Porsgunn blir moderne (Trykt i Porsgrunnsposten)

Porsgunn blir moderne

Fra en seilskuteby med herregårdslignende bygårder utviklet Porsgrunn seg i siste del av 1800 - tallet til en ny slags by. I bybildet ser vi dette i rette gater, ny bebyggelse, det offentliges inntreden og folkeopplysning. Vi skal oppsøke 1800 - tallets «moderne Porsgrunn».

Dampsager og bordstabler

Mens byene på 1700 - tallet og første del av 1800 - tallet var byer for trelast- og varehandel, endrer produksjonsgrunnlaget seg i andre halvdel av 1800 - tallet. I Porsgrunn etableres det flere dampsager på tomter nær vannet, og i tillegg kom det en allsidig produksjonsindustri. Befolkningen fikk en annen inndeling enn tidligere. Mens man før hadde snakket om stender, snakket man nå om «overklassen», «middelklassen» og «arbeiderklassen». En rekke nye grupper avspeilet det nye yrkeslivet, særlig innenfor tekniske områder som jernbane, telegraf, industri m.v. Dette var lønnsmottakere, som ble en ny middelklasse. Det vokste også frem en ny arbeiderklasse med fabrikkarbeidere.

Større handelsmenn og industrigrunnleggere ble en del av det storborgerlige skiktet og ble nye forgrunnsfingurer i bysamfunnet. En representant for den nye generasjon industrigrunnleggere var Johan Jeremiassen, som sto bak etableringen av Porsgrunds Porselænsfabrik og var virksom innenfor andre områder som istrafikk (A/S Traag Iscompagnie), skipsverft m.v.

Småhandlere etablerte seg i betydelig antall ute i bydelene med mindre butikker. Overgangen fra naturalshushold til pengehushold ble en viktig del av den moderne byen, og denye byområdene fikk et stort spenn av virksomheter.

Det offentliges bybildet

Offentlige bygg med dominerende beliggenhet på sentrale tomter med storslagne fasader, en stor paradeaktig plass foran seg og en betydelig praktutfoldelse var noe nytt. Det gjenspeilet det offentlige feltets økende fremvekst. Porsgrunns rådhus ble innviet i 1905. Også andre offentlige bygg som skoler ble ble viktige gjennom sin utførelse og plasering, slik som folkeskolen og middelskolen.

I bybildet førte det nye til en sprenging av den gamle strukturen, og nye områder ble sentrale i byene. Overgangen fra tre som brensel og vannkraft og vind som drivkraft til kull og damp som energikilder gjorde at tyngdepunktene flyttet seg til dampskipskai og jernbanestasjon. I nærheten av slike steder ble det lokalisert hoteller, holdeplasser for hestedrosjer, budtjeneste m.v. De nye kommunikasjonsmidlene ble også bestemmende for føringen av nye veier. Frem til jernbanestasjon ble det anlagt en rett aveny med allé i tråd med tidens storbyideal. Det er ett av de første eksempler på hvordan nye prinsipper med rettlinjede chausséer vinner innpass i byplanleggingen. Området omkring stasjonen ble nå sentralt og tiltrakk seg ny virksomhet og bygging. Den nye Jernbanegaten illistrerer tydelig denn overgangen fra førindustriell til industriell tid. Transportens tyngdepunkter flyttet seg fra elva til jernbanestasjonen på samme måte som produksjonslivets tyngdepunkt flyttet seg til de flate områdene ved elv og fjord der dampsagene ble anlagt.

Ingeniørkunstens bybilde

Omkring midten av 1800-tallet begynner altså en ny utvikling i byene. En drivkraft var ingeniørfagenes og de tekniske fagenes styrkede posisjon. Den modernisering som ingeniørfagene sto for hadde hatt sitt politisk/ideologiske utspring i embetsmannsstatens sterke tro på disse fagenes nytte i moderniseringen av samfunnet.

Regulering skjedde fra annen halvdel av 1800-tallet og fremover etter andre prinsipper for ordning av bybebyggelsen. Kommunene og private gjennomførte regulering med utstikking av rette gater med jevn bredde og inndeling av kvartaler med regelmessige tomter av noenlunde lik størrelse. Samtidig ble bebyggelsen ordnet i rekker i de stort sett firkantede kvartalene.

Gatelegemet ble forbedret gjennom anlegg av fortauer med tilhugne kantsteiner. Likevel hadde selv sentrumsgatene lenge en oppbygging med sand/grus i midten, brulagte rennesteiner og fortauskanter av tilhuggen stein, mens fortauet hadde sand eller noen steder heller. Denne oppbyggingen er fremtredende på en stor del av bybildene fra Porsgunn, selv på sentrale steder som rådhusplassen. (f. eks. Porsgrunn.folkebibl.no 0000511, 0000929) Planting av trær var i tillegg vanlig der plassen tillot det.

Murtvang i tettbebygde områder var også et krav som tiden stilte. I Porsgrunn gjaldt det i området fra Osebro til fergestedet fra 1899, og etter brannen i 1905 i bortimot hele byen, slik at det brente Brostrøket med Huken og Helleberget ble gjenreist i mur.

Hygienismens bybilde. Tekniske tjenester og hygiene

Oppdagelsen av at smittsomme sykdommer skyldtes smittestoff som ble overført mellom mennesker førte til vannledninger.

Folkeopplysningens bybilde

Teknisk skole

Folkeskole, middelskole.

Bilder:

Stolper med telefon og telegraf sto som en skog i byens gater. Telefon og telegrafledninger hang i store knipper i bygatene.

det dampdrevne elektristetsverket ble anlagt på Kirkehaugen. Noen mente det var nyttig å legge det så høyt fordi en derved fikk «større trøkk på strømmen». (Se Kiensfj tekniske fagskole) Coll s. 46.

Folkelig byggeskikk og akademitradisjon

Arkitekter og byggmestre

Innenfor husbyggingen blir en del byggeoppgaver preget av akademi til avløsning av den folkelige tradisjon.

Murgårdene, bl.a. de som ble reist i midtbyen i Skien etter brannen, var preget av akademitradisjon ved at de var tegnet av høyskoleutdannete arkitekter. Slik sett slutter de seg til de større byenes samtidige byggverk og i mindre grad til folkelig tradisjon. Blant bygningsarkitekter som kom til å virke ved gjenoppbyggingen av Skien var arkitektene Albert Waldemar Hansteen, (bl.a. brannstasjonen (1887)), Skiensfjordens Creditbank (1887-88), Skiens Sparebank (1887-91), Grubbe Terrasse). Han opprettet sammen med A. F. Bugge og Sjøstedt kontor på kanalbryggen. Andre arkitekter var Peter Lowzow (Skien rådhus), Paul Due (Skiens festivitetslokale) og Hagbart Schytte-Berg (Skien kirke). Etter at gjenoppbyggingen var over, reiste de imidlertid tilbake til hovedstaden.

Noen stor tilstrømning av arkitekter som etablerte seg permanent i det lokale miljø var det imidlertid ikke. Fremover mot annen verdenskrig kjennes Halldor Børve, som etablerte seg i Porsgrunn i 1889 og Heinrich Karsten (fra 1905) og Tjøstolv Kittilsen i Skien.

I Kragerø sto tegnelærer Holtermann for en del villaer i sveitserstil i byen, som Løkken 115 for o.r. sakfører G. J. Weidemann Nielsen (1882) (se TGM-B. 19245), kontorfløy for enkefru C. Biørn (1882-83), Løkken 117 for skipskaptein M. Amundsen (1881), ant. også Løkken 116, Kragerø Pigeskole (senere bibliotek), Løkken 114 (ca. 1885) (Norsk Kunstnerleksikon II) og Løkken 118 (Oppl. av Ulf Hamran. Lindvigs villa er omtalt i Hopstock, Carsten: Kragerø Apotek 1770 - 1970.” Kragerø 1970) )

I Kragerø er stadsingeniør Erik Fjeld mester for flere gårder. “Banken, meieriet og badet” er regnet blant hans viktigste byggverk, men han tegnet også en rekke andre. Han er en mulig mester for Dippner-gården (1894) i “behersket nyrenessanse med minnelser fra fransk og nederlandsk tegl- og sandsteinsarkitektur” og med hjørnekarnapp med tårnspir over det avskrådde inngangshjørnet. (O) (Hamran 1986:70) Kragerø Sparebanks bygning (1899-1901) med høyt tårnparti inneholdt ekspedisjonslokale, direksjonslokale, kontorer og leiligheter fordelt over 3 etasjer. Hovedfasaden hadde en polykrom sammenstilling av rød og gul teglstein og glasserte hjørnestein. (Note: Mange fasadetrekk i den vertikalt pregete bygningen ble hentet fra lombardisk, romansk kirkearkitektur fra 1100-tallet.) Bygningen representerte “en form- og fargeprakt, og en materialrokdom, som Kragerø aldri før hadde kunnet oppvise,” skriver Ulf Hamran. (Hamran 1986:80))

De sentrale bygårdene i annen halvdel av 1800-årene kom i bestemte trekk til å skille seg ut fra bygårdene i tidligere tider. Plan og fasader fulgte ikke lenger lokale tradisjoner. De akademipåvirkede bygårdene fremstår samtidig med et forholdsvis komplekst planskjema. En av hensiktene må ha vært å virkeliggjøre det borgerlige boidealet med relativt stor grad av sonedeling, avsonring og differensiering innenfor boligen. Dette kunne føre til ekstremt komplekse planmønstre, slik som i Telemarksgaten 6. I planløsningene måtte de representative funksjoner tilgodeses i tilstrekkelig grad, og gårdene har store stuer mot gaten. Forøvrig fremstår de med store dimensjoner og et påkostet og standsmessig eksteriør. Gårdene gjenspeiler den kulturelle koblingen mellom oppdragsgiver og arkitekt med en omforenthet om visse kvaliteter som slike hus skulle ha.

Byggmestre

På samme måte som bygårdene ble tegnet av arkitekter i akademitradisjon skulle også byggingen av dem skje ved lokale byggmestre som hadde tilegnet seg en ny tids teknologi. Materialer som støpejern og industrifremstilte bygningsdeler gjorde denne byggingen mulig. Blant de større byggmestrene i Skien var Ole O. Røsland, Svend Sigurdsen og N. C. Aanesen. Røsland sto for bygging av gassverket, den nye latinskolen i Brekkeby, rådhuset, Melgaardgården ved Handelstorvet og Vauvert og Anthon Bruuns gårder, samt Hotel Royal i Torvgaten. “Få, om noen, kunne med større grunn si at de hadde gjenreist den brente byen, enn nettopp Ole Røsland,” skriver Østvedt. (Østvedt 1959:567. Varden nr. 9/1913)

Svend Sigurdsen (f. 1857 borgerskap i Skien i 1884) (Østvedt 1959:566) reiste store bygg som Skiens Aktiemølle, Odds Turnhall, STDS kontorbygning, grosserer O. H. Holtas murvilla i Prinsessegaten, overlærer Bloms trevilla i Brekkeby og andre. I Porsgrunn Skiensfjords Kreditbanks gård, H. Pohlmans gård, skipsreder Backas gård og forøvrig ombygginger av kirker, direktør- og legebolig på Skotfoss. I Brevik bygde han konsul Larsen og kjøpmann Skjelbreds hus, hotell Viking og på Stathelle Crofts villaer og kjøpmann Bergs gård. På Ulefoss sto han for posthusgården og en del arbeiderboliger (Borchsenius 1913-14 II:87), på Stathelle bl.a. Crofts bygninger på Gjermundsholmen ved Stathelle. En rekke av de villaer han bygde tegnet han selv.

(Note: Andre byggmestre var Albert Jensen. Førte opp skipsreder Haraldsens bolig i Landstadg gate 41, “jobbekjerka”. (Svend Skogsrud, gml. sjef på Norcem, vet om ham) (Oppl. fra Tormod Jensen/tid. Jensen Dykkerservice, 99743175) Av malere var malermester Tollefsen på hjørnet av Holbergs gate/Kirkegt. (senere KFUMs hus) blant de ledende. Hadde “dyrt arbeid”.

Gårder i tre. Lokale stiltrekk

Fasader med store butikkvinduer kan i byene føres tilbake til i 1830-årene. På denne tiden skjedde et oppsving i handelen. Jacob Müllers butikk- og kontorbygning i Vestre gate 20 (m. nr. 110 (52b)) i Porsgrunn hadde ved innlemmelsestaksten i 1834 “3 fag store Buevinduer” (Aslaksby 1977:195), og i København begynte i 1830-årene også “butikkene så småt at danne sin egen lille fasade på husenes gatefront.” (Elling 1948. Etter Aslaksby 1977:195) Typen paviljongartet bygning med pillastre som innramming for store vindusbuer ble iflg. Rentzog trolig utviklet i napoleonstidens Paris og spredde seg herfra over Europa. (Rentzog, Sten: Stad i trä. Lund 1967. Her etter Aslaksby 1977:195) Fasadeoppbygging og detaljer var for disse butikkbygningene klassisistisk. Jacob Müllers butikk har i dag i siderisalittene to høye og brede vinduer med massive konsollbårne trekantgavler over, men Aslaksby antar at det her har vært dører. Vestre gate 14 fra 1839-40 hadde ytterpartier med hver sin dør og 4 buevinduer i midten med segmentformet overdel. (Slutt- og anfangsstener som på klosterporten. Aslaksby 1977 II:46. Bilde Porsgrunn.folkebibl. no 0005217) Ved kirken i Skien lå Christopher Myhres krambodbygning, innlemmet i brannkassen 1836 med beskrivelse at den hadde “2 fag meget stor Boutik Vinduer”, dog senere forandret. (Aslaksby 1977:48) Bygningen hadde tempgavlfasade preget av sen empire.

Store trebygninger på to eller flere etasjer ble en annen kategori byggverk som fra omkring 1890 blir vanligere i bybildet. Mange av disse gårdene fremstår som relativt høye og ruvende byggverk.

Bygårdene i tre i de sentrale og halvsentrale strøk av byene bærer i likhet med murgårdene bud om en formmessig fornyelse av bybildet på denne tiden. På denne tiden skilte disse bygårdene seg ennå ut fra den store masse av eldre hus, som besto av allmuens lave bolighus. Det er med disse gårdene og en samtidig begynnende villabebyggelse at det skjer en modernisering av bybildet, og husene må ha blitt oppfattet som elegante og påkostede. Særlig finner vi slike gårder i områder av Porsgrunn uten murtvang. Rekken med gårder i Jernbanegata (Porsgunns.folkebibl 0008270, Porsgrunnsmuseenes fotosamling 934671/m 186) illustrerer denne fornyelsen av byen. Husene er i to etasjer med store spisse arker. Særlig er hjørnegårdene forseggjorte; en beliggenhet på hjørnetomt var ansett som fornemt. Eidanger Sparebanks gård og nabogården nord for denne har en rik gavldekor, mønespir og utenpåhengte støpejernsbalkonger. Skrådde hjørner ga ekstra mulighet for hjørneløsninger, som i Porsgrunn fikk former med bl.a. høye spisse arker eller hjørnetårn, ofte med en vindfløy som pryd. Dette var en trearkitektur som i utgangspunktet var skapt av arkitekter, men som byggmestrene hentet mange elementer fra. Halldor Børve, som lenge var enerådende som høyskoleutdannet arkitekt i Porsgunn, tegnet flere av disse bygårdene i tre. Gårdenes form var diktert av idealet for bebyggelse i kvadratur , som var å danne tette vegger mot gaterommet og markere hjørnene. (Jfr. Buch, Carl Egil: “Byen med tårnene.” Fortidsvern 3/03)

Samtidig var en del av byggingen forankret i folkelig tradisjon. Idéer fra akademitradisjonen overføres til byggmestrenes folkelige bygging og omsettes i uttrykk som dels er lokale, dels personlige. Dette kommer særlig til uttrykk i deres tregårder.

Fasadene kjennetegnes av arkitektoniske elementer som hadde til hensikt å gi bygningene et fornemt anstrøk og få dem til å fremstå som monumentale. Enkelte hjørnegårder av tre hadde skråstilte hjørnetårnen som virket med sin vertikalitet og himmelstrebenhet, selv om tårnene på disse tregårdene i sin hovedform og sine detaljer fremstår som forenklede i forhold til murgårdene. Ulike hjørneløsninger bidro til å bryte de ellers likeartede og repeterende fasadene. Hensikten med tårn og hjørneløsninger var ellers å skape en pompøs og monumental avslutning på kvartalblokker og enkeltbygninger.

Hjørneløsninger med tårn finner vi i Porsgrunn på en flere gårder, bl.a. langs den nyanlagte Jernbanegaten, Meieritorvet og andre steder.

Fasadene har den første tiden etter 1850 et dekorativt utstyr preget av empiren og senempiren. Liggende fasadekledning ble oppfattet som elegant og moderne i 1800-tallets tredje fjerdedel sammen med stiltrekk preget av senempire/biedermeier. Brede horisontalte bånd eller felter på fasaden mellom etasjene, under gesimsen eller på begge steder, var et fasadetrekk som fikk stor utbredelse under senempiren, slik som i Risørs gjenreisingsbebyggelse etter bybrannen i 1861. (Se f. eks. i Kragerø Jens Lauersøns Legats gård på Torvet (1897) med er overveiende senempirepreg. Kirkegaten matr. nr. 93c/114 oppført 1868 beskrives av Hopstock som “en vakker gård med gode proporsjoner og med rike detaljer som var karakteristisk for tiden” (Hopstock 2001:81) Hjørnepillastre holdt seg også gjennom en stor del av 1800-tallets andre halvpart. (Bondeheimen matr. nr. 114 i Kragerø Hopstock 2001:82)

Mot slutten av hundreåret tar sveitserstil og sveitserstilgotikk sterkere over. Det brede båndet eller beltet mellom etasjene, oppdeling av fasaden i felter, muligens etter påvirkning fra amerikansk trearkitektur, og brystningsbånd delt inn i samsvar med vindusplasseringen var karakteristiske trekk på en rekke bygårder i sveitserstil av tre som ble bygget i Porsgrunn omkring 1900. En dekorativ effekt på disse gårdene ble etterstrebet ved å legge panelet i ulike diagonal-, horisontal- og vertikalmønstre i feltene på etasjeskillerbåndet. Et tilsvarende bånd fantes under vinduene i første etasje. Begge bånd består i ulike mønsterkombinasjoner av felter med horisontalt, vertikalt og skråstilt rustikpanel. Vinduene er T-postvinduer. (Note: Jfr. bilde Porsgrunn.folkebibl.no) Kombinasjonen av disse trekkene, en høy skråstilt hjørneark eller hjørnetårn med frodig løvsagdekor og gavlpynt kjennetegnet bybildet i Porsgrunn og skapte en lokalpreget arkitektur i disse bygrådene. I byområder uten murtvang som deler av Porsgrunn finnes mange eksempler som R. O. Helgesens gård (Bilde Coll 1900:122), L. P. Andersens gård (avbildet Coll 1900:127) og M. Edv. Skilbreds gård i Brevik (bilde Coll 1900:144) Flere slike gårder er tegnet av arkitekt Halldor Børve, men hans uttrykk ble også etterlignet av lokale byggmestre. En rekke eksempler er å finne, som .... (Jfr. Coll 1900) En annen hovedform hadde et mer sluttet omriss med valmtak. slik som bokhandler Dyrings gård (Avbildet Coll 1900:121) og fotograf John Nielsens gård meden hovedfasade med en ark i hver ende med et glassparti mellom.

Endringene i handelen førte mye nytt med seg som utstillinger av varer i butikken, annonsering og eksponering av varene mot de som gikk forbi på gaten. Paulsson skriver at 1860-årenes handelsgård ennå hadde 2 ansikter, den vendte den ene nye fasaden mot gaten og og ut mot den nye tiden, den andre mot en tradisjonsbundet form for kjøpmannskap der den personlige kontakten og overtalelsen bestemte hva man skulle kjøpe snarere enn det kjølige utstillingsvinduet .((O) Jfr. Paulsson 1973:206) Dette var et overgangsfenomen, etter hvert overtok et mer forretningsmessig forhold, selv om det er eksempler på at det gamle handelsmønstret kunne henge i lenge.

Butikkvinduer med inndeling som T-postvinduer i første etasje der butikk eller krambod lå, men noe større enn vinduene i etasjene oppover, var utbredt. (Se f. eks. matr nr. 113 i Kragerø. Hopstock 2001:80) I siste del av 1800-tallet vinner de store speilglassruter som går nesten ned til sokkelen innpass i en del gårder. På samme tid kommer utvendige markiser av tøy på mote, som utgjør iøynefallende innslag på fasadene slik vi ser dem på gamle byfotografier.

Endringer i bygninger og tomter som resultat av endring i handelsfunksjonene

Einar Østvedt skriver om skiftet i varehandelen i Skien i 1870-årene: “Forretningsmessig var syttiårene en utpreget gründertid. De gamle kjøpmennene som hadde preget handelslivet gjennom en mannsalder eller mer, falt ut av bildet, og nye folk med mer moderne merkantile forutsetninger slapp til.”

Den nye handelskapitalismen og forretningsøkonomien skulle komme til å endre bygningsmiljøet på ulike måter. Endringene i de økonomiske og befolkningsmessige forhold var for det første med på å legge grunnlaget for en ny bystruktur. Sonene for byens ulike funksjoner ble større. Sentrumsområdet med banker og forretningsbygg ble sterkt utvidet i forhold til den førindustrielle byen og strakte seg ved Skiens gjenoppbygging etter brannen i 1886 opp til Li og Lunde. I Porsgrunn ble nye forretningsbygg reist på gamle løkkeområder som Kammerherreløkka og Floodeløkka. Forretningsbanker fikk som den nye tidens sentrale økonomiske institusjoner sine prangende bygg på sentrale tomter. Det samme gjaldt de større forretninger med spesialisert vareutvalg.

Mens handelen i den førindustrielle byen var konsentrert til bysentrene og til et fåtall handelsmenn, øker gruppen av småhandlende med mindre butikker i annen halvdel av hundreåret etter hvert som byene ekspanderer og det gjenom byvekst dannes nye bydeler. Mens handelen i den agrare kjøpstaden stort sett hadde foregått omkring torget, kom det nå et stort antall butikker både i sentrum og de nye bydelene. Disse var først og fremst drevet av de midlere og lavere lag av bybefolkningen. (Jfr. Paulsson 1973:203)

Endringer i butikkhandelen skjedde i tillegg gjennom etablering av spesialforretninger. I Skien begynte Christopher Pay, Lars og Hans Houen og Fredrik Bruun i begynnelsen av 1870-årene spesialforretninger i korn og mel. På samme tid åpnet A. Johnsen glass- og kortevareforretning og søstrene Franck garnforretning. P. E. Nerdrum & Co. og Fredrik Winsnes var blant de første manufakturhandlerne, og Ole P. Ibsen, dikterens bror, begynte i 1880 en bransjeforretning i finere kolonial. Paludan Johansen begynte i 1870 en forretning som etter hvert spesialiserte seg på glassvarer, Jacob Berg og Edward Gasmann gikk over til ren manufaktur i 1883 og 1884. (Østvedt 1959:120-21) Samtidig etbalerte flere seg som selvstendige småkjøpmenn med en butikkhandel med et stort utvalg av varer, særlig i utkantene av byområdet.

En følge av endringer i handelen og virksomheter er en tiltetting av bybildet. Utvidelsene for handelens krav innebar i mange tilfeller en sterkere tomteutnyttelse, ofte ved at den gamle hagen ble bebygd eller hus for agrar produksjon ble revet og nye bygg med annen funksjon oppført. Husrekkene mot gatene ble tettere og etter hvert sammenhengende. Ellers tok nye bygg med forretningslokaler plassen der bygårdenes uthusfløyer tidligere hadde ligget. I Skien ble f. eks. apotekets uthusfløy mot Prinsens gate revet for å gi plass til en forretningsgård i sveitserstilgotikk med lokaler for manufakturhandler Andreas Bentzen. (Borchsenius 1934:72. Se B 204b) Denne nye bruk av tomtene ble mulig pga. at byjordbruket opphørte og at jordbruksprodukter blir importert eller levert av bøndene i omegnen, som hadde lagt om sitt jordbruk i retning av salgsjordbruk.

Carsten Hopstock beskriver et slikt forløp i Kirkegaten i Kragerø, hvor bl.a. de to store hageeiendommene til O. I. Duus og Albert Biørn blir stykket ut “til et mylder av eiendommer og bygninger, som regel nye fra ... ca. 1860 og fremover.” (Hopstock 2001:78) Hopstock skildrer forløpet slik: “Gaten går inn i en ny fase fra 1830 og fremover. Litt etter litt forvandles havepreget med ny bebyggelse eller ombyggingen av den eldre spredte bebyggelsen. Det får mer preg av løkker og industritomter. Det er først og fremst O. I. Duus, som en ny innvandret kraft, og Albert Biørn, som tilhørete et gammelt handelsdynasti i Kragerø, som nå fører an.” (Note: Hopstock beskriver denne utviklingen i Kragerø. I Kirkegaten f. eks nr. 93/93, senere 102. . Hopstock 2001:12-13, 30, 75-76 o.a. st.) (Se forøvrig kartene over Skien 1777 og 1886)

Hopstock omtaler en slik ombygging i eiendommen Kirkegaten 92-93 (senere nr. 102) i Kragerø etter at buntmaker O. Torkildsen hadde overtatt den 1880. 1. etasje hadde fått 2 butikker med disker, hyller og glasskap, samt kontor. Butikkene hadde 4 speilglassruter og dører med ruter av dobbelt glass. (Hopstock 2001:30) Den endring som matr nr. 113, Kirkegaten 16 (Møllers Boghandel) gjennomgikk, kan også dokumenteres gjennom fotografier. Forandringen på huset, som var oppført i 1870, gikk fra T-postvinduer med overfag formet som en gavlspiss i nygotisk manér til bygging av høy kjellermur med speilglassruter. (Hopstock 2001:80)

I kuperte byer, der man tidligere hadde måttet føye bebyggelsen etter terrenget, ble fjellet nå i større grad minert bort, slik at grunnflaten i kjelleretasjen kunne utvides. Dette ga mulighet for nye butikklokaler. (Jfr. Matr. nr. 113 i Kragerø Hopstock 2001:81 der fjellet i 1899 eller før ble sprengt delvis bort, gulvet i første etasje senket og første etasje utvidet for å huse bokhandelen)

Bygningsmessige forandringer innebar bl.a. utvidelser og senere innsetting av store butikkvinduer i førsteetasjene. De gamle handelsbodene i bygårdene hadde bestått av en disk, kanskje med et sprinkelverk av tre mellom kunden og handelsmannen, og med en betjening bestående av handelsmannen selv og eventuelt noen få betjenter. (En slik krambod er bevart i den gamle høkerbutikken fra Brevik i Brekkeparken). For husene innebar den utvidelser for butikklokalet med butikkinredning med hyller. Merkantile funksjoner knyttet til handelen foranlediget samtidig innredning av kontor i handelsgårdene.