Av Tor Kjetil Gardåsen
Blanke vannspeil og stille dager gjør høsten til en opplevelse langs kysten. Og fjordlandskapet inneholder mangt og mye å fundere over.
--------
For noen av oss begynner ikke den egentlige båtsesongen før uti august. Ikke det at motoren har streiket eller at reservedelene som var bestilt først ankom etter sommerferien, selv om mange sikkert husker sommeren da båten ble liggende ved brygga mens sola skinte. Men for noen er det først og fremst i ukene etter fellesferien at de virkelig de fine båtopplevelsene står for tur. Nå ligger sjøen så blank at det føles som om baugen skjærer seg gjennom en glassrute. Eller Langesundsbukta er som et nylakket gulv utover med Jomfruland og Stråholmen svevende som små streker over horisonten.
Hvis en er så heldig og kan komme seg ut på slike dager, står inntrykkene i kø. Og mens en og står og styrer gjennom høstsjøen går tankene til landskapet som en seiler igjennom. En får utsyn mot steder hvor det bodde folk tidligere. Mange mennesker levde langs fjordene og på øyene i gammel tid og hadde sitt liv og virke her. De hadde en årsrytme der de fikk med seg årstidenes og døgnets stemninger i sitt daglige strev med å sette garn, trekke teiner eller frakte beitedyr ut til holmene.
Steindalder i åsene
De eldste bosetninger, steinalderfolkets boplasser, lå på steder som i dag befinner seg rundt 20 meter over sjøen. Den gang lå slike sesongboplasser i vannkanten, men landhevingen har løftet dem langt oppover i koller og åssider der en fortsatt kan finne spor litt nedi bakken. Noen boplasser er gravet ut og undersøkt av arkeologer, slik som Rognlia i Langangsfjorden, hvor det stått hus inntil en bergvegg. Og til tross for deres «enkle» teknologi, trengte steinalderfolket trolig færre av døgnets timer til å skaffe seg det de trengte enn vi gjør i dag med alle våre tekniske hjelpemidler.
Fra de siste hundreår ligger det hus og plasser i mange viker og bukter. Disse har ikke den mest iøynefallende beliggenhet, og det er heller ikke de vi først legger merke til når vi skuer innover mot land fra sjøen. Men de har en plassering som var lun og skjermet når en skulle bo her til alle årets tider og ikke trengte å tenke på brunfargen når en skulle tilbake på jobb. Vi finner slike små bruk og strandsitterhus spredt langs alle øyene og fjordene i Eidanger, Bergsbygda og Langangen, og det er mange av dem hvis en først kikker etter.
«Dristige eventyreres død»
Natur og maleriske scenerier trakk etter hvert andre grupper mennesker til fjordområdene. Noen av disse var reisende utlendinger som gjestet norskekysten. Denne kysten kunne de oppleve som både fryktelig og skremmende. Hør bare hva engelskmannen John William Edy skriver om vår egen hjemlige fjord i 1800:
“Dette er et av de storslagne steder i Norge som man fortrinnsvis finner i traktene noen kilometer fra kysten.
På grunn av kastevindene eller de plutselige vindstrømingene som med stor voldsomhet hiver seg frem mellom fjellene, er det uhyre farlig å navigere i dette farvann, og resultatet er mange triste ulykker, ofte med dristige eventyreres altfor tidlige død blant klipper og i skoger i disse ubebodde strøk.
Av og til hersker en dyp stillhet, ikke et blad beveger seg, intet menneske eller dyr er å se. I slike øyeblikk får de gjenstander som gjenspeiler seg i sjøen nedenunder en magisk virkning. De usedvanlige lyseffekter, vannets store dybde og renhet, det stadig skiftende fargespill, tåkedisen og skyene, og andre enestående virkninger, frister en til å tro at dette er en ny verden.»
Slike malede skildringer kan være vanskelige å plassere i vår hjemlige fjord. Men et følsomt sinn påvirket av et romantisk natursun med sine stemningsskapninger kan få naturens avskygninger til å fremstå som både voldsomme og nifse.
Hytte og pram
Tidlig på 1900 - tallet gjorde en annen gruppe mennesker sitt inntog langs kysten. Dette var de første sommergjester og hyttefolk. Den første generasjon hyttemennesker førte et enkelt og nøysomt liv i små buer som hadde den samme plasseringen som den tradisjonelle kystbebyggelsen - lunt i bukter og viker eller i ly av en knause. For mange var slike hytter et sted de bygget for å fiske vinterforsyning til seg og familien. De tok seg fram i pram med årer, eller hvis en skulle være riktig stor på det i en åpen kogg med motor til å sveive i gang.
Men de sosiale forskjellene kan også leses i fritidsbebyggelsen. Mest iøynefallende er de store sommervillaene rundt indre del av Eidangerfjorden. Disse var bygd av bemidlede grosserere og fabrikkeiere fra byene. Dette er velutstyrte villaer anlagt for selskapelighet og en romslig livsførsel. Flyttelassene til og fra hver vår og høst var omfangsrike. Og i strandkanten lå det badehus og båthus for lystbåter så blanklakkerte og skinnende at det var utenkelig å ikke ha dem under tak.
Den kanskje største gleden ved høsten som båtsesong er likevel at en gruppe båtfolk nå har trukket på land og avsluttet båtlivet for lengst: de med raske båter og null peiling på styringsregler. Båtfolkene en passerer på høstparten slakker av når de skal, hilser til lua og tøffer fornøyd videre.
(Tidligere publisert i Varden)
Fotos: Tor Kjetil Gardåsen
IMG 2400.jpg
TRANG PASSASJE: Østre del av Ulesund ut mot Ormefjorden heter Kreppa. Det samme navnet finner vi i den langt mer kjente Kreppa i Langårsund i Skåtøy. Navnet kommer av kreppe som betyr innsnevring, ofte i farvann.
IMG 2385.jpg
«TRYLLESPEIL»: Eidangerfjorden «kan ligge som et blankt Tryllespeil eller kruses af Solgangsvinden, et fængslende Landskab», står det i en av våre tidligste reisehåndbøker. Her fra Ormefjorden.
IMG 2418.jpg
«PRAKTFULL»: «Når tåken oppløser seg om morgenen, er virkningen praktfull, mens den er stygg og uhyggelig hvis man opplever den en måneskinnsnatt i november,» skrev engelskmannen Edy. «Tåkedampen stiger da fra vannflaten halvveis oppover fjellsiden med en forsiktig, bølgelignende bevegelse og en perleaktig hvithet. De enorme klippestykker som stikker frem lik store mørke hoder over denne tåkedampen, virker som kjempeuhyrer med forferdelige og tvilsomme skikkelser.”
(“Fra Langesundsfjorden.” Av John William Edy 1800.)
ING 2369.jpg
GODT SKJULT: Plutselig kommer det frem et hus frem bak knausene som forteller om gammel bosetning. Fra Kjelkevik ved Ormefjorden.
IMG 2381.jpg
RAVNEFJELL OG TREKULLSTØYT: I Rambergstranda ved Ormefjorden var det på 1800-tallet opplagsplass for trekull, som ble brent i miler i skogene. Trekull ble benyttet i masovnene i jernverkene, bl. a. Bolvik i Solum. I Rambergstranda var det bygd opp en stor “luftbro”, en “kålastøyt”. Trekullasset ble kjørt opp på denne og innholdet tømt utfor og ned i en firkantet kasse, som ble brukt som mål. Den bratte Rambergkollen, Ravneberget eller Rafnaberg i bakgrunnen, har gitt gården navn.
IMG 2416,jpg
«KAFFEVERANDA»: Båthus med «kaffeveranda» ved Havna i Bergsbygda. Med en blanklakkert lystbåt var et båthus en selvfølge. Noen var laget slik at samtidig kunne ta ettermiddagskaffen.
Litteratur:
Gardåsen, Tor K.: Kysguiden Telemark. 2000.
Gardåsen, Tor K.: Kystguiden Skagerakkysten. 2003.
Ramberg, I. C.: Boken om Eidanger. 1917.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar