Alltid beredt i 90 år (Trykt i Skiensposten)

Av Tor Kjetil Gardåsen

I mer enn 90 år har det vært drevet speiding i Skien. Telemark Museum markerer dette med utstillingen «Alltid beredt!» som viser speiderarbeidet fra de første speiderpatruljer ble dannet og frem til i dag.

Det var i 1914 at gutter kom sammen og startet de første speiderpatruljene i Skien. Guttene var fra Bakken, Brekke, Sandviken, Kleiva og Duestien og hadde hørt og lest om speiding. I 1914 slo patruljene på Bakken og Duestien seg sammen i en tropp under ledelse av Karl Thunes. I 1915 ble troppen opptatt i Norges Speiderguttforbund. Speiderbevegelsen skriver seg tilbake til 1907, da Robert Baden-Powell startet det første speiderarbeidet i England.

Speiderne i Skien fikk snart tilknytning til Skiens Ynglingeforening (KFUM), som kunne tilby lokaler, økonomisk støtte og hjelp fra voksne ledere. 6. desember 1916 ble 1. Skien speidertropp stiftet med lektor Heidsentrøm som leder. Også jentespeiderne var tidlig ute, idet Skien KFUK i 1918 satte i gang et stort speiderarbeid. Fra starten meldte det seg 170 jenter og 15 ledere.

Speiderhverdagen og speiderprogrammet

På en enkel, men samtidig sammensatt måte spenner speiderprogrammet over et mangfold av aktiviteter, som samlet inneholder et program for opplæring, egenutvikling og opplevelse. Med den allsidigheten som speiderarbeidet bød på, kunne de fleste finne noe som passet for dem. Praktisk arbeid, førstehjelp, orientering, nevenyttighet og ikke minst friluftslivet er noen av speidernes grunnleggende elementer.

For å utføre disse har speiderne flere tilholdssteder. Huler, huker, hytter, haiker og leirer er noen av de arenaer der gutter og jenter fikk utfolde seg. Det faste tilholdsstedet og speidernes egentlige hjemsted er hula. Hver tropp har sin egen hule, hvor det holdes patruljemøter, ledermøter og andre mindre samlinger. En speiderhules miljø er ulikt alt annet. Her finner en mange gjenstander med et sterkt symbolsk innhold. Ofte er det bare de innviete gitt å tolke kodene i alt det som en speiderhule rommer. Hulene er også oppbevaringssted for det utstyret som speiderne trenger til sin virksomhet. Etter hvert bygget hver speidertropp opp en solid bestand av utstyr som telt, økser, kokekar, livliner, tauverk m.v. Likevel er det en hovedidé i speidere skal klare seg selv og ha evnen til å leve primitivt om det trengs.

Patruljen - krumtappen i speiderarbeidet

Speidere er inndelt i patruljer. Patrulja består som regel av 6-7 gutter eller jenter i alderen fra 11 til 16 år. I en patrulje blir de eldre satt til å lede de yngre, og som patruljeførere eller -assistenter fikk mange et formelt ansvar for første gang i livet. For de mindre betød kontakten med de eldre innsikt i en ny verden. Som aspirant følte mange at patruljeførere på 15-16 år var voksne personer.

Patruljene lever sitt eget liv innenfor troppen med sine møter og turer. Guttenes patruljer har dyrenavn, jentenes er hentet fra planteriket. De vanligste dyrenavn er fra norsk fauna som bjørn og bever, men bøffel, kondor og løve står også på listen over mulige patruljenavn. Men siden det hører med at en skal skaffe seg kunnskap om patruljedyret gjennom å studere det i naturen, endte de fleste ofte opp norske dyr.

Et mangfoldig friluftsliv

Sentralt i speiderprogrammet står friluftslivet, og dette spenner over et stort spekter. Rundt Skien ligger det flere speiderhytter. Den hytta som alle troppene bruker i fellesskap ligger ved Heivannet, men ellers har de enkelte grupper hytter ulike steder. Enkelte patruljer kunne også bygge seg flotte jordgammer. Mange gamle speidere minnes særskilt turene frem til hyttene, ofte med lommelykter gjennom beksvart høstskog og pøsregn. Men de fine naturopplevelsene en kunne ha her, samværet eller all den uhøytidelige moro som fulgte med en slik speidertur er også slikt som minnes.

Speidernes årlige konkurranser var blant andre store begivenheter. Disse ble avviklet innenfor krets eller avdeling mellom et stort antall patruljer, og her skulle kunnskapene i speiderferdighetene settes på prøve. Klassiske oppgaver var f. eks. orientering. livlinekast eller å lage båre av stokker som ble hogd i skogen, bandasjere og spjelke personer og frakte disse gjennom en løype frem til bedømmelsesposten. Av bårer var det to typer, de bunnsolide og tunge som krevde hele patrulja som bærere, eller de lette og spinkle der båra knakk og pasienten datt ut halvveis. Holdt båra frem til bedømmelsesposten, sto det som regel en jypling av en rover der som så sin største fornøyelse i å huske pasienten opp og ned på båra til den i alle fall brakk. Til avanserte konkurranser hørte fastsying av pasient på båre. Dette ble gjort med livlina etter et eget snøresystem. Også bedømmelse av fastsurring hørte med til postmannskapenes store gleder. Båra ble snudd opp ned, og med pasienten, ofte en av de minste guttene i patrulja, hengene under ble båre og pasient ristet kraftig og vedvarende. Bedømmelsen ble noe i retning av at den patrulje som fikk sin mann til å henge lengst på, lå an til den høyeste poengsum.

Tårn og fettfeller

Speiderårets store høydepunkt er sommerleiren. Sommerleirene kan være innenfor partulje, tropp, krets eller landsleirer hvert fjerde år. Oppbygging av et leirområde foregår etter nedarvete oppskrifter fra speiderbevegelsens urtid. Til leirlivets ferdigheter hører å lage innretninger som spisebord, ildsted, tårn, portaler osv. av stokker og tau. Mange ble gjennom slike pionerarbeider kjent med byggtekniske prinsipper som dimensjonering, avstiving og fordeling av laster. Innretninger som matkjeller, tørkestativ, vaskestativ, skostativ, oppslagstavle og totempel kunne være til stor velsignelse i leirhverdagen etter hvert som de kom på plass. En av speiderpatentene var også fettfella, en grop i bakken som ble dekket av en rist av stokker og grass og hvor en skulle slå ut gammelt oppvaskvann, som så skulle filtreres ut i bakken. Der grunnen ikke var porøs nok til å ta unna vannet, ble imidlertid dette stående. Fettfellene skulle markeres av et oppreist trekant av stokker, men ofte rakk en ikke dette i en travel leirhverdag, og fettfellene ble ikke sjelden klissvåte og ubarmhertige fallgoper for medlemmer av mødreforeningen på søndagsbesøk.

Speiderlivet er en blanding av spøk og alvor. Gjennom programmet med sin kombinasjon av det praktiske og det personlighetsutviklende fikk mange en god start i livet, som de fleste ser tilbake på med glede.

(Trykt i Skiensposten 8/6-2005)

Bilder 1. prioritet:
Digitalt Bilde «SSA 309 Speidere på Skrehelle» eller «Speidere på Skrehelle».

Gaupe- og Oterpatruljen fra 1. Skien på pinsetur på Skrehelle i 1917.

Digitalt Bilde «B 0067»:

En av de første speiderpatruljene i Skien.

Foto: Hermann E. Timm.

Papirbilde «Gravebord»:
En av leirlivets mange patenter er gravebordet, som består av to parallelle grøfter og ryggstø av pinner og tauverk. På leirer med mye nedbør måtte grøftene øses for vann før en kunne sette seg og spise. Her er Beverpatruljen 8. Skien ved sitt gravebord under landsleiren i Brunlanes i 1960. Fra venstre rundt bordet Morten Eriksen, Tom Alexander, Terje Pettersen, Finn Sigurdsen, Terje Pedersen, Per Dag Gundersen.

Foto: Ragnhild Hellstrøm.

Papirbilde

Jentespeidere fra Skien I og III på Knattholmen i 1967.

Papirbilde «Ekorn»

Patruljen på 6-8 gutter eller jenter er enheten i speiderarbeidet. Her er Ekorn 8. Skien på leir i England i 1972. Foran: Erik Jarøy, Ove Gundersen, Gunnar Glomlien. Bak: Einar Strand, Jørn Adolphsen, Pål Erik Lien, Øyvind Drangsland.

Foto: Rimmer, Essex.

Papirbilde «Ulvehi»:
Ulvehiet er ulvungenes eller småspeidernes tilholdssted. Ulvearbeidet er bygd rundt Kiplings Jungelboken, og veggene i Ulvehiet er dekorert med malerier fra boken.

Foto: Arvid Hellstrøm.

Bilder 2. prioritet:

Digitalt Bilde «Speidere 1»:

Ulveflokk i 8. Skien i 1960.

Digitalt bilde «Sjekte»:
Sjøspeidere i 6. Skien ombord i sin speiderslupp.