Bilete frå dei gamle byane i Telemark (Trykt i Jol i Telemark 2010)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Fotos: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum

Dei gamle byane i Telemark var små. Innbyggjarane dreiv med handel, handverk og utførsle av trelast og jarn. I fyrste del av 1800-talet budde kring 15% av innbyggjarane i Bratberg amt i byar. Dei ulike stendane budde på kvar sin stad i byen, og sentrum vart rekna som det beste området. Dei gamle byane var sette saman av fleire bydelar som nesten var som eigne byar.

Frå desse gamle byane er det teke ei mengd vakre fotografi. Dei kan fortelje om korleis byane var bygde og om korleis folk levde der.

-----------

Byar med få innbyggjarar

Dei gamle byane i Telemark fram til siste del av 1800-talet var handelsbyar der utskiping av tømmer og jarn, handel med ulike vare, sagbruk og skipsfart var dei viktigaste næringsvegane for innbyggjarane. Landbruksvare som korn og flesk vart frakta heim. Elles kom handverk og produksjon av ymse slag og i Skien også vassager til som næringsgreiner.

Det var ikkje nokon stor del av folkemengda i amtet som budde i byane. I Bratsberg Amt budde i 1801 om lag 6000 av ei folkemengd på kring 41 000 og i 1835 8409 av ei folkemengd på 59402 personar i byar og ladestader. Folketeljingane syner at dei som budde i byane i stor grad var fødde her eller i eit av nabosokna.

Sosialt vart folk i dei gamle byane delte inn etter stand. Den øvste gruppa omfatta høgare standspersonar, embetsmenn og folk med yrke som kravde akademisk eksamen. Til denne gruppa høyrde og større handelsfolk med eigne handelsgardar. Deretter kom ein middelstand med handverkarar, skipparar, mindre handelsfolk o. dl., og til sist småkårsfolk, arbeidarar, kvinner som forsørga seg sjølve og fattige.

Berre få menneske var verkelig rike. Jacob Aall skriv i oppteikningane sine at det i barndomen hans berre var få svært rike familiar i Porsgrunn; det var faren hans Nicolai Benjamin Aall og kammerherre Løvenskiold. “Kaster man et blik paa rækken av vore kystbyer henimot dette tidspunkt, vil man se deres merkantile og sociale liv behersket omtrent enevældig av disse faa mægtige slegter, som stod i et slags patriarkalsk forhold til sine mindre pengesterke omgivelser paa land og i by,” skriv Carl W. Schnitler i si bok Slægten fra 1814.

Midtbyen det beste området

Dei gamle byane før industrialiseringa var kjenneteikna av ei inndeling i område der dei ulike stendane budde på kvar sine stader innanfor byen. Det som kjenneteikna dette biletet var at sentrum var det beste og at verdet sokk mot utkanten av byområdet. Det sosiale mønstret var som ringar i vatnet.

I Skien teikna dette sentrum/periferimønstret seg tydeleg. Midtbyen var området for kjøpmannshus kyrkje, rådstue og latinskule, utanfor dette låg ei sone for mellomstanden, og i utkantane og forstadene budde arbeidarklasse og fattige. 

 

I Skien låg bygardar som høyrde til storkjøpmenn i sentrum kring kyrkja. Her låg og rådstoga og latinskulen. Det sentrale byområdet vart rekna som det beste, og sentrumstomtene var mest ettertrakta av dei velståande handelsborgarane. Biletet er frå Prinsens gate mot kyrkja og torget. Hjørnegarden til venstre med uthusa høyrde til Skiens apotek.

Foto: Telemark Museum. TGM-B.202.

 

Sentrumsgard i Langesund: Wrightegården.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 17384.

Arbeidarar som budde tett ved arbeidsstaden

I byane fann ein og ei fordeling som gjorde at folk med same yrke budde i same område. Arbeidsstad og bustad for arbeidarar låg svært ofte nær kvarandre, bustadene låg ikkje sjeldan berre nokre få hundre meter frå arbeidsstaden. Teglverksarbeidarne budde t. d. kring teglverket på Fartangen på Blekebakken i Skien, flåtemenn hadde heimane sine i bydelar som Hjellen og Bakken tett ved elva, og verftsarbeidarar budde like ved verftet eller endatil inne på verftsområdet. Mønstret var svært rotfesta, og vi finn det til langt inn på 1900-talet; i folketeljinga for 1900 ser vi at porselensarbeidarane bur i ein sirkel kring porselensfabrikken og bryggeriarbeidarane på Lundetangen bur i den næraste krinsen kring bryggeriet. Dette vert særs tydeleg når vi ser at dei same yrkesgruppene er så godt som fråverande i andre bydelar. 

I dei gamle byane var vatnet den viktigaste transportvegen for tyngre vare. Dermed vart flate tomter mot vatn verdfulle for produksjon og lagring. Sjøhusa har danna karakteristiske gavlrekker i alle byar. I Langesund låg dei større handelshusa sine kornbuer i sentrum og reiskaps- og egnebuene til fiskarane utover i Vaterland.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 03741.

På bileta frå dei gamle byane legg vi merke til alle dei stadene som vart bruka til opplag av trelast. Det låg tømmer- og bordstablar på alle flate stader i nærleiken av sjø og vassdrag. Opne plassar vart også nytta som hogsteplassar. Biletet er frå Tallakshavn i Kragerø, og vi ser m.a. Nordraachgården, som i si tid var landsted eller lystgard for familien Nordraach. Den vart riven midt i 1940-åra.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 18267.

Tidlegare fanst det få måtar å endre terrenget på, og vegar, hustomter og hus måtte tilpasse seg etter forma på lendet, også inne i byane. I dag synes vi dette er pittoresk og sjarmerande, men i eldre tid førte det til at gater vart krokete og hustomter fekk ujamn form.

Fjell og knausar i byane danna skilje som kunne opplevast som hindringar og stengsle. “Kragerøs situasjon (beliggenhet) er ikke med de smukkeste,” skriv Thue i 1789. “Foruten at byen ligger ved foten av et berg, og at man om sommeren ikke kan komme dit landeveien, så finnes det også midt i byen fjell på forskjellige steder, som riktig nok er bebygget, men som hindrer at det ikke er anlagt flere enn tre ordentlige gater.” Slike skilje gjorde at bydelar blei liggjande skilte frå einannan som isolerte delar av byen. Frå Øya i Kragerø.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 01015 og 18273.

Gatelaup i Kragerø. Hovudgatene var i nokre av byane steinsette med kulestein og

heller, men elles hadde dei berre sand som dekke. For køyrety baud bygatene på mange utfordringar. “Scheens Gader ere just ikke brilliant broelagte, men synes snarere, saavelsom Porsgrunds Gade indrettede til at skaffe Smed og Hjulmand vedvarende god Fortjeneste;” skriv Carl Løvenskiold i 1811. Det same var det i Kragerø, der ein på grunn av det ujamne terrenget kom fram berre “under en Slingring, der giver skikkelige Folk Udseende af at være Drukkenbolte.” Kragerøgata på biletet er likevel etter måten både brei og rett.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 03739.

Gateløp som går langt attende i tida

Dei eldste gateløpa i byane skriv seg frå mellomalderen og 1600-tallet. Skien med si meir en 100 år lange historie som by har nokre gater som kan førast annede til mellomalderen, slik som Skistrædet. Dei gatene som kom til på 1600-talet var lagde etter eit rutenettmønster med rektangulære kvartal etter renessansemåten og fekk kongenamn som Dronningens gate, Kongens gate og Prinsessegaten. I Porsgrunn danna Storgata eit løp parallelt med elva, og gater parallelt med stranda kjenneteikna også Langesund, medan Brevik og Kragerø var tettgrodde trehusområde med i hovudsak krokete gatelaup. Thue (1789) skriv frå Kragerø at “...ei flere end tre ordentlige Gader ere her anlagte.” Krog Steffens skriv at ein av dei eldste allfarvegane i Kragerø må ha vore vegen frå Petershullet opp til torget. Også frå torget til kyrkja var det ein veg. Elles var det smale gangvegar i “Krog og Krik op mellem Knauserne”.

Gateløp og byform kunne vere stabile over lang tid og vart med tillempingar ført vidare gjennom hundreåra, jamvel etter bybrannar.

Eldre kart syner også sekundære gater med mindre breidd som skar seg gjennom kvartala. Dette var bakgater og smau for lokal transport. I opne byar som Porsgrunn låg uthusa rett ut mot løkkene utanfor byen. Dette ga lette transportvegar for jordbruk og husdyrbruk. Frå gardane her førte det inngjerda fegater ut til beitemarka. I andre byar måtte jordbruks- og husdyrtransport gå føre seg gjennom bygatene.

Utanfor gatene låg eit system av stiar og tråkk. I utkantane skapte gangvegar samband mellom husa, eller det var grusa vegar med gras på kvar side. I byar med meir kupert terreng, slik som i Kragerø, var det mange kleiver. Her var det på vanskelege stader lagt stokkar eller kavler på tvers som trinn, slik at ein lettare kunne gå opp og ned fjellet. Kavletrappa som låg der banktrappene i Kragerø går i dag, ga staden namnet Pinnebakken.

Mot slutten av 1800-talet vart mykje forandra i dei gamle byane. Ei ny sosial inndeling og ikkje minst ein ny bystruktur der verksemder som jarnbane, industri og offentlege innretningar fekk plass endra byen. Samdundes breidde byane seg langt ut over det gamle byområdet på det som var gamalt jordbruksland. Dermed var dei gamle trehusbyane for alvor på veg inn i ei moderne tid.

 

Thue (1789) skriv frå Kragerø at alle hus hadde hage. Dei kunne ha aprikosar, druer, frukttre og grønsaker. Det var store tre i hagane, i sume hagar valnøttre og kastanjetre, og når ein såg byen ovanifrå var den mest som ein stor hage der hustaka stakk opp og fasadane lyste opp innimellom dei lauvrike trekronene.

Foto: A. B. Wilse/Norsk Folkemuseum. NF. W 18276.

Litteratur:

Hopstock, Carsten: "Kirkegaten Kragerø - bebyggelsen i byens gamle sentrum". Kragerø 2001. Utgitt av Kragerø og Skåtøy Historielag. (s. 14, 19, 41)

Krog Steffens, H.: Kragerø bys historie. Kra. 1916.

Løvenskiold, Carl, (baron): Min norske reise. 1811. Ved Arne Johan Gjermundsen. Porsgrunn 2002. (s. 82)

Thue, Friderich Wilhelm: Forsög til Beskrivelse over Kragerø Kiøbsted og Langesund - Fiorden eller Scheens Kiøbstad med dens Ladesteder. Kbh. 1789

Aall Jacob: Jernværkseier Jacob Aalls optegnelser 1780-1800. Skien 1939. Utgitt av Historielaget for Telemark og Grenland.

 

 

 
 

 

Kanalens anlegg og bygninger på Smieøya (Trykt i Slusegløtt)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Smieøya og Skiens sluse har en lang og mangfoldig historie. Gamle bilder kan fortelle oss hvordan det har sett ut på denne øya gjennom tidene. Her eide kanalen flere bygninger foruten selve kanalanlegget. I dag preges store deler av Smieøya av forfall. Men øya har en flott beliggenhet og kunne vært en perle i Skien.

-----

Fra gammelt av lå det bolighus på Smieøya. I alt 13 matrikulerte eiendommer fantes det her. Husene kan ses på Jægerkorpsets kart fra 1796. Omtrent der hvor kanalen ble bygd gikk Langfoss, en av de fire nederste fossene i Telemarksvassdraget ved Skien. Midt ute i Langfoss var det en smal langstrakt øy, og Langfoss bro gikk fra Eidet, over denne øya og til nordspissen av Smieøya.

I 1850-årene ble Skien-Norsjøkanalen bygget. Slusene i Skien ble bygd rett sør for Langfoss` løp. Hjellevannet ble også demmet opp ved kanaliseringen.

Union Co. etablerte seg på Smieøya i 1873. I 1881 var det en brann her, og det ble foretatt et makeskifte mellom Union Co. og kanalen. Dette ga kanalen en tomt nord for kanalbrua. Her bygde kanalselskapet sin store kontorbygning, mens Union Co. fikk areale inntil kanalen på Smieøya. Her oppførte selskapet bl.a. PM5-bygningen, som senere er blitt fredet.

På nordre Smieøya bygde kanalen sin store kontorbygning i sveitserstil i 1880-årene. Denne rommet kanalkontor og bolig for kanalbestyrer. Kanalen eide også to andre eldre hus i forlengelse av kontorbygningen. Det ene var bolig for slusevoktere, det andre et lagerhus. Nordre del av Smieøya var brygge for telemarksbåtene frem til år 1900 da Hjellebrygga sto ferdig.

Kanalhusene på Smieøya dannet et karakteristisk trekk i Skiens bybilde. Så en dem fra Hjellevannet utgjorde de et idyllisk parti med fasader som speilet seg i vannet. De fleste mennesker så imidlertid husene gjennom bilvinduet fra veien over Broene og Klosterøya. Fra denne siden var de ikke fullt så presentable. Bl.a. Sto de umalt i alle år. Rundt 1980 eksploderte en bil med sprengstoff i gaten like ved kanalbrua. Eksplosjonen var kraftig og ga også kanalhusene skader. Dette forsterket presset på å få revet dem, og få var villige til å tale deres sak. Resultatet var at de ble revet med gravemaskin. Nordre del av Smieøya ble opparbeidet som park, og Trygve Barstads fløtermonument fikk sin plass her. Dette er et fint monument, men det gamle historiske miljøet ble jo borte.

I dag ligger den siste av Unions fabrikkbygninger, PM5-bygningen, tilbake på Smieøya. Bygningen er fredet, men både denne og området rundt preges av sterkt forfall. Smieøya hadde så mange kvaliteter og kunne blitt en perle i Skien. I stedet er det et vanskjøttet og stygt område som danner inngangen til Telemarkskanalen, Norges fineste vannvei.

B 9272 Eidet

Dette oversiktsbildet tatt før bybrannen i Skien i 1886 viser hvordan området omkring Skien sluser tok seg ut i tidlig tid. Murene i slusene er tydelige, og vi ser vippebrua over kanalen. De skuraktige bygningene tl venstre for slusene lå på kanalens område. Etter 1881 ble Unions PM5-bygning oppført her. På nordre del av Smieøya ligger det tre hus. På tomtene til to av husene ble kanalselskapets store kontorbygning bygd, mens det tredje ble liggende og tjente som bolig for slusevoktere. På nordspissen av Smieøya ser vi brygga for telemarksbåtene med sin varehall. Etters er det interessant å studere alle småhusene i Hjellen.

Smieøya fra Skotland. Telemark Museum.

Panorama over Skien med Smieøya til venstre etter bybrannen i 1886. Telemark Museum.

Mot Smieøya fra Hjellen. Maleri av Johan Bechen. Telemark Museum.

Bilde B 17858

De utskjelte kanalhusene på Smieøya dannet et idyllisk parti når en så dem fra den rette siden.

Foto: Tor K. Gardåsen ca. 1980. Kopi TGM.B.17858.

Smieøya med Union Cos gamle fabrikkbygninger før riving.

B18983

Dette bildet fra fløting av tømmer gjennom Skien sluse er fra like etter 1900. I bakgrunnen ser vi vippebrua over kanalen, og vi legger merke til slusekontoret i det lile huset til venstre. På høyre side står et spill til å trekke tømmerklubbene gjennom slusene med.

Postkort. Stein Høibøs samling. Kopi Telemark Museum.

Vis meg din hytte, og jeg skal si deg hvem du er (Trykt i Fortidsvern 3/99 og Hytteliv 9/99)

Vis meg din hytte, og jeg skal si deg hvem du er

Om hytter og hyttebygging for store og små i grenlandsområdet

Av Tor Kjetil Gardåsen

Når vi ferdes i de nære skogsområdene rundt byene i grenlandsområdet i nedre Telemark, støter vi av og til på gamle hytter. Noen av dem ligger på steder hvor det er vanskelig å forstå at noen har kunnet finne på å slå seg ned i rekreasjonsøyemed. Eller vi opplever hytter i en nærmest endeløs strøm når vi sommerstid glir med båt langs holmer og knauser. Noen hytter synes å være forlatt og glemt av sine eiere for lenge siden. Andre har fått en nærmest astronomisk markeds- og attraksjonsverdi i kraft av sin beliggenhet. Hva er den historiske bakgrunnen for denne floraen av byggverk rundt i vår natur? Kan hyttene brukes som innfallsport til å forstå skiftende tiders idéer og natursyn eller ulike menneskers og samfunnsgruppers ønskemål og forhåpninger? Og bør vi betrakte noen av disse hyttene som kulturminner som bør vernes for ettertiden?

---------

Gir vi oss til å undersøke hyttehistorien i grenlandsdistriktet, finner vi at de første byggverk reist av privatpersoner i rekreasjonsøyemed ble bygd på slutten av 1800 - tallet. Før dette hadde landsteder, turistforeningenes hytter, setre, skogsstuer eller losji på gårder gjort tjeneste som kvarter for de som bega seg ut på landet utenfor byene. Nå begynner imidlertid egne hytter oppført av privatpersoner til rekreasjonsformål å komme opp, som sportshytter i skogstraktene eller sommervillaer ved sjøen.

Høgli-hytta - den første sportshytte i Skiens omegn

Den første hytte vi har kunnet finne frem til er Høgli - hytta i Gjerpen, reist i 1897 av Skiforeningen Høgelidsæter, som ble stiftet året før. På 1800 - tallet hadde vinterfriluftsliv og skiidrett kommet på moten blant de øvre lag av befolkningen. Ideologisk inngikk skiløpingen i den nasjonale identitetsbyggingen på 1800 - tallet, og vinteraktivitetene passet dessuten godt inn i borgerskapets nasjonalromantiske naturoppfatning. Erkjennelsen av at helsen ble styrket gjenom idrett og friluftsliv bidro også til å fremme utelivet vinterstid. Lokalt kom skiløping sterkt i fokus gjennom skiensmannen Hjalmar Johansens polferd sammen med Nansen i årene 1893 - 96, noe den storslåtte mottakelse han fikk ved tilbakekomsten til hjembyen i 1897 vitner om.

Skiforeningen Høgelidsæter var en forening av unge herrer, bl. a. fra handelsborgerskapet i Skien. Flere av medlemmene tilhørte det mat- og drikkeglade Skiens Klubselskab, og det er sannsynlig at idéen til skihytta har kommet opp ved en av klubbens mange selskapaftener. Den uttalte og offisielle målsettingen var å bygge en skihytte hvor man kunne dyrke skisporten og friluftslivet. Hytta ble reist på en høy og bratt kolle i Gjerpen øst for Skien med et vidt og storslått utsyn fra Jomfruland i sør til Kviteseidfjellene i nord og sto ferdig i 1897.

Det var imidlertid ikke bare ønske om skiløping og utsikt som lå bak hyttebyggingen. Et mindre uttalt, men vel så viktig formål var å skape et fristed i hverdagen hvor de unge selskapsglade herrer uforstyrret kunne komme sammen for å hygge seg med god mat og ikke minst god drikke. Herrene var unge menn av borgerstanden, og det meste skjedde nok med mer stil og etikette enn vi kanskje umiddelbart ville forestille oss. Bl. a. hadde de med seg tjenestepike fra byen til å stelle for seg, og hun hadde eget rom på hytta. Likevel er det liten tvil om at det selskapelige inntok en sentral plass i deres hytteliv. Man fikk bl. a. til en avtale med eieren av Høgli - gården ved foten av kollen om at når noen gikk frem på bakkekammen og blåste i et horn, skulle han komme opp med mer blandevann. Ordningen varte frem til prost Henrik Seip i Skien overtok Høgligården under siste krig. Prosten var ikke i like høy grad som sin forgjenger motivert til å springe til toppen av kollen med blandevann til tørste unge herrer fra byens kjøpmannsstand.

“Den snorkende synder”

Hyttebøkene som er bevart gir et innblikk i stort og smått i mer enn hundre års hytteliv her oppe under himmelbrynet. Ett av de de daglige - eller rettere sagt nattlige - problemene som hytteboka bærer bud om, er håndtering av snorkere; “den snorkende synder efter samrøystes beslutning av de tre andre bragt inn paa dameværelset og nedlagt der, og døren blev forsvarlig laast. Arrest! De andre tre fik saa sove noen nødtørftige timer,” står det i et referat fra 1949. En gjennomgangstone i hytteboka er likevel hyggelige lag, trivelige selskap og gode naturopplevelser.

Både foreningen og hytta eksisterer fortsatt. Hytta er et velbevart og godt vedlikeholdt kulturminne fra hyttelivets pionértid. De bygningsmessige forandringer har i stor grad gått i retning av å optimalisere den til dens tilsiktede bruk. Ombygging av den bratte trappen til soverommene i annen etasje føltes etter hvert mer og mer maktpåliggende, noe man ubønnhørlig ble minnet om etter aftener hvor bena helst ville gå sine egne veier. I 1965 besluttet man derfor å bygge om trappen, slik at man “...selv i animeret tilstand nogenlunde farefritt (kan) avancere til anden etage ad den nye trappe”. Et høytidelig ordenssystem med riddere og kommandører, promosjoner med egne deviser (“Specialist som Du er med likøren, Vel hjem vi ønsker Kommandøren” o. l.) hørte også med til det joviale og gemyttslige herrefellesskapet her oppe på Grenlands tak.

“Folkehytta” gjennom tre generasjoner

I løpet av de første tiår av 1900 - tallet hadde troen på sollysets og friluftslivets helsebringende virkning på kropp og sjel vunnet innpass blant brede lag av befolkningen. Friluftsliv ble i løpet av mellomkrigstiden et massefenomen, mennesker skulle utstråle ungdom, sunnhet og helse og bære preg av å delta i utendørsaktiviteter. Hytter ute i naturen ble et utgangspunkt for å dyrke friluftslivet, og i disse første tiårene begynner hyttene å innta omegnen av byene. Disse hyttene kom imidlertid til å få en langt mer folkelig profil. Kanskje kan en form for typologisk - evolusjonistisk metode være egnet til å beskrive denne hyttefloraen, som spenner over alt fra de enkle og usammensatte til de mer kompliserte og “utviklede” byggverk.

I den ene enden av skalaen finner vi de hytter som ble bygget ute i skogen av naturmaterialer - ofte oppført av gutter i oppveksten inspirert av indianerbøker, handlingsmettede skildringer av pionérer i villarka eller av Milorgs og skauguttenes aktiviteter under krigen. Det har vært en hel flora av slike byggverk, hvorav de fleste forlengst er gått tilbake til naturen igjen. Det kunne legges ned stort arbeid i slike hytter. En informant fortalte at han syklet sementsekker på bagasjebrettet på sykkelen fra byen, bar dem gjennom skogen til et vann hvor han hadde laget seg en flåte, fløtet dem over vannet og bar dem igjen videre innover til et nærmest ufremkommelig sted, en bortgjemt og utilgjengelig fjellhylle langt utenfor allfarvei, hvor hytta sakte, men sikkert ble murt opp stein for stein.

I løpet av de første tiår på 1900 - tallet kommer de første “folkehytter” opp i omegnene av byene. Dette var ikke store villaer bygd av velstående handelsmenn, men små hyttebygg reist av folk fra arbeider- eller mellomklassen. De fikk en enkel planløsning, ofte bare ett rom med eller uten en liten veranda utenfor, en arkitekturhistoriens “urtype” som man tyr til der økonomi og ressurser setter sine grenser. Avtale med grunneier var som regel uformell og muntlig. Materialer skulle være billige eller helst gratis, arbeidet måtte gjøres av hytteeieren eller bekjente på dugnad, og beliggenheten måtte ikke være lenger unna byen enn at hytta kunne nås til fots etter endt arbeidstid lørdag kveld. Informanter forteller likevel om at disse hyttene ble mye brukt - ikke bare i helger, men også i de feriedager som det etter hvert kom noen av utover på 1900 - tallet.

I mellomkrigstiden finner vi at denne “folkehytta” utvikler seg. Nå får hyttene flere rom, ofte 2 - 4, og veranda på langsiden. Dette gir mulighet for en større grad av funksjonsdeling med eget - om enn knøttlite - kjøkken, stue og soverom. Også disse hyttene gjaldt det å få bygd med minst mulig kostnader, og det verserer utallige historier om gamle bygg som man fikk rive og som ble fraktet av sted. Hytteprosjekter som dette kunne imidlertid på lengre sikt innebære at man hadde skutt gullfuglen, på denne tiden var ennå skjærgården i stor grad ubebygd, og de som fikk seg tomter her på et tidlig tidspunkt, skulle vise seg å ha vært svært så heldige.

“Funkisen” inntar hytteverdenen

En radikal endring i hyttas utseende kommer med funksjonalismen. Mens den rendyrkete funksjonalismen bare i liten grad kom til å få nedslag i bolighusene i distriktet, vant flatt tak og tilnærmet kubisk bygningskropp i langt sterkere grad innpass i hytteverdenen. Her kan vi studere direkteimport av progressive forbilder som i relativt uformidlet form ble omsatt av norske snekkere og selvbyggere. Norsk folkefunksjonalisme er derfor egentlig å finne i et stort antall hytter rundt om i landet. Det flate taket, hjørnevinduet og bungalow - preget passet åpenbart inn i forestillingen om det lykkelige ferieliv i 1930 -, 40 -, og 50 - årene. Aftenposten ga i 1930 - årene ut et lite hefte “Småhus. Skjærgårdsstuer, jakt- ski og sportsstuer og villaer” basert på en arkitektkonkurranse der kjente arkitekter som Ove Bang, Mads Wiel Gedde m. fl. leverte sine bidrag.

Optimismen ligger tydelig utenpå disse byggverkene, ikke bare funksjonalismens allmenne fremtidsoptimisme, men også troen på fint og varmt sommervær på våre breddegrader; hyttene har store vinduer hvor solen skal flomme inn og et tak konstruert for en regnskur i ny og ne. Funksjonalismen innebar dessuten at en mer vitenskapelig dimensjon kom inn i hyttebyggingen - selv fritiden skulle underlegges den rasjonelle tanke. Aftenpostens hefte er fullt av formaninger om viktigheten av utsikt til naturen under måltidene, soverom lagt mot øst og morgensolen (!) og at terassen bygges slik at den samtidig kan tjene som stupebrett ut i sjøen.

Funkisidealet resulterte således i mange hypermoderne og som oftest selvkonstruerte byggverk rundt i skjærgården. I 1960 - og 70 - årene overtok imidlertid et nytt ideal. Nå er det ferdighuset som er forbildet, og hytter fra denne tiden er mer eller mindre en avlegger av det brunbeisete typehuset med slakt saltak hjemme.

Pionérhyttene - en utryddelestruet art

Fritidshusets relativt korte, men mangfoldige historie gjenspeiler flere karakteristiske sider ved 1900 - tallets kultur og samfunn. For det første uttrykker den ønsket om å tilbringe mer fritid ute i naturen for rekreasjonens skyld. Dernest gjenspeiler den en sterkere fokusering på familien som primærgruppen i ferie og fritid. I kjølvannet av dette følger ønsket om territorial markering rundt denne enheten med ulike teknikker for avstandsskaping i form av symbolske “gjerder” i landskapet. Erkjennelsen av hytta som et objekt med stigende økonomisk verdi blir også etter hvert mer og mer til stede.

Som andre kulturminner er imidlertid også hyttene utsatt for ulike trusler som på forskjellige måter har forpurret deres mulighet til å overleve i autentisk tilstand. Truslene har vært av ulikt slag, men er i stor grad knyttet til hvor hytta har sin beliggenhet. Hytter som ble oppført ved sjøen ble i etterkrigstiden så altfor attraktive, og med barn og familie som etter hvert ønsket å få del i ferieparadiset i vannkanten, har det vært vanskelig å motstå press om utvidelser, ombygging og “standardheving”, samtidig som verdien av hytte og tomt synes å ha fart rett til himmels.

Hytter i skogsområdene nær byen har fått en motsatt skjebne. Med sin beliggenhet bare noen minutters biltur fra byen ble et opphold her etter hvert mindre attraktivt og mindre statusbelagt. I dag kan vi finne disse forlatte hyttene i de bynære skogstraktene, ofte oppgitt av eieren, som har lagt sitt aktivitetsfelt til fjernere trakter - gjerne flere timers biltur unna. Hyttene står i en svært opprinnelig skikkelse, og vi fornemmer lett fjerne års hyttegleder med sveivegrammofon på verandaen, susende primus på kjøkkenet og utsikt til byen hjemme som belønning for å ha strevet seg opp liene med ryggsekk og sovepose. I dag er det til dels forfallet som preger denne hyttegruppen, og for mange av dem må tiltak, særlig i form av takreparsjoner, settes inn svært omgående om de skal ha håp om å overleve.

Kanskje bør en for hytter som for andre kulturspor fra vår nære og fjerne fortid sette inn tiltak i form av fredning av et utvalg objekter som avspeiler ulike tidsaldres og samfunnsgruppers mentalitet og idealer? Tross alt er hyttene en viktig innfallsport til å forstå ulike sider ved samfunn og kultur på 1900 - tallet.

Bilder:

1. Høglihytta i Gjerpen ble bygget av en gruppe unge herrer som brukte den til selskapelighet og adspredelse. Hytta inneholdt kjøkken, stue, sovesal og et lite soverom for tjenestepiken, som var med fra byen for å stelle for de unge herrer. Foto: R. Nyblin 1903/Telemark Museum.

2. Steinhytte på toppen av Ulvskollen i Gjerpen, påbegynt i 1920 - årene og i kontinuerlig bruk frem til i dag. Bildet er tatt i begynnelsen av 1950 - årene og viser annen generasjon “eier” sammen med kamerater.

3. “Folkehytta” først på 1900 - tallet. Når vi ser gamle hyttebilder med en anseelig mengde mennesker utenfor, må vi undre oss over hvordan alle kunne få plass innendørs. Informanter forteller imidlertid om soving på bord og brisker, under benker og på gulvet. Fra “Skovheim” ved Heivannet i Gjerpen, bygget 1918-19.

4. En hytte ved Norsjø i Holla satt opp av en arbeider på Skotfoss Bruk i 1913. Det er kanskje nærliggende å tolke en hytte som dette - satt opp av materialer og deler fra en papirfabrikk - som et prosjekt for personlig selvpresentasjon - en hytte som skal vise ens livsstilling og arbeid. Årsaken var imidlertid en annen. Dette var materialer som var gratis å få der en arbeidet. Hytta er bygd av wirekassebord som wirene til papirmaskinen kom til fabrikken i. Innvendig er veggene kledd med tørkefilt fra papirmaskinenes tørkeparti, og gulvet er malt med maling laget av transformatorolje fra fabrikkens kraftstasjon. Foto fra 1947.

5. En tilsynelatende alminnelig hytte. Ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid at hytta er bygget over en gammel skipskahytt. Over kahytten er det bygd et saltak med soveloft som har adkomst via en utvendig trapp. Hvordan kahytten er kommet til holmen der den ligger, forteller den imidlertid ikke noe om. Aner vi en nevesterk dugnad av arbeidskamerater og naboer med tauverk, taljer og slisker, lånt lekter og dampslepebåt, og koner med kaffe på flaske og blikkskrin med smørbrød i bakre linje - et fellestiltak blant naboer i et lokalsamfunn hvor gjensidig hjelp var en naturlig del av hverdagen? Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

6 a - b. Hytta “Valodia” i Gjerpen. Folkefunksjonalisme med utspring i tradisjonelle dyder i industisamfunnene: fellesskap og gjenbruk av ressurser. Noen hytter fikk forøvrig navn som kan virke kryptiske. Hva skjuler seg bak navnet “Valodia”, som ble satt opp av arbeidere ved Bøle sagbruk i Gjerpen? Selve hytteprosjektet gikk ut på at en gammel lekter ble revet fra hverandre, materialene fraktet opp til Grønnerødåsen noen kilometer unna og satt opp til hytte. Men navnet?

For norske sjøfolk før krigen var Valodia en kjent skikkelse. Hun var en skjønnhet som pleide å gå langs kaiene i en portugisisk havneby og selge frukt. Når hun gikk forbi, stoppet alt arbeid om bord på båtene opp. Var det hun som hadde inspirert hyttebyggerne og fått sitt navn risset i våt sement i gjerpensåsene? Undersøkelser i lokalmiljøet bragte imidlertid en annen forklaring for dagen. Mange hadde ledd av lekterhytteprosjektet da det ble satt i gang. Hytta kom imidlertid opp, og da den sto ferdig, kunne hyttebyggerne triumfere: hva lo folk av?- “´va lo de a`?”. Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

7. Telemarks foreløpig eneste fredete hytte ligger i Kråkevik i Bergsbygda ved Eidangerfjorden. En iherdig fortidsverner i familien har klart å spille alle moderniseringsfremstøt ut over sidelinjen inntil hytta ble fredet etter kulturminneloven i 1995. “Kråkevik er en av de mest intakte hyttene fra 1920 - årene, en tid med betydelig utbygging av hytter i strandsonen rundt Eidangerfjorden. Høyere og midlere funksjonærgrupper sto for en vesentlig del av denne feriestedbebyggelsen,” heter det i Fredningsplan for etterreformatoriske kulturminner i Telemark. (1995). Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

8. Mens kysthyttene på sine verdifulle og attraktive strandtomter har blitt revet og gjenoppstått i fornyet og forstørret skikkelse, har det motsatte, nemlig manglende bruk og derpå følgende liten interesse for vedlikehold, vært en skjebne som har rammet de bynære skogshyttene. Noen har nådd en tilstand der de minner mer om et kinesisk tempel enn en norsk hytte. Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

9. “Funkis-idealet” med sitt flate tak og sine hjørnevinduer slo godt an i tiden før og etter krigen. Mange hytter gjenspeiler dette idelaet, som gir seg utslag i enkle og kubiske former - og med sine store vinduer og sitt flate tak troen på fint sommervær med lite regn.

Litteratur:Gardåsen, Tor Kjetil: Høglisæter 1896 - 1996. Skien 1996.

Gardåsen, Tor Kjetil: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Skien 1993.

Svenkerud, Erling: “Valodia”. Varden 23/8-1993.

Skien kommuneartikkel (Trykt i Norske gardsbruk Telemark Bd. 4 (2006))

Fakta om Skien kommune:Samla areal: 780 000 daa

Dyrka mark: 42 000 daa

Produktiv skog: 633 000 daa

Innbyggertall: 50 000

Adm. senter: Skien

Skatteinngang: 822,5 mill.gårdsbruk over 20 daa: 608

Skien ligger der telemarksvassdraget har sine siste fossefall på vei mot havet. Nedre del av dette vassdraget mellom Norsjø og Porsgrunn går gjennom kommunen. Fram til 1964 var Skien en bykommune omgitt av herredskommunene Gjerpen og Solum med anneksene Melum og Kilebygda.

Skien grenser til Porsgrunn, Bamble, Drangedal, Nome, Sauherad og Siljan, samt til Buskerud fylke. Kommunen består fra 1964 av de gamle kommunene Skien, Gjerpen og Solum i tillegg til de delene av Holla som lå øst for Norsjø (Valebø).

Med prekambriske bergarter i vest og oslofeltet i øst rommer Skiens geologi hele spekteret fra gammelt grunnfjell til de yngste bergartene skapt for 250 millioner år siden i vulkanske utbrudd.

Frodigheten øst for Gjerpendalen skyldes den vulkanske bergarten basalt. Den beste jordbruksjorda er i tilknytning til de rundt 500 millioner år gamle kalkholdige avsetningsbergartene som strekker seg i et belte fra syd til nord gjennom kommunen. Ballestadhøgda og Gjerpendalen hører til dette. Her finnes noe av landets beste dyrkingsjord. Gamle havbunnavsetninger i Solum gir også verdifull dyrkbar mark. Gjennom tidene har folk naurlig nok valgt å bo på de mest fruktbare områdene. Dette har i nyere tid gitt grunnlag for alvorlige konflikter i arealdisponeringen.

Tettbebyggelsen ligger som et bånd på begge sider av vassdraget fra Jønnevald i nord til Porsgrunns grense i sør. Foruten boligområder ligger mesteparten av industrien i kommunen her. De nyere bydelene Gulset og Åfoss og det eldre industristedet Skotfoss ligger vestenfor dette bybåndet. Riksveiene går på øst- og vestsiden av elva med riksveiforgreninger til øvre Telemark på vestsiden av Norsjø, til Siljan og Lågendalen østover, og gjennom Porsgrunn til E 18, Vestfold og Sørlandet sørover.

Bysentret har helt fram til vår tid ligget innenfor et forholdsvis avgrenset område mellom det bratte fjellet mot Bratsbergkleiva i øst og Lunde i vest. Dagens sentrumsbebyggelse, som stort sett ligger i den tette "bygryta", ble oppført etter den store bybrannen i 1886, men bærer preg av etterkrigstidens moderniseringer. Først i 1960 - årene begynte man å legge handels- og sentrumsfunksjoner til områder utenfor bysentrum som Kverndalen i nord og Gimsøy- og Kjørbekkområdet i sør. På samme tid tok utbygging av nye bydeler som Gulset, Åfoss og Klyve til.

Bynavnet uttales sheen i byen og skien utenfor byen. De gammelnorske navneformene viser at Skien er et opprinnelig elvenavn. Det henger trolig sammen med nynorsk skie f. "vedskie, del av kløvd stokk". En vanlig forklaring er at dette sikter til et rett elveløp, som skal være bekken fra Kverndalen til Bryggevannet, den såkalte Lortebekk. Men det kan også ligge en eldre betydning av "dele, skille" til grunn. Til dette er laget elvenavnet gammelnorsk Skida. Bynavnet Skien går tilbake på bestemt entall av elvenavnet Skidan, elva som skiller, kanskje et gammelt navn på selve Skienselva.

Bilde dscn. 185 Fløtermonumentet

Fløtermonumentet på Smieøya med midtbyen i bakgrunnen.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Bilde dscn. 185. Skien fra Tilja

Skien har sin beliggenhet innerst i elvearmen.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Bilde dscn 199, 202. Byen fra Brekkeparken

Midtbyen fra Brekkeparken. Snipetorp ligger innunder det bratte Brekkefjellet.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Bilde Dscn 29-32 (Bruk helst bilde 30). Arealkonflikt.

Rundt Skien finnes noe av landets beste dyrkingsjord. Samtidig har det vært et utbyggingspress i disse områdene som har gitt grunnlag for konflikter i arealdisponeringen og problem knyttet til hvor grensen mellom by og land skal gå.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Bilde Hjelset dscn 130-132:
Nedre del Norsjø ligger i Skien kommune.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Skien som handelssted i vikingtid og middelalder

Grenland og skiensdistriktet har vært gamle bosetningsområder med jordbruk og handel som livsgrunnlag. Innenfor Skien kommunes grenser finnes det en rekke fornminner som forteller om gammel bosetning eller utnyttelse av landskapet. I Gjerpen er det helleristningsfelt, bl.a. ved Vattenberg, Nordre Mæla, Fossum og Løberg. Enkelte gravfelt, slik som på Bjørntvedt i Solum, kan framvise imponerende hauger.Ved bosetning i bygder, som avløste steinalderfolkets omstreifende veidekultur, var Grenland et område hvor det tidlig vokste fram fast bosetning. Til dette bygdesamfunnet hørte også de mange bygdeborgene, etablert på bratte koller som skulle tjene som tilfluktssteder i urolige tider med røvende inntrengere. Bygdeborgene ble forsvart av bønder utstyrt med spyd, sverd, pil og bue. De har sannsynligvis vært brukt over et langt tidsrom, fra romertid til folkevandringstid (2 - 600 e. Kr.),

De arkeologiske utgravningene på Handelstorget og Rådhusplassen i Skien i 1970- og 80-årene bekreftet og utvidet vår kunnskap om Skien som handelssted i vikingtid og middelalder. Det var beliggenheten i møtestedet mellom vannveiene inn fra kysten og ned vassdraget fra Telemark som la grunnlag for et tettsted ved fossene her innerst i fjord- og elvearmen. Handelsvarene var brynestein fra bruddene i Eidsborg, skinn, horn, bein og jern.

I tidlig middelalder hadde Skien sitt politiske maktsentrum på Bratsberg, sitt kirkelige på Gimsøy og sitt økonomiske i kaupangen i Skidan. På Bratsberg er det særlig kirkeruinen på Kapitelberget som vitner om den kjente Dagsættens tilhold her oppe. Et merkelig fornminne er også Mikaelshulen ved Norsjø, som ble brukt som kirke i middelalderen.

Etter reformasjonen innevarsler jernverket på Fossum, hvor den første gruvedrift tok til allerede i 1539, en ny tid. Lenge var de norske jernverkene først og fremst en rustningsindustri for danskekongen i hans kriger. Kanoner var hovedproduktet, men senere overtok ovnene som den største produksjonsartikkelen.

Skiens kommunevåpen har sitt utspring i et segl fra 1609, mens kommunene Solum og Gjerpen ikke har hatt noe kommunevåpen.

Bilde Dscn. 18-22. Skien havnhavn preges i dag av fontener, lyssetting og parkmessig behandling, men var tidligere et sted med livlig havnetrafikk.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Bildetekst bilde 5. (dias)

Hellerinstningene på Fossum i Gjerpen.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Byen for hele Telemark

Helt fra de tidligste tider var Skien selve "byen" for det meste av Telemark. Bare bygdene i de sørvestre delene hadde sine handelskontakter til Arendal. De to store marknene i Skien, mikkelsmessmarken om høsten og februarmarken på vinteren, var møtested for telemarksbøndene. Til marken hørte handel med dyr og oppgjør for tømmerhandel, og bøndene førte med seg nødvendige varer hjem. Viktige byvarer var erter, malt, salt, spekemakrell, spekesild, sukker, dansk brennevin, engelsk tobakk, lerret og vadmel. Korn var likevel det aller nødvendigste som bonden møtte føre til bygds.

Skien var gjennom århundrene sentrum for tømmerhandelen i Telemark. Trelasthandlernes interesse lå i til enhver tid å kunne skaffe seg nok tømmer i form av faste og trygge leveranser som kunne tilpasses markedsbehovet.

Med anlegget av Skien - Norsjøkanalen i 1850 - årene ble vannveiene fra havet og innlandet knyttet sammen. På slutten av 1800 - tallet hadde Skien anløp av en rekke dampskipsruter som gikk både langs kysten og til det indre av Telemark. Fra 1882 ble dessuten Skien tilknyttet jernbanen gjennom Vestfold (Grevskabsbanen) til Kristiania. I 1920 åpnet Bratsbergbanen til Notodden med forbindelse til Sørlandsbanen og til Kristiania over Kongsberg.

Bilde Dscn. 23-24, 178, 177, 174. Hjellebrygga

Hjellevannet og Farelva utgjør den siste del av telemarksvassdraget før byen. Vassdraget var den gamle ferdselsåren mellom telemarksbygdene og Skien. I våre dager er turisttrafikken med turistbåter og småbåter den viktigste trafikken.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Bilde dscn. 201.

Fra Snipetorp mot Klosterøya.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Bilde dscn. 164. Kornsilo

Skienselva er sjøveien til havet fra byen. Langs elva ligger det en rekke virksomheter, slik som Skiens Aktiemølles kornslilo på Eikornrød.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Endringer i næringsstrukturen i annen halvdel av 1800-tallet

Siste halvdel av 1800- tallet er i skiendsdistriktet preget av mange og store industrietableringer. Særlig var de knyttet til at de gamle vanndrevne oppgangssagene vek plassen for ny tremasse- og papirindustri. Vannkraften gikk nå over fra å brukes av sagene til å brukes i tresliperiene.

Kommunesammenslåingen i 1964 la grunnlag både for ny industri og for utbygging av store boligområder. De største boligområdene i 1950- og 60-årene kom til å ligge på nordre Falkum, Klyve og Gulset. Denne utbyggingen skilte seg fra tidligere tider. Utbyggingen etter krigen skjedde etter funksjonalismens krav om sterk sonedeling og egne bobyer i større avstand fra byen i nær kontakt med naturen med sol, lys og frisk luft. Områdene ble utbygd dels med frittliggende blokker, dels med eneboliger, og bydelene ble knyttet til resten av byen med brede tilbringerveier med forgreninger. I 1990-årene kom en politikk med tiltetting av de eksisterende byområdene, noe som førte til en tettere bebygd by med mindre tomter og flere hus. En økonomisk tankegang var her vel så sentral som den den gamle visjonen fra funksjonalismen om sol, plass og grønt.

Bildetekst digitalt bilde. Blokker på Klyve:

Klyve var blant de første store boligområdene som ble utbygd etter kommunesammenslåingen i 1964.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Bildetekst digitalt bilde 1-16. SnipetorpSkiens "gamleby" Snipetorp. Denne bydelen har vært spart i flere av bybrannene og har mange maleriske partier.

Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Bilde fra "De tusen hjem" s. 86:

Det første husbankhus i Norge ble bygd i Solum i 1947.

Foto fra Elsa Reiersen og Elisabeth Thue: De tusen hjem. Den Norske Stats Husbank 1946 - 1996. Oslo 1996.

Fra en liten skjærgård til smak av vidde. Skien kommune fra fjord til fjell.

Dersom en ikke stiller alt for store krav, kan en si at Skien spenner fra fjord til fjell. Det meste av arealet i Telemarks største bykommune er nemlig jordbruks- og skogsområder. I tillegg har Skien en liten kyststripe som omfatter den del av Solum herred som gikk ned til Frier- og Voldsfjorden.

Ved Voldsfjorden ble det i 1970 - årene bygd havneanlegg med et tilhørende industriområde. I bunnen av fjorden ligger Bolvik, hvor det var jernverk fra 1600 - tallet. Denne brakkvannsfjorden er imidlertid fiskerik og er faktisk en av de mest artsrike fjordene i hele landet med 23 ulike fiskeslag som er blitt fanget her.

I vest består kommunen av store skogsområder. Berggrunnen her er grunnfjell fra jordas urtid. Skogene strekker seg innover til grensen mot Drangedal. Vannene er også kjennetegnende for dette landskapet, i første rekke det store Kilevannet, som har armer nordover til Stavdal og Bjørbekk og sørover langt forbi Kilebygda kirke.