Vis meg din hytte, og jeg skal si deg hvem du er
Om hytter og hyttebygging for store og små i grenlandsområdet
Av Tor Kjetil Gardåsen
Når vi ferdes i de nære skogsområdene rundt byene i grenlandsområdet i nedre Telemark, støter vi av og til på gamle hytter. Noen av dem ligger på steder hvor det er vanskelig å forstå at noen har kunnet finne på å slå seg ned i rekreasjonsøyemed. Eller vi opplever hytter i en nærmest endeløs strøm når vi sommerstid glir med båt langs holmer og knauser. Noen hytter synes å være forlatt og glemt av sine eiere for lenge siden. Andre har fått en nærmest astronomisk markeds- og attraksjonsverdi i kraft av sin beliggenhet. Hva er den historiske bakgrunnen for denne floraen av byggverk rundt i vår natur? Kan hyttene brukes som innfallsport til å forstå skiftende tiders idéer og natursyn eller ulike menneskers og samfunnsgruppers ønskemål og forhåpninger? Og bør vi betrakte noen av disse hyttene som kulturminner som bør vernes for ettertiden?
---------
Gir vi oss til å undersøke hyttehistorien i grenlandsdistriktet, finner vi at de første byggverk reist av privatpersoner i rekreasjonsøyemed ble bygd på slutten av 1800 - tallet. Før dette hadde landsteder, turistforeningenes hytter, setre, skogsstuer eller losji på gårder gjort tjeneste som kvarter for de som bega seg ut på landet utenfor byene. Nå begynner imidlertid egne hytter oppført av privatpersoner til rekreasjonsformål å komme opp, som sportshytter i skogstraktene eller sommervillaer ved sjøen.
Høgli-hytta - den første sportshytte i Skiens omegn
Den første hytte vi har kunnet finne frem til er Høgli - hytta i Gjerpen, reist i 1897 av Skiforeningen Høgelidsæter, som ble stiftet året før. På 1800 - tallet hadde vinterfriluftsliv og skiidrett kommet på moten blant de øvre lag av befolkningen. Ideologisk inngikk skiløpingen i den nasjonale identitetsbyggingen på 1800 - tallet, og vinteraktivitetene passet dessuten godt inn i borgerskapets nasjonalromantiske naturoppfatning. Erkjennelsen av at helsen ble styrket gjenom idrett og friluftsliv bidro også til å fremme utelivet vinterstid. Lokalt kom skiløping sterkt i fokus gjennom skiensmannen Hjalmar Johansens polferd sammen med Nansen i årene 1893 - 96, noe den storslåtte mottakelse han fikk ved tilbakekomsten til hjembyen i 1897 vitner om.
Skiforeningen Høgelidsæter var en forening av unge herrer, bl. a. fra handelsborgerskapet i Skien. Flere av medlemmene tilhørte det mat- og drikkeglade Skiens Klubselskab, og det er sannsynlig at idéen til skihytta har kommet opp ved en av klubbens mange selskapaftener. Den uttalte og offisielle målsettingen var å bygge en skihytte hvor man kunne dyrke skisporten og friluftslivet. Hytta ble reist på en høy og bratt kolle i Gjerpen øst for Skien med et vidt og storslått utsyn fra Jomfruland i sør til Kviteseidfjellene i nord og sto ferdig i 1897.
Det var imidlertid ikke bare ønske om skiløping og utsikt som lå bak hyttebyggingen. Et mindre uttalt, men vel så viktig formål var å skape et fristed i hverdagen hvor de unge selskapsglade herrer uforstyrret kunne komme sammen for å hygge seg med god mat og ikke minst god drikke. Herrene var unge menn av borgerstanden, og det meste skjedde nok med mer stil og etikette enn vi kanskje umiddelbart ville forestille oss. Bl. a. hadde de med seg tjenestepike fra byen til å stelle for seg, og hun hadde eget rom på hytta. Likevel er det liten tvil om at det selskapelige inntok en sentral plass i deres hytteliv. Man fikk bl. a. til en avtale med eieren av Høgli - gården ved foten av kollen om at når noen gikk frem på bakkekammen og blåste i et horn, skulle han komme opp med mer blandevann. Ordningen varte frem til prost Henrik Seip i Skien overtok Høgligården under siste krig. Prosten var ikke i like høy grad som sin forgjenger motivert til å springe til toppen av kollen med blandevann til tørste unge herrer fra byens kjøpmannsstand.
“Den snorkende synder”
Hyttebøkene som er bevart gir et innblikk i stort og smått i mer enn hundre års hytteliv her oppe under himmelbrynet. Ett av de de daglige - eller rettere sagt nattlige - problemene som hytteboka bærer bud om, er håndtering av snorkere; “den snorkende synder efter samrøystes beslutning av de tre andre bragt inn paa dameværelset og nedlagt der, og døren blev forsvarlig laast. Arrest! De andre tre fik saa sove noen nødtørftige timer,” står det i et referat fra 1949. En gjennomgangstone i hytteboka er likevel hyggelige lag, trivelige selskap og gode naturopplevelser.
Både foreningen og hytta eksisterer fortsatt. Hytta er et velbevart og godt vedlikeholdt kulturminne fra hyttelivets pionértid. De bygningsmessige forandringer har i stor grad gått i retning av å optimalisere den til dens tilsiktede bruk. Ombygging av den bratte trappen til soverommene i annen etasje føltes etter hvert mer og mer maktpåliggende, noe man ubønnhørlig ble minnet om etter aftener hvor bena helst ville gå sine egne veier. I 1965 besluttet man derfor å bygge om trappen, slik at man “...selv i animeret tilstand nogenlunde farefritt (kan) avancere til anden etage ad den nye trappe”. Et høytidelig ordenssystem med riddere og kommandører, promosjoner med egne deviser (“Specialist som Du er med likøren, Vel hjem vi ønsker Kommandøren” o. l.) hørte også med til det joviale og gemyttslige herrefellesskapet her oppe på Grenlands tak.
“Folkehytta” gjennom tre generasjoner
I løpet av de første tiår av 1900 - tallet hadde troen på sollysets og friluftslivets helsebringende virkning på kropp og sjel vunnet innpass blant brede lag av befolkningen. Friluftsliv ble i løpet av mellomkrigstiden et massefenomen, mennesker skulle utstråle ungdom, sunnhet og helse og bære preg av å delta i utendørsaktiviteter. Hytter ute i naturen ble et utgangspunkt for å dyrke friluftslivet, og i disse første tiårene begynner hyttene å innta omegnen av byene. Disse hyttene kom imidlertid til å få en langt mer folkelig profil. Kanskje kan en form for typologisk - evolusjonistisk metode være egnet til å beskrive denne hyttefloraen, som spenner over alt fra de enkle og usammensatte til de mer kompliserte og “utviklede” byggverk.
I den ene enden av skalaen finner vi de hytter som ble bygget ute i skogen av naturmaterialer - ofte oppført av gutter i oppveksten inspirert av indianerbøker, handlingsmettede skildringer av pionérer i villarka eller av Milorgs og skauguttenes aktiviteter under krigen. Det har vært en hel flora av slike byggverk, hvorav de fleste forlengst er gått tilbake til naturen igjen. Det kunne legges ned stort arbeid i slike hytter. En informant fortalte at han syklet sementsekker på bagasjebrettet på sykkelen fra byen, bar dem gjennom skogen til et vann hvor han hadde laget seg en flåte, fløtet dem over vannet og bar dem igjen videre innover til et nærmest ufremkommelig sted, en bortgjemt og utilgjengelig fjellhylle langt utenfor allfarvei, hvor hytta sakte, men sikkert ble murt opp stein for stein.
I løpet av de første tiår på 1900 - tallet kommer de første “folkehytter” opp i omegnene av byene. Dette var ikke store villaer bygd av velstående handelsmenn, men små hyttebygg reist av folk fra arbeider- eller mellomklassen. De fikk en enkel planløsning, ofte bare ett rom med eller uten en liten veranda utenfor, en arkitekturhistoriens “urtype” som man tyr til der økonomi og ressurser setter sine grenser. Avtale med grunneier var som regel uformell og muntlig. Materialer skulle være billige eller helst gratis, arbeidet måtte gjøres av hytteeieren eller bekjente på dugnad, og beliggenheten måtte ikke være lenger unna byen enn at hytta kunne nås til fots etter endt arbeidstid lørdag kveld. Informanter forteller likevel om at disse hyttene ble mye brukt - ikke bare i helger, men også i de feriedager som det etter hvert kom noen av utover på 1900 - tallet.
I mellomkrigstiden finner vi at denne “folkehytta” utvikler seg. Nå får hyttene flere rom, ofte 2 - 4, og veranda på langsiden. Dette gir mulighet for en større grad av funksjonsdeling med eget - om enn knøttlite - kjøkken, stue og soverom. Også disse hyttene gjaldt det å få bygd med minst mulig kostnader, og det verserer utallige historier om gamle bygg som man fikk rive og som ble fraktet av sted. Hytteprosjekter som dette kunne imidlertid på lengre sikt innebære at man hadde skutt gullfuglen, på denne tiden var ennå skjærgården i stor grad ubebygd, og de som fikk seg tomter her på et tidlig tidspunkt, skulle vise seg å ha vært svært så heldige.
“Funkisen” inntar hytteverdenen
En radikal endring i hyttas utseende kommer med funksjonalismen. Mens den rendyrkete funksjonalismen bare i liten grad kom til å få nedslag i bolighusene i distriktet, vant flatt tak og tilnærmet kubisk bygningskropp i langt sterkere grad innpass i hytteverdenen. Her kan vi studere direkteimport av progressive forbilder som i relativt uformidlet form ble omsatt av norske snekkere og selvbyggere. Norsk folkefunksjonalisme er derfor egentlig å finne i et stort antall hytter rundt om i landet. Det flate taket, hjørnevinduet og bungalow - preget passet åpenbart inn i forestillingen om det lykkelige ferieliv i 1930 -, 40 -, og 50 - årene. Aftenposten ga i 1930 - årene ut et lite hefte “Småhus. Skjærgårdsstuer, jakt- ski og sportsstuer og villaer” basert på en arkitektkonkurranse der kjente arkitekter som Ove Bang, Mads Wiel Gedde m. fl. leverte sine bidrag.
Optimismen ligger tydelig utenpå disse byggverkene, ikke bare funksjonalismens allmenne fremtidsoptimisme, men også troen på fint og varmt sommervær på våre breddegrader; hyttene har store vinduer hvor solen skal flomme inn og et tak konstruert for en regnskur i ny og ne. Funksjonalismen innebar dessuten at en mer vitenskapelig dimensjon kom inn i hyttebyggingen - selv fritiden skulle underlegges den rasjonelle tanke. Aftenpostens hefte er fullt av formaninger om viktigheten av utsikt til naturen under måltidene, soverom lagt mot øst og morgensolen (!) og at terassen bygges slik at den samtidig kan tjene som stupebrett ut i sjøen.
Funkisidealet resulterte således i mange hypermoderne og som oftest selvkonstruerte byggverk rundt i skjærgården. I 1960 - og 70 - årene overtok imidlertid et nytt ideal. Nå er det ferdighuset som er forbildet, og hytter fra denne tiden er mer eller mindre en avlegger av det brunbeisete typehuset med slakt saltak hjemme.
Pionérhyttene - en utryddelestruet art
Fritidshusets relativt korte, men mangfoldige historie gjenspeiler flere karakteristiske sider ved 1900 - tallets kultur og samfunn. For det første uttrykker den ønsket om å tilbringe mer fritid ute i naturen for rekreasjonens skyld. Dernest gjenspeiler den en sterkere fokusering på familien som primærgruppen i ferie og fritid. I kjølvannet av dette følger ønsket om territorial markering rundt denne enheten med ulike teknikker for avstandsskaping i form av symbolske “gjerder” i landskapet. Erkjennelsen av hytta som et objekt med stigende økonomisk verdi blir også etter hvert mer og mer til stede.
Som andre kulturminner er imidlertid også hyttene utsatt for ulike trusler som på forskjellige måter har forpurret deres mulighet til å overleve i autentisk tilstand. Truslene har vært av ulikt slag, men er i stor grad knyttet til hvor hytta har sin beliggenhet. Hytter som ble oppført ved sjøen ble i etterkrigstiden så altfor attraktive, og med barn og familie som etter hvert ønsket å få del i ferieparadiset i vannkanten, har det vært vanskelig å motstå press om utvidelser, ombygging og “standardheving”, samtidig som verdien av hytte og tomt synes å ha fart rett til himmels.
Hytter i skogsområdene nær byen har fått en motsatt skjebne. Med sin beliggenhet bare noen minutters biltur fra byen ble et opphold her etter hvert mindre attraktivt og mindre statusbelagt. I dag kan vi finne disse forlatte hyttene i de bynære skogstraktene, ofte oppgitt av eieren, som har lagt sitt aktivitetsfelt til fjernere trakter - gjerne flere timers biltur unna. Hyttene står i en svært opprinnelig skikkelse, og vi fornemmer lett fjerne års hyttegleder med sveivegrammofon på verandaen, susende primus på kjøkkenet og utsikt til byen hjemme som belønning for å ha strevet seg opp liene med ryggsekk og sovepose. I dag er det til dels forfallet som preger denne hyttegruppen, og for mange av dem må tiltak, særlig i form av takreparsjoner, settes inn svært omgående om de skal ha håp om å overleve.
Kanskje bør en for hytter som for andre kulturspor fra vår nære og fjerne fortid sette inn tiltak i form av fredning av et utvalg objekter som avspeiler ulike tidsaldres og samfunnsgruppers mentalitet og idealer? Tross alt er hyttene en viktig innfallsport til å forstå ulike sider ved samfunn og kultur på 1900 - tallet.
Bilder:
1. Høglihytta i Gjerpen ble bygget av en gruppe unge herrer som brukte den til selskapelighet og adspredelse. Hytta inneholdt kjøkken, stue, sovesal og et lite soverom for tjenestepiken, som var med fra byen for å stelle for de unge herrer. Foto: R. Nyblin 1903/Telemark Museum.
2. Steinhytte på toppen av Ulvskollen i Gjerpen, påbegynt i 1920 - årene og i kontinuerlig bruk frem til i dag. Bildet er tatt i begynnelsen av 1950 - årene og viser annen generasjon “eier” sammen med kamerater.
3. “Folkehytta” først på 1900 - tallet. Når vi ser gamle hyttebilder med en anseelig mengde mennesker utenfor, må vi undre oss over hvordan alle kunne få plass innendørs. Informanter forteller imidlertid om soving på bord og brisker, under benker og på gulvet. Fra “Skovheim” ved Heivannet i Gjerpen, bygget 1918-19.
4. En hytte ved Norsjø i Holla satt opp av en arbeider på Skotfoss Bruk i 1913. Det er kanskje nærliggende å tolke en hytte som dette - satt opp av materialer og deler fra en papirfabrikk - som et prosjekt for personlig selvpresentasjon - en hytte som skal vise ens livsstilling og arbeid. Årsaken var imidlertid en annen. Dette var materialer som var gratis å få der en arbeidet. Hytta er bygd av wirekassebord som wirene til papirmaskinen kom til fabrikken i. Innvendig er veggene kledd med tørkefilt fra papirmaskinenes tørkeparti, og gulvet er malt med maling laget av transformatorolje fra fabrikkens kraftstasjon. Foto fra 1947.
5. En tilsynelatende alminnelig hytte. Ved nærmere ettersyn viser det seg imidlertid at hytta er bygget over en gammel skipskahytt. Over kahytten er det bygd et saltak med soveloft som har adkomst via en utvendig trapp. Hvordan kahytten er kommet til holmen der den ligger, forteller den imidlertid ikke noe om. Aner vi en nevesterk dugnad av arbeidskamerater og naboer med tauverk, taljer og slisker, lånt lekter og dampslepebåt, og koner med kaffe på flaske og blikkskrin med smørbrød i bakre linje - et fellestiltak blant naboer i et lokalsamfunn hvor gjensidig hjelp var en naturlig del av hverdagen? Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
6 a - b. Hytta “Valodia” i Gjerpen. Folkefunksjonalisme med utspring i tradisjonelle dyder i industisamfunnene: fellesskap og gjenbruk av ressurser. Noen hytter fikk forøvrig navn som kan virke kryptiske. Hva skjuler seg bak navnet “Valodia”, som ble satt opp av arbeidere ved Bøle sagbruk i Gjerpen? Selve hytteprosjektet gikk ut på at en gammel lekter ble revet fra hverandre, materialene fraktet opp til Grønnerødåsen noen kilometer unna og satt opp til hytte. Men navnet?
For norske sjøfolk før krigen var Valodia en kjent skikkelse. Hun var en skjønnhet som pleide å gå langs kaiene i en portugisisk havneby og selge frukt. Når hun gikk forbi, stoppet alt arbeid om bord på båtene opp. Var det hun som hadde inspirert hyttebyggerne og fått sitt navn risset i våt sement i gjerpensåsene? Undersøkelser i lokalmiljøet bragte imidlertid en annen forklaring for dagen. Mange hadde ledd av lekterhytteprosjektet da det ble satt i gang. Hytta kom imidlertid opp, og da den sto ferdig, kunne hyttebyggerne triumfere: hva lo folk av?- “´va lo de a`?”. Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
7. Telemarks foreløpig eneste fredete hytte ligger i Kråkevik i Bergsbygda ved Eidangerfjorden. En iherdig fortidsverner i familien har klart å spille alle moderniseringsfremstøt ut over sidelinjen inntil hytta ble fredet etter kulturminneloven i 1995. “Kråkevik er en av de mest intakte hyttene fra 1920 - årene, en tid med betydelig utbygging av hytter i strandsonen rundt Eidangerfjorden. Høyere og midlere funksjonærgrupper sto for en vesentlig del av denne feriestedbebyggelsen,” heter det i Fredningsplan for etterreformatoriske kulturminner i Telemark. (1995). Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
8. Mens kysthyttene på sine verdifulle og attraktive strandtomter har blitt revet og gjenoppstått i fornyet og forstørret skikkelse, har det motsatte, nemlig manglende bruk og derpå følgende liten interesse for vedlikehold, vært en skjebne som har rammet de bynære skogshyttene. Noen har nådd en tilstand der de minner mer om et kinesisk tempel enn en norsk hytte. Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
9. “Funkis-idealet” med sitt flate tak og sine hjørnevinduer slo godt an i tiden før og etter krigen. Mange hytter gjenspeiler dette idelaet, som gir seg utslag i enkle og kubiske former - og med sine store vinduer og sitt flate tak troen på fint sommervær med lite regn.
Litteratur:Gardåsen, Tor Kjetil: Høglisæter 1896 - 1996. Skien 1996.
Gardåsen, Tor Kjetil: Fra friluftslivets historie i Skien og omegn. Skien 1993.
Svenkerud, Erling: “Valodia”. Varden 23/8-1993.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar