Fakta om Skien kommune:Samla areal: 780 000 daa
Dyrka mark: 42 000 daa
Produktiv skog: 633 000 daa
Innbyggertall: 50 000
Adm. senter: Skien
Skatteinngang: 822,5 mill.gårdsbruk over 20 daa: 608
Skien ligger der telemarksvassdraget har sine siste fossefall på vei mot havet. Nedre del av dette vassdraget mellom Norsjø og Porsgrunn går gjennom kommunen. Fram til 1964 var Skien en bykommune omgitt av herredskommunene Gjerpen og Solum med anneksene Melum og Kilebygda.
Skien grenser til Porsgrunn, Bamble, Drangedal, Nome, Sauherad og Siljan, samt til Buskerud fylke. Kommunen består fra 1964 av de gamle kommunene Skien, Gjerpen og Solum i tillegg til de delene av Holla som lå øst for Norsjø (Valebø).
Med prekambriske bergarter i vest og oslofeltet i øst rommer Skiens geologi hele spekteret fra gammelt grunnfjell til de yngste bergartene skapt for 250 millioner år siden i vulkanske utbrudd.
Frodigheten øst for Gjerpendalen skyldes den vulkanske bergarten basalt. Den beste jordbruksjorda er i tilknytning til de rundt 500 millioner år gamle kalkholdige avsetningsbergartene som strekker seg i et belte fra syd til nord gjennom kommunen. Ballestadhøgda og Gjerpendalen hører til dette. Her finnes noe av landets beste dyrkingsjord. Gamle havbunnavsetninger i Solum gir også verdifull dyrkbar mark. Gjennom tidene har folk naurlig nok valgt å bo på de mest fruktbare områdene. Dette har i nyere tid gitt grunnlag for alvorlige konflikter i arealdisponeringen.
Tettbebyggelsen ligger som et bånd på begge sider av vassdraget fra Jønnevald i nord til Porsgrunns grense i sør. Foruten boligområder ligger mesteparten av industrien i kommunen her. De nyere bydelene Gulset og Åfoss og det eldre industristedet Skotfoss ligger vestenfor dette bybåndet. Riksveiene går på øst- og vestsiden av elva med riksveiforgreninger til øvre Telemark på vestsiden av Norsjø, til Siljan og Lågendalen østover, og gjennom Porsgrunn til E 18, Vestfold og Sørlandet sørover.
Bysentret har helt fram til vår tid ligget innenfor et forholdsvis avgrenset område mellom det bratte fjellet mot Bratsbergkleiva i øst og Lunde i vest. Dagens sentrumsbebyggelse, som stort sett ligger i den tette "bygryta", ble oppført etter den store bybrannen i 1886, men bærer preg av etterkrigstidens moderniseringer. Først i 1960 - årene begynte man å legge handels- og sentrumsfunksjoner til områder utenfor bysentrum som Kverndalen i nord og Gimsøy- og Kjørbekkområdet i sør. På samme tid tok utbygging av nye bydeler som Gulset, Åfoss og Klyve til.
Bynavnet uttales sheen i byen og skien utenfor byen. De gammelnorske navneformene viser at Skien er et opprinnelig elvenavn. Det henger trolig sammen med nynorsk skie f. "vedskie, del av kløvd stokk". En vanlig forklaring er at dette sikter til et rett elveløp, som skal være bekken fra Kverndalen til Bryggevannet, den såkalte Lortebekk. Men det kan også ligge en eldre betydning av "dele, skille" til grunn. Til dette er laget elvenavnet gammelnorsk Skida. Bynavnet Skien går tilbake på bestemt entall av elvenavnet Skidan, elva som skiller, kanskje et gammelt navn på selve Skienselva.
Bilde dscn. 185 Fløtermonumentet
Fløtermonumentet på Smieøya med midtbyen i bakgrunnen.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Bilde dscn. 185. Skien fra Tilja
Skien har sin beliggenhet innerst i elvearmen.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Bilde dscn 199, 202. Byen fra Brekkeparken
Midtbyen fra Brekkeparken. Snipetorp ligger innunder det bratte Brekkefjellet.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Bilde Dscn 29-32 (Bruk helst bilde 30). Arealkonflikt.
Rundt Skien finnes noe av landets beste dyrkingsjord. Samtidig har det vært et utbyggingspress i disse områdene som har gitt grunnlag for konflikter i arealdisponeringen og problem knyttet til hvor grensen mellom by og land skal gå.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Bilde Hjelset dscn 130-132:
Nedre del Norsjø ligger i Skien kommune.
Nedre del Norsjø ligger i Skien kommune.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Skien som handelssted i vikingtid og middelalder
Grenland og skiensdistriktet har vært gamle bosetningsområder med jordbruk og handel som livsgrunnlag. Innenfor Skien kommunes grenser finnes det en rekke fornminner som forteller om gammel bosetning eller utnyttelse av landskapet. I Gjerpen er det helleristningsfelt, bl.a. ved Vattenberg, Nordre Mæla, Fossum og Løberg. Enkelte gravfelt, slik som på Bjørntvedt i Solum, kan framvise imponerende hauger.Ved bosetning i bygder, som avløste steinalderfolkets omstreifende veidekultur, var Grenland et område hvor det tidlig vokste fram fast bosetning. Til dette bygdesamfunnet hørte også de mange bygdeborgene, etablert på bratte koller som skulle tjene som tilfluktssteder i urolige tider med røvende inntrengere. Bygdeborgene ble forsvart av bønder utstyrt med spyd, sverd, pil og bue. De har sannsynligvis vært brukt over et langt tidsrom, fra romertid til folkevandringstid (2 - 600 e. Kr.),
De arkeologiske utgravningene på Handelstorget og Rådhusplassen i Skien i 1970- og 80-årene bekreftet og utvidet vår kunnskap om Skien som handelssted i vikingtid og middelalder. Det var beliggenheten i møtestedet mellom vannveiene inn fra kysten og ned vassdraget fra Telemark som la grunnlag for et tettsted ved fossene her innerst i fjord- og elvearmen. Handelsvarene var brynestein fra bruddene i Eidsborg, skinn, horn, bein og jern.
I tidlig middelalder hadde Skien sitt politiske maktsentrum på Bratsberg, sitt kirkelige på Gimsøy og sitt økonomiske i kaupangen i Skidan. På Bratsberg er det særlig kirkeruinen på Kapitelberget som vitner om den kjente Dagsættens tilhold her oppe. Et merkelig fornminne er også Mikaelshulen ved Norsjø, som ble brukt som kirke i middelalderen.
Etter reformasjonen innevarsler jernverket på Fossum, hvor den første gruvedrift tok til allerede i 1539, en ny tid. Lenge var de norske jernverkene først og fremst en rustningsindustri for danskekongen i hans kriger. Kanoner var hovedproduktet, men senere overtok ovnene som den største produksjonsartikkelen.
Skiens kommunevåpen har sitt utspring i et segl fra 1609, mens kommunene Solum og Gjerpen ikke har hatt noe kommunevåpen.
Bilde Dscn. 18-22. Skien havnhavn preges i dag av fontener, lyssetting og parkmessig behandling, men var tidligere et sted med livlig havnetrafikk.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Bildetekst bilde 5. (dias)
Hellerinstningene på Fossum i Gjerpen.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Byen for hele Telemark
Helt fra de tidligste tider var Skien selve "byen" for det meste av Telemark. Bare bygdene i de sørvestre delene hadde sine handelskontakter til Arendal. De to store marknene i Skien, mikkelsmessmarken om høsten og februarmarken på vinteren, var møtested for telemarksbøndene. Til marken hørte handel med dyr og oppgjør for tømmerhandel, og bøndene førte med seg nødvendige varer hjem. Viktige byvarer var erter, malt, salt, spekemakrell, spekesild, sukker, dansk brennevin, engelsk tobakk, lerret og vadmel. Korn var likevel det aller nødvendigste som bonden møtte føre til bygds.
Skien var gjennom århundrene sentrum for tømmerhandelen i Telemark. Trelasthandlernes interesse lå i til enhver tid å kunne skaffe seg nok tømmer i form av faste og trygge leveranser som kunne tilpasses markedsbehovet.
Med anlegget av Skien - Norsjøkanalen i 1850 - årene ble vannveiene fra havet og innlandet knyttet sammen. På slutten av 1800 - tallet hadde Skien anløp av en rekke dampskipsruter som gikk både langs kysten og til det indre av Telemark. Fra 1882 ble dessuten Skien tilknyttet jernbanen gjennom Vestfold (Grevskabsbanen) til Kristiania. I 1920 åpnet Bratsbergbanen til Notodden med forbindelse til Sørlandsbanen og til Kristiania over Kongsberg.
Bilde Dscn. 23-24, 178, 177, 174. Hjellebrygga
Hjellevannet og Farelva utgjør den siste del av telemarksvassdraget før byen. Vassdraget var den gamle ferdselsåren mellom telemarksbygdene og Skien. I våre dager er turisttrafikken med turistbåter og småbåter den viktigste trafikken.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Bilde dscn. 201.
Fra Snipetorp mot Klosterøya.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Bilde dscn. 164. Kornsilo
Skienselva er sjøveien til havet fra byen. Langs elva ligger det en rekke virksomheter, slik som Skiens Aktiemølles kornslilo på Eikornrød.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Endringer i næringsstrukturen i annen halvdel av 1800-tallet
Siste halvdel av 1800- tallet er i skiendsdistriktet preget av mange og store industrietableringer. Særlig var de knyttet til at de gamle vanndrevne oppgangssagene vek plassen for ny tremasse- og papirindustri. Vannkraften gikk nå over fra å brukes av sagene til å brukes i tresliperiene.
Kommunesammenslåingen i 1964 la grunnlag både for ny industri og for utbygging av store boligområder. De største boligområdene i 1950- og 60-årene kom til å ligge på nordre Falkum, Klyve og Gulset. Denne utbyggingen skilte seg fra tidligere tider. Utbyggingen etter krigen skjedde etter funksjonalismens krav om sterk sonedeling og egne bobyer i større avstand fra byen i nær kontakt med naturen med sol, lys og frisk luft. Områdene ble utbygd dels med frittliggende blokker, dels med eneboliger, og bydelene ble knyttet til resten av byen med brede tilbringerveier med forgreninger. I 1990-årene kom en politikk med tiltetting av de eksisterende byområdene, noe som førte til en tettere bebygd by med mindre tomter og flere hus. En økonomisk tankegang var her vel så sentral som den den gamle visjonen fra funksjonalismen om sol, plass og grønt.
Bildetekst digitalt bilde. Blokker på Klyve:
Klyve var blant de første store boligområdene som ble utbygd etter kommunesammenslåingen i 1964.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Bildetekst digitalt bilde 1-16. SnipetorpSkiens "gamleby" Snipetorp. Denne bydelen har vært spart i flere av bybrannene og har mange maleriske partier.
Foto: Tor Kjetil Gardåsen.
Bilde fra "De tusen hjem" s. 86:
Det første husbankhus i Norge ble bygd i Solum i 1947.
Foto fra Elsa Reiersen og Elisabeth Thue: De tusen hjem. Den Norske Stats Husbank 1946 - 1996. Oslo 1996.
Fra en liten skjærgård til smak av vidde. Skien kommune fra fjord til fjell.
Dersom en ikke stiller alt for store krav, kan en si at Skien spenner fra fjord til fjell. Det meste av arealet i Telemarks største bykommune er nemlig jordbruks- og skogsområder. I tillegg har Skien en liten kyststripe som omfatter den del av Solum herred som gikk ned til Frier- og Voldsfjorden.
Ved Voldsfjorden ble det i 1970 - årene bygd havneanlegg med et tilhørende industriområde. I bunnen av fjorden ligger Bolvik, hvor det var jernverk fra 1600 - tallet. Denne brakkvannsfjorden er imidlertid fiskerik og er faktisk en av de mest artsrike fjordene i hele landet med 23 ulike fiskeslag som er blitt fanget her.
I vest består kommunen av store skogsområder. Berggrunnen her er grunnfjell fra jordas urtid. Skogene strekker seg innover til grensen mot Drangedal. Vannene er også kjennetegnende for dette landskapet, i første rekke det store Kilevannet, som har armer nordover til Stavdal og Bjørbekk og sørover langt forbi Kilebygda kirke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar