Senga - husets parademøbel (Trykt i Hytteliv 6/2000)

Tekst: Tor Kjetil Gardåsen

I våre dager er soverommet gjerne privat område. Det er sjelden man tar med gjester hit, og soverommet blir sett på som en del av familiens egen sfære. I gammel tid var dette annerledes. Senga var ofte hovedmøbelet i stua, og de gamle bondestuene hadde som regel en eller flere senger i selve stuerommet. Her utmerket senga seg ikke sjelden som et parademøbel som var praktfullt utstyrt og som var ment å skulle vises frem. Og selve senga som møbel har en lang og mangfoldig historie.

Oppholdsrom og soverom var samme rom langt fremover i tid. Dette mønstret finner vi også i de gamle norske bondestuene. I disse rommene var senga et stasmøbel, og selve stuerommet var bygd opp med en fast innredning som fulgte skikken i hver enkelt bygd eller distrikt.

Innredningen var veggfast i dalene og fjellbygdene og var gjerne bygget over et bestemt mønster. Seng, framskap, langbord, skivebord og benk var faste elementer. Det dannet seg ensartete lokale skikker, noe som Eilert Sundt, vår første gransker av den folkelige byggeskikken, lot seg fascinere av da han reiste rundt i landet på midten av 1800 - tallet. Han skriver: “Jeg kan ikke sige, hvor jeg blev forundret, da jeg første gang blev opmærksom på og opfattede denne hus-skik. Andre steder heder det, at mand og kone gjerne ville trætte med hinanden om, “hvor skabet skal stå”; men her kan ikke lettelig den trætte opstå, såsom skikken har afgjort tingen for længe siden. Det er så i disse bygder, at når man først har gjort sig fortrolig med hver tings plads i et hus, så veed man med det samme, hvordan det er i alle de andre huse af samme bygningsmåde.” Fra utsiden kunne han nærmest se gjennom veggen og vite hvor seng, skap og de andre møblene sto “som om husene skulde være af glas,” skriver han.

Kasseseng, hjulseng og skapseng

Senga, som var et sentralt møbel i alle de gamle bondestuene, har en lang og mangfoldig historie med en stor variasjon i løsninger og typer. Fra Osebergskipet kjenner vi senger av brede bord som var tappet inn i loddrette stolper i hjørnene av senga. Denne konstruksjonsmåten kan vi følge opp gjennom hele historien. Senger av brede bord finner vi i mange loft fra middelalderen og fremover. I framsiden av senga var det skåret ut et sengeskar som en halvsirkel som gjorde det lettere å komme opp i senga, og stolpene var av brede bord. I Telemark og Setesdal finner vi disse utformet med store hjul på toppen, såkalte “krintur”, som var dekorert med karveskurd. Disse sengene gir oss et inntrykk av middelaldersk tyngde og massivitet og en nærmest evigvarende soliditet. I Setesdal har det gammelnorske navnet hvila (kvile) fulgt senga gjennom århundrene frem til nyere tid.

Sengene var plassert i stue og loft (stabbur). I alle eldre loft var det en seng. I denne tok jenta imot gutten som var på nattefriing, og i denne senga skulle brudeparet ligge første natta. Brudeseng er et eldgammelt navn for denne senga i loftet.

Det neste skrittet i sengas utvikling var skapseng, hvor en kunne lukke dørene, få mørke rundt seg og beskytte seg mot kulde.

Senga - en fanfare i rommet

På 16-, 17- og 1800 - tallet utvikler senga seg i mange forseggjorte typer og former. Himmelsenger eller kronesenger med stolper og kronelister i øvre ende av stolpene hadde sitt utspring i den hollandske renessansesenga. I bygdene ble slike senger ofte en del av et veggfast interiør, gjerne i et arrangement sammen med skap. Kronelistene på toppen av senga kunne være brede og kraftig profilerte og tok seg verdig og pompøst ut i rommet. Senga blir nå ett av de elementene i innredningen som blir mest forseggjort og utstatset. Noen steder er de skapt i et samvirke mellom treskjærer og rosemaler. “Dette samarbeidet viser kor velfallene og gjenomlivde og fast gjenomarbeidde desse gamle innreidningane er,” skriver kulturhistorikeren Rikard Berge. “Ja, slik skulle vi bo i Norge!” utbrøt maleren Henrik Sørensen da han kom inn i et strålende interiør med en praktfull seng i øvre Telemark.

På flatbygdene ble frittstående senger med hvelvet tak en vanlig løsning. Her finner vi sjarmerende og bygdetilvirkete utgaver av senga med den buete overdelen laget av lokale snekkere som har omsatt pompøse forbilder fra et europeisk aristokratisk miljø til et hjemlig bygdehåndverk. Det var i alle overbygde senger vanlig med et forheng av tøy, som ble trukket for når det var på tide å gå til ro. Til senga hørte også gjerne et sengeband. Dette var et tau som hang ned fra taket og som var forsynt med en knute eller et fint utstyrt håndtak som lignet en stigbøyle. Med et slikt sengeband var det lettere å trekke seg opp når man lå i senga.

Sengekronene for fall

På 1800 - tallet kommer nye sengeidealer inn. Dette var enklere og lavere sengetyper uten himmel og forheng etter modell av den franske empiresenga med høyt hodegjerde. Denne senga ble ofte plassert fritt i rommet med hodegjerdet mot veggen. Den ble svært utbredt i Sverige, hvor den gikk under navnet “imperialsäng”. I borgerlige hjem blir dette sengeløsningen i siste halvdel av 1800 - tallet.

Men den nye sengemoten fikk også følger for de eldre sengene på bygdene. Den nye moten gjorde de gamle sengene med stolper og krone umoderne, og følgen ble at mange av de gamle overstellene ble brutalt saget av og kassert. “Utigjenom 1870-80-åri datt so den eine sengekruna etter den andre; dei skrybbi (skrogene) som stod att vart påsmurde med eikefarge utanpå rosune; i det heile freista daglegstoga å klæde seg i “bydress” eller tidens mote, medan yvistoga for det meste berga seg igjenom med den gamle bunaden,” skriver Rikard Berge. Slik ble mange av de gamle staselige sengene reduserte for å tilfredsstille en ny tids motekrav. Oppi sengene fulgte det også forandringer, “sengeboset” eller halmen ble erstattet med madrass og springfjærer, og feller og tepper ble lagt til side til fordel for dyne og vatteppe.

Med tyrilys på fjøshjellen

Stassenger som de som er omtalt ovenfor var gjerne for mann og kone i huset eller for gjester. Andre medlemmer av husstanden måtte finne seg egne sovesteder. Noen kronesenger kunne ha to senger over hverandre, “høgti og lågti”. Ved dette fikk flere sove i oppvarmet rom. Dette er nok likevel en skikk som er yngre enn 1800. Å sove på hjellen, en halvhimling i stua, forekom i årestuene med sitt åpne røst, og ellers var et vanlig sovested for tjenestejentene fjøshjellen, hvor de lå i vinterhalvåret. Når de skulle ut og legge seg der i vintermørket, hadde de med seg en glo i en tresko, og så gjorde de opp en liten varme på en steinhelle såpass at de kunne se å legge seg. Hit satte også guttene kursen når de var på frierferd. Skikken med å ligge på fjøstrev eller stalltrev er kjent over hele landet.

Plassbesparende senger i småkårsfolks hjem

Utforming og bruk av senga var ofte et resultat av at det var liten plass i mange hjem. I arbeiderhjem og husmannsstuer gjaldt den regel at gulvet skulle være fritt om dagen. Dette gjorde at møbeltyper som uttrekkssenga, klaffebordet og slagbenken fikk stor utbredelse. Ulike typer kombinasjonsmøbler gjorde i det hele at man sparte plass - det samme møbelet kunne med en liten forandring komme til nytte både om dagen og natten. Slagbenken i dagligstua var soveplass for mindre barn, som lå anføttes oppi benken. Den hadde om dagen lokk med sitteplasser, mens uttrekkssenga kunne skyves sammen på dagtid og fylles med sengeklær fra de andre soveplassene.

Fra seng i stue til egne soverom

I løpet av 1800 - tallet skjedde det store endringer i synet på boligen. En ny tendens var at boligen skulle oppdeles med ulike funksjoner i ulike rom. Dette var en ny måte å oppfatte huset på, og i borgelig miljø skjedde det en markert inndeling av huset i ulike regioner og en større spesialisering av værelser etter deres funksjon. Husets representative værelser ble i dette boligmønstret liggende ut mot hovedfasaden og forsiden av huset, mens funksjoner som kjøkken og soverom lagt mot baksiden og oppfattet som indre og mer private. Dette var en følge av en ideologi der familielivet ble sterkere privatisert og adskilt fra samfunnslivet. Fra et soverom i stua hvor alle oppholdt seg har soverommet gradvis blitt en mer og mer skjermet sfære og forvandlet til et sted der den enkelte kunne trekke seg tilbake for seg selv og tilbringe natten i fred og ro.

Litteratur:Eilert Sundt: Om bygnings-skikken på landet i Norge. 1862.

Trond Gjerdi: Møbler i Norge. 1976.

Rikard Berge: Vinje og Rauland III.

---

Bildetekster:

Bilde 1. Det er vanskelig å forstå at en seng som dette skulle kunne være ramme rundt en stille og fredfylt natt. Tvert imot ville en tro at gapende dragekjefter som nærmest bet en i nakken og slyngende ormer i et virvar ville være i meste laget med liv og røre for den som skulle prøve å sove. Senga kommer fra nordre Brekke i Morgedal i Vest - Telemark. Muligens kan den være satt sammen av benkevanger fra gamle Brunkeberg stavkirke, som ble revet omkring 1790. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Telemark.”

Bilde 2. Hjulseng eller “krinteseng” fra Huvestad i Brunkeberg, Telemark. Senga har store skiver med geometrisk karveskurd. Da slike hjulsenger gikk av mote, fant noen ut at de store skivene kunne brukes som kjerrehjul og skar dem av og brukte dem til å kjøre med i stedet. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Telemark.”

Bilde 3. Seng fra Nattestad i Veggli i Numedal. Senga har baldakin med et kronelignende ornament på toppen og monogram. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Numedal.”

Bilde 4. Senger for gjester var ofte stassenger i sal eller gjestestuene. Ikke sjelden var de innebygde. Noen utformet denne løsningen fantasifullt, f. eks. med himmelhvelving og vegger så senga ble nærmest et eget rom. Fra Odden i Narjordet i Os, Østerdalen. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Østerdalen I”.

Bilde 5. Gjester ble gjort stas på med pompøse himmelsenger. Denne senga med sin høye baldakin på stolper står i Skøienbygningen på Hedmarksmuseet.

Foto: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden.

Bilde 6: Himmelseng med forheng inngikk i de gamle stueinteriørene, hvor stuerommet skulle romme de fleste boligfunksjoner. Gjenstandene forteller om et typisk “flerbruksrom” for matstell, måltider, arbeid og soving. På flatbygdene var møblene frittstående og løse i motsetning til fjellbygdenes veggfaste innredninger. Grimsrudbygningen på Hedmarksmuseet.

Foto: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden.

Vis meg din hytte, og jeg skal si deg hvem du er (Trykt i Fortidsvern 3/99 og Hytteliv 9/99)

Vis meg din hytte, og jeg skal si deg hvem du er

Om hytter og hyttebygging for store og små i grenlandsområdet

Av Tor Kjetil Gardåsen

Når vi ferdes i de nære skogsområdene rundt byene i grenlandsområdet i nedre Telemark, støter vi av og til på gamle hytter. Noen av dem ligger på steder hvor det er vanskelig å forstå at noen har kunnet finne på å slå seg ned i rekreasjonsøyemed. Eller vi opplever hytter i en nærmest endeløs strøm når vi sommerstid glir med båt langs holmer og knauser. Noen hytter synes å være forlatt og glemt av sine eiere for lenge siden. Andre har fått en nærmest astronomisk markeds- og attraksjonsverdi i kraft av sin beliggenhet. Hva er den historiske bakgrunnen for denne floraen av byggverk rundt i vår natur? Kan hyttene brukes som innfallsport til å forstå skiftende tiders idéer og natursyn eller ulike menneskers og samfunnsgruppers ønskemål og forhåpninger? Og bør vi betrakte noen av disse hyttene som kulturminner som bør vernes for ettertiden?

---------

Gir vi oss til å undersøke hyttehistorien i grenlandsdistriktet, finner vi at de første byggverk reist av privatpersoner i rekreasjonsøyemed ble bygd på slutten av 1800 - tallet. Før dette hadde landsteder, turistforeningenes hytter, setre, skogsstuer eller losji på gårder gjort tjeneste som kvarter for de som bega seg ut på landet utenfor byene. Nå begynner imidlertid egne hytter oppført av privatpersoner til rekreasjonsformål å komme opp, som sportshytter i skogstraktene eller sommervillaer ved sjøen.

Høgli-hytta - den første sportshytte i Skiens omegn

Den første hytte vi har kunnet finne frem til er Høgli - hytta i Gjerpen, reist i 1897 av Skiforeningen Høgelidsæter, som ble stiftet året før. På 1800 - tallet hadde vinterfriluftsliv og skiidrett kommet på moten blant de øvre lag av befolkningen. Ideologisk inngikk skiløpingen i den nasjonale identitetsbyggingen på 1800 - tallet, og vinteraktivitetene passet dessuten godt inn i borgerskapets nasjonalromantiske naturoppfatning. Erkjennelsen av at helsen ble styrket gjenom idrett og friluftsliv bidro også til å fremme utelivet vinterstid. Lokalt kom skiløping sterkt i fokus gjennom skiensmannen Hjalmar Johansens polferd sammen med Nansen i årene 1893 - 96, noe den storslåtte mottakelse han fikk ved tilbakekomsten til hjembyen i 1897 vitner om.

Skiforeningen Høgelidsæter var en forening av unge herrer, bl. a. fra handelsborgerskapet i Skien. Flere av medlemmene tilhørte det mat- og drikkeglade Skiens Klubselskab, og det er sannsynlig at idéen til skihytta har kommet opp ved en av klubbens mange selskapaftener. Den uttalte og offisielle målsettingen var å bygge en skihytte hvor man kunne dyrke skisporten og friluftslivet. Hytta ble reist på en høy og bratt kolle i Gjerpen øst for Skien med et vidt og storslått utsyn fra Jomfruland i sør til Kviteseidfjellene i nord og sto ferdig i 1897.

Det var imidlertid ikke bare ønske om skiløping og utsikt som lå bak hyttebyggingen. Et mindre uttalt, men vel så viktig formål var å skape et fristed i hverdagen hvor de unge selskapsglade herrer uforstyrret kunne komme sammen for å hygge seg med god mat og ikke minst god drikke. Herrene var unge menn av borgerstanden, og det meste skjedde nok med mer stil og etikette enn vi kanskje umiddelbart ville forestille oss. Bl. a. hadde de med seg tjenestepike fra byen til å stelle for seg, og hun hadde eget rom på hytta. Likevel er det liten tvil om at det selskapelige inntok en sentral plass i deres hytteliv. Man fikk bl. a. til en avtale med eieren av Høgli - gården ved foten av kollen om at når noen gikk frem på bakkekammen og blåste i et horn, skulle han komme opp med mer blandevann. Ordningen varte frem til prost Henrik Seip i Skien overtok Høgligården under siste krig. Prosten var ikke i like høy grad som sin forgjenger motivert til å springe til toppen av kollen med blandevann til tørste unge herrer fra byens kjøpmannsstand.

“Den snorkende synder”

Hyttebøkene som er bevart gir et innblikk i stort og smått i mer enn hundre års hytteliv her oppe under himmelbrynet. Ett av de de daglige - eller rettere sagt nattlige - problemene som hytteboka bærer bud om, er håndtering av snorkere; “den snorkende synder efter samrøystes beslutning av de tre andre bragt inn paa dameværelset og nedlagt der, og døren blev forsvarlig laast. Arrest! De andre tre fik saa sove noen nødtørftige timer,” står det i et referat fra 1949. En gjennomgangstone i hytteboka er likevel hyggelige lag, trivelige selskap og gode naturopplevelser.

Både foreningen og hytta eksisterer fortsatt. Hytta er et velbevart og godt vedlikeholdt kulturminne fra hyttelivets pionértid. De bygningsmessige forandringer har i stor grad gått i retning av å optimalisere den til dens tilsiktede bruk. Ombygging av den bratte trappen til soverommene i annen etasje føltes etter hvert mer og mer maktpåliggende, noe man ubønnhørlig ble minnet om etter aftener hvor bena helst ville gå sine egne veier. I 1965 besluttet man derfor å bygge om trappen, slik at man “...selv i animeret tilstand nogenlunde farefritt (kan) avancere til anden etage ad den nye trappe”. Et høytidelig ordenssystem med riddere og kommandører, promosjoner med egne deviser (“Specialist som Du er med likøren, Vel hjem vi ønsker Kommandøren” o. l.) hørte også med til det joviale og gemyttslige herrefellesskapet her oppe på Grenlands tak.

“Folkehytta” gjennom tre generasjoner

I løpet av de første tiår av 1900 - tallet hadde troen på sollysets og friluftslivets helsebringende virkning på kropp og sjel vunnet innpass blant brede lag av befolkningen. Friluftsliv ble i løpet av mellomkrigstiden et massefenomen, mennesker skulle utstråle ungdom, sunnhet og helse og bære preg av å delta i utendørsaktiviteter. Hytter ute i naturen ble et utgangspunkt for å dyrke friluftslivet, og i disse første tiårene begynner hyttene å innta omegnen av byene. Disse hyttene kom imidlertid til å få en langt mer folkelig profil. Kanskje kan en form for typologisk - evolusjonistisk metode være egnet til å beskrive denne hyttefloraen, som spenner over alt fra de enkle og usammensatte til de mer kompliserte og “utviklede” byggverk.

I den ene enden av skalaen finner vi de hytter som ble bygget ute i skogen av naturmaterialer - ofte oppført av gutter i oppveksten inspirert av indianerbøker, handlingsmettede skildringer av pionérer i villarka eller av Milorgs og skauguttenes aktiviteter under krigen. Det har vært en hel flora av slike byggverk, hvorav de fleste forlengst er gått tilbake til naturen igjen. Det kunne legges ned stort arbeid i slike hytter. En informant fortalte at han syklet sementsekker på bagasjebrettet på sykkelen fra byen, bar dem gjennom skogen til et vann hvor han hadde laget seg en flåte, fløtet dem over vannet og bar dem igjen videre innover til et nærmest ufremkommelig sted, en bortgjemt og utilgjengelig fjellhylle langt utenfor allfarvei, hvor hytta sakte, men sikkert ble murt opp stein for stein.

I løpet av de første tiår på 1900 - tallet kommer de første “folkehytter” opp i omegnene av byene. Dette var ikke store villaer bygd av velstående handelsmenn, men små hyttebygg reist av folk fra arbeider- eller mellomklassen. De fikk en enkel planløsning, ofte bare ett rom med eller uten en liten veranda utenfor, en arkitekturhistoriens “urtype” som man tyr til der økonomi og ressurser setter sine grenser. Avtale med grunneier var som regel uformell og muntlig. Materialer skulle være billige eller helst gratis, arbeidet måtte gjøres av hytteeieren eller bekjente på dugnad, og beliggenheten måtte ikke være lenger unna byen enn at hytta kunne nås til fots etter endt arbeidstid lørdag kveld. Informanter forteller likevel om at disse hyttene ble mye brukt - ikke bare i helger, men også i de feriedager som det etter hvert kom noen av utover på 1900 - tallet.

I mellomkrigstiden finner vi at denne “folkehytta” utvikler seg. Nå får hyttene flere rom, ofte 2 - 4, og veranda på langsiden. Dette gir mulighet for en større grad av funksjonsdeling med eget - om enn knøttlite - kjøkken, stue og soverom. Også disse hyttene gjaldt det å få bygd med minst mulig kostnader, og det verserer utallige historier om gamle bygg som man fikk rive og som ble fraktet av sted. Hytteprosjekter som dette kunne imidlertid på lengre sikt innebære at man hadde skutt gullfuglen, på denne tiden var ennå skjærgården i stor grad ubebygd, og de som fikk seg tomter her på et tidlig tidspunkt, skulle vise seg å ha vært svært så heldige.

“Funkisen” inntar hytteverdenen

En radikal endring i hyttas utseende kommer med funksjonalismen. Mens den rendyrkete funksjonalismen bare i liten grad kom til å få nedslag i bolighusene i distriktet, vant flatt tak og tilnærmet kubisk bygningskropp i langt sterkere grad innpass i hytteverdenen. Her kan vi studere direkteimport av progressive forbilder som i relativt uformidlet form ble omsatt av norske snekkere og selvbyggere. Norsk folkefunksjonalisme er derfor egentlig å finne i et stort antall hytter rundt om i landet. Det flate taket, hjørnevinduet og bungalow - preget passet åpenbart inn i forestillingen om det lykkelige ferieliv i 1930 -, 40 -, og 50 - årene. Aftenposten ga i 1930 - årene ut et lite hefte “Småhus. Skjærgårdsstuer, jakt- ski og sportsstuer og villaer” basert på en arkitektkonkurranse der kjente arkitekter som Ove Bang, Mads Wiel Gedde m. fl. leverte sine bidrag.

Optimismen ligger tydelig utenpå disse byggverkene, ikke bare funksjonalismens allmenne fremtidsoptimisme, men også troen på fint og varmt sommervær på våre breddegrader; hyttene har store vinduer hvor solen skal flomme inn og et tak konstruert for en regnskur i ny og ne. Funksjonalismen innebar dessuten at en mer vitenskapelig dimensjon kom inn i hyttebyggingen - selv fritiden skulle underlegges den rasjonelle tanke. Aftenpostens hefte er fullt av formaninger om viktigheten av utsikt til naturen under måltidene, soverom lagt mot øst og morgensolen (!) og at terassen bygges slik at den samtidig kan tjene som stupebrett ut i sjøen.

Funkisidealet resulterte således i mange hypermoderne og som oftest selvkonstruerte byggverk rundt i skjærgården. I 1960 - og 70 - årene overtok imidlertid et nytt ideal. Nå er det ferdighuset som er forbildet, og hytter fra denne tiden er mer eller mindre en avlegger av det brunbeisete typehuset med slakt saltak hjemme.

Pionérhyttene - en utryddelestruet art

Fritidshusets relativt korte, men mangfoldige historie gjenspeiler flere karakteristiske sider ved 1900 - tallets kultur og samfunn. For det første uttrykker den ønsket om å tilbringe mer fritid ute i naturen for rekreasjonens skyld. Dernest gjenspeiler den en sterkere fokusering på familien som primærgruppen i ferie og fritid. I kjølvannet av dette følger ønsket om territorial markering rundt denne enheten med ulike teknikker for avstandsskaping i form av symbolske “gjerder” i landskapet. Erkjennelsen av hytta som et objekt med stigende økonomisk verdi blir også etter hvert mer og mer til stede.

Som andre kulturminner er imidlertid også hyttene utsatt for ulike trusler som på forskjellige måter har forpurret deres mulighet til å overleve i autentisk tilstand. Truslene har vært av ulikt slag, men er i stor grad knyttet til hvor hytta har sin beliggenhet. Hytter som ble oppført ved sjøen ble i etterkrigstiden så altfor attraktive, og med barn og familie som etter hvert ønsket å få del i ferieparadiset i vannkanten, har det vært vanskelig å motstå press om utvidelser, ombygging og “standardheving”, samtidig som verdien av hytte og tomt synes å ha fart rett til himmels.

Hytter i skogsområdene nær byen har fått en motsatt skjebne. Med sin beliggenhet bare noen minutters biltur fra byen ble et opphold her etter hvert mindre attraktivt og mindre statusbelagt. I dag kan vi finne disse forlatte hyttene i de bynære skogstraktene, ofte oppgitt av eieren, som har lagt sitt aktivitetsfelt til fjernere trakter - gjerne flere timers biltur unna. Hyttene står i en svært opprinnelig skikkelse, og vi fornemmer lett fjerne års hyttegleder med sveivegrammofon på verandaen, susende primus på kjøkkenet og utsikt til byen hjemme som belønning for å ha strevet seg opp liene med ryggsekk og sovepose. I dag er det til dels forfallet som preger denne hyttegruppen, og for mange av dem må tiltak, særlig i form av takreparsjoner, settes inn svært omgående om de skal ha håp om å overleve.

Kanskje bør en for hytter som for andre kulturspor fra vår nære og fjerne fortid sette inn tiltak i form av fredning av et utvalg objekter som avspeiler ulike tidsaldres og samfunnsgruppers mentalitet og idealer? Tross alt er hyttene en viktig innfallsport til å forstå ulike sider ved samfunn og kultur på 1900 - tallet.

Bilder:

1. Høglihytta i Gjerpen ble bygget av en gruppe unge herrer som brukte den til selskapelighet og adspredelse. Hytta inneholdt kjøkken, stue, sovesal og et lite soverom for tjenestepiken, som var med fra byen for å stelle for de unge herrer. Foto: R. Nyblin 1903/Telemark Museum.

2. Steinhytte på toppen av Ulvskollen i Gjerpen, påbegynt i 1920 - årene og i kontinuerlig bruk frem til i dag. Bildet er tatt i begynnelsen av 1950 - årene og viser annen generasjon “eier” sammen med kamerater.

3. “Folkehytta” først på 1900 - tallet. Når vi ser gamle hyttebilder med en anseelig mengde mennesker utenfor, må vi undre oss over hvordan alle kunne få plass innendørs. Informanter forteller imidlertid om soving på bord og brisker, under benker og på gulvet. Fra “Skovheim” ved Heivannet i Gjerpen, bygget 1918-19.

4. En hytte ved Norsjø i Holla satt opp av en arbeider på Skotfoss Bruk i 1913. Det er kanskje nærliggende å tolke en hytte som dette - satt opp av materialer og deler fra en papirfabrikk - som et prosjekt for personlig selvpresentasjon - en hytte som skal vise ens livsstilling og arbeid. Årsaken var imidlertid en annen. Dette var materialer som var gratis å få der en arbeidet. Hytta er bygd av wirekassebord som wirene til papirmaskinen kom til fabrikken i. Innvendig er veggene kledd med tørkefilt fra papirmaskinenes tørkeparti, og gulvet er malt med maling laget av transformatorolje fra fabrikkens kraftstasjon. Foto fra 1947.

5. En tilsynelatende alminnelig hytte. Ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid at hytta er bygget over en gammel skipskahytt. Over kahytten er det bygd et saltak med soveloft som har adkomst via en utvendig trapp. Hvordan kahytten er kommet til holmen der den ligger, forteller den imidlertid ikke noe om. Aner vi en nevesterk dugnad av arbeidskamerater og naboer med tauverk, taljer og slisker, lånt lekter og dampslepebåt, og koner med kaffe på flaske og blikkskrin med smørbrød i bakre linje - et fellestiltak blant naboer i et lokalsamfunn hvor gjensidig hjelp var en naturlig del av hverdagen? Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

6 a - b. Hytta “Valodia” i Gjerpen. Folkefunksjonalisme med utspring i tradisjonelle dyder i industisamfunnene: fellesskap og gjenbruk av ressurser. Noen hytter fikk forøvrig navn som kan virke kryptiske. Hva skjuler seg bak navnet “Valodia”, som ble satt opp av arbeidere ved Bøle sagbruk i Gjerpen? Selve hytteprosjektet gikk ut på at en gammel lekter ble revet fra hverandre, materialene fraktet opp til Grønnerødåsen noen kilometer unna og satt opp til hytte. Men navnet?

For norske sjøfolk før krigen var Valodia en kjent skikkelse. Hun var en skjønnhet som pleide å gå langs kaiene i en portugisisk havneby og selge frukt. Når hun gikk forbi, stoppet alt arbeid om bord på båtene opp. Var det hun som hadde inspirert hyttebyggerne og fått sitt navn risset i våt sement i gjerpensåsene? Undersøkelser i lokalmiljøet bragte imidlertid en annen forklaring for dagen. Mange hadde ledd av lekterhytteprosjektet da det ble satt i gang. Hytta kom imidlertid opp, og da den sto ferdig, kunne hyttebyggerne triumfere: hva lo folk av?- “´va lo de a`?”. Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

7. Telemarks foreløpig eneste fredete hytte ligger i Kråkevik i Bergsbygda ved Eidangerfjorden. En iherdig fortidsverner i familien har klart å spille alle moderniseringsfremstøt ut over sidelinjen inntil hytta ble fredet etter kulturminneloven i 1995. “Kråkevik er en av de mest intakte hyttene fra 1920 - årene, en tid med betydelig utbygging av hytter i strandsonen rundt Eidangerfjorden. Høyere og midlere funksjonærgrupper sto for en vesentlig del av denne feriestedbebyggelsen,” heter det i Fredningsplan for etterreformatoriske kulturminner i Telemark. (1995). Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

8. Mens kysthyttene på sine verdifulle og attraktive strandtomter har blitt revet og gjenoppstått i fornyet og forstørret skikkelse, har det motsatte, nemlig manglende bruk og derpå følgende liten interesse for vedlikehold, vært en skjebne som har rammet de bynære skogshyttene. Noen har nådd en tilstand der de minner mer om et kinesisk tempel enn en norsk hytte. Foto: Tor Kjetil Gardåsen.

9. “Funkis-idealet” med sitt flate tak og sine hjørnevinduer slo godt an i tiden før og etter krigen. Mange hytter gjenspeiler dette idelaet, som gir seg utslag i enkle og kubiske former - og med sine store vinduer og sitt flate tak troen på fint sommervær med lite regn.

Litteratur:Gardåsen, Tor Kjetil: Høglisæter 1896 - 1996. Skien 1996.

Gardåsen, Tor Kjetil: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Skien 1993.

Svenkerud, Erling: “Valodia”. Varden 23/8-1993.

Fra overdådige sommervillaer til spartanske funkishytter (Trykt i Kystguiden Skagerakkysten (2003)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Det er særlig en kategori bebyggelse som bebyggelse dominerer fremfor noen annen i kystområdene. Det er hyttene. På holmer og knatter, i bukter og viker, oppover knauser og heier finer vi hyttebyggene. En reise langs telemarkskysten er stort sett en reise i et sammenhengende hyttelandskap. Hva er bakgrunnen for denne veldige mengde av hyttebygg i vår kystnatur?

Sommervillaen - byborgernes feriehus

De eldste sommerhus var lystgårdene rundt byene. Slike gårder kan føres langt tilbake, men de var særlig på moten fra slutten av 1700-tallet og fremover. Blant annet var det flere lystgårder eller avlsgårder rundt Kragerø. Hytteliv i moderne forstand kan imidlertid føres tilbake til slutten av 1800-tallet. Da ble det oppført en rekke sommervillaer i og omkring Nystrand innerst i Eidangerfjorden.

Dette var sommerhus som ble bygd av grosserere, kjøpmenn, brukseiere og andre velstående byborgere fra Skien og Porsgrunn. De fleste eide en egen industri- eller forretningsvirksomhet og hadde en økonomi og livsstil som gjorde det naturlig å realisere idealer knyttet til et liv på landet sommerstid.

Sommervillaene skulle i første rekke være være en representativ boform. Byggemåte og innredning kom til å bære preg av bomønstret blant 1800-tallets byborgerskap. Husene var bygd for representasjon og selskapelighet - de hadde ofte ett eller flere stasrom eller selskapsrom. Boformen lå nær opptil det som disse samfunnsgruppene var vant med fra byen med et forholdsvis stort hus med ulike slags rom. Flyttingen til sommerhuset innebar derfor at man hadde med seg mye innbo og utstyr. Flere hestelass med møbler og gjenstander var ikke uvanlig når familien flyttet ut for sommeren. Det var mye som skulle med: sengeklær og husgeråd, klær i store kurver, lenestoler og andre møbler - i nyere tid skulle også kjøleskapet medbringes. Dessuten skulle man ha en stor sommergarderobe med et visst antall hatter, for de kondisjonerte skulle det være finhatt, søndagshatt, hverdagshatt og regnhatt. Mange av gjenstandene man tok med var vel så mye “statussymboler” som bruksgjenstander.

Villaene lå innerst i fjorden. Dette hadde sammenheng med kommunikasjon - jernbanen til Brevik ble åpnet i 1895 -, men plasseringen var også et utslag av 1800 - tallets natursyn, hvor man foretrakk det idylliske, myke og og skjermete landskapet inne i fjorden fremfor det åpne, vide og nakne ute i skjærgården.

Fra omstendelig til enkelt hytteliv

Utover på 1900 - tallet begynte mindre hytter å komme opp i fjordområdene. Disse hyttene var annerledes enn sommervillaene og utslag av en annen ideologi. Enkelhet og trivsel var stikkord. Hyttene var bygd for et fordringsløst liv ute i naturen og ble derved stående i kontrast til sommervillaene.

De enkle hyttene var også bygd av en annen samfunnsgruppe enn de som hadde bygd sommervillane. Dette var hytter satt opp av mennesker fra middel- og arbeiderklassen. Skikken med å oppføre hytter ble overført fra overklassen til lavere klasser, men det ideologiske innholdet ble også endret. Mange av de nye hytteeierne tilhørte en yngre generasjon som tok avstand fra de eldres overdådige sommerliv med store middager, pjoltring på verandaen, store seilbåter, promenering i spaserdrakter, kjøreturer med hest og trille og bading i badehus. Slik sett ble hytta en reaksjon mot sommervillaen, og de to formene for sommerliv ble utslag av ulike tidsalderes ideologier.

Mellomkrigstidens hytter var et ledd i en større bevegelse med interesse for å oppholde seg i friluft. Et bevegelig, sportspreget liv kom på moten i 1930 - årene, og interessen for idrett og bevegelse øket. De folkelige hyttene langs fjorden og på øyene var langt mindre og enklere enn de gamle sommervillaene. Dette skyldtes selvsagt at de var satt opp av andre samfunnsklasser med langt mindre økonomiske ressurser til rådighet. Men det skyldtes også ønsket om at livet ute i naturen skulle være mer fordringsløst og primitivt enn hjemme i byen. Natursynet hadde dessuten endret seg. En mer storslagen natur kom i fokus utover på 1900 - tallet. Dette resulterte også i at man trakk lenger utover i fjorden. Den frie strandbadingen avløste bading fra badehus.

Menneskene skulle nå være friske og ungdommelige og utstråle sunnet og helse. Dette synet avløste 1800 - tallets ideal med et blekt og svakt kvinneideal som måtte beskyttes mot solens skadelige stråler. Bad, frisk luft og sol ble ansett som helsebringende, frisk luft var grunnlaget for sunne menensker. En ungdommeligere mote slo gjennom. Til dette hørte kvinnenes korte kjoler og at mannen skulle være glattbarbert. Å være brun ble et uttrykk for helse.

“Folkehytta” gjennom 1900-tallet

De første folkelige hyttebygg var knøttsmå hytter på bare ett rom. Det er få om noen av disse tilbake langs kysten i dag, men de minner om et hytteliv i all enkelhet og med små fordringer. Vi må forbauses over hvor mange mennesker som fikk plass i disse bittesmå hyttene, hvor folk sov på benker og under benker, på bord og på gulv.

I mellomkrigstiden finner vi at hytta utvikler seg. Nå får hyttene flere rom, ofte 2 - 4, og veranda på langsiden. Dette ga mulighet for en større grad av funksjonsdeling med eget - om enn knøttlite - kjøkken, stue og soverom. Også disse hyttene gjaldt det å få bygd med minst mulig kostnader, og det verserer utallige historier om gamle bygg som man fikk rive og som ble fraktet av sted. Man tok ned gamle smier eller løer, fløtet materialene vannveien og satte de opp på idylliske odder og knauser.

En radikal endring i hyttas utseende kom med funksjonalismen. Mens den rendyrkete funksjonalismen bare i liten grad kom til å få innpass i bolighusene i distriktet, vant funksjonalismens uttrykk med flatt tak, åpne planer, store vindusåpninger og tilnærmet kubisk bygningskropp i stor grad innpass i hytteverdenen. Langs telemarkskysten kan vi studere direkteimport av progressive forbilder som i relativt uformidlet form ble omsatt av lokale snekkere og selvbyggere. Det flate taket, hjørnevinduet og bungalow - preget passet åpenbart inn i forestillingen om det lykkelige ferieliv i 1930 -, 40 -, og 50 - årene.

I den store hyttebyggingsperioden i 1960-årene, da ytre del av skjærgården, bl. a. bamblekysten, ble “kolonisert”, hadde et nytt ideal overtatt. Nå var det ferdighuset som var forbildet, og hytter fra denne tiden ble mer eller mindre en avleggere av det brunbeisete typehuset med slakt saltak hjemme i byen.

Hyttebygging og hytteliv avspeiler mange tendenser og idealer i samfunnet. Fra et omstendelig og ritualisert liv i sommervillaer sist på 1800-tallet, har det vært bading, båtliv og ikke minst brunfargen som har trukkettallrike skarer av hyttefolk til kysten.