeartede og repeterende fasadene. Hensikten med tårn og hjørneløsninger var ellers å skape en pompøs og monumental avslutning på kvartalblokker og enkeltbygninger.

Hjørneløsninger med tårn finner vi i Porsgrunn på en flere gårder, bl.a. langs den nyanlagte Jernbanegaten, Meieritorvet og andre steder.

Fasadene har den første tiden etter 1850 et dekorativt utstyr preget av empiren og senempiren. Liggende fasadekledning ble oppfattet som elegant og moderne i 1800-tallets tredje fjerdedel sammen med stiltrekk preget av senempire/biedermeier. Brede horisontalte bånd eller felter på fasaden mellom etasjene, under gesimsen eller på begge steder, var et fasadetrekk som fikk stor utbredelse under senempiren, slik som i Risørs gjenreisingsbebyggelse etter bybrannen i 1861. (Se f. eks. i Kragerø Jens Lauersøns Legats gård på Torvet (1897) med er overveiende senempirepreg. Kirkegaten matr. nr. 93c/114 oppført 1868 beskrives av Hopstock som “en vakker gård med gode proporsjoner og med rike detaljer som var karakteristisk for tiden” (Hopstock 2001:81) Hjørnepillastre holdt seg også gjennom en stor del av 1800-tallets andre halvpart. (Bondeheimen matr. nr. 114 i Kragerø Hopstock 2001:82)

Mot slutten av hundreåret tar sveitserstil og sveitserstilgotikk sterkere over. Det brede båndet eller beltet mellom etasjene, oppdeling av fasaden i felter, muligens etter påvirkning fra amerikansk trearkitektur, og brystningsbånd delt inn i samsvar med vindusplasseringen var karakteristiske trekk på en rekke bygårder i sveitserstil av tre som ble bygget i Porsgrunn omkring 1900. En dekorativ effekt på disse gårdene ble etterstrebet ved å legge panelet i ulike diagonal-, horisontal- og vertikalmønstre i feltene på etasjeskillerbåndet. Et tilsvarende bånd fantes under vinduene i første etasje. Begge bånd består i ulike mønsterkombinasjoner av felter med horisontalt, vertikalt og skråstilt rustikpanel. Vinduene er T-postvinduer. (Note: Jfr. bilde Porsgrunn.folkebibl.no) Kombinasjonen av disse trekkene, en høy skråstilt hjørneark eller hjørnetårn med frodig løvsagdekor og gavlpynt kjennetegnet bybildet i Porsgrunn og skapte en lokalpreget arkitektur i disse bygrådene. I byområder uten murtvang som deler av Porsgrunn finnes mange eksempler som R. O. Helgesens gård (Bilde Coll 1900:122), L. P. Andersens gård (avbildet Coll 1900:127) og M. Edv. Skilbreds gård i Brevik (bilde Coll 1900:144) Flere slike gårder er tegnet av arkitekt Halldor Børve, men hans uttrykk ble også etterlignet av lokale byggmestre. En rekke eksempler er å finne, som .... (Jfr. Coll 1900) En annen hovedform hadde et mer sluttet omriss med valmtak. slik som bokhandler Dyrings gård (Avbildet Coll 1900:121) og fotograf John Nielsens gård meden hovedfasade med en ark i hver ende med et glassparti mellom.

Endringene i handelen førte mye nytt med seg som utstillinger av varer i butikken, annonsering og eksponering av varene mot de som gikk forbi på gaten. Paulsson skriver at 1860-årenes handelsgård ennå hadde 2 ansikter, den vendte den ene nye fasaden mot gaten og og ut mot den nye tiden, den andre mot en tradisjonsbundet form for kjøpmannskap der den personlige kontakten og overtalelsen bestemte hva man skulle kjøpe snarere enn det kjølige utstillingsvinduet .((O) Jfr. Paulsson 1973:206) Dette var et overgangsfenomen, etter hvert overtok et mer forretningsmessig forhold, selv om det er eksempler på at det gamle handelsmønstret kunne henge i lenge.

Butikkvinduer med inndeling som T-postvinduer i første etasje der butikk eller krambod lå, men noe større enn vinduene i etasjene oppover, var utbredt. (Se f. eks. matr nr. 113 i Kragerø. Hopstock 2001:80) I siste del av 1800-tallet vinner de store speilglassruter som går nesten ned til sokkelen innpass i en del gårder. På samme tid kommer utvendige markiser av tøy på mote, som utgjør iøynefallende innslag på fasadene slik vi ser dem på gamle byfotografier.

Endringer i bygninger og tomter som resultat av endring i handelsfunksjonene

Einar Østvedt skriver om skiftet i varehandelen i Skien i 1870-årene: “Forretningsmessig var syttiårene en utpreget gründertid. De gamle kjøpmennene som hadde preget handelslivet gjennom en mannsalder eller mer, falt ut av bildet, og nye folk med mer moderne merkantile forutsetninger slapp til.”

Den nye handelskapitalismen og forretningsøkonomien skulle komme til å endre bygningsmiljøet på ulike måter. Endringene i de økonomiske og befolkningsmessige forhold var for det første med på å legge grunnlaget for en ny bystruktur. Sonene for byens ulike funksjoner ble større. Sentrumsområdet med banker og forretningsbygg ble sterkt utvidet i forhold til den førindustrielle byen og strakte seg ved Skiens gjenoppbygging etter brannen i 1886 opp til Li og Lunde. I Porsgrunn ble nye forretningsbygg reist på gamle løkkeområder som Kammerherreløkka og Floodeløkka. Forretningsbanker fikk som den nye tidens sentrale økonomiske institusjoner sine prangende bygg på sentrale tomter. Det samme gjaldt de større forretninger med spesialisert vareutvalg.

Mens handelen i den førindustrielle byen var konsentrert til bysentrene og til et fåtall handelsmenn, øker gruppen av småhandlende med mindre butikker i annen halvdel av hundreåret etter hvert som byene ekspanderer og det gjenom byvekst dannes nye bydeler. Mens handelen i den agrare kjøpstaden stort sett hadde foregått omkring torget, kom det nå et stort antall butikker både i sentrum og de nye bydelene. Disse var først og fremst drevet av de midlere og lavere lag av bybefolkningen. (Jfr. Paulsson 1973:203)

Endringer i butikkhandelen skjedde i tillegg gjennom etablering av spesialforretninger. I Skien begynte Christopher Pay, Lars og Hans Houen og Fredrik Bruun i begynnelsen av 1870-årene spesialforretninger i korn og mel. På samme tid åpnet A. Johnsen glass- og kortevareforretning og søstrene Franck garnforretning. P. E. Nerdrum & Co. og Fredrik Winsnes var blant de første manufakturhandlerne, og Ole P. Ibsen, dikterens bror, begynte i 1880 en bransjeforretning i finere kolonial. Paludan Johansen begynte i 1870 en forretning som etter hvert spesialiserte seg på glassvarer, Jacob Berg og Edward Gasmann gikk over til ren manufaktur i 1883 og 1884. (Østvedt 1959:120-21) Samtidig etbalerte flere seg som selvstendige småkjøpmenn med en butikkhandel med et stort utvalg av varer, særlig i utkantene av byområdet.

En følge av endringer i handelen og virksomheter er en tiltetting av bybildet. Utvidelsene for handelens krav innebar i mange tilfeller en sterkere tomteutnyttelse, ofte ved at den gamle hagen ble bebygd eller hus for agrar produksjon ble revet og nye bygg med annen funksjon oppført. Husrekkene mot gatene ble tettere og etter hvert sammenhengende. Ellers tok nye bygg med forretningslokaler plassen der bygårdenes uthusfløyer tidligere hadde ligget. I Skien ble f. eks. apotekets uthusfløy mot Prinsens gate revet for å gi plass til en forretningsgård i sveitserstilgotikk med lokaler for manufakturhandler Andreas Bentzen. (Borchsenius 1934:72. Se B 204b) Denne nye bruk av tomtene ble mulig pga. at byjordbruket opphørte og at jordbruksprodukter blir importert eller levert av bøndene i omegnen, som hadde lagt om sitt jordbruk i retning av salgsjordbruk.

Carsten Hopstock beskriver et slikt forløp i Kirkegaten i Kragerø, hvor bl.a. de to store hageeiendommene til O. I. Duus og Albert Biørn blir stykket ut “til et mylder av eiendommer og bygninger, som regel nye fra ... ca. 1860 og fremover.” (Hopstock 2001:78) Hopstock skildrer forløpet slik: “Gaten går inn i en ny fase fra 1830 og fremover. Litt etter litt forvandles havepreget med ny bebyggelse eller ombyggingen av den eldre spredte bebyggelsen. Det får mer preg av løkker og industritomter. Det er først og fremst O. I. Duus, som en ny innvandret kraft, og Albert Biørn, som tilhørete et gammelt handelsdynasti i Kragerø, som nå fører an.” (Note: Hopstock beskriver denne utviklingen i Kragerø. I Kirkegaten f. eks nr. 93/93, senere 102. . Hopstock 2001:12-13, 30, 75-76 o.a. st.) (Se forøvrig kartene over Skien 1777 og 1886)

Hopstock omtaler en slik ombygging i eiendommen Kirkegaten 92-93 (senere nr. 102) i Kragerø etter at buntmaker O. Torkildsen hadde overtatt den 1880. 1. etasje hadde fått 2 butikker med disker, hyller og glasskap, samt kontor. Butikkene hadde 4 speilglassruter og dører med ruter av dobbelt glass. (Hopstock 2001:30) Den endring som matr nr. 113, Kirkegaten 16 (Møllers Boghandel) gjennomgikk, kan også dokumenteres gjennom fotografier. Forandringen på huset, som var oppført i 1870, gikk fra T-postvinduer med overfag formet som en gavlspiss i nygotisk manér til bygging av høy kjellermur med speilglassruter. (Hopstock 2001:80)

I kuperte byer, der man tidligere hadde måttet føye bebyggelsen etter terrenget, ble fjellet nå i større grad minert bort, slik at grunnflaten i kjelleretasjen kunne utvides. Dette ga mulighet for nye butikklokaler. (Jfr. Matr. nr. 113 i Kragerø Hopstock 2001:81 der fjellet i 1899 eller før ble sprengt delvis bort, gulvet i første etasje senket og første etasje utvidet for å huse bokhandelen)

Bygningsmessige forandringer innebar bl.a. utvidelser og senere innsetting av store butikkvinduer i førsteetasjene. De gamle handelsbodene i bygårdene hadde bestått av en disk, kanskje med et sprinkelverk av tre mellom kunden og handelsmannen, og med en betjening bestående av handelsmannen selv og eventuelt noen få betjenter. (En slik krambod er bevart i den gamle høkerbutikken fra Brevik i Brekkeparken). For husene innebar den utvidelser for butikklokalet med butikkinredning med hyller. Merkantile funksjoner knyttet til handelen foranlediget samtidig innredning av kontor i handelsgårdene.

Da sambafeberen herjet i Porsgrunn (Trykt i Porsgrunnsposten og Lykkelige tider)

Mer enn 20 år er gått siden karnevalsfeberen raste i Porsgrunn. Flere år på 1980 - tallet ble byen forvandlet til en kokende sydlandsk heksegryte en helg i august.

Tor Kjetil Gardåsen

Fotos: Reidar Peersen, Varden.

Noen år på 1980 - tallet ble Norge grepet av karnevalsfeber. Etter sydamerikansk mønster arrangerte flere byer store karnevalsfester med opptog, kostymer og fengende musikk. Oslo Karneval var det største, men også Porsgrunn fulgte opp med sitt karneval, som samlet flere titusener mennesker.

Fargesprakende

Porsgrunn sentrum ble på en helg i august omvandlet til en myldrende maurtue med et øredøvende lydbilde, elleville kostymer og gnistrende farger. «Årets karneval ble den mest farvesprakende dagen i Porsgrunns historie,» kunne Varden oppsummere etter at karnevalet i 1984 var over. «Fra tidlig formiddag til langt på natt var folk i alle aldre på farten i de utroligste kostymer. Mellom 30 000 og 40 000 benyttet denne anledningen til litt løssluppen sydlandsk stemning og livsglede på grenlandske breddegrader.»

Årets folkefest i Telemark

Beskrivelsen i Varden dagen etterpå var begeistret: «Med en av sommerens fineste dager og natt med fullmåne fra skyfri himmel ble karnevalet i Porsgrunn en farvesprakende eksplosjon i forskjellige former for livsglede og årets store folkefest i Telemark. Fra tidlig formiddag til langt ut i de små timer var folk i alle aldre på farten i svingene rytmer over hele byen. Det var ingen tvil om at folk hadde tatt på seg godhumøret sammen med karnevalsdraktene, og det satte sitt preg på stemningen.» Noen hadde med seg en god del «medbragt», men arrangørene kunne konstatere at det på dette området var betydelig bedring fra året før.

Den kanskje mest fargesprakende dagen i Porsgrunn historie begynte om formiddagen på Nordentorget. Der kronet ordfører Kristen Waaland den brasiliansk fødte Elizete Vestøl til dagens karnevalsdronning. Dette syntes han var så hyggelig at han like godt spurte komiteen om han kunne få lov til å være karnevalskonge for en dag. Det ble han imidlertid ikke, med dukket i stedet opp i karnevalsopptoget med sjakett og flosshatt.

Riksmeglingsmannens sambagruppe

Etter åpningen begynte det å svinge for alvor med profesjonelle sambaorkestre med eggende rytmer forskjellige steder i sentrum. Det var det kjente Academicos do Schachrinha, også kalt «gruppa til Solberg» og den sambafrelste gruppen rundt assisterende riksmeglingsmann Reidar Webster. Fra lange og harde meglingsrunder visste man at han kunne være både seig og utholdende. På lørdagen trommet han smektende sambarytmer fra tidlig på formiddagen til langt over midnatt, og han og hans venner var hele tiden sentrum for en stor og ellevill sambadansende skare av folk i alle aldre. Varden antydet at klimaet i lønnsoppgjørene kanskje kunne bli litt vennligere dersom Tor Halvorsen og Pål Kraby tidvis lot seg rive med av «Websters fritidsrytmer».

Høydepunktene under arrangementet var de to opptogene. I barnetoget midt på dagen var sambadronnigen og en dansegruppe fra Fredrikstad i spissen. Men den store karnevalsopplevelsen kom med hovedtoget. Folkemengden som deltok i dette var så stor at det ble noe langt mellom rytmeinnslagene, men det tok ikke humøret fra deltakerne. Hele Storgata fra Meieritorget til Rådhusplassen var et eneste hav av dansende i de utroligste kostymer.

Etter denne kraftanstrengelsen ble stemningen utover kvelden noe mer avslappet. Noen slengte seg ned å plenene i byen, mens dansen gikk videre på Østre brygge, Rådhusplassen og andre steder.

Til tross for den veldige oppslutningen og heftige livsutfoldelsen på 1980 - tallet kom Porsgrunn aldri til å bli noen karnevalsby. De store arrangementene døde hen etter noen år både her og andre steder. Kanskje var ikke løssluppen livsutfoldelse i lengden egentlig nordmenns sak. Kanskje var arrangementet så stort at arrangørene ikke så seg i stand til å fortsette. Likevel sitter mange igjen med minner fra dundrende sambarytmers gjenklang i husveggene i Storgata og naboen i et kostyme du aldri trodde du ville få se ham i. Og kanskje vil kreative sjeler en gang i fremtiden skape noe som på ny vil bringe unge og gamle ut i ellevill jubel i Porsgrunns gater.

Kilde:
Varden 13. august 1984.

Bilde 1

Thomas Andre Johnsen, Janne Jordbakke, Elisabeth Høibø og Janne Høiene Johnsen i fantasifulle kostymer.

Bilde 4

Vardens oppslag med en fargesprakende menneskemengde foran rådhuset.

Bilde 6

Karnevalsdronning Elizeta Vestøl i spissen for opptoget flankert av Rakel Lundgren t.v. og Eliana Valdes.

------

- eller i alle fall så godt som nordmenn klarte å leve opp til det

Sambarytmer ..... men stedet var denne gang ikke Rio, men Storgata i Porsgrunn.

Fotos: Reidar Peersen, Varden.