Hyssopp og daumann i vårsøla (Trykt i Porsgrunnsposten)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Når snøen forsvant på gater og veier og sola begynte å varme, dukket vårlekene opp. Pekking var en av de klassiske våraktivitetene som hadde et omfattende system av regler.

Når våren kom og kveldene ble lengre og lysere, ble oppsamlete femøringer hentet frem fra skap og kommodeskuffer. Sesongen for pekking startet når bakken begynte å tørke opp. Fuktig og bløt jord eller leire var god å pekke på. Det kunne pekkes med ettører og toører, men det vanlige var å bruke femører, som var nesten på størrelse med dagens tyvekronesmynter. På 1950 - tallet hadde femøra en verdi omtrent som en femtiøring i dag.

Ved pekkingen ble det laget en strek på bakken med en kort strek i hver ende. Det kunne også kastes mot husmurer eller andre loddrette steder. Når mørket falt på, kunne streken lyses opp med stearinlys.

«Daumann»

Det var en rekke forskjellige måter å pekke på. En måte var “daumann”. Da måtte en ikke kaste forbi streken. Gjorde en det, ble en «daumann» og gikk ut. Det ble kastet til det bare var én igjen som ikke var blitt «daumann». Han fikk enten potten eller fikk velge mynt eller kron først i hyssoppen.

Den vanligste pekkemåten var imidlertid å kaste nærmest eller mest midt på streken. De som kastet sto gjerne 4 - 5 meter unna. Gode pekkere hadde en teknikk der de fikk femøra til å ligge helt stille der den landet. Lå to stykker helt likt, var det “jamta”. Da tok de hver sin penge og kastet på nytt. Kastet én til siden for streken, hette det at han kom i “døden” eller i “gørra”.

Å forsøke å komme nærmere en som lå på eller nær streken ved å kaste ekstrakast, var å “presse”. De som pekket kunne på forhånd bli enige om hvor mange ganger en skulle kaste og hvor mange ganger en kunne presse, slik at ikke de med mye penger kunne presse til seg potten. Men det kunne også være avtalt at det kunne presses så lenge noen ville.

Landet femøra midt på streken, hette det at det var “kul”. Hvis to lå jevnt, ble avstanden til streken målt med strå. Skulle en måle om en mynt berørte streken, ble det tatt en annen mynt og fulgt sporet på streken for å se om myntene berørte hverandre.

«Dubber`n «, «seiler`n» og «flyter`n»

Å kaste femøra var en kunst somnoen var eksperter på. Det var flere kasteteknikker. Ved “dubben” eller “dubber`n” ble femøra kastet litt skrått, slik at den la seg død med en gang. Ved “seiler`n” eller “flyter`n” ble femøra kastet flatt bortover. Denne teknikken kunne også brukes for å prøve å skyve vekk en annen som lå på streken. Spenningen økte hvis en femøre rullet en lang runde, kanskje utenfor streken, for så å rulle tilbake og legge seg i ro midt på streken.

Potten opp i lufta

Når en av pekkerne var erklært som vinner, skulle potten fordeles. Dette kunne gjøres på flere måter. “Fuser`n” eller “fusen” gikk ut på at den som var nærmest eller mest midt på streken tok hele potten. Vanligst og mer rettferdig var “hyssoppen”. Var det store potter, måtte en ha hyssopp flere ganger, og femører kunne bli vekslet i tiører, som var med på hyssoppen. Femørene ble tatt i hendene, som ble holdt slik at de dannet et hulrom, ristet godt og hysset opp i lufta. På forhånd hadde den som ledet kunne velge kron eller mynt. Det var vanligst å velge kron, og ble det ikke sagt noe, var det kron som gjaldt. Den som hadde vært nærmest streken, kunne nå plukke opp alle de femørene som ble liggende med den valgte siden opp. En kunne også ha “halvten”. Dette kunne bli gjort med mindre potter, og det måtte være et partall med mynter i potten. Ble det et likt antall mynter som falt ned på mynt og kron, fikk vinneren alt. Etter at førstemann hadde tatt ut det han skulle ha, ble det øvrige samlet sammen, og det var ny hyssopp der andremann fikk velge kron/mynt. Slik fortsatte fordelingen så lenge det var mynter igjen i potten.

Pekking har underholdt årganger av barn i tiden før data- og TV - spillenes tid. Pekkingen bød på enkel moro, med spenning som var til å ta og føle på når millimerne skilte mellom femørene eller når standhaftige pressere ikke ville gi seg. Pekkingens storhetstid var i barnekulturens klassiske periode på 1950- og 60 - tallet. Da lekte barn ute i gata og hadde sin egen verden helt uavhengig av voksne.

Pekkingen har hatt en stor variasjonsrikdom, og mange kan sikkert fortelle at de har gjort det på andre måter. Kanskje noen av leserne har pekkemåter å fortelle om? 

(Tidligere trykt i Porsgrunnsposten) 

Pekkeordliste

Døden (gørra). Til siden for streken.

Daumann. Ikke kaste forbi streken.

Dubben (dubber`n). Femøra kastes slik at den legger seg død med en gang.

Fusen (fuser`n). Den som er nærmest eller mest midt på streken tar hele potten.

Halvten. Ble det et likt antall mynter som falt ned på mynt og kron, fikk vinneren alt. Ble brukt særlig ved mindre potter.

Hyssoppen. Potten fordeles ved at femørene blir ristet godt i hendene og hysset opp i lufta. Vinneren plukker kron eller mynt.

Jamta. To femører ligger helt likt.

Kul. Femøra lander midt på streken.

Presse. Å prøve å komme nærmere en som ligger på eller nær streken ved å kaste ekstrakast.

Seiler`n (flyter`n). Femøra kastes flatt bortover. Kan også brukes for å skyve vekk en annen som ligger på streken.

Bildetekster:

DSC 0022 eller 0189

Kastingen krever konsentrasjon og presisjon. Det gjelder å få femøra nærmest mulig streken. Unggutter i 2008 prøver ut foreldrenes kunster.

DSC 0057 eller DSC 0108

Når mange femører ligger likt, må det nøyaktig måling til.

DSC 0085

Før hyssoppen skal femørene ristes godt inni håndhulen. Alle følger med for å se at hyssoppen blir gjort slik den skal.

DSC 106

Vinneren kan plukke til seg alle femører med kron eller mynt.

DSC 0241

Blanke femører rundt en strek.

Fotos: Kristin Tangen Gardåsen.