"Tap i bolden saa er du holden" Drikkekar for øl i eldre tid

Tekst: Tor Kjetil Gardåsen

Fotos: Tom Riis/Telemark Museum. Norsk Folkemuseum

Gjenstander: Telemark Museum

Våre forfedre satte ølet og øldrikkingen høyt. Ved høytidene hadde øldrikkingen en sentral plass, og ølet kunne brygges i store mengder, særlig til brylluper. I gjestebud var det en stor ære for verten å se at gjestene ble beruset. Gjestene på sin side betraktet det som en måte å vise høflighet og takknemmelighet på. De "staaer uophørligen med ¯lskaalen og Brændeviins-Glasset over deres Gjæster, og bestandig nøder dem at drikke saa længe de kan staae," heter det i en folkelivsskildring fra Telemark.

Det er bevart en anselig mengde drikkekar for øl fra det gamle bondesamfunnet. Typer og former er det mange av, og bruksmåter og drikkeskikker kunne variere fra landsdel til landsdel. Drikkekar for øl finnes fortsatt som prydgjenstander i mange hus og hytter.

---------

"Tap i bolden saa er du holden min gode ven" heter det i ett av mange ølbollerimene, de spøkefulle versene som ble malt rundt kanten på ølbollene i gammel tid. Bollerimene finnes i hundretall, og tekstene spenner over et vidt spekter - fra det humoristiske og høytidsstemte til det alvorlige og formanende - fra ølet som gledesspreder og oppkvikker i lystig lag til dets sørgelige virkninger og følger.

Her Drake En Bonde af Mig I nat

Han Tapte Bort Baade Hansker og Hat

Han blev saa Druken

Han konde ei Gaa pa Denne Jor

(end staar jeg med øl paa bord)

Ølbollen hadde fulgt med i litt av hvert gjennom sitt liv og kjente menneskene og deres drikkevaner på godt og vondt. Den kunne derfor uttale seg med klokskap og formidle litt av hvert av livsvisdom. Ofte fremstår ølbollen som en formynder som kommer med advarsler og formaninger til den som står i fare for å kikke litt for dypt ned i dens runde buk.

"Du drak i bolden en god klat

og glemmede sin goede skat

i morgen kommer her bud

at nu skal skatten pantes ud."

Ølbrygging var hver bondes kunnskap

Å lage malt og brygge øl hørte med til det enhver bonde eller husmann skulle kunne i det gamle bondesamfunnet. Det var det tyngste kornet som ble brukt til øl. Det ble lagt i vann og gjennombløtt, og deretter lagt ut i badstua, som var blitt fyrt opp så den var blitt gjennomvarm. Her lå det og grodde godt på benkene, før det ble tørket i varmen og båret til kverna for å males. Bryggingen foregikk i store kar, og "kveiken", som fikk ølet til å "gå" eller gjære, lå som en skorpe utenpå "kveikestokken", en stokk av tre med mange sprekker, som lå og duvet oppe i bryggekaret.

Til å sette smak på ølet ble det brukt forskjellige slags emner. Ett av disse var humle. Den ble dyrket på gårdene tidligere, i små humlehager som lå i røyser eller bergskorter der sola varmet godt og drev den frem. Andre smaksemner var ryllik og perikum. Før humlen kom i bruk, ble pors fra porsbusken benyttet. Den ga et sterkt øl, som ble ansett som nærmest farlig å drikke. "Porsølet var reint speleg sterkt. "Paa Gaastjønn i Skavsabygd skulle dei bryggje aa ha«e poss «e i øle, aa de blei s˜ sterkt at dei mest «e drap eina «en."" skriver Rikard Berge fra Vest - Telemark, "Post (pors), dæ leitar paa. Naar di heve dæ i øle, bli di aldeles galne," er et annet utsagn. Drakk en et glass av slikt øl, var det som om en hadde helt i seg tolv drammer, hette det.

¯let ga styrke og mot

I drukken tilstand var veien kort til ulike slag karsstykker og kunststykker. En styrkeprøve når ølet hadde begynte å virke, var å løfte kubbstoler - å "klypelyfte" etter fingrene eller å glefse i og "tannlyfte" etter tennene - for å se hvem som greide å løfte høyest, tyngst eller holde taket lengst. Et annet karsstykke var slå pinner tvert over med bare neven, eller å "hoppe fjøl", en form for "selskapslek" som hørte hjemme i de gamle årstuene med røykåpning eller ljore i taket. Da gikk en opp på taket, la en fjøl over ljoren, og hoppet opp og ned til fjøla brakk. Da gjaldt det å kare seg inn på taket, ellers raste en ned i stua med plankebitene hvirvlende rundt ørene.

En annen handling knyttet til ølet var av mer spiritistisk og magisk karakter. Det var å "sitja glums", noe en skulle gjøre på nyttårsnatten, og som var en måte å finne ut hvem en skulle bli gift med. En satte seg ned med tre ølskåler foran seg, en med brennevin, en med øl og en med vann. Klokka tolv kom det et smell, og den tilkommende kom da inn i rommet og drakk av en av skålene. Drakk hun av brennevinet, betød det rikdom, drakk hun av ølet, ble det et liv på det jevne, men drakk hun av vannet, ble det helst et liv i fattigdom.

Ølet knyttet folk sammen

Bøndene regnet tre slags øl, som var delt inn etter styrken: spisølet eller matølet, tyntølet og det sterke ølet, som i eldre til ble kalt "mungåt". Det første kunne være et øl som ble drukket daglig, mens ølet til fest og høytid var av de sterkere slagene.

Det var i samlet lag og med gjester at ølet spilte sin viktigste rolle. ¯ldrikkingen i lag knyttet folk sammen og hadde et formål langt ut over selve drikkingen. ¯ldrikkingen ble en symbolsk handling omkring felles interesser og verdier. En hensikt kunne være å markere samholdet mellom mennesker som var i slekt. Et annet formål kunne være å markere status og rang innenfor bygd og omgangskrets, og et tredje å knytte sammen mennesker med felles anliggender eller interesser. Verten hadde i alle fall en sentral posisjon, å være en gavmild vert og skjenke øl var en måte å høste ære på. Verten hadde dessuten retten til å plassere gjestene rundt bordet og på den måten styre rangordningen i selskapet. Rusen var en del av det rituelle spillet - rusen var i mange situasjoner noe man tilstrebet. Fra Vest - Telemark skriver presten Hans Jacob Wille dette på slutten av 1700 - tallet: "Bønderne her ere meget andægtige, naar de brygge ¯l til Gjæstebud, af Frygt for, at det ei skal blive stærkt, som holdes for en stor Ulykke. Naar de gjøre Gjæstebud og der findes nogen, som ikke bliver drukken, holdes det for at Guds Forbandelse hviler over den Person, hvorom man siger: Gud naade den, som Guds Gaver ikke bider paa. Hænder det at Gjæsterne i et Gjæstebud ikke bliver drukne, gaar Verten saa bedrøvet, som om hans Gaard var afbrændt. Derfor gjør adskillige sig drukne, naar de ikke er det, for at trøste Verten ..."

Boller som priser og boller som refser

¯let ble oppbevart på tønner, gjerne i kjelleren under dagligstua. Det var mange slags kar knyttet til øldrikkingen. I en særstilling står bollene med sine bollerim - inskrifter som forteller mye om folks innstilling til ølet gammel tid. Rimene har forskjellig innhold, noen henspeiler på bollens forhistorie og materialet som den er laget av, som "Før stoet jeg i Lunden grøn nu er jeg en Bolle kiøn gjort av Ask saa skiøn", rim som priser bondestanden, som "Fuglen Qvider med sin Neb Bonden Dricker med sit Siæg", bollen som forteller om seg selv og sine egenskaper og tilbud "Jeg Er En skaal saa fen og nedt. Drik af Mig saa Jør Du ret", og ikke minst boller som kommer med advarsler om ølets virkninger. "Hvo som Drikker mere en som hand vel kan sansse da er det bedre sove end Dansse".

Små skåler og øser for brennevin

Utenom ølet var brennevinet den vanligste rusdrikken. Brennevinet ble betraktet som et legemidel, som både var styrkende og sykdomshidrende, og brennevinet ble dessuten ansett som noe som hørte hjemme i et kaldt land. Ved reiser vinterstid rustet man seg alltid ut med brennevin. I 1816 kom det en lov som tillot hver bonde å brenne brennevin av sin egen avling. Bøndene lot seg ikke be to ganger, potetavlingen hadde økt først på 1800 - tallet, og bøndene fikk kjøpt seg utstyr til brenningen fra byene. Bøndene brente ikke så sjelden, en gang i måneden kunne være vanlig, så det var ikke så rent lite som ble drukket opp på gårdene i eldre tid.

Fra øl til kaffe

De gamle drikkemønstret med hjemmeproduksjon av øl og brennevin holdt seg ved lag frem til tiden omkring 1850. På denne tiden skjedde det imidlertid en markant endring når det gjaldt drikkeskikkene. Nå vant kaffen innpass og erstattet ølet, og den gamle kunsten med malting og brygging ble avlegs. Enkelte har i våre dager tatt opp igjen bryggingen med maltøl på gammelt vis, og kommer gjerne i fokus i avisers og fjernsyns førjulsreportasjer. Og når ølet sto på bordet, var det mang en gjest som ønsket at virkeligheten var noe i nærheten av dette gamle bollerimet: "Var jeg fuld og aldrig tom, da skulde vi leve som Paven i Rom".

Bugga, eit lite svarva trestaup. Rikard Berge gir denne skildringa av eit lite trestaup frå Vinje: "baa staupi paa lag same storleik, innsnørde med eit tøylaga band. ... I det eine staupet ein liten raud botnblom, og frå denne gjeng mjuke rislur med tyteberblad paa. kring tromi inni denne innskrifti: "Bugen bruges i Fleng af Pige og Dreng".

(Trykt i Hytteliv 2/2002)

Bildetekster:

Bilde 1

Liv i laget. Bryllup i Kinsarvik i Hardanger. Det fortelles at i slike lag samlet de eldste seg og snakket om slekt og gamle sagn, mens de yngre hørte på i stillhet for å lære og legge seg på minne forfedrenes bedrifter. Etter stemningen på bildet å dømme, er man imidlertid kommet et godt stykke forbi stadiet med rent slektsprat. Akvarell av Niels Hertzberg fra 1820 - årene. Foto: Norsk Folkemuseum.

Bilde 2

Drikkingen rundt bordet kunne foregå på mange ulike måter. I den eldste tid ble det brukt drikkehorn, som ble sendt rundt blant gjestene.

Bilde 3

En gammel type ølbolle og kanne. Dreide ølboller og kanner ble i 1600 - årene produsert på verksteder i byene eller i Holland og Tyskland og solgt til bønder og byfolk. Disse bollene ble dreid i 3 - 4 avsatser med maling i laserende grønt, rødt og brunt på okergul eller trehvit fernisert bunn. De finnes over hele landet og er av samme slag og med samme slags innskrifter og skiller seg ut frå det som senere ble laget på bygdene.

Bilde 4

¯løsene ble brukt til å bære opp ølet fra kjelleren og satt på bordet med øl. I Telemark og Setesdal har mange av de eldre øsene en karakteristisk karveskurd og palmettranke, som vi ser på denne øsen fra 1691.

Bilde 5. Tutekannene ble brukt til å bære ølet opp i og skjenke av, men de kunne også drikkes av. Noen av trekannene har en form som etterligner en kanne i steintøy - en utførelse som sikkert har satt håndverkeren på prøve.

Bilde 6

De store ølbollene var til å sette på bordet med øl, de mellomstore var også til å sende rundt, slik at alle kunne drikke av dem. Dekoren i ølbollene viser et spill av farger, ofte friske og strålende. Et frodig bladverk, geometriske felter og et fyndig bollerim rundt kanten utgjør prikken iver i` en for en flott ølbolle.

Bilde 7

En måte å drikke på var å drikke einskjels. Til denne drikkemåten hørte en stor ølbolle som sto midt på bordet, en ølfugl som fløt oppi denne og små "einskjelskåler" som hver gjest drakk av. Med ølfuglen ble ølet øst fra bollen opp i de små skålene. Skikken med å drikke einskjels har særlig hørt hjemme i Telemark og Setesdal.

Bilde 8

Krye haner, snadrende ender og stolte svaner. ¯lfuglene fløt oppe i ølbollen og ble brukt til å øse ølet over i små skåler med. Mange av dem er som vakre og spenstige skulpturer.

Bilde 9

Staup eller bugge av tre til å drikke for eksempel brennevin av. En slik bugge kunne ha staup i begge ender, det ene gjerne litt mindre enn det andre. Det minste skulle kvinnene drikke av.

-----

Ølbollerim og sitater:

"Den som dricker vel han sofver vel Den som sofver vel han synder icke den som icke synder han er salig derfor er den som dricker vel ogsaa salig."

"Som en rosse og som en blomm(e) lad got øl udi mig komme".

"Jei er staalt af Rang Naar jeg fyldes Ful af Beste ¯ll i Bonde stand"

"Fuglen Qvider med sin Neb Bonden Dricker med sit Siæg"

"Det sømmer sig en giest at Drikke maadelig om verten skienker rigelig"

"Jeg er en bolde av de Fromme, For Dine venner lad bæste ¯ll i mig Kome"

"Elles fann folk paa mange raadir til aa bryggje seg sterk drykk. Fælast (og sverast) tykkjest bekreblande (... øl og brennevin blanda kaldt) hava vori, "øksehamardrykk" aa segja; han slo sanneleg sin mann i marki." (Fra Rikard Berge: Vinje og Rauland)

Litteratur:

Christie, Inger Lise: "Drikkestell på bygdene". I Rostad, Bernhard og Stephan Tschudi-Madsen: Norske antikviteter fra bygd og by. Oslo 1994.

Livland. Håkon: "Jeg er en bolle stor og grom..." Telemark Historie 4/1993.

Nomenklaturprosjektet. Emnehefter.

Nordland, Odd: "Drykk og drikkeskikk." I Landsverk, Halvor. (red.): Gilde og gjestebod. Oslo 1976.

Riddervold, Astrid: Norske drikkeskikker. Oslo 1997.

Quiller, Bjørn: Rusens historie. Oslo 1996.

Ei verd av tre (Trykt i Telemark Tidend)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Livet i det gamle bygdesamfunnet var eit liv i tre - og med litt metall. Men metallet var dyrt, og ein måtte spare på det. Vi skal sjå nærare på alle dei tresakene som folk omga seg med i det daglege.

Korleis kan vi sjå for oss eit tilvere der alt som vert bruka er laga av tre og der jern er kostbart mest som gull og sølv? Slik var kvardagslivet for folk tidlegare. Nokre treting vart laga av folk på garden, andre av handverkarar, medan anna att vart framstilt i bygder som dreiv med spesialproduksjon av særskilde ting og selte gjennom omreisande handelskarar eller på marknader.

Dreia og lagga

Når vi set oss til eit festbord i dag, fortel dekketøy og spisereiskap om kva slag folk vi er hjå, d.e. kva for kulturell samfunnsklasse dei høyrer til. Er bordet dekt med porselen og telesølv, er det skikkeleg og ordentleg arbeidar- eller mellomklasse. Er det brukskunst og keramikk er vi hjå gamle sekstiåttarar som vil diskutere filosofi og samfunnsrevolusjon, og er det internasjonal design er vi komne til moderne og urbane menneske.

I gamal tid kunne ein og lese det same ut ifrå målinga på treeet. Fint måla drikkestell signaliserte bonde i øvre lag i bygda, og var det kjende målarar, ga det ekstra ære. Samstundes så nok byfolk ned på mykje av det trestellet som bonden omga seg med.

Brennevin til karar og kvende

Størst stas knytta det seg til drikkekar for sterkt drikke som øl og brennevin. På 1800 - talet hadde kvar bonde høve til å brenne brennevin av si eiga avling, og "ingen trong be honom to vendur," skriv Rikard Berge. I øvre Telemark fekk dei kjelar til å brenne brennevin med frå Bergen, og i Vinje og Rauland hadde dei gogn (utstyr) til å brenne med så å seie på kvar einaste gard. Til gogna høyrde brennevinskjel, brennevinshatt og to avlaupsrøyr, alt av kopar.

Til å drikke brennevinet nytta dei små svarva (dreia) trestaup. Rikard Berge nyttar nemninga bugge på nokre slike drikkekar, og ordet i denne tydinga kan kome av det germanske ordet bugg, som tyder å vere tjukk. Bugga kunne ha staup i båe endar, det eine litt mindre enn det andre. Det minste skulle kvinnene drikke av, heitte det seg. Utstyret til å drikke brennevin var mykje likt det til øl, men var mindre. 

 

Høne og gås

Det gjevaste trestellet var ølstellet. ¯lstellet fell i to hovudgrupper, ølbollane til å sende rundt frå mann til mann på den eine sida og småskåler og fuglar til å drikke einskjels av på den andre. Skikken med å drikke av små einskjelsskåler er i første rekkje kjend i Telemark og Setesdal.

Ølet vart bore opp frå tønna i kjellaren i store bollar eller trøyser, som er bollar med tut og handtak. På bordet sto ein stor ølbolle. ¯lfuglane er drikkekar eller ausekar til øl. Dei kunne brukast til å drikke av eller til å ause ølet frå dei store ølbollane og over i mindre ølskåler, som vart drukke av. Når ølfuglane ikkje vart bruka, flaut dei oppe i bollen.

Ølfuglane har ofte ei hank forma som hovudet på fuglen og ein stjert på motsett side. ¯lfuglane kunne ha form som høne, gås og andre fuglar.

Trekopp, treskei og vangar

"Bordreidingi var i eldre tid uvand. I dei gamle stogune hadde dei langbord, vanleg au ei skive til å slå upp; båe desse vart bruka til matbord, i kvardagslaget helst den seinste.  duka f˜r dei aldri med anna til hågtids, liksom dei til kvardags for det meste åt or trekopppar og bruka treskeiir. Kvar hadde si skei, som berre den eine nytta, etter maten sett i ein skeikamb på veggen.È

Frå Rikard Berge: Vinje og Rauland II 1944.

Bordstellet i tre var av mange slag. Vangaren var ein bolle eller skål med to øyre og var eit drikkekar som blei bruka til dagleg og til å setje bort mjølk i. Vangarar som er bruka til øl eller brennevin har gjerne måla eller skoren dekor, medan dei som er bruka til mjølk, er trekvite eller måla i ein farge utanpå. Snippebollen er og til å drikke øl eller mjølk av. Han er rund med fire "snippar" eller øyre som står ut ifrå bollen.

Maten, anten det var kjøtmat eller braudmat, hadde sine kjer. Skrunda var som ei kasse eller stor open øskje til å ha flatbrød i. Til smøret var det smørkanne, smørstaup og smørstett. Smørkannene kunne vere sylinder- eller spannforma, ha hank og hengsla lok og vere med eller utan bein, lagga eller dreia. Smørkanne vart bruka til servering av smør. Ho har rundt tversnitt, hank og hengsla lok, gjerne med skoren dekor i loket. Inne i loket har dei ofte rikt skoren dekor for å prege mønster i smøret. Smørstaupa har ymse former. Ein type er lagga, utan lok og hank, ein annan type er lagga med hank. Tre - fire stavar kan vere forlenga til bein. Smørstett er eit dreia fat med stett og med ein spiss tapp midt i til feste for smøret.

 bruke tresaker kravde stell og vedlikehald av dei. Lagga trekar måtte trutnast i bekk eller vatn før ein kunne bruke dei, og det var vanleg å vaske dei med briskelog før ein tok dei i bruk.

"Nationale Udtryk"

Ein heil vrimmel av ord og nemningar er å finne på tresakene som folk bruka i gamal tid. "Man træffer ofte her paa smagfuldt dannede nationale Udtryk, hvor de andensteds mangle,È skreiv Ivar Aasen frå Telemark. Bollar, kar, koppar og såer hadde sine eigne nemningar som var del av ein rik og mangesidig terminologi. Men moderne menneske vert lett forvirra når dei skal skilje det eine frå det andre i dette myldret av ord og namn. Dei som bruka sakene til dagleg, visste derimot heile tida kva ein tala om, anten det var bugge, vangar, staup, skrunde, stett eller tumling.

Litteratur: Rostad, Bernhard og Stephan Tschudi - Madsen (red.):Norske antikviteter fra bygd og by.

Rikard Berge: Vinje og Rauland.

Alle gjenstandar frå Telemark Museum.

To små svarva trestaup til brennevin. Den kraftigaste vert kalla ei bugge.

Dramhest frå Nyli, Heglandsgrend i Fyresdal.

To grasiøse ølfuglar.

Flott dekorert tutekanne frå Vest - Telemark. Kanna er lagga, men gjort etter mønster av ei utbuka keramikkanne - eit vanskeleg stykke laggearbeid. Tuten er ein grein på den eine staven.

Treskei, tallerken (disk) og smørstett. Smørstett var eit serveringsfat til smør, eit rundt fat på skoren eller dreid stett. Midt i fatet står ein spiss tapp til feste for smøret.

Fiskefat frå Austre Straume i Drangedal. Den vesle skåla i midten var til smør.

Gaffel og kniv

"Gaflar bruka heller ingen; åtte eit hus eit par tvitinda gaflar, so var det å leggje fram for presten og fruva, eller for "storfanten" elles. Bordknivar kom venteleg heller ikkje i bruk fyrr etter 1700; derimot ser det ut til at jongar (eit slag stutte bordknivar) tolleg tidleg kom i bruk attåt tolekniv og leggjekniv, helst då for kvendi. Frå 1600 - talet hev me ymse mot av jongane i bruk i byen, og dei fann etter kvart vegen til avsides bygdar," skriv Rikard Berge i bygdesoga for Vinje og Rauland.

Når bruk av ting opphøyrer vert termninologien uviss og vaklande. I dag er stort sett nyansane i tilhøvet mellom ord og ting ukjende. Det råder ofte full forvirring om namet på ting som vert bydde fram på auksjonar og hjå antikvitethandlarar, og ikkje sjeldan tyr ein til reine fantasinemningar.

I kulturhistioriske verk skrivne av folk med sikker kunnskap, slik som Rikard Berge sine skrifter, finn vi den støe og tradisjonsfoankra terminologien.

(Trykt i Telemark Tidend)

Litteratur:

Rostad, Bernhard og Stephan Tschudi - Madsen (red.):Norske antikviteter fra bygd og by. oslo 1994. s. 104.

Bilettekstar:

Trøys er eit dreia eller uthola lågt, opent kar, rundt eller avlangt, med ein kort helletut og handtak. Ordet trøys kjem av det vestnorske trog. Trøyser blei bruka til å hente øl frå tønna med og å helle dei over i ølbollar og andre drikkekar. Trøys er eit kar med tut på ei side og handtak på den andre sida. På mindre trøyser drakk dei og av tuten.

Tvillingause/trillingause

To eller tre drikkeauser heng saman og er til å drikke øl eller brennevin av.

Tvillingause/trillingause

To eller tre drikkeauser heng saman og er til å drikke øl eller brennevin av.

Tekst 2

Bolle etter "Lange - Tov" frå Sandåk i Vinje

Denn som lidett kand aulle

och gierne will dricke

Stor Rigdom y Werdenn

bekommer hand icke. 1615.

Denne bollen frå Sandåk i Vinje er etter Tov Sandåk eller "Lange - Tov", som var lensmann i Vinje i 1600 - åra. Ein gong var futen var på Sandåk under eit ting. Lensmannen reiste ned i kjellaren med denne bollen og tappa øl. Han kom opp att med bollen full av øl, og som skikkjen var, drakk han futen til og tømde heile bollen i ein gong. Han reiste så ned i kjellaren att og tappa bollen full på ny og ga futen. Futen ville gjera like for seg i drykkjen, men det blei for mykje for han, han blei så full at han greidde ikkje taka imot skattane. Men Tov greide seg visst tolleg, endå bollen tok omkring 6 liter. "Lange - Tov" var 3 alen 17 tomar (over 2,20m), målet hans er i Neslands kyrkje den dag i dag.

Bildetekst:som skal registrere gjenstandar i dag nyttar særskilde nemningshefte for terminologi, såkalla nomenklaturar. Her er alle dialektnemningane som ein gjenstand kan ha skrive ned og med framlegg til ei standardnemning. Her ser vi ...... korleis ei så enkel ting som .... har hatt eit utal av namn. .....

Frå "Nomenklatur for melkestell." "Nomenklatur for drikkestell."

Staup

Dei fleste av sølvstaupa er laga i byane, men dei var vanlege hos bøndene over heile landet.

Lauvstaup

Staupa har to former, anten som pokal (bikar, beger) eller som kulestaup. Pokalen har si form frå renessansen. Eit vanleg namn på dei er lauvstaup, av di dei har skålelauv eller små flate bitar (snippblekkje) hangande kring seg. Dette syner samanhangen med bondesølvet.

Kulestaup

Kulestaupa er små, låge sylvstaup på 3 kuler med mykje gravering, ofte og eigarbokstavar.

Tumling

Tumlingen er ein liten halvkulelaga bolle. Han kunne "tumle", d. e. rette seg opp att om ein tumla han ikring på sida.

Løvekanne

Ei stor gruppe kanner er dreia med løver på føtar, gjekk og lok. Dei har vore masseprodusert på ein eller fleire stader på Austlandet. Ein kjenner disse "løvekannene" frå tidleg på 1700 - talet.

1. Skje (sleiv) SM 406

2. Tallerk av tre.

3. Sølvstaup i vinglasform. Bergensstempel. BM 1918 - 19:74.

4. Lauvstaup i pokalform. Bergensstempel. Frå Nes i Seljord. BM 1925 - 26:5.

5. Beger av sølv. Vinglasform. SM 117.

6. Ask av spon med kilesnittmønster. SM 339.

7. Smørkanne. SM 2423.

8. Fiskefat. BM 1912:564.

Rikard Berge si store folkeminneinnsamling (Trykt i Jol i Telemark)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Side i skrivebok med tradisjonsnedteikningar av Rikard Berge

Trollkjerringar som sette einannan stemne i tårnet på Brunkeberg kyrkje, deildegastar som bar på tunge steinar og prestar som mista heile kortleiken ut over kyrkjegolvet. Dette er noko av den rike og forunderlege tradisjonen som folkeminnesamlaren Rikard Berge har teikna ned frå Telemark. Frå 1900 og frametter skreiv han innpå 800 fulle kladdebøker med folketru, segner og soger.

-------------

Folkeminne og tradisjonsstoff har alltid hatt ein sentral plass i telemarksbygdene. Segner om menneske og hendingar har blitt fortald folk imellom, og nokre personar i bygdene vart sogeberarar med godt minne og god forteljarevne. Slike menneske søkte Rikard Berge opp tidleg på 1900 - talet. I dag er dei tettskrivne kladdbøkene frå desse samlarferdene eit skattkammer med segner og soger, forunderlege forteljingar, overraskande hendingar, løglege replikkar - og litt bygdesladder innimellom.

Tussar som menneske

Trua på overnaturlege vesen som underjordiske, tussar og haugety var levande i Telemark langt fram i tida, og Berge fekk mange forteljingar om opplevingar knytt til dette.

Underjordsfolk, slik som haugfolk og hulder, levde i si eiga verd side om side med menneska. På mange måtar var den underjordiske verda eit speglbilete av menneskeverda. Dei underjordiske levde slik som folk gjorde, berre at mykje var motsett.

Tussane budde i haugar og hamrar, dei hadde kyr og sauer og ungar med raude toppluver. Og dei hadde gleder og sorger som folk flest. Rett som det var kom folk og underjordiske i kontakt med einannan. Ungane kom ut av haugen og leika med ungane på garden til dei vart ropa inn i haugen att av mor si. Og buskapen deira gjekk og beita ute i skogen. Å stå på god fot med underjordsfolket var viktig. Berge har skrivi denne vesle soga frå Kilen ved Flåvatn: I Sud - Kilen var det ein tusse av underjordsfolket. "Der skulle vera ein tusse i Sud - Kjilen, aa den dyrka di saa paa, di bar ut mat ti `n kvar høgtidsefta." (RB Bok 76 s. 97).

Ikkje sjeldan ønskte underjordsfolket å gifte seg med vanlege folk. Mange jenter var plaga av tussefriarar og visste ikkje si arme råd kva dei skulle gjere. "Anne Aarusmoen ha` ein tussebl. som komm ti «o alla kvellar i viko berre ikkje torsdagsvellæn`," står det i ei nedteikning frå Seljord frå 1910. Ho gjekk til presten, som sa hoss ho skulle fara, mellom anna bere ein breskebusk inn i stoga. (Bok 85 s- 84).

Trollkjerringtreff i Brunkeberg kyrkje

At vanlege kvinnemenneske kunne vere trollkjerringar herska det liten tvil om blant folk flest. Det syner alle hekseprosessane på 1600 - talet. Det galdt berre å finne fram til kven som var trollkjerringar. I folkefantasien danna det seg segner om kva trollkjerringane dreiv på med når dei var samla. Tårnet i Brunkeberg kyrkje var ein slik samlingsstad, og den som oppdaga dei her, kunne få ublid handsaming:

"Steinar Aase va` mæ Bronkberg kjørkje om paaskeftan aa saag trollkjæringen, aa daa saag `n di upp-i taarne seks - sjou av dei gjildaste kjeringar i bygdi, mo` haanoms aa prestekjeringji aa andre. Men de gaadde `n, aa hengd `n etter nasan ut - igjenom kjørkjegluggje aa truga `n paa livet at `n skulle `kje seia dæ ti nokon." (Bok 81 s. 15. Seljord 1910)

Deildegast

Eit anna mytisk vesen var var deildegasten, attergangaren etter ein som hadde flytta grensesteinar eller deildesteinar medan han levde. Deildegasttrua var forankra i det gamle bondesynet at eigedomsgrenser og bytesteinar var ukrenkelege og ikkje skulle rørast. Deildegasten f™r kvilelaust ikring med tunge steinar for å freiste å setje dei attende der dei hadde stått. Men han klara det aldri og vart slepande på desse tunge børene til evig tid. Reint ille var det om han hadde kasta grensesteinen ut i ei tjønn. Da måtte han hente steinen opp att frå botnen. Sterke Nils såg ein gong ein slik deildegast på Seljordshei: "Sterke Nils saag ein mann i Svartetjørn paa Jellstadheidi. Han kom upp i vatnskorpa med ein bytestein, og snart han kom upp - i, so maatte han ned - i att, og daa huva `n so fælt. Han heldt paa saag `n lyfte mange vendur." (Gunnar Godlid, Kviteseid 1909. Bok 67 s. 92)

Prestar med svartebok og kortleik

Prestane hadde mange segner knytt til seg. Nokre av dei skulle ha svarteboka. "Steinar Aase skulde hava laant svarteboki av Seljordspresten, og gav 10 dalar for laanet." (RB Bok 85 s. 32 Seljord 1910.) Nokre prestar var friske av seg på andre måtar: "Landstad, gamle, var ymis etter kvendi. Han stengde seg inne med Ingebjørg Hyttedalen, ei møykjering fraa Lisleherad, i kyrkjestogo i Aamotsdal. Der er eit eigi rom med eigin inngang." (RB Bok 69, s. 13 Seljord 1910)

Andre prestar att, slik som Jens Zetlitz i Kviteseid, synte folkelege trekk og tok del i både kortspel og brennevinsdrikking: "Setliss hadde sotu tura, aa saa hadd `n komme ti vaaga om at `n skulle nevne alle kortbla`a i preika si. Aa de gjorde `n ou. "Spar os Gud," sa `n " at ikke djævelen kløver disse ruder og river vore hjerter," sa `n. Saa vant `n da. - Ein a`n gong hadde di stappa kortleiken i samarielomma hannoms, aa den drog `n opp mæ lommetørklæe, saa korta floug aaver heile kjørkjegolvet. "Saaledes spredte Gud Israels børn aaver Egypten," sa `n." (Bok 76)

Register på 97 bøker

Det var kjent i Telemark at Berge hadde skrivi opp mykje. Han bruka stoffet i sine eigne bøker, slik som bygdesoga for Vinje og Rauland, men ut over dette var det få som hadde fått tilgjenge til dette store materialet, som med tida fikk nærast ein mytisk dåm over seg. Etter at Berge døydde i 1969, vart handskriftene kjøpt inn, m.a. med ei løyving frå Norsk Kulturråd. Fylkeskonservator Halvor Landsverk sytte for det. Materialet er i dag i Telemark Museum med kopiar ved Høgskulen i Rauland og Norsk Folkeminnesamling. Materialet er tilgjengeleg, men brukarar må rekne seg god tid - Berge sitt eige handskrivne register er på heile 97 skrivebøker. Men materialet er ei kjelde for generasjonar framover, anten ein driv med allvarsam kulturgransking, eller ein vil sjå etter om det kan liggje ei løgleg soge frå nabogarden mellom permane i dei tettskrivne kladdebøkene.

(Trykt i Telemark Tidend eller Jol i Telemark)

Bilete:

Berge ved skrivebordet i arbeid med folkeminneskriving.

Brunkeberg kyrkje. Her eller i den gamle kyrkja samla trollkjerringane seg i tårnet påskeeftan.

Side med nedskrifter frå Rikard Berge sine bøker.

mmmmmmmmm

Ein del av nedskriftene høyrer vel nærast skrønene til. Dette er løglege historiar og "rispur" om hendingar, og ein kan velge å tru på dei eller ikkje. "Dæ hev eg hørt, om han som hoppa ette ikonn`n. Han saag ikonn`n hoppa fraa graan ti graan. "Vaagar du deg som er liten, vaagar eg meg som er stor," sa `n aa hoppa etter aa slo seg i hæl." (Bok 79) Andre er gode replikkar som kunne gå på folkemunne i lang tid: "Kvandbekken kom til byen. "Ligg isen der uppe?" sa dei. "Ja visst ligg `n, sto `n uppe, så ha` me sett `n hit," sa `n. "Dæ ska heitas dæ, at alle som hev vore paa straff, hev `kje skuggje. Men hott d `æ i dæ, veit eg kje," er notert frå Hjartdal. (Bok 93 s. 96 Hjartdal 1910. Etter Anne Kvaale) "Ein Gunnuf fraa Finnekaasa i Gransherad letst (drukna) upp-i enden paa Tinnsjaa, og dei kunde `kje finne `n. Drog til Kongsberg etter ein kvit hane, og den gol ut-for Lønvik, og der fann dei `n." (Bok 96 Hjartdal s. 65) "Vikingskipe kalla Injebjørg Aasen de skipe som skulde liggje i ei noko stor tjørn noko sud paa Mælefjøll. Kjølen laag att der uppkvelvd til i manneminne. De var eit fælt verke. Den som havde bygt de var ein viking, som hadde gjort so mykje vondt at han laag der i mange aar gøymd, og hadde detta skipsarbeide til tidtrøyte." (Bok 97 s. 89 Hattdal 1910)

Møaas - sugga dæ æ ein stein som hev legje paa tvo steinar i Møaas - gjore. Dæ va` ein blaastein, som va` saa fælt eit kjempelyfte. (RB Seljord 1910 Bok 72 )

Greggarsvok heiter ei vok i Sundsbarmvatnet uppmed Gullnes - tangen.

Brennevinsbrenning hadde dei mangstad. Paa Klomset brende dei og laag og fylde seg kvar dag mest, ei tid. (RB Bok 69, s. 9. Seljord 1910)

Far bruka paa Midbøn aa der va` aller stilt paa høgst˜go. Me hørde de tassa aa gjekk s˜ snart med hadde lagt kaan, aa ti slutten blei me so vane mæ dæ at me agta de kje. Der va` aller rolegt der. (RB Bok 69, s. 9 Seljord 1910)

Hellandane, felemakaræn, di va` i kvenni aa m˜l, der stekte di aa aat.

Fra Kilen fortelles sagnet at mannen i Nord - Kilen hogg ned mannen på ¯verland med øks. Han måtte rømme og lå i skjul i en steinur ovenfor Nord - Kilen, som ble hetende Mannslagarurdi. Dit bar de mat til han. Men han ble lei av å ligge her og meldte seg selv. (RB bok 76 s. 97)

Orm

Hallvor Lia saag ein orm paa Lindalen (ved Brakandalen) i ein honhoug, der va ei gamal sag der. men den hadde maan som ein hest aa han ha `kje tort paa `n aa slegje `n hott `n hadde faatt." (Bok 76)

Trollkjerringar eller gyvrer er det også mange segner etter. Mange berghamrar og store steinar har segner om slikt knytt til seg. "Gjyvri pa Fosseim aa gjyvri paa Rynjom va` so vonde paa enan di vill` slaa enan i hæl, aa kasta stein etter enan. Naa stend der att dessan steinæn`," heiter det frå Seljord. (RB Seljord 1910 Bok 72 )

Den slemme synte seg

Mange stader i tradisjonsmaterialet kjem det fram at sjølveiget var viktig for dei gamle telemarkingane. Johannes Skar skriv frå Setesdal at å vere sjølveigar - "um det hadde de so sterke tankar", gardane måtte aldreg "koma på rekomÓ. Gard og ætt var uskiljelege som "tonni or hausen". Segner fortel om kor gale det kunne gå når gardar blei selte, og serleg ille var det dersom garden blei selt til andre enn bøndar. I Kilen synte "den slemme" seg fleire stader etter at ein gard var blitt selt til Aall`en:

"Den slemme synte seg på Røyrhelle, utan - for Kilen, dei sat der spela kort. So kom der inn ein kar, og sette seg til spila med deim. Men so gjekk han ut - att. Daa segjer Hans, det var far til Anne som fekk Steinar ¯verland: "Nei karar, naa maa de bie ti `n kjem innatt denna karen." Men han kom `kje. - I same tid saag dei honom i Kile - kvennhuse, han kom inn til mylnaren med han stod m—l, han var so stygg og vanskapt. Men mylnaren krossa for seg og las fadervaar, og daa kvorv de. - Mest samstundes saag Gunhild Surtmyr noko fæle hendar taka inn - yvi døri hennar. Alt dette meinte dei var for Olav Rude nettupp døyde daa, og han hadde gjort svik, de var han som valde at søndre Kilen kom or ætti og i hendane paa Aall (ikr. 1780)." (Bok 69 side 31. Eventyr og segner 1909.)