Av Tor Kjetil Gardåsen
“Ordet kiste fører oss inn i hundreårig tradisjon, til kjerne og sjel i det gamle bondesamfunnet,” skriver Jon Haukaas fra Tinn i Telemark. Kister var å finne på alle gårder i eldre tid. De var oppbevaringsmøbel for verdisaker, og i dem samlet jenta det hun skulle ha med seg når hun en gang skulle gifte seg og flytte hjemmefra. Kistene var personlig eiendom, det var gjerne malt jentenavn eller forbokstaver på dem, og flere navn oppå hverandre forteller at kistene gikk i arv i flere slektsledd. Kistene hørte til de finest dekorerte gjenstander i huset med sin fargerike rosemaling eller treskurd.
Tekst: Tor Kjetil Gardåsen.
Den uthulte stokken - den enkleste kiste
Kista i sin enkleste form er den uthulte stokken med lokk. Denne stokkista, som er en slags kistas “urform”, har vært kjent i Europa tidlig, men vi finner den langt fremover i tiden. I loft og stabbur ble slike enklere og grovere stokkekister brukt til oppbevaring av korn og mel - en tidløs og enkel form som folk gjennom alle tider har laget, brukt og følt seg tjent med. I Norge kjenner vi dessuten stokkister fra kirker i middelalderen. Disse var beslått med jernbånd og kunne ha flere låser. De hadde navnet offerstokk og hadde et hull i lokket der pengegaver eller offer kunne slippes gjennom.
Kister som ser ut som hus
En annen gammel kistetype er stolpekisten, som er konstruert av hjørnestolper med brede, tykke planker og liggende sidebord tappet inn i disse. Kassen i denne kisten sto opp fra gulvet, mens lokket var flatt eller var formet som et tak med møne, slik at kisten ble nærmest et slags lite hus på ben. I Norge går denne kisteformen under navnet arkkiste, mye tyder på at den på gammelnorsk ble kalt ork eller ark, et ord som vi forøvrig kjenner fra bibelens 2. Mosebok i “paktens ark”.
Disse arkkistene har en stor utbredelse i tid og geografisk rom. Vi kjenner dem fra antikken og over store deler av Europa, og i Norge er de utbredt fra Telemark til Valdres. Antagelig hadde slike kister større og sammenhengende utbredelse over Europa i eldre tid, mens de i nyere tid har vært å finne som overlevninger, såkalte relikter, i utkantområder. Arkkistene er ofte utstyrt med ulike dekorasjoner: heste- og dyrefigurer, dekor med en lang rekke krigere, eller rutemønstre.
Kista - den første bank
Mens arkkistene er en meget gammel kistetype, fikk de kistetypene som forekommer i nyere tid, fra 1500 - tallet og fremover, sin form under renessansen og barokken. Kisten kunne brukes til å sitte på og fikk derved betydning som benk. I slike benkekister hadde kjøpmannen og pengeveksleren under renessansen sine penger og bøker, og på kistelokket ble pengene talt opp og bøkene ført. Ut ifra denne bruken har ordet bank, av italiensk banca, benk, oppstått. Også ordet arkiv skriver seg fra en kiste eller ark, italiensk arca, som var kiste til å gjemme brever og dokumenter i.
De digre kisters tid
I første halvpart av 1600 - årene ble store praktkister et viktig og prestisjefylt møbel. Barokken dyrket det storslagne, pompøse og voluminøse, og det er på denne tiden vi møter kista som et møbel som virkelig ruver i størrelse. De prektigste kister tilhørte adelsfamilier og kunne ha overdådig dekor i form av våpenskjold eller eierens portretter, men også i bondemiljø finner vi store kister - beslåtte og massive.
Barokkens pompøse uttrykk gir seg til kjenne særlig i metalldekoren på disse kistene. I drevne beslag med sine tungete kanter og kraftige relieff kommer det storslagne frem - i forseggjort smijernsarbeid med gjennombrutte eller drevne mønstre på en bakgrunn av rødt tøy som en lysende og sterk bunnfarge. Beslagene både forsterker og pryder det pompøse møbelet.
De mange bondekister
I bymiljø gikk kister av mote omkring 1750, og ulike typer skap- eller skuffemøbler tok deres plass. Denne overgangen begynte omkring 1650 da skapet ble alminnelig i bymiljø, og etter 1700 hadde skap og skuffemøblene kommet i et slikt antall at de langt på vei utkonkurrerte kista. Skap og skuffer var praktiske og ga lettere adkomst til det som ble oppbevart. “Kistens status var degradert, og den fikk sin plass på kleskammeret eller langt inne på loftet,” skriver Peter Anker.
Slik gikk det imidlertid ikke i bondemiljø. I bygdene holdt kista stand og går fra midten av 1700 - tallet inn i sin storhetstid. Dette var en tid med større velstand i bondesamfunnet, bl. a. ga økt tømmerhandel intekter som resulterte i en påbygging av hus og rikere innbo, og det er i denne perioden at folkekunsten virkelig blomstrer i bygdene.
Nå er det imidlertid ikke lenger de store kister, men derimot den senbarokke og noe mindre kistetypen som er den vanlige på bygdene. Denne kistetypen er laget ved at bordene i hjørnene blir falset eller sinket sammen, og kista står på gulvet, på lave føtter eller på en ramme. Kista blir nå et møbel som blir holdt høyt i ære og vakkert dekorert, og kistene er ett av de steder hvor rosemalerne utfolder seg i denne folkekunstens storhetstid. Hvor stor betydning kistedekoren hadde for å kaste glans over gård og eier, skjønner vi når vi hører at bønder lot kistene stå umalte i årevis for å vente på at den rette rosemaleren, f. eks. Thomas Luraas, skulle komme og dekorere fremside og lokk.
Dekorerte kister fra denne tiden finnes i nesten alle deler av landet. De fargesprakende hallingdals- og de noe mer avdempete telemarkskistene er blitt stående som de mest kjente symboler innenfor folkekunsten, men hvert distrikt hadde sine malere, og i kistemalingen kan vi følge distriktenes eller den enklete malers linje og hånd.
Skrinet - den lille kista
I slekt med kista er skrinet, på gammelnorsk “kistill”, som betyr liten kiste. Skrinene var til å oppbevare alle slags småsaker i . På reise i sleden hadde folk gjerne med seg ferdaskrinene, som var lave, flate skrin var til å sette på vogner og sleder og gjerne brukt til oppbevaring av mat som en trengte udner ferden.
Vakre kister på mørke loft
Når vi møter kistas fargesprakende dekor og kjenner til den rolle som rosemalingen spilte, må vi undre oss over at kista ble satt bort på mørke loft og stabbur og brukt som et oppbevaringsmøbel fremfor å stå fremme og kunne beskues. På loftet sto kistene sammen med stasklær, tepper og annet, ofte på rekke og rad. Her var de oppbevaringssted for de mest verdifulle og kostbare tingene, og utstyrt med lås.
Kista spilte en viktig rolle i den enkeltes bevissthet. Ungjenta samlet utstyr til bryllupet i kista, og hun bragte dette med seg når hun flyttet hjemefra. “Heimanfylgje” var et vanlig dialektord om det jenta skulle ha med seg til sitt nye hjem. Kistene gikk ofte i arv, dette kan vi se ved at navnene på mange av dem ble overmalt med nye navn. Ofte fikk jenta kiste etter den slektningen hun var oppkalt etter. Brudekistene var svært ofte vakkert dekorerte, med rosemaling og smiarbeid. Inne i det lille rommet i kista - leddiken - ble de fineste gjenstandene oppbevart, som sølv og vevde bånd, godluktflaske (slavannshus).
Kista var den mest personlige eiendelen i det gamle bondesamfunnet. Den var et privat gjemmested og ett av de få stedene mennesket kunne ha for seg selv. Slik ble kista et sted der mennesket hadde mulighet til å søke tilflukt med sine personlige tanker og drømmer.
Bildetekster
Bilde 1.
FARGERIKE KISTER I DUNKLE INTERIØRER. I det halvmørke loftsinteriøret omgitt av stakker og tepper står de fargesprakende kistene på rekke og rad. Olaf Isaachsen har fanget inn denne stemningen i maleriet “Et setesdalsloft” i 1878.
Nasjonalgalleriet, Oslo: Foto: J. Lathion 1997.
Bilde 2.
KISTE MED SKULPTURER. Kistene var under renessansen på 1500-tallet et møbel som kunne bli svært påkostet og utsmykket. Bilthuggerarbeidet i relieff viser syndefallet og vårherre som driver Adam og Eva ut av paradiset. Vest-Agder Fylkesmuseum. Foto: Thore Hvass.
Bilde 3.
SLIK BARE FOLKEKUNSTEN MESTRER DET. Dekoren på kister og skuffemøbler kunne være som en fanfare i farger og friskhet slik bare folkekunstneren kan makte det. Denne dragkista fra Bjelland i Vest-Agder er malt i 1833 av Gunder Salvesen Haugland. Vest-Agder Fylkesmuseum. Foto: Thore Hvass.
Bilde 4
EN KISTEFRONT SOM ET BRODERI. En skurd i tre nærmest som en brodert kaffeduk er det på denne kisteforsiden fra Setesdal. Karveskurden med sine grunne V-snitt ned i den slette flaten gir mulighet til en sirlig og regelmessig skurd med geometriske motiver.
Kiste i Vest-Agder Fylkesmuseum. Foto: Thore Hvass.
Den vanlige kistetypen fra 17- og 1800-tallet - en mellomstor kiste med dekor. Her har rosemaleren tatt etter régence-stilen med sine knekkede bånd. Kiste fra Nedre Midgarden i Rauland, Telemark. Fra Johan Meyer: Fortids Kunst i Norges Bygder.
Bilde 5.
KISTA - ET SAMLESTED FOR EIENDELER. Jenta samlet eiendelene sine i kista til hun skulle gifte seg. At bruden bragte medgift inn i ekteskapet er en gammel skikk som også kan følges tilbake i tidene gjennom de gamle norske lovene. Skikken holdt seg lenge på bygdene gjennom heimanfylgja i brudekisten, klær som jenta hadde samlet, spunnet eller vevet selv. Dersom en jente giftet seg uten foreldrenes vilje, kunne hun imidlertid risikere å flytte hjemmefra uten å få med seg heimanfylgje. Først hvis det roet seg ned og mannen etter hvert falt i smak hos foreldrene, kunne likevel jenta ha sjansen til å få med seg heimanfylgjet når det var gått en tid.
Det var vanlig at jentene så på hverandres utstyr og sammenlignet.
I bymiljø be disse kistene malt omkring 1700
Bilde:Olaf Isachsen
Litteratur:Peter Anker: Kister og skrin. 1975.
Jon Haukaas. Thomas Luraas - folkekunstnaren frå Tinn. Årbok for Telemark 1999.
Stewart. Linda: Bryllup i Norge. 1996.
Tond Gjerdi: Møbler i Norge. 1976.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar