Sirdal - turistbygda i saueheia (Upublisert)

Tekst og foto: Tor Kjetil Gardåsen.

Midt inne i det sørvestnorske heiområdet ligger Sirdal. I gammel tid hentet sirdølene sitt utkomme gjennom stølsslått og sauedrift i utmarka. I dag er Sirdal hyttekommune nummer én for Rogaland og Stavangerområdet. I gamle utmarksområder reiser det seg hytter med høy standard og en bevisst arkitektonisk utforming. Sirdal har fått en hyttevekst som få kommuner kan fremvise maken til.

Heiene i Sirdal er sammen med Setesdalsheiene den sørligste utløper av det store høyfjellsområdet i det indre av Sørnorge. I disse heiområdene, som har sin utstrekning fra Setesdal i øst til Ryfylke i vest, finner vi den sørligste villreinstammen i landet med en vinterbestand på om lag 3000 dyr. Reinsdyrene er etterkommere etter denne første arten av pattedyr som fulgte iskanten nordover da innlandsisen begynte å smelte over landet vårt for om lag 10.000 år siden, og fortsatt finner reinen sitt næringsgrunnlag i heiområdene under de samme skrinne livsvilkår som den gang. Streifing over store avstander er fortsatt en nødvendighet for reinen for å kunne søke opp ulike beiteområder til ulike tider.

Et knudret og furete heilandskap

Landskapet i Sirdalsheiene er særpreget. Heiene domineres av knudrete og furete formasjoner og en sparsom vegetasjon. Få reiser fra disse heiområdene uten at bestemte synsinntrykk har festet seg i sinnet. En gripes av en uforklarlig følelse av å ha opplevd landet slik det var i tiden like etter at innlandsisen hadde trukket seg tilbake og vegetasjonen hadde begynt å erobre landskapet. Også reisende i eldre tid ble grepet av heilandskapet på ulike måter. Geologiprofessoren Keilhau, som kom over fjellet fra Håheller til Suleskar i 1839, skriver forferdet om “det groteske” som preget disse traktene. Ved utsikten til Ortevannet fra Figgelandsheien møtte han “de steile, skaldede fjelde rundt om, - det hele sceneri kan ikke forfeile sin virkning paa nogen tilskuer; vildheden, det groteske, som i det hele karakteriserer disse egne, naar vel her sit maximum.” Selv for en steinvant geologiprofessor må sirdalslandskapet ha vært kraftig kost.

“Fjeldvidderne her i amtets nordlige del byder øiet kun sten, vand og sne, ikke et træ, knapt en busk er at opdage, hist og her kun lidt vier- og dvergbirkkrat,” heter det i geografiprofessor Amund Hellands store verk om Norges land og folk fra 1903. “Ja, ørkenagtig er vidden med dens “store stilhed”, skriver A. Abrahamsen, som vandret i store deler av heiene på 1800-tallet. “...inde på selve vidden skvætter stendulpen fra hver knat og sten; heiloen flakser fra tue til tue og lader høre sin monotone, sorgfyldte fløiten; i og ved kjønner og vande tumler svømme- og vadefugle sig med deres rige ungekuld, og uventet skvætter ryperne op fra den brune kræklinglyng lige foran din fod, medens høit deroppe i den blaa æther ørnen sees at seile i vide kredse, speidende efter bytte,” lyder hans malende skildring av faunaen her oppe under himmelbrynet.

Vegetasjonen gir heilandskapet sitt særpreg i det Abrahamsen beskriver som “vesterheiernes sten-, sne- og vandørken.” I første rekke skriver den artsfattige vegtasjonen seg fra berggrunnen, som er lite rik på næringsstoffer. Dette har gitt et mer avgrenset utvalg av arter enn mange andre steder. Planter som smyle, fjellmarikåpe og finnskjegg vokser på sine steder, mens greplyngen, fjellkrekling og rabbesiv biter seg fast på tørre og vindblåste rygger, hvor deres læraktige blader tåler uttørking av vind og frost. Den lave vegetasjonen gir landskapet et snaut og åpent preg, og en stemning av urtid og fortid gir oss følelsen av å være er gjest i en annen tid og en annen verden.

Stølsslåtten - et eldgammelt utmarksbruk

Heiområdene har imidlertid skapt grunnlag for utkomme for folk og dyr gjennom lang tid. Den 11 mil lange Sirdal spenner fra lavland til hei, men fra gammelt av var det lite dyrket jord til gårdene. Det var de store utmarksområdene som kom til å skape grunnlaget for livberging gjennom slått av vinterfôr til dyra.

Sirdal ligger innefor det såkalte slåtteseterbruksområdet, som er en del av landet hvor stølsdriften, i Sirdal kalt stølsslått, først og fremst består i å slå gras på støler og utslåtter. Denne formen for seterbruk hører hjemme i de nordvestre deler av Telemark, det indre av Agder eller Råbyggelag og Vest-Agder og Ryfylke. Stølsslåtten har sannsynligvis svært gamle tradisjoner i denne delen av landet og er en driftsform som har vokst frem av naturforholdene i et område med små hjemmejorder og hvor det meste av fôret måtte hentes i utmarka. Ennå på 1800-tallet var det mange gårder som hentet opptil 95% av fôret sitt på heiene. Gjennom et slåtteseterbruk med setre rundt på heiene var det mulig å drive slått over store områder, og det var vanlig med mange setre til hver gård.

Stølsslåtten foregikk fra august måned, og alle på gården flyttet opp til stølen. De tok med seg alt av buskap, men stølene hadde ikke fjøs, eller flor som det heter her, men kyra sto i en innhengning, ei kvi, på vollen utenfor stølshuset om natta. Kvia ble flyttet rundt etter hvert for å gjødsle vollen jevnest mulig. Kyra ble melket morgen og kveld, og dette holdt stølsfolket med med melk, ost og smør. Graset ble slått med langorv og stuttorvljå. Slåtteredskap ble således noe av det viktigste seterutstyret. Å slå var mannsarbeid, å rake graset sammen i såkalte lag eller kverlar og å vende det var arbeid for kvnner og barn. Høyet ble tørket på bakken og lagt i høyløer eller satt i stakk. Hver gård hadde mange høyløer i utmarka, som også ble brukt til å sove i. Plasser for høystakker finnes det spor etter mange steder, ikke minst gjennom navn. Høyet ble så kjørt hjem på vinterføre på bratte heiveier og i dyp snø med hest utstyrt med truger.

En annen utnyttelse av utmarka var fangst av ryper. For fjellgårdene hadde denne et stort omfang, og vi hører om fjellgårder som fanget i hundrevis i snarer. Rypefangsten var en av de få virksomheter som ga kontantinntekter til fjellgårdene.

De veldige sirdalsbeitene

I tillegg til mulighetene for grasslått bød de store utmarksområdene i Sirdalsheiene på rikelige, nesten ubegrensete beiter. Dette kom til å skape grunnlaget for den store heieføringa av sau i Sirdalsheiene, som tok til for alvor i 1830-årene. Det var store mengder sau på Jæren og i Dalane, som på grunn av de milde vintrene kunne gå ute denne delen av året. Sommerstid trengte de imidlertid mer beite. Fra midten av 1800-tallet fikk heieføringa av sau stort omfang. Hvilken strabasiøs ferd dette må ha vært, kan vi forestille oss fra en beskrivelse som amtmann Holm gir i 1794: “Adkomsten til heierne er meget besværlig. Faarene maa drives i trange gjuv over stride elve, store snefonner og høitliggende, veirharde heier. ... De daarlige veie gjør vandringen langvarig, og dyrene taber i huld. Størst direkte tab bringer overfarten over elvene, idet man oftest maa lade faarene svømme over vasdragene, da der - paa enkelte undragelser nær - ikke er broer; derved sætter mange dyr livet til.”

Da sauene fra Jæren begynte å beite her oppe, var heiene så godt som verdiløse, og Suleskarheiene ble bortleid for sommeren for en brynestein eller en rull tobakk, fortelles det. Senere økte leien til en kvart tønne rug, og da man fikk en halv tønne, syntes man at man fikk en god betaling for grasleie.

Sommerbeitingen ble organisert på særegen måte i denne delen av landet, nemlig ved såkalte heiesjefer, som leide heia av grunneierne og leide ut beiteretten til saueeierne mot en fast sum. De holdt også tilsyn med dyra. På 1800-tallet var rovdyrplagen, bl. a. av bjørn, ennå stor, og dette gjorde det nødvendig med gjeting av sauene. Gjetingen var såkalt legegjeting, hvor sauene ble samlet på en liggeplass, lega, hver kveld. På lega var det bu eller heller hvor gjeterne kunne overnatte. Sauene ble drevet fra lega til lega, i Sirdalsheiene kjenner vi til 158 slike leger. Denne ordningen varte til noe etter 1900. I mellomkrigstiden kom det opp en ny måte å gjete på, den såkalt styregjeting hvor sauene ble spredt utover drifteheia og gjeterne fikk hytter eller stølsbuer å bo i, som de tok dagsturer ut fra. En helt ny transportmåte begynte i 1927, da de første sauer ble fraktet med bil til heiene om sommeren. Sauene hadde en biltur på 7 timer oppå lasteplanet, med dette betød begynnelsen på en ny tid. Under krigen ble veien gjennom Hunnedalen ferdig, og det kortet reisetiden fra Jæren betraktelig inn.

En visjon om et jakteldorado

Omkring 1900 hadde heiområdene mistet mye av sin økonomiske verdi for bøndene som eide dem. Det var nå blitt vanskelig å få tak i nye leietakere til sauebeitet på grunn av nedgangen i saueholdet på Jæren og på grunn av at rovdyrplagen var stor. Som en følge av dette averterte bøndene i Lyse heiområdene til salgs.

Den unge kristianiamannen Thorvald Meyer Heiberg fattet interesse for dette og kom til å foreta store oppkjøp av heiområder, til sammen en million dekar i ryfylkekommunene Forsand og Hjelmeland, i setesdalskommunene Valle, Bykle og Hylestad og i Øvre Sirdal i Lister og Mandals amt. Med Heibergs oppkjøp kom en ny tid for heiene. Hans store plan var å legge heiene til rette som attraktive jaktområde for rikfolk. Jakt på rype og villrein skulle sammen med ørretfiske trekke storfolk fra inn- og utland til Sirdalsheiene.

Heiberg delte inn områdene i jaktfelt og bygde hytter, til sammen rundt 30 stykker, som fikk en karakteristisk utførelse med kledning av sinkplater som beskyttelse mot været. Rundt 1910 var Heiberg blitt den største arbeidsgiveren i de kommunene der heiområdene hans lå. “Nest etter Vårherre har vi ingen å takka så mykje som Heiberg,” hette det i disse bygdene, hvor han skaffet mange arbeid til betaling som ble regnet som svært god.

Heiberg forvaltet områdene gjennom oppsyn og drift: ansatte oppsynsfolk skulle hindre tyvjakt og utrydde rovviltet. En storstilt innsats ble satt i gang gjennom utplassering av omkring 1000 fangstsakser, samt utlegging av åter forgiftet med stryknin som et ledd i kampen mot rev og jerv. Planen var at gjennom reduksjon av rovdyrene skulle bestanden av matnyttig jakvilt økes. Da Heiberg kjøpte heiområdene, var villreinbestanden nede i rundt 1000 dyr og var truet av utryddelse. Like før andre verdenskrig var den oppe i 20.000 dyr, som var en stor økning, selv om Heiberg selv hadde hatt forventninger om en stamme på rundt 50 000 dyr.

Heibergs idé om å får utlendinger til jaktområdene sine lyktes et godt stykke på vei. Hans kontaktnett som forretningsmann bragte både grever og lorder til jaktheiene. Feltmarskalk Mannerheim var en av de som kom hit, direkte fra krigføring i Finland i 1918, og jaktlaget hans skjøt 17 reinsdyr. Utenlandske gjester som ga 2000 kroner i drikkepenger og ekspedisjoner med egne kløvhetser til brennevin og øl, tjenestefolk og jegere var også slikt som vakte oppsikt i bygdemiljøene. Bøndene hadde for alvor fått innblikk i en annen kultur.

Under verdenskrigene sviktet imidlertid tilgangen på jaktgjester, og det samme gjorde økonomien. I 1943 ble han presset av nazimyndighetene til å selge. Quisling satte det oldnorsk klingende navnet Njardarheim Veidemark på de landområdene som ble overtatt fra Heiberg. Etter krigen har Staten hatt styringen over områdene, som beholdt navnet Njardarheim. I dag er det Statsskog som har forvaltningen av områdene. Forvaltningen har tatt sikte på å ivareta flere interesser, som sauenæring, friluftsliv, jakt og fiske. Og fortsatt står en del av Heiberghyttene i heiene.

Moderne hytteliv i gamle saueheier

“Med sin vakre, paa flere steder storartede natur kan Siredalen ventes at blive turistfelt,” skrev Amund Helland allerede i 1903. Det skulle likevel gå bortimot tre kvart hundre år før Sirdal for alvor ble turist- og hyttekomune. I dag har turisme og hyttevirksomhet en stor plass i kommunen, som ligger bare halvannen times kjøretur fra Stavanger og Nord-Jæren.

Allerede i mellomkrigstiden begynte folk på gårdene å ta imot byfolk i påsken, og etter annen verdenskrig begynte det å komme noen hytter ved Sinnes, men fortsatt var det et særsyn å se stavangerfolk i bygda. Det skulle imidlertid endre seg. Da Stavanger ble oljehovedstad, økte interessen for og muligheten til å ha hytte i fjellheimen eksplosivt. Den arealrike kommunen med sine 15000 km2 og 1740 innbyggere har i dag fått om lag 2.200 hytter.

Mens hyttefolk til lenge etter krigen nøyde seg med parafinlampe, vedovn og utedo, er det moderne krav til standard som preger de nye hyttene. Dette har ført til at hytteutbygging først og fremst skjer i felt; hvor vann og kloakk er de viktigste årsaker til at det bygges konsentrert. Men det følger også en del fordeler ved denne byggeformen, en sparer utmarksarealer, og barn og voksne får anledning til å treffe andre som er på ferie.

“I dag prøver kommunen å styre dette så at me hev litt begrensa hytteutbygging,” sier ordfører Torjus Kvæven i Sirdal. “En er nødt til å ordne infrastrukturen først. Går det for fort, kan det gå på bekostning av miljøet. Folk skal ha det litt greit, i en periode gikk det kanskje litt fort, og ein klarte ikkje å følge opp slik ein skulle, men Sirdal kommune prøver i dag å vere bevisst på infrastrukturen før hyttebygging vert sett i gang. I kommuneplanen har ein prøvd å bygge litt saktare og satse litt meir på kvalitet, miljø og kultur. ”

Med disse målsettingene for øye skulle Sirdal ha gode muligheter i å lykkes i sin nye rolle som “turistpresskommune”.

-------------------------

Bilde 1

“EIENDOMMELIG SKJØNHED“ “Men trods viddens ørkenagtige ensartethed ruller den op for vandreren det ene storslagne natursceneri efter det andet under dagens vekslende lys og skygge, saa man staar betagen i stille nyden af de vidstrakte vuers eiendommelige skjønhed,” skrev A. Abrahamsen, som hadde vandret i store deler av heiområdene på 1800-tallet. Heilandskapet med sine grå og grønne fargenyanser, steiner og flyttblokker, stup og rabber og den evige og monotone vinden som stryker over viddene, gir vandreren en stemning som ved et urtidsmøte med naturen. Krystallklare vann som speiler himmelen og skyene er noen av de synsinntrykk en kan ta med seg.

Bilde 2

LANGS GAMMEL DRIFTEVEI. Veien fra Rogaland til Sirdal går gjennom Hunnedalen, som var den viktigste drifteveien for de store saueflokkene. Langs dalen reiser det seg grå og runde topper med furete fjellsider. Klover og kløfter med hyller med grønn vegetasjon i et variert spill gjør hver fjellside til en skulptur i lys, skygge og farger.

Bilde 3

DEN GRØNNE HEIA. Heiterrenget ligger lysende grønt og bølgende og fremstår med varierte linjer og skiftende former. Lendet er lett å gå i, og landskap åpner og lukker seg alt i ett. De grønne fargene gjør heia skinnende sommerstid. Kommer en opp på toppene og får oversyn, ser en landet som bølger utover mot horisonten, i vest mot Ryfylke, i sør mot det indre av Sørlandet. En utstrakt bruk av utmarka i eldre tid gjort den lokale dialekten er rik på ord som beskriver terrengformasjoner. Et stort skålformet søkk i fjellsiden heter f. eks. hom eller kvæv.

Bilde 5

MARKANTE TOPPER. Noen av toppene kan være bratte og markante, men det er lett å komme opp på de fleste av dem, og en får utsyn over det bølgende heilendet. De øverste heiene består av fjellrabber, myrer, tjern og naken fjellgrunn. Ulike typer lyngheier dominerer med røsslyng, bærlyng, fjellkrekling, krypende fjelleiner, skrubbær, hvitlyng, multe og tettegras. Heiområdene er det gamle peneplanet, sliteflaten fra 600 millioner år tilbake, som ble slipt frem igjen av istidens breer.

CD Bilde 28

SKILLEPLASS FOR SAU. Skilleplassen for sau på Kvævemoen ble bygd i 1954. Hver høst blir 40.000 sauer hentet ned fra fjellet etter å ha vært på beite i Sirdalsheiene. Skilledagen er alltid en festdag for saueeierne og folk i bygda. I tilknytning til sauesankinga blir det arranger bygdedager med underholdning og tradisjonelle aktiviteter.

Foto: Sirdalsferie AS.

CD Bilde 94 eller 41

EN BREKENDE FOSS. En strøm av sau som en grå og brekende foss er det når sauene hentes ned fra fjellet om høsten.

Foto: Sirdalsferie AS.

Bilde 6

BYGDETUN. Bygdetunet på Kvæven viser ulike typer bygninger fra Sirdal. Bygda er særpreget ved at både østnorske og vestnorske byggeskikker finnes her med både tømring og de vestnorske grindebygde hus. Bygdetunet på Kvæven viser stuehus fra gård, uthus, smie, utløe, stuehus fra gård i bygda og fra heigård, ungdomshus og skolebygning fra Fidjeland.

Bilde 7

INFORMASJONSSENTER. I informasjonssentret på Kvæven møter turistene en utstilling om Sirdals natur- og kulturhistorie: geologi, planteliv og dyreliv, samt utnyttelse av naturen, turisme og kraftutbygging. Utstillingen har også videoprogrammer.

Bilde 8

DAGENS HYTTESATSING. Sirdal er en ekspansiv hyttekommune med en rekke hytteanlegg. Det er i første rekke folk fra Stavangerområdet som har Sirdal som sitt hytte- og feriested. Et moderne arkitektonisk uttrykk kombinert med det rustikke og tradisjonelle preger flere av hyttefeltene.

Bilde 9

FRITIDSBY. På Myraleitet på Sinnes har det reist seg en ny fritidsbebyggelse med mange enheter. Opprinnelig var dette et planlagt hotellprosjekt, men er blitt videreutviklet med en blanding av selveie- og utleieenheter. Høy standard og beliggenhet nær skitrekk gjør boligene attraktive.

Bilde 10. Alternativ: CD Bilde 54.

NATURSKJØNN VEI. Veien mellom Suleskard øverst i Sirdal og Brokke i Setesdal går gjennom en vakker og særpreget natur og er en opplevelse som mange turister vet å verdsette.

Bilde 11

DEN NORSKE CAMPINGVOGNA. Et motstykke til campingvogner i plast er denne hytta på hjul med ovnsrør, bordtak og god, gammeldags vedfyring. Står vi overfor en norsk urtype av caravanen, en løsning som har levet sitt skjulte liv i fjellene siden turismens barndom?

Bilde 12 (Ettersendes)

HELLER SOM TILFLUKTSSTED. Når en ferdes i heiene, går tankene ofte til mennesker som har levet her tidligere. I sirdalsheiene er det flere historier om sagnskikkelser som har søkt hit for å skjule seg for forfølgere. Sigurdsheller ligger på nordøstsiden av Øyarvatn i Suleskardheiene. Den store og tørre helleren har vært overnattingssted for suleskardingene når de var i heia på fiske eller veiding. Helleren skal ha fått navn etter en fredløs stormann, Sigurd, en sønn av en jarl, som lå her en sommer. Han hadde mistet mange av slektningene sine og kjente seg fredløs i ufredstider. Sagnet forteller at han lå der i vakre klær og med fine våpen og hadde en tjener med seg, en eldre mann med skjegg, som dro på speiding fra Lyse i vest til Setesdal i øst. Kan denne legendariske personen ha vært jarlesønnen Sigurd Erlingsson, som tok del i øyskjeggenes opprør mot kong Sverre like før 1200? I 1194 rømte han fra Stavanger til Telemark. Sagnet knyttet til helleren har i så fall holdt seg på folkemunne i 800 år.

Bilde 13.

UTFORDRINGER. Ulike spennende og utfordrende aktiviteter er en del av tilbudet i Sirdal, som kanopadling, rappelering, juvvandring, beversafari og klatring.

En aktivitetsgård med opplevelser i naturen

Odd Kvinen på Runtleneset Aktvitetsgard i Sirdal kan by på mange ulike aktiviteter. 40 polarhunder, 3 hester og 40 sauer er blant de dyrene som har tilhold på gården, hvor det tilbys hundekjøring, riding, padling, kløving, kanefart, villmarksleir med gapahuk og torvgamme og mye mer. “Teambygging og kreativitet” er en annen side av tilbudet, som er rettet mot turister, organisasjoner og bedrifter.

Odd Kvinen etablerte Aktiv Villmark Opplevelse i 1989. Læreren flyttet fra fra Oslo til Sirdal for å overta familiegårdsbruket hvor sauedrift hadde en viktig plass. Parallelt med gårdsbruket drives Aktiv Villmark Opplevelse. Hovedhensikten var å kombinere interessen for natur og friluftsliv med å skape en arbeidsplass knyttet til gårdens utmarksressurser. Hovedidéen har vært å formidle aktiviteter og opplevelser rundt en kultur- og naturbasert turisme hvor stillhet, ro og respekt for naturen og de mellommenneskelige verdier inngår. Teambygging gjennom opplevelse, lek, alvor og humor er noe av tilbudet, som er rettet mot bl. a. ledergrupper og prosjekter; natur- og aktivitetsbasert teambygging

Virksomheten har en særpreget atmosfære rundt seg. I kjelleren i den gamle Olastua med sine kraftige steinvegger er det innredet serveringsstid hvor det tilbyd tradisjonskost fra Sirdal med alt fra lefse og nystekte lapper til reinsdyrstek, elgsuppe, spekemat og hjemmebrgget øl.

Gjennom felles opplevelse, lek, alvor og humor å øke arbeidsmiljøet og effektiviteten.

Kona Tone Østtveit Kvinen fra Bærum driver også sin virksomhet hvor arbeidsmiljø, trivsel og og mellommennekelige relasjoner står i fokus i tilbud som rettes mot bedriftskunder og barnevern.

Møte menensker fra mange land med forskjellige kulturbakgrunn

hster, kanoer, hunder

Tilbyr aktivitet som teambygging ofr bedrifter og organisasjoner Naturen brukes som ramme med aktiviteter

Ekstra bilder

Bilde 14.

Dorgefossen. Området har stier, rasteplass og informasjonstavle. “Dørjefossen i Sira er en av Siredalens herligheder” skriver Amund Helland. Den har en loddrett høyde på 45 meter. “Elven har i fossen skaaret sig et meget trangt juv i granit og styrter sig ned i dette først gjennem en række jettegrydeformede høler, derefter følger to store fald umiddelbart paa hverandre, og fra bunden af disse, som fra jettegryderne, staar vandet op i hvide skyer. Fossen ligger næsten gjemt i sit eget juv eller leie...” “Dørjefossen er en rigtig vakker fos, som nok kan regnes med til landets naturmærkværdigheder. Rigtig yndig ser den hvide fos ud, naar man kommer did paa en solskinsdag og har solen i ryggen saa mellem kl. 2 og 3 paa dagen, da tegner der sig af fossens støvskyer regnuefarver, der har selve fossen til baggrund, saa en del af denne synes pragtfuldt farvet.” (helland 1903 s. 40)

CD-bilde:

Fotomuseet i Øksendal har samlinger etter fotografen T. Dahl (1884-1979) fra 1920 og fremover. Med selvlaget utstyr til fremkalling og fotografering har han gitt fotografiske skildringer av menensker og miljø i bygda.

Bilder

Sirdal ubrukt:

De store og øde heiområdene var godt egnet som tilfluktssted for den som måtte flykte og holde seg skjult i eldre tid.

Foten går lett i et landskapsom dette.

--

I overgangen til fjellet ligger fjellbjørkeskogen.

--

I sprekker i grunfjellet fortsatt elver å grave seg ned. Sterk ersosjon i slutten av istiden med mye smeltevann har dannet flere dype gjel (Smogedalen og Dorgefos).

de flate fjellviddene flæ eller flå.

--

Tobakksrull etc. (s. 206)

hellere: Øysteinhidleren på Handeland, Nøkkhidler ved Sirdalsvannet og Kvithidler ved Guddal.

Njardarheim. Forvltes i dag av Statskog Sør- og Vestlandet.

En kløft heter gloppa, glib, glyvra eller glóva.

----

Håvardsteinen

Fotomuseet å Øksendal.

---

Terrenglinjene går i kast og bølger, og daler med irrgrønt gras i -

Keilhau(Helland 1903:40) “Udsigten ned til Ortevandet og til dets omgivelser i vest og øst er fra Figgelandsheien høist frappant. Dyber, hvori vandet ligger, en besynderlig klippeø deri, der som en enkelt, uhyre stor sten rager høit i veiret, de steile skaldede fjelde rundt om, - det hele sceneri kan ikke forfeile sin virkning paa nogen tilskuer; vildheden, det grotske ......

--

Helleren lå nær et gammelt reintrekk.

---

---

Keilhau 1839: “Man kan neppe se et mere grandiost klippeparti end den skyhøie, saagodtsom vertikale dalside til venstre lidt nedenfor Lunde, - et herligt, ud- og indspringende profil, enorme rifter i fjeldkroppen, gigantiske frastyrtende klippemasser.” (Helland 1903:41)

---

“Ved Lindeland afgiver dalen det traurigste skue, idet, med undtagelse af de til gaarden hørende agerlapper paa en liden slette ved elven, slet intet frembyder sig for øiet uden nøgent graat fjeld og vilde stenure.” (s.41)

--

“Renlavens graa tæppe henover sten- og fjeldgrunden, kræklinglyngens brune over stene og moræner, polarpilens skinne, grønne laktæppe”. Dette og noen andre arter som er all den vegetasjon som øyet møter “udei vesterheiernes sten- sne- og vandørken.”

, hvor han har ristet en runekjevle i Vinje kirke

---

; omtrent halvparten av sauene på Jæren og i Dalane ble på denne tiden heieført - i 1875 om lag 70.000 sau

-----------

Torfinn Normann Hageland: Murar og hellarar i heiane.

Drifteheiane i Rogaland og på Agder.

mmmm

Sirdalsboka. det gode liv i Sirdal.

Bilde: “Nasjonal” hytte ved Ålsheia skisenter ved Sinnes.

---

Så godt som alle gårdene i Sirdal hadde støler, og s

__ Sirdalsboka. Natur- og kulturforlaget. Snorre Aske.

einen må overleve under trangere kår en noe annet hjortedyr og er av denne grunn.

--

Stølsdriften og bruk av heiene til beite for dyr opphørte i mellomkrigstiden.

v

---Folk hadde med seg mel, havre og andre råvarer til lefse og havregrøt.

Mange stadsnavn med finn-.

--

en Øyestøl,

, hvor sauetallet hadde økt kraftig utover 1800-tallet (Jæren/Dalane

det var i utmarka at en fikk det meste av vinterforet.

bunnen. har de levet sitt heiliv med sine tanker og forhåpninger.

---

, og driftehandlere som har ført sitt liv for seg selv med sine kuflokker sommerstid.

I vår tid har imidlertid menneskelige inngrep gjort det stadig vanskeligere for reinen å foreta disse livsnødvendige beitevandringene.

Skolebygning fra 1907

Livsformen i Sirdal var knyttet til utnyttelse av utmarka med beite og slått og gjennom dette mulighet for et stort dyrehold.

--

samtidig som bygda gjennom kraftutbyggingen tok skrittet inn i en moderne tid. Kraftutbyggingen foregikk gjennom en periode på nesten 30 år fra omkring 1960 og ga syrking av kommuneøkonomien og nye arbeidsplasser.

I dag er Sirdal med sine 1500 kvadratkilometer den største kommunen i Vest-Agder.

--

uthus fra Sinnes, (ca. 1903)

--

For jærbuene var heiorådene helt nødvendige beiteområder, for sirdølene betød heieføringa kjærkomne inntekter av grasleie.

--

Ellers ble beitet i heiene brukt av krøtterhandlere kjøpte opp dyr. Disse lot de beite om sommeren i høgheiane fra juni til begynnelsen av september og drev de deretter ned til byen om høsten for å selges og slaktes. De ble ført langs de gamle drifteveiene. Drivinga var ofte slitsom, dyra måtte svømme over elver og vann.

, særlig i trekkveiene for villrein og ved gode fiskevann. T

--

Vasskraftutbygging og bilveier, turistveier og jakt har imidlertid skapt uro for viltet.

--

om eller kvæv. (Haughom, Tjørnhom, Kvævemoen)

---

Våningshuset eler setehuset kommer fra bruket “Der nede” på Fidjeland. Stua er fra 1770 og det øvrige i hsuet fra ca. 1900.

I begynnelsen av 1960-årene om det første skitrekket på Ålsheia ved Sinnes.

Huskeliste Sirdal:1. Garborg til deg

2. Dialektnavn på terrengformasjoner

Litteratir:Helland 1903:38-39.

---