Skapet - et mangfoldig og forseggjort møbel (Trykt i Hytteliv)

Tekst: Tor Kjetil Gardåsen

Det er ulike teorier om hvordan skapet som møbel kan ha blitt til. Noen har sett begynnelsen til skapet i en kiste som ble satt på høykant med lokket som dør og innredet med hyller, noe som ga bedre oversikt over innholdet enn en kiste man dukket nedi. Innebygde nisjer i vegger kan være en annen forløper, eller rett og slett hyller på veggen. Sannsynligvis kommer vi aldri til bunns i skapmøbelets forhistorie.

Det vi kan slå fast er imidlertid at skap utgjør en flora av former og typer. Allerede vår første folkelivsforsker, Eilert Sundt, funderte over dette da han reiste rundt i landet i 1850 - årene. “Det skulde være artigt at have en samling af fremskabe og høisædes-skabe, fra ældre og nyere tider og forskjellige bygdelag, stående i en rad og altså fremstillende kunstens stigen og smagens forandringer,” skriver han. Det er folkemuseumstanken som Eilert Sundt her er inne på, og det var gjenstandssamlinger som dette som publikum fikk anledning til å studere da et stort antall folkemuseer med samlinger av bygdekunst ble etablert noen tiår senere.

Framskapet på stas

Skap vant innpass hos bøndene på 1600 - tallet og ble et møbel som skulle få en fremtredende plass i rommet. De store utvendige flatene som skapene hadde ga god mulighet til å gi dette møbelet en dekorativ utforming.

Det var framskapet som ble det mest dominerende i bondestuene og som det ble knyttet særskilt prestisje til. Framskapet besto av en dypere underdel og en grunnere overdel enten med åpne hyller eller med dører. Hyllene var for tallerkner, krus og kanner, mens underdelen ofte var matskap. De første framskapene var nokså små og sto oppå den veggfaste benken eller pallen som gikk rundt stua. Noen framskap var imidlertid ikke laget for oppbevaring i underdelen i det hele tatt, men var derimot nedgang til kjelleren under huset. I slike stuer kunne uforvarende reisende som kom til gårds plutselig se husets folk forsinne inn i den lave underdelen av skapet for så kort tid etterpå å komme ut av samme skap med mat- og drikkevarer.

Framskapets form og dekor var preget av motestilene, slik de ble utformet i den enkelte bygds eller den enkelte snekkers formspråk. De tidlige framskapene var av renessanseform, prydet med rektangulære fyllinger, og i mange av fjellbygdene ble renessanseformen på framskapene så sterkt innarbeidet at den holdt stand gjennom alle senere stil- og motskiftinger. Dette var f. eks. tilfellet i Vest - Telemark, hvor framskapene ble utstyrt med en stor mengde små fyllinger eller speiler - et stort og puslete snekkerarbeid som i mange tilfeller ikke tjente til annet enn å gjøre rommet urolig. I andre distrikter fikk barokken overtaket, og skapene preges av en frodig treskjærerkunst, slik som i Gudbrandsdalen.

Skap var i de veggfaste innredningene i bondestuene ofte bygd sammen med seng og dør til en helhet med en kraftig kronelist som bandt det hele sammen. “Ofte på ein meistarleg måte hev handverkaren bygd alt i ein heil og dåmleg (vakker) samverknad, til eit interiør so felleleg (passende) og fagert at det hev vori til hugnad (glede) og lærdom for husbunadarkitekten den dag i dag,” skriver Rikard Berge om slike samstemte interiører i Vest - Telemark.

Det daglige bruksskapet

I tillegg til det staselige og dominerende framskapet, fantes det et annet skap i bondestuene, langt mer unnselig og mindre påaktet, men ikke mindre viktig i det daglige husstellet. Dette skapet sto gjerne rett inn for døra til stuerommet. Det ble ofte kalt matskap og ble brukt til mat og dekketøy. Det var et daglig bruksskap, ikke så fint og gjevt som framskapet, som var stasmøblet, og mindre påaktet i folkekunstsammenheng. Dette skapet var imidlertid i bruk langt fremover i tid, og det levet også videre i nyere hustyper. Dette skapet kunne ellers bli brukt til å sette melka i trau og bunker for at den skulle bli sur og fløten gå opp. Bunker var lave, flate laggete trekar som hørte til det gamle melkestellet som var i bruk inntil moderne bearbeidingsmåter med separering vant innpass i annen halvdel av 1800 - tallet.

Husbondens skap for brennevin og privatsaker

Hjørneskap (kråskap, roskap) var å finne i de aller fleste bondestuer i eldre tid. Hjørneskapet kunne være et enkelt skap med en dør uten midtrom, eller to skap med åpent midtparti mellom. Hjørneskapet hadde et trekantet eller femkantet tverrsnitt. Dets plass var i hjørnet ved høystetet, rett ved bondens plass for enden av bordet, og det var oppbevaringssted for hans private saker - papirer, bøker og klunkeflaske med brennevin til bruk ved passende anledninger, f. eks. når en handel skulle sluttes eller en tømmermerker skulle blidgjøres slik at han ikke ble for snau på tømmermålet. Hjørneskapet sto ofte på en benk og var en del av den veggfaste innredningen i de eldre stuene.

Hengeskapene var prydskap

Hengeskapene, som var mindre skap, var en annen vanlig skaptype. Det hang på flat vegg og var firkantet i grunnformen. Hengeskapene hadde krone av ulik utforming, enten rektangulære eller rokokkoens “krulla byglekrunur” der to krøller sto mot hverandre på hver sin side av midten. Også hengeskapene var til små personlige eiendeler og nøkler. Det er blant hengeskapene vi ofte finner de vakreste skapene, små forseggjorte arbeider som er egnet til å vekke begeistring for folkekunst og bygdehåndverk.

Skatoll med hemmelig rom

Skatollet med sin skrå klaff til å felle ned ble et vanlig møbel fra omkring midten av 1700 - årene. På flatbygdene fortrengte det de eldre framskapene i stueinnredningene. Den nedslagbare klaffen egnet seg som skriveklaff, og innefor den fant man et arrangement av skuffer, midtskap og dokumentskuffer skjult bak dekorative halvsøyler. I skatollet var det gjerne hemmelige rom, skuffer med dobbel bunn eller skuffer som først kom til syne når en skuff eller en seksjon av interiøret var løftet ut. Skuffene ble oppbevaringssted for papirer, gjerne husbondens private og de som vedrørte gården og driften av jord og skog. Skuffene i skatollet var “hellig sted” og forbudt område for andre. Det var innholdet i disse skuffene som kona i huset måtte benytte anledningen til å “sjå over” mens mannen sjøl var på Hamar med slakt, slik det synges om i Prøysens vise. Skuffer og skap bak skatollets skrå klaff var omgitt av et mystikkens og høytidelighetens skjær.

Mange skatoll hadde overskap. De ble ofte anskaffet senere etter hvert som en fikk råd. Overskapet ble i mange tilfeller et utstillingssted for hustets kostbarheter. Åpnet en dørene til overskapet, kom husets sølvskjeer til syne - hengende etter hverandre i en skjekam, et vannrett bord med slisser. Her hang de blinkende på rekke og rad, og den besøkende kunne telle antall og størrelse og gjennom det danne seg et bilde av formuen i huset.

Skatollet ble i mange bygder ansett som et viktig møbel. “Det virker som om dette var noe av et kulturelt merke, en nødvendig del av innredningen,” skriver Vegard Lie fra øvre Solør. “Dette måtte en ha for å være en av gruppen. Antagelig lå det sterke identitets- og statusmessige føringer bak. Vi kan se dette av den sterkt normerte utførelsende har.”

Dragkiste og kommode - europeiske innslag i møbelverdenen

Dragkista var et møbel som oppsto i barokken. Dragkista har skuffer som en drar ut, så det blir en “drag-kiste” i bokstavlig forstand. Dette møbelet hadde først og fremst sin utbredelse i byene, bynære bygder og flatbygdene fra 1700 - tallet og 1800 - tallet, men vant ikke inpass i fjellbygdene.

Dragkistene kunne være kostbare og forseggjorte stasmøbler. På prakteksemplarene finner vi innlegginger i intarsia, tre i ulike fargenyanser lagt i mønstre og av og til i figurer. I nedre Telemark finnes det flere dragkister med intarsiaarbeid etter en foreløpig ukjent intarsiakunstner, som har fått navnet “allegorimesteren”.

Mindre enn dragkista er kommoden, opprinnelig et fransk møbel. Det er først omkring midten av 1800 - tallet de får noe utbredelse i bondemiljø.

Utover på 1800 - tallet kommer det flere nye møbeltyper. Ett av empirens møbler var større hjørneskap eller hjørneskjenker. I senempiren får disse buet front og rommet dekketøy av steintøy, fajanse og senere porselen. De hører med til den modernisering av interiørene som skjedde på 1800 - tallet med et mer borgelig livsmønster som forbilde, og de erstattet funksjonene til framskapet.

Skapet i ulike utgaver har fulgt huset gjennom århundrene. Fra de første framskap ble satt inn i årestuene og markerte bruddet med middelalderens boskikk og grove innbo og frem til den borgerlige mote i storgårdsinteriørene på 1800 - tallet har skapet vært ramme om huslivet - fra det hverdagslige strev og arbeid til den storslåtte festlighet. Et skap måtte inngå alle hus og miljøer, og jo flottere skap, jo større glans kastet det over hus og beboere.

Litteratur:Trond Gjerdi: Møbler i Norge. 1976.

Vegard Lie: Møblene i øvre Solør 1650 - 1850. 1977.

Eilert Sundt: Om bygningsskikken på landet i Norge. 1862.

Rikard Berge: Vinje og Rauland III.

Bilder:

Bilde 1. Framskap, tallerkenhylle og matskap føyd sammen til en helhet. Gjenstandene som ble stilt ut i skapets hyller ga god anledning til å signalisere verdien på gård og skog på en indirekte og diskret måte. Steintøy ble, da dette var nytt og kostbart, et slikt symbol som viste gårdens evne til å omsette skogen i penger. Fra Bergerud i Flesberg, Numedal 1776. Interiør snekret og malt av Thore Kravik.

Fra Johan Meyer: Fortids Kunst i Norges Bygder. Numedal II.

........

Bilde 2. Skatollet gjorde mye av seg i rommet. Skatoller med overskap som var vanlige på flatbygdene, fremsto ofte som pompøse innslag i interiøret. Her har regence og rokokko gitt mye av formen til skuffer, klaff og overskap. Bygdemøblene ble skapt i møtet mellom europeisk motestil, lokal tradisjon og den enkelte håndverker. På flatbygdene var skatollet - med eller uten overskap - et vanlig møbel som ble ansett som en nødvendighet i de fleste hus. Maling av møbler kom i bruk i annen halvdel av 1700 - tallet i disse strøkene. Interiør fra Grimsrudbygningen på Hedmarksmuseet med skatoll fra Furnes.

Foto: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden.

........

Bilde 3. Gudbrandsdalsskurdens monumentalitet og overdådighet slår oss i møte i dette skapet fra Klones i Vågå skåret av Ola Teigeroen i 1789. “Disse skabe ere ikke blot tilnytte i stuen, men bidrage væsentlig til dens prydelse; på den have altså vore bygde-snedkere viist os prøver på sin kunst,” skriver Eilert Sundt om disse gudbrandsdalsskapene.

Fra Johan Meyer: Fortids Kunst i Norges Bygder. Gudbrandsdalen.

.......

Bilde 4. Matskapet og framskapet - to vanlige og uunnværlige skap i stuene. Fra Lillestue - Koppang i Stor - Elvdalen. Fra Johan Meyer: Fortids Kunst i Norges Bygder. Østerdalen II.

.........

Bilde 5. Dette lille hengeskapet fra Værås i Flesberg i Numedal er laget omtrent som en inngangsportal til en bygård fra 1700 - tallet.

Fra Johan Meyer: Fortids Kunst i Norges Bygder. Numedal II.

...

Bilde 6. Framskapet har vært ett av de vanligste møblene i bondestuene og forekommer i ulike former. dette skapet har tredelt front og overdel med en kombinasjon av hyller og skuffer. Framskap fra Nord-Glaheim i Veggli laget av Nils H. Kravik 1808.

Fra Johan Meyer: Fortids Kunst i Norges Bygder. Numedal II.

...

Kista - prydgjemme for kostbarheter (Trykt i Hytteliv 2000)

Av Tor Kjetil Gardåsen

“Ordet kiste fører oss inn i hundreårig tradisjon, til kjerne og sjel i det gamle bondesamfunnet,” skriver Jon Haukaas fra Tinn i Telemark. Kister var å finne på alle gårder i eldre tid. De var oppbevaringsmøbel for verdisaker, og i dem samlet jenta det hun skulle ha med seg når hun en gang skulle gifte seg og flytte hjemmefra. Kistene var personlig eiendom, det var gjerne malt jentenavn eller forbokstaver på dem, og flere navn oppå hverandre forteller at kistene gikk i arv i flere slektsledd. Kistene hørte til de finest dekorerte gjenstander i huset med sin fargerike rosemaling eller treskurd.

Tekst: Tor Kjetil Gardåsen.

Den uthulte stokken - den enkleste kiste

Kista i sin enkleste form er den uthulte stokken med lokk. Denne stokkista, som er en slags kistas “urform”, har vært kjent i Europa tidlig, men vi finner den langt fremover i tiden. I loft og stabbur ble slike enklere og grovere stokkekister brukt til oppbevaring av korn og mel - en tidløs og enkel form som folk gjennom alle tider har laget, brukt og følt seg tjent med. I Norge kjenner vi dessuten stokkister fra kirker i middelalderen. Disse var beslått med jernbånd og kunne ha flere låser. De hadde navnet offerstokk og hadde et hull i lokket der pengegaver eller offer kunne slippes gjennom.

Kister som ser ut som hus

En annen gammel kistetype er stolpekisten, som er konstruert av hjørnestolper med brede, tykke planker og liggende sidebord tappet inn i disse. Kassen i denne kisten sto opp fra gulvet, mens lokket var flatt eller var formet som et tak med møne, slik at kisten ble nærmest et slags lite hus på ben. I Norge går denne kisteformen under navnet arkkiste, mye tyder på at den på gammelnorsk ble kalt ork eller ark, et ord som vi forøvrig kjenner fra bibelens 2. Mosebok i “paktens ark”.

Disse arkkistene har en stor utbredelse i tid og geografisk rom. Vi kjenner dem fra antikken og over store deler av Europa, og i Norge er de utbredt fra Telemark til Valdres. Antagelig hadde slike kister større og sammenhengende utbredelse over Europa i eldre tid, mens de i nyere tid har vært å finne som overlevninger, såkalte relikter, i utkantområder. Arkkistene er ofte utstyrt med ulike dekorasjoner: heste- og dyrefigurer, dekor med en lang rekke krigere, eller rutemønstre.

Kista - den første bank

Mens arkkistene er en meget gammel kistetype, fikk de kistetypene som forekommer i nyere tid, fra 1500 - tallet og fremover, sin form under renessansen og barokken. Kisten kunne brukes til å sitte på og fikk derved betydning som benk. I slike benkekister hadde kjøpmannen og pengeveksleren under renessansen sine penger og bøker, og på kistelokket ble pengene talt opp og bøkene ført. Ut ifra denne bruken har ordet bank, av italiensk banca, benk, oppstått. Også ordet arkiv skriver seg fra en kiste eller ark, italiensk arca, som var kiste til å gjemme brever og dokumenter i.

De digre kisters tid

I første halvpart av 1600 - årene ble store praktkister et viktig og prestisjefylt møbel. Barokken dyrket det storslagne, pompøse og voluminøse, og det er på denne tiden vi møter kista som et møbel som virkelig ruver i størrelse. De prektigste kister tilhørte adelsfamilier og kunne ha overdådig dekor i form av våpenskjold eller eierens portretter, men også i bondemiljø finner vi store kister - beslåtte og massive.

Barokkens pompøse uttrykk gir seg til kjenne særlig i metalldekoren på disse kistene. I drevne beslag med sine tungete kanter og kraftige relieff kommer det storslagne frem - i forseggjort smijernsarbeid med gjennombrutte eller drevne mønstre på en bakgrunn av rødt tøy som en lysende og sterk bunnfarge. Beslagene både forsterker og pryder det pompøse møbelet.

De mange bondekister

I bymiljø gikk kister av mote omkring 1750, og ulike typer skap- eller skuffemøbler tok deres plass. Denne overgangen begynte omkring 1650 da skapet ble alminnelig i bymiljø, og etter 1700 hadde skap og skuffemøblene kommet i et slikt antall at de langt på vei utkonkurrerte kista. Skap og skuffer var praktiske og ga lettere adkomst til det som ble oppbevart. “Kistens status var degradert, og den fikk sin plass på kleskammeret eller langt inne på loftet,” skriver Peter Anker.

Slik gikk det imidlertid ikke i bondemiljø. I bygdene holdt kista stand og går fra midten av 1700 - tallet inn i sin storhetstid. Dette var en tid med større velstand i bondesamfunnet, bl. a. ga økt tømmerhandel intekter som resulterte i en påbygging av hus og rikere innbo, og det er i denne perioden at folkekunsten virkelig blomstrer i bygdene.

Nå er det imidlertid ikke lenger de store kister, men derimot den senbarokke og noe mindre kistetypen som er den vanlige på bygdene. Denne kistetypen er laget ved at bordene i hjørnene blir falset eller sinket sammen, og kista står på gulvet, på lave føtter eller på en ramme. Kista blir nå et møbel som blir holdt høyt i ære og vakkert dekorert, og kistene er ett av de steder hvor rosemalerne utfolder seg i denne folkekunstens storhetstid. Hvor stor betydning kistedekoren hadde for å kaste glans over gård og eier, skjønner vi når vi hører at bønder lot kistene stå umalte i årevis for å vente på at den rette rosemaleren, f. eks. Thomas Luraas, skulle komme og dekorere fremside og lokk.

Dekorerte kister fra denne tiden finnes i nesten alle deler av landet. De fargesprakende hallingdals- og de noe mer avdempete telemarkskistene er blitt stående som de mest kjente symboler innenfor folkekunsten, men hvert distrikt hadde sine malere, og i kistemalingen kan vi følge distriktenes eller den enklete malers linje og hånd.

Skrinet - den lille kista

I slekt med kista er skrinet, på gammelnorsk “kistill”, som betyr liten kiste. Skrinene var til å oppbevare alle slags småsaker i . På reise i sleden hadde folk gjerne med seg ferdaskrinene, som var lave, flate skrin var til å sette på vogner og sleder og gjerne brukt til oppbevaring av mat som en trengte udner ferden.

Vakre kister på mørke loft

Når vi møter kistas fargesprakende dekor og kjenner til den rolle som rosemalingen spilte, må vi undre oss over at kista ble satt bort på mørke loft og stabbur og brukt som et oppbevaringsmøbel fremfor å stå fremme og kunne beskues. På loftet sto kistene sammen med stasklær, tepper og annet, ofte på rekke og rad. Her var de oppbevaringssted for de mest verdifulle og kostbare tingene, og utstyrt med lås.

Kista spilte en viktig rolle i den enkeltes bevissthet. Ungjenta samlet utstyr til bryllupet i kista, og hun bragte dette med seg når hun flyttet hjemefra. “Heimanfylgje” var et vanlig dialektord om det jenta skulle ha med seg til sitt nye hjem. Kistene gikk ofte i arv, dette kan vi se ved at navnene på mange av dem ble overmalt med nye navn. Ofte fikk jenta kiste etter den slektningen hun var oppkalt etter. Brudekistene var svært ofte vakkert dekorerte, med rosemaling og smiarbeid. Inne i det lille rommet i kista - leddiken - ble de fineste gjenstandene oppbevart, som sølv og vevde bånd, godluktflaske (slavannshus).

Kista var den mest personlige eiendelen i det gamle bondesamfunnet. Den var et privat gjemmested og ett av de få stedene mennesket kunne ha for seg selv. Slik ble kista et sted der mennesket hadde mulighet til å søke tilflukt med sine personlige tanker og drømmer.

Bildetekster

Bilde 1.

FARGERIKE KISTER I DUNKLE INTERIØRER. I det halvmørke loftsinteriøret omgitt av stakker og tepper står de fargesprakende kistene på rekke og rad. Olaf Isaachsen har fanget inn denne stemningen i maleriet “Et setesdalsloft” i 1878.

Nasjonalgalleriet, Oslo: Foto: J. Lathion 1997.

Bilde 2.

KISTE MED SKULPTURER. Kistene var under renessansen på 1500-tallet et møbel som kunne bli svært påkostet og utsmykket. Bilthuggerarbeidet i relieff viser syndefallet og vårherre som driver Adam og Eva ut av paradiset. Vest-Agder Fylkesmuseum. Foto: Thore Hvass.

Bilde 3.

SLIK BARE FOLKEKUNSTEN MESTRER DET. Dekoren på kister og skuffemøbler kunne være som en fanfare i farger og friskhet slik bare folkekunstneren kan makte det. Denne dragkista fra Bjelland i Vest-Agder er malt i 1833 av Gunder Salvesen Haugland. Vest-Agder Fylkesmuseum. Foto: Thore Hvass.

Bilde 4

EN KISTEFRONT SOM ET BRODERI. En skurd i tre nærmest som en brodert kaffeduk er det på denne kisteforsiden fra Setesdal. Karveskurden med sine grunne V-snitt ned i den slette flaten gir mulighet til en sirlig og regelmessig skurd med geometriske motiver.

Kiste i Vest-Agder Fylkesmuseum. Foto: Thore Hvass.

Den vanlige kistetypen fra 17- og 1800-tallet - en mellomstor kiste med dekor. Her har rosemaleren tatt etter régence-stilen med sine knekkede bånd. Kiste fra Nedre Midgarden i Rauland, Telemark. Fra Johan Meyer: Fortids Kunst i Norges Bygder.

Bilde 5.

KISTA - ET SAMLESTED FOR EIENDELER. Jenta samlet eiendelene sine i kista til hun skulle gifte seg. At bruden bragte medgift inn i ekteskapet er en gammel skikk som også kan følges tilbake i tidene gjennom de gamle norske lovene. Skikken holdt seg lenge på bygdene gjennom heimanfylgja i brudekisten, klær som jenta hadde samlet, spunnet eller vevet selv. Dersom en jente giftet seg uten foreldrenes vilje, kunne hun imidlertid risikere å flytte hjemmefra uten å få med seg heimanfylgje. Først hvis det roet seg ned og mannen etter hvert falt i smak hos foreldrene, kunne likevel jenta ha sjansen til å få med seg heimanfylgjet når det var gått en tid.

Det var vanlig at jentene så på hverandres utstyr og sammenlignet.

I bymiljø be disse kistene malt omkring 1700

Bilde:Olaf Isachsen

Litteratur:Peter Anker: Kister og skrin. 1975.

Jon Haukaas. Thomas Luraas - folkekunstnaren frå Tinn. Årbok for Telemark 1999.

Stewart. Linda: Bryllup i Norge. 1996.

Tond Gjerdi: Møbler i Norge. 1976.

Senga - husets parademøbel (Trykt i Hytteliv 6/2000)

Tekst: Tor Kjetil Gardåsen

I våre dager er soverommet gjerne privat område. Det er sjelden man tar med gjester hit, og soverommet blir sett på som en del av familiens egen sfære. I gammel tid var dette annerledes. Senga var ofte hovedmøbelet i stua, og de gamle bondestuene hadde som regel en eller flere senger i selve stuerommet. Her utmerket senga seg ikke sjelden som et parademøbel som var praktfullt utstyrt og som var ment å skulle vises frem. Og selve senga som møbel har en lang og mangfoldig historie.

Oppholdsrom og soverom var samme rom langt fremover i tid. Dette mønstret finner vi også i de gamle norske bondestuene. I disse rommene var senga et stasmøbel, og selve stuerommet var bygd opp med en fast innredning som fulgte skikken i hver enkelt bygd eller distrikt.

Innredningen var veggfast i dalene og fjellbygdene og var gjerne bygget over et bestemt mønster. Seng, framskap, langbord, skivebord og benk var faste elementer. Det dannet seg ensartete lokale skikker, noe som Eilert Sundt, vår første gransker av den folkelige byggeskikken, lot seg fascinere av da han reiste rundt i landet på midten av 1800 - tallet. Han skriver: “Jeg kan ikke sige, hvor jeg blev forundret, da jeg første gang blev opmærksom på og opfattede denne hus-skik. Andre steder heder det, at mand og kone gjerne ville trætte med hinanden om, “hvor skabet skal stå”; men her kan ikke lettelig den trætte opstå, såsom skikken har afgjort tingen for længe siden. Det er så i disse bygder, at når man først har gjort sig fortrolig med hver tings plads i et hus, så veed man med det samme, hvordan det er i alle de andre huse af samme bygningsmåde.” Fra utsiden kunne han nærmest se gjennom veggen og vite hvor seng, skap og de andre møblene sto “som om husene skulde være af glas,” skriver han.

Kasseseng, hjulseng og skapseng

Senga, som var et sentralt møbel i alle de gamle bondestuene, har en lang og mangfoldig historie med en stor variasjon i løsninger og typer. Fra Osebergskipet kjenner vi senger av brede bord som var tappet inn i loddrette stolper i hjørnene av senga. Denne konstruksjonsmåten kan vi følge opp gjennom hele historien. Senger av brede bord finner vi i mange loft fra middelalderen og fremover. I framsiden av senga var det skåret ut et sengeskar som en halvsirkel som gjorde det lettere å komme opp i senga, og stolpene var av brede bord. I Telemark og Setesdal finner vi disse utformet med store hjul på toppen, såkalte “krintur”, som var dekorert med karveskurd. Disse sengene gir oss et inntrykk av middelaldersk tyngde og massivitet og en nærmest evigvarende soliditet. I Setesdal har det gammelnorske navnet hvila (kvile) fulgt senga gjennom århundrene frem til nyere tid.

Sengene var plassert i stue og loft (stabbur). I alle eldre loft var det en seng. I denne tok jenta imot gutten som var på nattefriing, og i denne senga skulle brudeparet ligge første natta. Brudeseng er et eldgammelt navn for denne senga i loftet.

Det neste skrittet i sengas utvikling var skapseng, hvor en kunne lukke dørene, få mørke rundt seg og beskytte seg mot kulde.

Senga - en fanfare i rommet

På 16-, 17- og 1800 - tallet utvikler senga seg i mange forseggjorte typer og former. Himmelsenger eller kronesenger med stolper og kronelister i øvre ende av stolpene hadde sitt utspring i den hollandske renessansesenga. I bygdene ble slike senger ofte en del av et veggfast interiør, gjerne i et arrangement sammen med skap. Kronelistene på toppen av senga kunne være brede og kraftig profilerte og tok seg verdig og pompøst ut i rommet. Senga blir nå ett av de elementene i innredningen som blir mest forseggjort og utstatset. Noen steder er de skapt i et samvirke mellom treskjærer og rosemaler. “Dette samarbeidet viser kor velfallene og gjenomlivde og fast gjenomarbeidde desse gamle innreidningane er,” skriver kulturhistorikeren Rikard Berge. “Ja, slik skulle vi bo i Norge!” utbrøt maleren Henrik Sørensen da han kom inn i et strålende interiør med en praktfull seng i øvre Telemark.

På flatbygdene ble frittstående senger med hvelvet tak en vanlig løsning. Her finner vi sjarmerende og bygdetilvirkete utgaver av senga med den buete overdelen laget av lokale snekkere som har omsatt pompøse forbilder fra et europeisk aristokratisk miljø til et hjemlig bygdehåndverk. Det var i alle overbygde senger vanlig med et forheng av tøy, som ble trukket for når det var på tide å gå til ro. Til senga hørte også gjerne et sengeband. Dette var et tau som hang ned fra taket og som var forsynt med en knute eller et fint utstyrt håndtak som lignet en stigbøyle. Med et slikt sengeband var det lettere å trekke seg opp når man lå i senga.

Sengekronene for fall

På 1800 - tallet kommer nye sengeidealer inn. Dette var enklere og lavere sengetyper uten himmel og forheng etter modell av den franske empiresenga med høyt hodegjerde. Denne senga ble ofte plassert fritt i rommet med hodegjerdet mot veggen. Den ble svært utbredt i Sverige, hvor den gikk under navnet “imperialsäng”. I borgerlige hjem blir dette sengeløsningen i siste halvdel av 1800 - tallet.

Men den nye sengemoten fikk også følger for de eldre sengene på bygdene. Den nye moten gjorde de gamle sengene med stolper og krone umoderne, og følgen ble at mange av de gamle overstellene ble brutalt saget av og kassert. “Utigjenom 1870-80-åri datt so den eine sengekruna etter den andre; dei skrybbi (skrogene) som stod att vart påsmurde med eikefarge utanpå rosune; i det heile freista daglegstoga å klæde seg i “bydress” eller tidens mote, medan yvistoga for det meste berga seg igjenom med den gamle bunaden,” skriver Rikard Berge. Slik ble mange av de gamle staselige sengene reduserte for å tilfredsstille en ny tids motekrav. Oppi sengene fulgte det også forandringer, “sengeboset” eller halmen ble erstattet med madrass og springfjærer, og feller og tepper ble lagt til side til fordel for dyne og vatteppe.

Med tyrilys på fjøshjellen

Stassenger som de som er omtalt ovenfor var gjerne for mann og kone i huset eller for gjester. Andre medlemmer av husstanden måtte finne seg egne sovesteder. Noen kronesenger kunne ha to senger over hverandre, “høgti og lågti”. Ved dette fikk flere sove i oppvarmet rom. Dette er nok likevel en skikk som er yngre enn 1800. Å sove på hjellen, en halvhimling i stua, forekom i årestuene med sitt åpne røst, og ellers var et vanlig sovested for tjenestejentene fjøshjellen, hvor de lå i vinterhalvåret. Når de skulle ut og legge seg der i vintermørket, hadde de med seg en glo i en tresko, og så gjorde de opp en liten varme på en steinhelle såpass at de kunne se å legge seg. Hit satte også guttene kursen når de var på frierferd. Skikken med å ligge på fjøstrev eller stalltrev er kjent over hele landet.

Plassbesparende senger i småkårsfolks hjem

Utforming og bruk av senga var ofte et resultat av at det var liten plass i mange hjem. I arbeiderhjem og husmannsstuer gjaldt den regel at gulvet skulle være fritt om dagen. Dette gjorde at møbeltyper som uttrekkssenga, klaffebordet og slagbenken fikk stor utbredelse. Ulike typer kombinasjonsmøbler gjorde i det hele at man sparte plass - det samme møbelet kunne med en liten forandring komme til nytte både om dagen og natten. Slagbenken i dagligstua var soveplass for mindre barn, som lå anføttes oppi benken. Den hadde om dagen lokk med sitteplasser, mens uttrekkssenga kunne skyves sammen på dagtid og fylles med sengeklær fra de andre soveplassene.

Fra seng i stue til egne soverom

I løpet av 1800 - tallet skjedde det store endringer i synet på boligen. En ny tendens var at boligen skulle oppdeles med ulike funksjoner i ulike rom. Dette var en ny måte å oppfatte huset på, og i borgelig miljø skjedde det en markert inndeling av huset i ulike regioner og en større spesialisering av værelser etter deres funksjon. Husets representative værelser ble i dette boligmønstret liggende ut mot hovedfasaden og forsiden av huset, mens funksjoner som kjøkken og soverom lagt mot baksiden og oppfattet som indre og mer private. Dette var en følge av en ideologi der familielivet ble sterkere privatisert og adskilt fra samfunnslivet. Fra et soverom i stua hvor alle oppholdt seg har soverommet gradvis blitt en mer og mer skjermet sfære og forvandlet til et sted der den enkelte kunne trekke seg tilbake for seg selv og tilbringe natten i fred og ro.

Litteratur:Eilert Sundt: Om bygnings-skikken på landet i Norge. 1862.

Trond Gjerdi: Møbler i Norge. 1976.

Rikard Berge: Vinje og Rauland III.

---

Bildetekster:

Bilde 1. Det er vanskelig å forstå at en seng som dette skulle kunne være ramme rundt en stille og fredfylt natt. Tvert imot ville en tro at gapende dragekjefter som nærmest bet en i nakken og slyngende ormer i et virvar ville være i meste laget med liv og røre for den som skulle prøve å sove. Senga kommer fra nordre Brekke i Morgedal i Vest - Telemark. Muligens kan den være satt sammen av benkevanger fra gamle Brunkeberg stavkirke, som ble revet omkring 1790. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Telemark.”

Bilde 2. Hjulseng eller “krinteseng” fra Huvestad i Brunkeberg, Telemark. Senga har store skiver med geometrisk karveskurd. Da slike hjulsenger gikk av mote, fant noen ut at de store skivene kunne brukes som kjerrehjul og skar dem av og brukte dem til å kjøre med i stedet. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Telemark.”

Bilde 3. Seng fra Nattestad i Veggli i Numedal. Senga har baldakin med et kronelignende ornament på toppen og monogram. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Numedal.”

Bilde 4. Senger for gjester var ofte stassenger i sal eller gjestestuene. Ikke sjelden var de innebygde. Noen utformet denne løsningen fantasifullt, f. eks. med himmelhvelving og vegger så senga ble nærmest et eget rom. Fra Odden i Narjordet i Os, Østerdalen. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Østerdalen I”.

Bilde 5. Gjester ble gjort stas på med pompøse himmelsenger. Denne senga med sin høye baldakin på stolper står i Skøienbygningen på Hedmarksmuseet.

Foto: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden.

Bilde 6: Himmelseng med forheng inngikk i de gamle stueinteriørene, hvor stuerommet skulle romme de fleste boligfunksjoner. Gjenstandene forteller om et typisk “flerbruksrom” for matstell, måltider, arbeid og soving. På flatbygdene var møblene frittstående og løse i motsetning til fjellbygdenes veggfaste innredninger. Grimsrudbygningen på Hedmarksmuseet.

Foto: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden.