Borgestua fra Borge i Gjerpen er en av de monumentale bondestuene i Brekkeparken. Men stua er også full av interessant og tildels merkverdig historie. Her skal ha bodd kjemper, her møter vi en mann som etter sigende ble 146 år gammel, og på veggene spaserer kamel, påfugl og enhjørning. Og den utenpåhengte doen er verd å løfte blikket opp til og ta i øyesyn når en rusler forbi.
Av Tor Kjetil Gardåsen
Det skal ha vært i eller omkring 1584 at bonden på Borge - gården i Ytre Gjerpen, Arne Solvesen Borge eller ”Arrie Olvesen” som det står på navnebrettet over døra, oppførte den store stua. Inntil da hadde de fleste mennesker i Gjerpen og i Skien bodd i årestuer med ildsted, åre, midt på gulvet og røykåpning, ljore, i taket. Borgestua representerte noe nytt, en stue med murt pipe eller skorstein hvor røyken ble ført ut. Med en slik løsning ble det mulig å bygge et hus i to etasjer, å legge inn tregulv og å sette inn vinduer. Samtidig kom det nye møbeltyper som var laget av snekkere, ikke som tidligere, av tømmermenn med øks. Borgestua representerer en ny tid i norsk husliv og boskikk. Det er trolig at da bebyggelsen i Skien Skien ble gjensreist etter en bybrann i 1585, så de nye husene ut omtrent slik som vi kan se Borgestua i dag. Med byen så nær var det kanskje heller ikke så rart at storbonden på Borge valgte den samme løsning som i de nye hus inne i byen. Likevel er Borgestua en av de første stuer med peis, skorstein og to etasjer som vi kjenner til i bondemiljø i landet. Borgestua har derved blitt en viktig brikke i norsk bygningshistorie. Stua ble i senere tid ble kalt ”Rødborge” ettersom den en tid var rødmalt. Rødborge navnet er fortsatt i bruk på stedet under Borgeåsen der stua har stått.
Borge som postgård
Borge var en stor og gammel gård og ble bebodd til tider av førende familier. Arne Borge som bygde stua, var i 1591 en av de tre utsendingene fra Gjerpen til kongehyllingen av Christian IV. Han var også blant de førende trelasthandlerne i Gjerpen. En annen funksjon som Borgegården senere hadde, var at den var postgård. Hovedveien fra Skien gikk over Ballestadhøyda, forbi Borge og til Hovenga og videre til Larvik. Bonden på Borge var postbonde som hadde ansvar for å bringe posten mellom Skien og Porsgrunn. Borgekjempene som gikk i ett steg til Osebakken.
Så til historier og merkverdigheter. På Borge skal det ha bodd kjemper, ifølge folketradisjonen. Kjempene var så store at de gikk fra Borge til Osebakken i ett steg, fortelles det. Og rundt stua sto svære eiketrær, som var gjenstand for dyrkelse. Kanskje var det gårdens rydningsmann, ”rudkallen” som ble dyrket her. Til stua var også knyttet sagnet om at det i området skulle være en grav med en steinhelle over, og i graven skulle det ligge en skatt. Dersom noen våget å røre skatten, skulle”kjempestua” på Borge brenne. En gang begynte det faktisk å brenne i stua. ”Det skulle nu aldri være nogen som graver”, sa mannen på gården og sprang ut. Og der var ganske riktig to mann i ferd med å grave ved hella. Varmen ble slukket, mennene forsvant, og skatten var det ikke lenger mulig å finne. Men at det har vært store grauhauger på gården, kjenner vi til. Den samme slekten ser ut til å ha bodd på gården frem til 1800 - årene, men på grunn av gjeld, bl. a. lån fra brukerne på Åkre som ikke ble innfridd, ble eiendommen til slutt overdratt Åkre. Husene ble revet og gården mer eller mindre slettet, men ”kjempestua” ble stående. I ca. 100 år sto den store stua forlatt, og det var ofte med skrekkblandet nysgjerrighet at folk fra distriktet nærmet seg huset. Få våget å gå inn i den merkelige bygningen, og enda færre våget seg opp trappa til oppstua. Den var nemlig ”dekorert med kjempenes eget blod.”
Borgestua i Brekkeparken
Den store bygningen ble flyttet og satt opp i Brekkeparken i Fylkesmuseets aller første tid, 1010-11. Når vi betrakter den er det en del karakteristiske trekk vi legger merke til, bl. a. det store tømmeret og skikken fra middelalderen med et utkraget veggliv. Interiøret i første etasje er montert med renessansemøbler og viser et interiør slik det kan ha vært i stuer på store gårder på 15- og 1600 - tallet. Her er slagbenken med vendbart ryggstø, renessansekista og renessanseskapene med sine mange fyllinger. Sengestedet er en skapseng med dører foran som kan lukkes når man går og legger seg. Ellers er veggene prydet med fat og tallerkener av kobber og tinn, metallvarer som på denne tiden var kostbare og som bar bud om eierens rikdom. Andre etasje i Borgestua inneholder en stor gjestestue som er dekorert. I Borgestua finner vi allerede på 1500 - tallet en gjestestue i husets annen etasje, en skikk som ble svært utbredt i øvre Telemark fra midten av 1700 - tallet og fremover. Den dekorative malingen i Borgestuas gjestestue er sannsynligvis fra sist i 1600 - årene. Her finner vi veggene dekorert med eksotiske dyr som kamel, påfugl, springende hest (enhjørning?) og fugl, ugle, drake, en strutselignende fugl og en elefant. Og her henger maleriet av Drakenberg, mannen som ble 146 år gammel. Siden Borgestua var en stor gård, måtte den også ha overnattingsplass for gjester. I annen etasje er det et soveloft med sammenbygde senger etter hverandre på middelaldersk vis.
Borgestua er et av de få håndfaste minnesmerker fra en viktig periode i Skiens og distriktets historie. Det var på denne tiden vannsagene for alvor begynte å tas i bruk og salg av tømmer tok til å bli inntektsbringende. Dette økte velstanden hos skogeierne og de større bøndene, og Borgestua bærer bud om en ny tid med større rikdom på gjenstander og innbo og et bedre liv.
Litteratur:
Livland, Håkon: Borgestua fra Gjerpen - en kulturhistorisk perle. Telemark Historie 1984.
Livland, Håkon: Borgestua fra Gjerpen - en kulturhistorisk perle. Telemark Historie 1984.
Bilder:
1. Borgestua i Brekkeparken - en toetasjes stue med svalgang. Skien har en gang vært bebygd med hus som dette - etter bybrannen i 1585 er det trolig at byen ble bygget opp med hus som Borgestua.
2. Den utenpåhengte doløsningen er verd å merke seg. Doen hadde adkomst fra gjestenes soveloft og var nok i første rekke et ”tilbud” til de som overnattet i soveloftet slik at de slapp å umake seg ut.
3. Navnebrettet over døra med Arne Solvesens navn (”Arrie Olvesen”) og husets årstall (1584).
4. Borgestua på sin gamle plass på Rødborge før den ble tatt ned og flyttet til Brekkeparken. Foto fra omkring 1910.
5. En stemning fra en fjern tidsalder hviler over interiøret i Borgestua. Vinduene, tregulvet og stein- og messingtøyet på veggene forteller likevel om en ny tid sammenlignet med middelalderens årestuer.
6. Tregulvet har brede bord og er merket av århundrers slitasje.
7 a - b. Dekorasjonene i oppstua i Borgestua, malt i en krittmaling i slutten av 1600 - årene, med både dyre- og blomstermotiver.
8. På Rødborge, hvor Borgestua sto tidligere, er det i dag boligområde og kjøpesenter. På gården var det flere store gravhauger, som har gitt grobunn for sagntradsjon. Det ble sett på som ikke helt ufarlig å gjete rundt stua, da kom Borgekjempene og tok en, fikk barna høre.
Tekst og bilde i ramme: (Bilde 9)
Mannen som ble 146 år gammel
I Borgestua henger et maleri av en mann som hadde et merkverdig livsløp. Etter tradisjonen skal han ha blitt 146 år. 111 år gammel giftet han seg, overlevet sin kone og fridde flere ganger i sitt 132 år, men uten hell.
Mannen er Christian Jakobsen Drakenberg. Han skal ha vært født i 1626 i BohuslŠn og døde i 1772. Han reiste til sjøs og deltok som norsk sjømann i flere kriger mot Sverige i siste halvdel av 1600 - tallet. I 1694 ble han fanget av algierske sjørøvere og måtte fra sitt 68. til sitt 83. år trelle i slaveri på Kypros og andre steder. Etter at han var unnsluppet, dro han tilbake til Danmark og kom 84 år gammel inn i den danske marine igjen og deltok i den store nordiske krig. 111 år gammel giftet hans seg med en skipperenke, overlevet henne, men da han i sitt 132. år fridde flere ganger på nytt, lyktes det ham imildertid ikke å få ja. Etter sin død i Aarhus ble han mumifisert, og hans lik kunne i mange år beskues i domkirken.
Senere historisk forskning har ikke kunnet bekrefte fullt ut alle opplysninger i Drakenbergs biografi og har reist tvil om riktigheten av hans høye alder. I sin levetid og senere var han imidlertid godt kjent, både for sin alder og for sitt eventyrlige liv.
