Av Tor Kjetil Gardåsen
Det er særlig en kategori bebyggelse som bebyggelse dominerer fremfor noen annen i kystområdene. Det er hyttene. På holmer og knatter, i bukter og viker, oppover knauser og heier finer vi hyttebyggene. En reise langs telemarkskysten er stort sett en reise i et sammenhengende hyttelandskap. Hva er bakgrunnen for denne veldige mengde av hyttebygg i vår kystnatur?
Sommervillaen - byborgernes feriehus
De eldste sommerhus var lystgårdene rundt byene. Slike gårder kan føres langt tilbake, men de var særlig på moten fra slutten av 1700-tallet og fremover. Blant annet var det flere lystgårder eller avlsgårder rundt Kragerø. Hytteliv i moderne forstand kan imidlertid føres tilbake til slutten av 1800-tallet. Da ble det oppført en rekke sommervillaer i og omkring Nystrand innerst i Eidangerfjorden.
Dette var sommerhus som ble bygd av grosserere, kjøpmenn, brukseiere og andre velstående byborgere fra Skien og Porsgrunn. De fleste eide en egen industri- eller forretningsvirksomhet og hadde en økonomi og livsstil som gjorde det naturlig å realisere idealer knyttet til et liv på landet sommerstid.
Sommervillaene skulle i første rekke være være en representativ boform. Byggemåte og innredning kom til å bære preg av bomønstret blant 1800-tallets byborgerskap. Husene var bygd for representasjon og selskapelighet - de hadde ofte ett eller flere stasrom eller selskapsrom. Boformen lå nær opptil det som disse samfunnsgruppene var vant med fra byen med et forholdsvis stort hus med ulike slags rom. Flyttingen til sommerhuset innebar derfor at man hadde med seg mye innbo og utstyr. Flere hestelass med møbler og gjenstander var ikke uvanlig når familien flyttet ut for sommeren. Det var mye som skulle med: sengeklær og husgeråd, klær i store kurver, lenestoler og andre møbler - i nyere tid skulle også kjøleskapet medbringes. Dessuten skulle man ha en stor sommergarderobe med et visst antall hatter, for de kondisjonerte skulle det være finhatt, søndagshatt, hverdagshatt og regnhatt. Mange av gjenstandene man tok med var vel så mye “statussymboler” som bruksgjenstander.
Villaene lå innerst i fjorden. Dette hadde sammenheng med kommunikasjon - jernbanen til Brevik ble åpnet i 1895 -, men plasseringen var også et utslag av 1800 - tallets natursyn, hvor man foretrakk det idylliske, myke og og skjermete landskapet inne i fjorden fremfor det åpne, vide og nakne ute i skjærgården.
Fra omstendelig til enkelt hytteliv
Utover på 1900 - tallet begynte mindre hytter å komme opp i fjordområdene. Disse hyttene var annerledes enn sommervillaene og utslag av en annen ideologi. Enkelhet og trivsel var stikkord. Hyttene var bygd for et fordringsløst liv ute i naturen og ble derved stående i kontrast til sommervillaene.
De enkle hyttene var også bygd av en annen samfunnsgruppe enn de som hadde bygd sommervillane. Dette var hytter satt opp av mennesker fra middel- og arbeiderklassen. Skikken med å oppføre hytter ble overført fra overklassen til lavere klasser, men det ideologiske innholdet ble også endret. Mange av de nye hytteeierne tilhørte en yngre generasjon som tok avstand fra de eldres overdådige sommerliv med store middager, pjoltring på verandaen, store seilbåter, promenering i spaserdrakter, kjøreturer med hest og trille og bading i badehus. Slik sett ble hytta en reaksjon mot sommervillaen, og de to formene for sommerliv ble utslag av ulike tidsalderes ideologier.
Mellomkrigstidens hytter var et ledd i en større bevegelse med interesse for å oppholde seg i friluft. Et bevegelig, sportspreget liv kom på moten i 1930 - årene, og interessen for idrett og bevegelse øket. De folkelige hyttene langs fjorden og på øyene var langt mindre og enklere enn de gamle sommervillaene. Dette skyldtes selvsagt at de var satt opp av andre samfunnsklasser med langt mindre økonomiske ressurser til rådighet. Men det skyldtes også ønsket om at livet ute i naturen skulle være mer fordringsløst og primitivt enn hjemme i byen. Natursynet hadde dessuten endret seg. En mer storslagen natur kom i fokus utover på 1900 - tallet. Dette resulterte også i at man trakk lenger utover i fjorden. Den frie strandbadingen avløste bading fra badehus.
Menneskene skulle nå være friske og ungdommelige og utstråle sunnet og helse. Dette synet avløste 1800 - tallets ideal med et blekt og svakt kvinneideal som måtte beskyttes mot solens skadelige stråler. Bad, frisk luft og sol ble ansett som helsebringende, frisk luft var grunnlaget for sunne menensker. En ungdommeligere mote slo gjennom. Til dette hørte kvinnenes korte kjoler og at mannen skulle være glattbarbert. Å være brun ble et uttrykk for helse.
“Folkehytta” gjennom 1900-tallet
De første folkelige hyttebygg var knøttsmå hytter på bare ett rom. Det er få om noen av disse tilbake langs kysten i dag, men de minner om et hytteliv i all enkelhet og med små fordringer. Vi må forbauses over hvor mange mennesker som fikk plass i disse bittesmå hyttene, hvor folk sov på benker og under benker, på bord og på gulv.
I mellomkrigstiden finner vi at hytta utvikler seg. Nå får hyttene flere rom, ofte 2 - 4, og veranda på langsiden. Dette ga mulighet for en større grad av funksjonsdeling med eget - om enn knøttlite - kjøkken, stue og soverom. Også disse hyttene gjaldt det å få bygd med minst mulig kostnader, og det verserer utallige historier om gamle bygg som man fikk rive og som ble fraktet av sted. Man tok ned gamle smier eller løer, fløtet materialene vannveien og satte de opp på idylliske odder og knauser.
En radikal endring i hyttas utseende kom med funksjonalismen. Mens den rendyrkete funksjonalismen bare i liten grad kom til å få innpass i bolighusene i distriktet, vant funksjonalismens uttrykk med flatt tak, åpne planer, store vindusåpninger og tilnærmet kubisk bygningskropp i stor grad innpass i hytteverdenen. Langs telemarkskysten kan vi studere direkteimport av progressive forbilder som i relativt uformidlet form ble omsatt av lokale snekkere og selvbyggere. Det flate taket, hjørnevinduet og bungalow - preget passet åpenbart inn i forestillingen om det lykkelige ferieliv i 1930 -, 40 -, og 50 - årene.
I den store hyttebyggingsperioden i 1960-årene, da ytre del av skjærgården, bl. a. bamblekysten, ble “kolonisert”, hadde et nytt ideal overtatt. Nå var det ferdighuset som var forbildet, og hytter fra denne tiden ble mer eller mindre en avleggere av det brunbeisete typehuset med slakt saltak hjemme i byen.
Hyttebygging og hytteliv avspeiler mange tendenser og idealer i samfunnet. Fra et omstendelig og ritualisert liv i sommervillaer sist på 1800-tallet, har det vært bading, båtliv og ikke minst brunfargen som har trukkettallrike skarer av hyttefolk til kysten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar