Av Tor Kjetil Gardåsen
Foruten porselen og Skomvær har Urædds brytere bragt heder og ære til byen ved elva. Siden 1930 - tallet har de regjert på matta med sine grep, fatninger, kast og sving.
Porsgrunn er ikke bare porselensbyen og sjøfartsbyen. Den er også brytebyen. Gjennom en årrekke har Urædd rekruttert brytere i norgestoppen som har hentet hjem mesterskap og medaljer. 100 norgesmesterskap i bryting hadde klubben rukket å ta i 1980, og i tillegg ett i boksing.
Det var midt i 1930 - årene at det ble opprettet en egen brytegruppe i Urædd, som til da hadde drevet med bl.a. fotball, boksing og friidrett med kappgang og «fodløp». Boksingen hadde et veldig tak på publikum, rundt 1930 var det opptil 1000 tilskuere på stevner, og det var oppvisningskamper med kjente amerikanske boksere. Men fremgangen i den nye brytesporten kom fort, allerede etter et år fikk Urædd sin første norgesmester, den langlemmete Ole Stubb Olsen. Og klubben fortsatte å høste medaljer, med bronse til Alfred Karlsen og Aage Eriksen i norgesmesterskapet året etter og medaljeplasseringer i junior- og senoirmesterskap på slutten av 1930 - tallet. Brytesporten fikk ny vind i seilene etter krigen. Bl.a. kunne Urædd arrangere NM i 1950. Her måtte man bruke de lokaler som var for hånden, og mesterskapet ble avholdt i den gamle tyskerleiren på Vallermyrene, i Casino der tyske offiserer hadde breiet seg bare noen år tidligere. I dette mesterskapet seiret Per Olav Hansen i klassen for i fjærvekt.
Bingokvinner bak
Kvinnene fulgte interessert med i brytingen og fant etter hvert ut at deres innsats trengtes, i alle fall utenfor matta. En egen gruppe med mødre og fruer ble opprettet for å hjelpe. Dette var damer som var vel kjent med hva som rørte seg i tiden og som visste hva folk ville ha. Gjennom 1960- og 70 - årene ble det arrangert både rockekonkurranser, flaskeinnsamlinger, husriving, gammeldans og bingo. Uræddbryterne var faktisk de første i landet som arrangerte bingo, dette folkespillet som senere skulle gå som en farsott i by og bygd og bringe store inntekter i klubb- og foreningskasser.
1960 - årene skulle bli en storhetstid for uræddbrytingen. Nå kom også gjennombruddet til Urædds legendariske bryter Øystein Davidsen. Han ble norgesmester i seniorklassen i 1966 og ble tildelt kongepokalen som den første i Urædds historie. Senere skulle suksessene komme på rekke og rad med ytterligere 7 norgesmesterskap og ennå en kongepokal. Brytegruppa kom til å bli klubbens sterkeste gruppe, og Urædd gikk på denne tiden inn som en av toppklubbene i norsk brytesport. Bredden viste seg i lagkonkurransene der deltakerne kunne ta med seg en rekke troféer. Framgangen fortsatte gjennom 1970 - tallet, da Urædd også kunne stå som arrangør av flere norgesmesterskap.
Fall med slappe muskler
Dersom vi skal finne ut litt om hvordan brytingen foregikk i gamle dager, kan vi gå til en av de gamle håndbøkene i sporten. En slik bok er Idrætsboken fra 1922, som har et fyldig kapitel om bryting. Her gis det anvisninger for hvordan sporten den gang skulle utøves.
Å lære å falle er noe av det en bryter først må lære seg, heter det. «Man skal begynde med at la sig falde ned på matten. Man falder med musklene slappet, for da er man ikke utsat for at slaa sig.» Når man har øvd seg med å falle fra stående stilling, får man en kamerat til å kaste seg med ett av de alminnelige tak, f. eks. livtak eller hodefallstak. Vanligvis vil det vise seg at man er litt for lite myk. En god bryter må også kunne «gjøre myken», dvs. komme ned på pannen og sprette rundt på maven.
En annen øvelse man må gjøre allerede fra første brytetime er bro. Man legger seg på ryggen på matten, sprer benene, trekker dem opp under seg, og idet hodet bøyes bakover løfter man kroppen fra matten. Fra først av kan man gjerne hjelpe til med armene, senere holder man armene korslagt over brystet.
Skuldersving og hodklemme
Neste trinn på stigen er brytingens mange tak. I Idrætsboken listes det opp bortimot 150 tak, grep, fatninger, sving og skruinger. Dette omfatter slikt som håndleddstak, nakketrekk, livtak, mølle, krysstak, skuldersving, nakkeslynge og livfallstak. Vet taket «hodet i klemme» trekker man motstanderens hode inn under armhulen og klemmer det fast med armen om nakken. Venstre arm brukes som løftestang for å få motstanderen rundt, samtidig som man forsøker å hindre ham i å gå i bro. En bryter som havnet i en slik gapestokk måtte nok bruke hodet både til å tenke og kjempe med.
Man øver seg i å utføre takene både på tyngre og lettere motstandere, heter det. Helst bør en øve med folk som er litt tyngre enn en selv. Man skal heller ikke være redd en stormusklet motstander. Slike folk er ofte sentbevegelige og derfor lettere å ta, oppmuntres det. Man skal ikke gripe unødig hardt når man bryter, for det bare tretter. Kreftene skal settes inn når man har fått den stilling man ønsker.
Enhver bryter bør ha et par spesialtak som han er helt sikker i å bruke. Motstanderne på sin side vil nok snart lære sine konkurrenter å kjenne og se å passe seg for de spesialtak som de vet at vedkommende bruker. Forut for en konkurranse bør man derfor få greie på sine motstandere og legge sin plan etter de studier man har gjort over deres teknikk og taktikk.
Hodefall og finnegrep på Klevstrand
I avisene kan vi følge Uræddbryterne i deres mesterskap og meritter gjennom årene. I oktober 1964 var det lagkamp mellom Urædd og Tønsbergkameratene på Klevstrand skole. I dette oppgjøret sørget håndfaste karer som Øystein Davidsen, Svein Jonassen og Knut Styrvold for å hale i land hjemmeseirene. Øystein Davidsens kamp var den reneste oppvisning, hvor han brukte hele grepsrepertoaret med hodefall, parader, finnegrep og motgrep, men til tross for dette greide han likevel ikke å få lagt sterke Kjell Hammer fra Tønsberg i bakken i løpet av 10 minutter. I lettvekt hadde Karsten Moe pint hele 5 kilo på et par - tre dager. I weltervekt ville friske Knut Stordalen ha fallseier over Bjørn Hammer fra Tønsberg, som måtte være med på to lynhurtige livtak før pausen. Og i lett tungvekt ble det nye uræddseire da Knut Styrvold slo to flotte krysstakforsøk på en tønsbergbryter før denne måtte på ryggen. Oppgjøret var så jevnt at alt kunne ha skjedd, og selv med tap var det langt fra noen skuffelse i Uræddleiren.
Armer og bein har gått i kryss og krok på brytematta gjennom årene og skapt spenning for sugne tilskuere på benkeradene. Brytingen har gitt heder og ære til en gammel ærverdig idrettsklubb.
Fotos: Varden ved Torbjørn Stenstadvolden.
Å finte eller narre motstanderen er det nyttig å ha øvelse i. Fra brytestevne på Klevstrand i 1964.
Foto: Varden.
Noen tak passer på større motstandere, andre bør tas på sterkere folk, og andre kan man få ved overlegen hurtighet og smidighet. Fra brytestevne på Klevstrand i 1964.
Foto: Varden.
Kroppstyngden bør brukes mest mulig på den mannen som ligger under, både for å forhindre ham i å forandre stilling og for å trette ham ut. Fra brytestevne på Klevstrand i 1964.
Foto: Varden.
Kilder:
Varden 16. oktober 1964
Idrætsboken. Kra. 1922.
«Hvit og svart» i 100 år. I. F. Urædds jubileumskavalkade 1980.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar