Vinterlandet oppunder Hardangervidda (Trykt i Hytteliv 2001)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Mens vintrene i lavlandet østafjells har vært snøbare gjennom en årrekke, har Rauland vært redningen for mange som har ønsket å oppleve snø og vinterstemning. Fjellbygda på kanten av Hardangervidda med sine vidstrakte vidder kan by på aktivitetsmuligheter og interessante kulturopplevelser. Naturopplevelser og tradisjoner står i første rekke i det som bygda har å tilby turister og hyttefolk.

------

“Vinje ligg med gardar og plassar upp mot bringen av Hardingviddi og rekk med støylar og beite mest til helvtes på sjølve fjøllviddi millom Hardingfjorden og Telemark,” skriver Rikard Berge i bygdeboka for Vinje og Rauland. I de tidligste tider var det jaktmulighetene som trakk folk til dette landskapet, som kunne synes å passe bedre for villdyr enn for mennesker. Avfallshauger av dyrebein på Hardangervidda og ved fjellvanna bærer bud om gammel veiding, det samme gjør redskaps- og våpenfunn. Villreinen var det viktigste jaktviltet, og dyrestupene eller dyregravene som en finner på de steder der dyra fôr, er gamle minner etter denne jakten. Slike dyrestup må ha hatt stor betydning, for vi finner dem risset inn sammen med reinsdyrfigurer på de hellerstningene som er å finne på odden Sporanes ved det store vannet Totak.

Da mennesket skaffet seg husdyr, bød de store viddene her opp mot fjellet på nesten ubegrensete beiter. Februk og jordbruk har vært levemåten helt frem til vår tid, men å skaffe vinterfôr til dyra var det som satte grenser for hvor store besetninger en kunne legge seg til. Gresset måtte slås om sommeren ute i fjellet både på myrer og setervoller, og høyet ble båret inn i høyløer eller satt i høystakker inntil det kunne kjøres hjem med hest og slede på vinterføre. Høyslåttene kunne være langt borte fra gården, ikke sjelden måtte tjenestegutten i vei en mil eller mer etter høylasset vinterstid. Høstingen av utmarka var imidlertid en viktig del av fjellgårdsbruket, fjellbeitene og utmarksslåttene var i det hele en stor rikdom som lå til disse bygdene, noe som også bønder i de nedre bygdene benyttet seg av ved å sende kyra sine lang vei på fjellbeite i øvre Telemark.

Gammel kultur i et vidstrakt landskap

Kulturlandskapet i Rauland bærer preg av livberging i en bygd opp mot fjellet. Gårdene med innmarka ligger i grender rundt de store vannene Totak og Møsvatn, det siste med beliggenhet omkring 900 moh. Til tross for den høye beliggenheten har mange av gårdene fast bosetting også i dag.

En rekke gårdstun preges fortsatt av gamletida i hus og byggemåte. Tradisjonen fra middelalderen med mange små hus i tunet holdt seg langt frem i tid, og bruksmåter og -mønstre har ligget fast og uforandret gjennom århundrene. Et viktig skifte i byggskikken var innføringen av peisen som avløste åren midt på gulvet. Her oppe skjedde det så sent som på 1700-tallet. Ellers har et bomønster med bruk av stua som fellesrom for hele husstanden holdt seg frem til langt innpå 1900-tallet.

Loftet og buret merker seg ut som stashusa i tunet og står som regel parvis side om side. Disse to husene gir fjellgårdstunene sin karakteristiske profil og ligger gjerne på bakkekammen med den luftige himmelen som bakgrunn. Loftet var lagerhus for korn og kjøtt, for verdifulle kister, soveplass for ungjenter og i noen tilfeller gjemmested for fredløse som hadde begått manndrap og måtte holde seg i skjul. Flere gårder har loft fra middeladreren, det er nettopp i bygdene i øvre Telemark at noen av våre største bestander av middelalderhus er bevart. Stuehus med “ivistoge”, gjestestue i annen etasje, hører også med på de største gårdene, og de kan være dekorert av de beste rosemalere. Ellers har raulendingene passet på å ta vare på den mangfoldighet av hus som hørte til en fjellgård, det være seg smie og badstue eller høysel og stølsbu.

Fra storkarer med fiskestang til bydamer med solbriller

Mens den gamle utmarksbruken var knyttet setring, høyslått og jakt, er det fritid og rekreasjon som preger Raulands områder opp mot fjellet i dag. Rauland har et stort antall hytter, hvorav de fleste er bygd etter annen verdenskrig. I kjølvannet av hytter og hoteller er det bygd et par alpinanlegg, og det finnes et vidt forgrenet nett av preparerte turløyper som står til disposisjon for skituristen, som i våre dager like gjerne kan være dansk som norsk.

Søker vi etter det første hytteliv i disse områdene, må vi tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. De første hyttefolk som kom hit ble hverken tilbudt alpinanlegg eller scooterkjørte løyper og savnet det heller neppe. De levet et liv i sine jakt- og fiskehytter, det var “storkarar” fra byene som hadde ervervet seg eller fått leid jakt- og fiskeretter her oppe i fjellet. Deres friluftsliv tok i første rekke sikte på å oppfylle en del overklasseidealer i det borgerlige miljø hvor de hørte hjemme. Her var jakt og fiske sentrale aktiviteter for å kunne leve opp til et forestillingen om en gentleman. Deres levemåte var en avspeiling av en livsstil hentet fra det engelske aristokratiet. Fritidsaktiviteter var et viktig signal om at man hørte hjemme i de såkalte “arbeidsfrie” klasser. Jakt og fiske ble ansett som passende aktiviteter for herrer, gjennom disse kunne man virkeliggjøre et ideal om mandighet og vise at man behersket naturen.

Den form for hytteliv og hyttebebyggelse som dominerer store deler av Rauland i våre dager, hører imidlertid hjemme i en helt annen tid og et annet sosialt miljø. Den er en del av et folkelig hytteliv som oppsto og hadde sin første blomstringstid under den store sosialdemokratiske velstandsutvikling i tiden etter annen verdenskrig. Her var det allmenheten og de brede lag av folket som fikk tilgang til de goder som bare et lite overklasseskikt hadde kunnet nyte godt av noen tiår tidligere. På denne tiden ble mer fritid og bedre økonomi tilgjengelig for store grupper av befolkningen. Hyttebyggingen skjøt for alvor fart fra 1950- og 60-årene, og det var i første rekke folk fra nedre Telemark, i hovedsak byene Skien og Porsgrunn, som fant Rauland som sitt feriested. Hva var så drivkraften bak denne bølgen som sendte store folkemasser opp til fjellet etter krigen? En kan driste seg til å gjette at bydamenes trang til brunfarge for å leve opp til tidens skjønnhetsidealer var en ikke uviktig drivkraft bak en god del av hyttebyggingen. Siden mellomkrigstiden hadde et ideal hvor menneskene skulle være friske og ungdommelige og utsråle sunnet og helse vært fremherskende. Frisk luft og sol ble ansett som helsebringende, og å være brun ble et uttrykk for friskhet, sunnhet og skjønnhet. I tillegg kom ønsket om å leve et liv ute i naturen. Et bevegelig, mer sportspreget liv hadde kommet på mote i 1930 - årene, og interessen for friluftsliv og bevegelse fortsatte i etterkrigstiden. Hytter ble viktige for å kunne drive med dette, og ferievanene endret seg i retning av en friere, hurtigere og mer bevegelig ferie.

Påsken ble Raulands høysesong, og en skitur innover Silkedalen kunne lett arte seg som en vandring i Henrik Ibsens gate i travleste forretningstid. Å se og bli sett her var en viktig del av påskeritualet for bybefolkningen fra nedre Telemark. Påskeferie og hytte i Rauland signaliserte at man hadde fått del i den allmenne velstandsutviklingen og fulgte med på veien oppover den sosiale rangstigen.

Likhet i fjellbjørkeskogen

De største hytteområdene i Rauland ligger i det høyereliggende området mellom Rauland og Møsvatn, ca. 800 moh. Her er lendet bredt og åpent med bjørkeskog, myrer og åer. Spredt i landskapet ligger det gamle fjellgårder.

En ser langt og vidt i dette landskapet. Lengst i vest reiser de takkete fjellene i Mo seg med klingende navn som Ormeggine, Rautefjell og Haugoksli. I nord hever topper og nuter på Raulandsfjell seg. På ettervinteren ligger de snøkledte fjellsidene og skinner som speil i ettermiddagssola. Kommer en opp i høyden, får en romslige og åpne utsyn, som på de stedene hvor en ser ut over hele Møsvatn og langt inn på Hardangervidda.

Terrenget er lett å ferdes i, særlig vinterstid, hvor godt preparerte skiløyper brer seg ut over alt i lendet. Selv om det er store menneskemengder ute på tur, slik som i påsken, blir det aldri tett og trangt, tvert imot har en følelsen av å ha mye rom og plass rundt seg over alt.

Når en ferdes her, streifer tankene inn på den hyttebyggingen som en ser over alt i landskapet. Finnes det noe mer likartet enn norsk hyttebebyggelse fra 1950-, 60- og 70 - årene? Som sorte tankestreker ligger tusenvis av hytter ut over store områder i bjørkeskog- og myrlendet. Hyttene har en forbausende stor grad av likhet, nærmest en slags uniformering. Her er lite av den individualitet og freidighet som kjennetegner kysthyttene fra samme tid med sine viltre påbygg, vide panoramaglass, høye og frie beliggenhet, “friske” farger farger og hjemmesnekrede løsninger. Her er det ensartetheten og alvoret som rår, trauste og mørke bygg som underordner seg en hellig natur. De har de samme takvinkler, smårutede vinduer, beis med en fargetone anbefalt av et statlig råd og helst gras på taket.

Hva har bidratt til å skape en slik ensartethet, denne gjennomførte programmering av tusenvis av menneskers forestilling om en hytte? Er det mørke og lavmælte en form for unnskyldning for å gå inn i selve nasjonalhelligdomen, den norske fjellheimen? Eller er det et uttrykk for norsk likhetstankegang i sosialdemokratiets storhetstid i tiårene etter krigen, den samme likhetstankegang som Husbanken i sin tid ble tuftet på hvor alle skulle ha et nøyaktig like stort stykke av kaka? Eller er det bygningrådet som meget effektivt har lykkes i styre hyttebyggingen gjennom detaljerte regler og bestemmelser under henvisning til naturvern? Enhver tids hyttebygging er i alle fall interessante tidsdokument som avspeiler ulike tiders tanker og oppfatninger omkring naturen og friluftslivet.

Rauland har mye å by på for hytte- og feriefolk. Den som søker avveksling fra de vide og åpne fjellområdene kan søke andre landskapstyper, som de øvre delene av Totak, hvor landskapet er som en vestlandsfjord med bratte fjellsider. Eller finnes ligger ulike kulturattraksjoner i bygda, fra oppgangssag og kunstmuseer til det nyåpnete opplevelsessentret for Hardangevidda ved Møsvatn.

Bildetekster:

Bilde 1.

Vann med troll på bunnen. Det store vannet Totak ligger sentralt i Rauland med gårder og grender rundt. Totak er et dypt vann, og vinden kan ta hardt. Det ble derfor regnet som farlig å krysse i båt når det blåste. Hver vinter går det opp en stor råk i isen på Totak. Etter folketroen er det et troll som bor på bunnen, Grimar, som trenger luft og som lager råka. Fra den grenda som råka peker mot skal det første lik fare, hette det i folketroen. Om vinteren er den store isflata et eldorado for isfiskere, og mange kommer hit langveis fra på helgetur hit for å fiske.

Bilde 2:Tun med mange hus. I byggeskikken har mønstrene fra middelalderen holdt seg langt fremover i tid; egentlig har middelaldertradisjonen med mange små tømmerhus rundt tunet sammen med alderdommelige hustyper vært ett av kjennemerkene på byggeskikken i fjellbygdene helt frem til 1900 - tallet. Fra Mo.

Bilde 3.

Mot himmel og blåner. Stuebygg i to etasjer med “ivistoge” oppe ble bygd fra 1700-tallet og fremover. Mange tun har høy og fri beliggenhet mot en bakgrunn av himmel og fjerne blåner. Noen få farger mot den lyse snøbakgrunnen gir en virkningsfull fargeskala i landskapet.

Bilde 4

Kirke uten ovn. Rauland kirke ligger på odden som går ut i Totak og ble innviet i 1803. Korsformen, som flere av bygdekirkene i Telemark fikk, er hentet fra kirkene på Kongsberg og i Skien, som ble reist noen tiår tidligere. Kirken sto lenge uten ovn, og mange mistet helsa under de kalde gudstjenestene, fortelles det. En vandring på kirkegården i Rauland er et stemningsfullt møte med tidligere tiders bygde-Telemark. Spelemannen Tarjei Augunsson (“Myllarguten”) har fått sitt minnesmerke her.

Bilde 5.

Trollet som begravde bygda under stein. Urdbøurda med sine steinblokker digre som hus fyller hele dalbunnen og fjellsiden langt oppover i Arabygdi i nordenden av Totak. “Urdbøurdi er tvillaust av dei mest storfelte og agelege (fryktelige) syn ein kan sjå i norsk natur,” skriver Rikard Berge i bygdeboka for Vinje og Rauland. “En forfærdelig Steenhob, som man ikke kand se Ende paa,” skrev en forskrekket dansk reisende på 1700 - tallet.

Som så mange andre uforklarlige naturfenomener er det også rundt Urdbøurda skapt et fantasifullt folkelig opphavssagn om hvordan den er blitt til. I gammel tid skal det ha vært et kirkesogn i dalen, og under et brullup på en av gårdene kom et stort troll som hette Tor Trollebane til gårds og ba om øl å drikke. Han drakk og drakk av ølet, men til slutt ble folk redde for at han skulle drikke opp alt og nektet ham mer. Da ble han sint. En mann var imidlertid snillere mot trollet og tok ham med seg hjem til sin gård og ga trollet en hel tønne av sitt eget øl. Så tok trollet mannen med seg og satte ham på et sikkert sted slik at han kunne være vitne til det som nå skjedde. Trollet Tor tok så hammeren sin og slo ut hele fjellet og begravde både bygd og mennesker under de digre steinblokkene. For den mannen som hadde gitt ham øl, ryddet han imidlertid en ny gård, Urdbø.

Bilde 6

Frydefull vinter. Mens vintrene i lavlandet har vært snøbare og kjedelige, kan barna som kommer på vinterferie til Rauland fryde seg over høy snø i massevis.

Bilde 7.En steinplog mot ras. Enkelte steder i Rauland ligger hus og gårder slik at de er utsatt for ras. I 1980-årene tok et stort snøras med seg husene på en gård ved øvre ende av Totak. Ved gjenoppbyggingen av gården ble det laget en diger terrengformasjon formet som en plog bak huset. Når raset kommer, vil den dele snømassene, som vil gå på hver side av huset, og beboerne slipper med skrekken. Menneskene må venne seg til å leve med naturkreftene i dette landskapet og bl. a. holde et øye med fjellsidene når en skal over tunet.

Bilde 8:

Hyttelandet. Hyttene sprer seg ut over veldige områder i fjellet. Hyttene er bygd for å synes minst mulig i terrenget. Mørke fargetoner skal vise tilknytning til tradisjoner og gjøre hytta så lite synlig som mulig.

Bilde 9

“Museum” på hytteveggen. En hytteeier har laget sin egen “utstilling” av gammelt ski- og turutstyr - et “opplevelsestilbud” til skiturister som vil se skiutstyret før plastalderen.

I ramme:

Bilde 10 (Bildet ettersendes):

Med feleverksted og Myllargutens stue på hytta

Bjørn Wibe fra Oslo drar ikke på hytta bare for å gå på ski og ferdes i fjellet. På hytta si har oslomannen også innredet eget verksted for bygging og reparasjon av hardingfeler.

- Å drive med hardingfeler er blitt en del av mitt hytteliv, sier Bjørn Wibe. Hver gang jeg drar på hytta har jeg med meg hardingfeler i bilen. Å sitte her oppe i fjellbygda og stelle med hardingfelene gir hyttelivet en egen dimensjon.

Bjørn Wibe har hatt hardingfeleverksted på hytta si i om lag 10 år. Han er en av de få felemakerne som driver i østlandsområdet og har stadig henvendelser fra folk som vil ha satt i stand feler. - Særlig er det gamle instumenter som folk ønsker stelt opp slik at de kan spilles på som kommer til meg, sier han. Den kommunale musikkskolen i Vinje har hardingfeleopplæring og har behov for en som kan stelle og se etter instrumentene.

Bjørn Wibe er født og oppvokst i Oslo. - Jeg var interessert i folkemusikk i ungdommen og hadde mye kontakt med miljøet i Oslo og senere Tuddal og Tinn. Selv har jeg spilt fele i 35 år, sier han. Dette gjorde at jeg også ble interessert i felemakeri. Jeg har lært hos andre felemakere, jeg begynte hos Kjetil og Einar Løndal. Olav Viken fra Valdres ble en annen sentral person for meg.

I dag er hardingfeleverkstedet på hytta en bijobb og en del av inntektsgrunnlaget sammen med arbeid på Bjerkebanen i Oslo. - En ideell kombinasjon som gir variasjon, å drive med hobbyen på heltid kan lett føre til at gleden forsvinner, sier han. Når jeg ikke har motivasjonen, går jeg en tur i fjellet og fisker. Deretter kan jeg komme tilbake til hardingfelene med nytt pågangsmot.

Bilde 11

Med Myllargutens stue på hytta. Hardingfeleentusiasten Bjørn Wibe har også sikret seg mesterspelemannen Myllargutens ekte stue som en del av sitt hytteanlegg. Den gang Myllarheimen skulle reises i Arabygdi, var den stua som Myllarguten egentlig hadde levd i bebodd, og det ble satt opp en tilsvarende stue, i dag Myllarheimen. Senere ble Myllargutens egentlige stue frigjort, og Bjørn Wibe fikk muligheten til å overta denne og sette den opp som en del av sitt hytteanslegg. - Tømra er blitt flyttet noen ganger etter “Myllarens” tid, men jeg regner fortsatt med at en del av huset må ha hatt “nærkontakt” med mesterspillemannen, sier Bjørn Wibe.

Bilde 13:

Myllarheimen i Aarabygdi ikke så langt fra Urdbøurda.

Bilde 14: (Bildet ettersendes)

Tre raulandskunstnere i to skulptursamlinger

Rauland har to skulptursamlinger med arbeider etter tre kunstnere som hørte hjemme i bygda. Arbeider etter billedhuggerne Dyra Vaa, Tor Vaa og Knut Skinnarland er i dag samlet i to kunstmuséer i Rauland.

Dyre Vaa er kjent for en lang rekke utsmykkingsarbeider i offentlige miljøer rundt om i landet. I Oslo finner vi hans skulpturer på Ankerbrua, hans ulver på Ilatrappen og Ludvig Holberg-statuen i Studenterlunden. I Haugesund står hans ørner på Haugesund rådhus, i Trondheim har han statuer på vestfronten på Nidarosdomen, og i Bergen har han laget sjømannsmonument på Torvalmenningen.

Dyre Vaa-samlingane inneholder gipsfigurer av mange av hans arbeider. Her finner vi Rytterstatuen av Olav den hellige, svanefontenen fra Oslo rådhus og ulvene i Iladalen i Oslo. Av skulpturer av personer er bl. a. Ivar Aasen, Aasmund Olavson Vinje, kronprinsese Märtha, Olav den Hellige og Olav Trygvason representert i museet, og av dyreskulpturer en liten bjørn på to bein, ørn, svane og ulv.

Dyre Vaas sønn, Tor Vaa er representert med fine barneskulpturer og relieff av dyr og natur.

Knut Skinnarland gjorde arbeider på Nidarosdomen med skulpturer av døperen Johannes, St. Margareta og St. Svithun og skulpturer på Austrått på Ørlandet. I museet er utstilt bl. a. Storegut- skulptur, spelemannen Johannes Dahle, rallarskulptur og Sondre Norheim. “Kunsten er ein vanskeleg ved å slå inn på, ein må helst vere fanatikar,” sa Knut Skinnarland en gang om det yrket han hadde valgt.

Bilde 15:Stashus i tunet. Telemarksloftet og -buret står gjerne parvis i tunet med dekorert framside.

Bilde 16:Vidt og fritt. Store bjørkeskogsområder mot en bakgrunn av snødekte fjell kjennetegner landskapet i Rauland. Det flate og åpne lendet er ulikt resten av Telemark, hvor bratte nuter og daler dominerer.

mmmmmmm

Oppgangssaga ved Fonnlibekken ved Lognvik er et viktig kulturminne. Knapt noen innretning har betydd så mye for landet fra 1500 - tallet og fremover som oppgangssagene. De gjorde det mulig å sage stokker til bord, som ble en av våre viktigste eksportartikler. Oppgangssaga ved Fonnlibekken er restaurert og mulig i bruke den dag i dag - når vannet settes på vannhjulet, settes det store sagbladet i bevegelse opp og ned og sager stokken. Mange av de finurlige tekniske løsningene på oppgangssaga, her er utført i tre og jern, skriver seg tilbake til Leonardo da Vincis mange oppfinnelser.