Av Tor Kjetil Gardåsen
I all telemarksreklame blir vi fortalt hvor rike kulturtradisjoner Telemark har. Vi får dessuten høre at disse tradisjonene fortsatt lever videre i beste velgående hos oss. Utenforstående får inntrykk av at vi stadig bor trygt under skinnfellen og at alt er ved det gamle. Dette stemmer riktignok ikke i særlig grad for byene, men jeg har slått meg til ro med at det må vel være bygdene det menes og regner med at de fleste også vil forstå det slik. Men selv der har jeg observert både cowboyhatter og snøscootere i det siste.
Egentlig var det jo ryddigst om slike moderne ting kunne holde seg sør for Ulefoss. Men jeg innser likevel at de er kommet for å bli, selv i de øverste grender. Derfor må jeg forholde meg til dem og prøve å forstå det.
Begrepene skikk og tradisjon er mangfoldige. I gamle dager fulgte folk skikken. Det innebar at de hadde bestemte rammer for hvordan de skulle leve. De bodde i like hus og gikk i like klær. Ingen tenkte noe særlig over at de levde i gamle dager, og de gikk så pinlig korrekt kledd at selv bunad- og folkedraktrådet ikke ville hatt det minste å utsette på klesdrakten deres.
I dag med all vår kunnskap om fortida blir vi derimot aldri ferdige med tradisjonsdiskusjonene. Hva er riktig søm på halskvarden, og hva er den rette stolpeformen? Drøftelser omkring dette hører med til telemarkingens kjæreste forlystelser. Men det fins også telemarkinger som ikke vil delta i dette. De vil ikke gå med gamle klær og bo i gamle hus, men kjøre snøscooter eller jeep og være mest mulig moderne.
Egentlig er den gamle og nye tradisjonen grunnleggende forskjellig. Den førmoderne tradisjonen eller skikken foreskrev regler for hvordan livet skulle leves av alle. Det var rammer for det meste, og disse ble holdt i hevd og passet på. Det var nesten utenkelig å leve utenfor allmenn skikk. I svært stor grad, og kanskje i større grad her i Telemark enn andre steder, besto skikken i at en fulgte det som forfedrene hadde gjort. Men likevel ikke helt. Selv i de mest konservative bygder var det rom for endring.
Det førmoderne samfunnet er et tilbakelagt stadium. Det meste av vår kultur i dag er resultat av bevisste valg vi gjør. "Tradisjonshåndverket" er ikke lenger skapt ut ifra en en allmenn skikk som på 1800-tallet, men ut ifra klare ønsker. Svært ofte er tradisjonslinjene brutt, og "tradisjonshandverk" kan like gjerne læres av en kurslærer fra Trøndelag som av en gammel heddøl. I kjølvannet av dette følger diskusjonene om hva som skal være den "rette" tradisjonen.
Dette betyr på ingen måte at dagens håndverkere eller tradisjonsutøvere er dårligere enn de gamle, men tenkningen er annerledes. Fra å være underlagt et slags trykk som holder hele samfunnet i et fast grep, er tradisjon i dag noe enkelte av oss velger fordi vi har lyst til det. Noen kulturforskere velger å reservere ordet tradisjon for det gamle og bruke ord som tradisjonsdyrking, tradisjonalisme eller symbolsk tradisjon om det vi foretar oss i dag. Det er ikke lenger noe alle skal følge, men et ledd i det moderne menneskets valgmuligheter, svært ofte som en del av en personlig selvrealisering og ønske om å skape en egen identitet. Vår tids mennesker har det privilegium å kunne velge hvem de vil være. De kan male roser eller kjøre jeep. Like fullt er de telemarkinger.
Mange vil innvende at tradisjonsdyrking innenfor en rekke grener likevel står sterkere i Telemark enn andre steder. Det kan godt stemme. Det males trolig mer roser og lages mer kniv her enn andre steder. Dette må ha spesielle årsaker. Å ha god kunnskap om slikt er noe som gir anerkjennelse og respekt hos oss. Det dyrkes og diskuteres ofte og høylytt, og personer med stor sakkunnskap høster stor ære.
Hvorfor moderne telemarkinger har valgt nettopp tradisjonskunnskap som en av sine favorittdisipliner kan man saktens undres på. Det er nærliggende å tro at det kan skyldes at den gamle tradisjonen levet lenge nettopp her. Telemarkingen har opp til vår tid hatt mye av både gamle ting og utøvere rundt seg. I tillegg har gjenstandene blitt oppfattet å ha høy esetisk verdi og håndverksmessig kvalitet. Kunstgjenstander har vært tillagt status til alle tider. Utenforstående har gjennom lang tid rost telemarkingen og hans kunstnerevne. Dette har gjort at mange moderne telemarkinger gjerne vil identifisere seg med de gamle. Dette og annet har ført til at mange, men likevel ikke alle telemarkinger, har søkt i denne retningen. En sterk tradisjonsdyrking kan godt leve side om side med helt andre former for kulturuttrykk, ja endog blandes hos en og samme person. Derfor vil vi nok fortsatt se både cowboyhatter og plastnisser i skjønn forening med det ypperste innenfor kniv- og sølvhåndverk i telemarksbygdene i lang tid fremover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar