Av Tor Kjetil Gardåsen
Sprengningen av blokkene i regjeringskvartalet satte nokså snart etterpå søkelyset på vern av etterkrigstidens arkitektur. Ikke lenge etter terroren gikk Riksantikvaren ut med erklæring om at blokkene var verneverdige. Mange ble nok overrasket over Riksantikvarens utspill. Hvordan kunne disse grå betongbyggene med sine kjedelige fasader som oset av byråkrati være et nasjonalt minnesmerke? Folk flest bar nok fortsatt med seg tradisjonelle verneforestillinger om små trehus og storslåtte herregårder da de hørte budskapet. Men høyblokker med betongfasader?
Så brukte da Riksantikvaren heller ikke estetiske argumenter i sin forklaring. Det var symbolverdien som var viktig. "Regjeringskvartalet har stor symbolverdi knyttet til utviklingen av det moderne Norge," heter det i vernedokumentene fra 2010. Komplekset dokumenterer "statsmaktens fremvekst og speiler holdningsmessige og ressursmessige rammer rundt fremveksten," slås det fast.
Dette fører tankene i retning av 60-tallshus i det hele. Hva gjør vi med den? Er det selve huset, eller er det kanskje dets meningsinnhold som er viktigst? Hvilke konsekvenser får dette for eventuelt vern av huset som antikvarisk objekt? Meningen er lettere å få tak i enn for eldre perioder, ettersom det fortsatt finnes mennesker som både bygde, innredet og brukte husene. Det er ennå mulig å gå inn i hodene på disse for å hente ut deres oppfatning av hus og hjem.
I dag opplever vi 60-tallets bolighus som skapt i en annen tid. Folk levde i et samfunn der fedrene var på arbeid og mødrene var hjemmeværende. Velstandsmålene var bil, sort/hvitt TV og elektriske husholdningsapparater. I det sosialdemokratiske etterkrigsnorge ble likhet vektlagt. Folk skulle bo i typehus finansiert av husbanken. Husene hadde strenge og for vår tids mennesker ofte uforståelige krav til areal, planløsning og materialbruk. Den som gikk ut over standarden ble sett på som råflott og hadde bevisst eller ubevisst tatt steget ut av likhetssamfunnet og inn i nytt og ukjent lende. Selv om alle var like på denne tiden, var likevel noen litt mindre like enn de andre. Disse tok seg den frihet å bygge utenfor de fastlagte og sosialt akseperte rammer. På 60-tallet var akademikere høytlønte, og å drive forretning innenfor en del bransjer kunne også kaste godt av seg. Dermed lå det til rette for hus ut over det jevne. Den som ikke var bundet av husbank og lav rentesats kunne koste på seg noe flottere materialer som gul murstein i inngangsparti og parkett i stuen. Husene kunne dessuten være tegnet av arkitekt. 60-tallet var det siste tiåret da arkitekter ennå i en viss utstrekning tegnet småhus før typehusbyggeriet fullstendig tok over dette markedet. Men fra 60-tallet har vi en del meget gode arkitekttegnede hus, som i ettertid sikkert vil fremstå som interessante og verdifulle.
Husene fra 60-tallet har mange karakteristiske trekk. De hadde brunbeiset utvendig panel, platelagte rom, pastellfarger på veggene og en vegg i kontrastfarge til de andre. Møblene var av teak med magre og smekre linjer, slik som sofaer på stilkeben og stengelaktige lamper med flettet plastskjerm. Det gedigne lå i materialvalget, som var teaken. Funksjonalismens planløsninger hang fortsatt igjen. Til tross for at husmoren var hjemmearbeidende, var kjøkkenene små, slik de hadde vært siden 30-tallet. Dette ble kompensert av vinkelstuen med panoramavinduet. I slike stuer lå en viss ambisjon om sosial oppdrift og stor selskapelighet, selv om de flestes sosiale liv begrenset seg til TV og rekesmørbrød på lørdagskvelden sammen med nære venner. Folk hadde imidlertid et oppriktig ønske om å bringe seg selv opp på et høyere økonomisk og ikke minst kulturelt nivå. I den anledning var de villige til å gå gjennom en god del anstrengelser. Noen satt i timesvis og fulgte finsk fjernsynsteater i fullstendig taushet i håp om å løfte seg kulturelt og dannelsesmessig.
Hva skal vi ta vare på innenfor dette tidsbildet? Er utfordringene de samme som når vi skal bevare 17- og 1800-tallsbebyggelse? Er byggeteknikk, materialautentisitet og overflateekthet like viktig her som på et empirehus, og gir den pastellfargete kjøkkeninnredningen den kunnskap om og forståelse av 60-tallet som vi egentlig er ute etter? Skal NIKU forsøke å få satt i gang produksjon av den geleaktige ettstrøksmalingen Sisu, og er eventuelle restlagre av Respatex å oppdrive? Eller er det viktigst å bevare den helhetlige karakteren til større samlete byggefelt slik de ble skapt innenfor etterkrigstidens sosialdemokratiske likhetssamfunn? I dag er denne enhetligheten i ferd med å gå tapt gjennom tusenvis av individuelle kreative prosjekter på bolig og tomt.
I dette bildet er det uansett ikke bare huset, men kanskje vel så mye symbolinnholdet som vil være av betydning når vi skal tenke på å ta vare på denne epoken. Bygningsverneren må sannsynligvis få selskap av et knippe av kulturvitere og meningsfortolkere som kan finne frem til hva huset egentlig var for folk. Dette omfatter hvilke idealer man hadde og hvilke muligheter som fantes til å få realisert disse. Hvilke verdier, livsmål og prestisjemål gjenspeiler huset? Hvordan ble det ramme om en families liv? Hvor gikk grensene mellom egen gruppe og andre grupper når det gjaldt synet på hvordan en bolig skulle være? Kanskje blir tradisjonell antikvarisk ekthet i material og former bare delvis viktig når vi for alvor skal gripe fatt i vernet av etterkrigstidens bebyggelse. Den beisete bordveggen alene gir neppe tilstrekkelig informasjon om det mangslungne etterkrigssamfunnet. Dette er spørsmål vi må ta stilling til når vi etter hvert beveger oss inn i dette nye og foreløpig ukjente antikvariske landskapet.
Sprengningen av blokkene i regjeringskvartalet satte nokså snart etterpå søkelyset på vern av etterkrigstidens arkitektur. Ikke lenge etter terroren gikk Riksantikvaren ut med erklæring om at blokkene var verneverdige. Mange ble nok overrasket over Riksantikvarens utspill. Hvordan kunne disse grå betongbyggene med sine kjedelige fasader som oset av byråkrati være et nasjonalt minnesmerke? Folk flest bar nok fortsatt med seg tradisjonelle verneforestillinger om små trehus og storslåtte herregårder da de hørte budskapet. Men høyblokker med betongfasader?
Så brukte da Riksantikvaren heller ikke estetiske argumenter i sin forklaring. Det var symbolverdien som var viktig. "Regjeringskvartalet har stor symbolverdi knyttet til utviklingen av det moderne Norge," heter det i vernedokumentene fra 2010. Komplekset dokumenterer "statsmaktens fremvekst og speiler holdningsmessige og ressursmessige rammer rundt fremveksten," slås det fast.
Dette fører tankene i retning av 60-tallshus i det hele. Hva gjør vi med den? Er det selve huset, eller er det kanskje dets meningsinnhold som er viktigst? Hvilke konsekvenser får dette for eventuelt vern av huset som antikvarisk objekt? Meningen er lettere å få tak i enn for eldre perioder, ettersom det fortsatt finnes mennesker som både bygde, innredet og brukte husene. Det er ennå mulig å gå inn i hodene på disse for å hente ut deres oppfatning av hus og hjem.
I dag opplever vi 60-tallets bolighus som skapt i en annen tid. Folk levde i et samfunn der fedrene var på arbeid og mødrene var hjemmeværende. Velstandsmålene var bil, sort/hvitt TV og elektriske husholdningsapparater. I det sosialdemokratiske etterkrigsnorge ble likhet vektlagt. Folk skulle bo i typehus finansiert av husbanken. Husene hadde strenge og for vår tids mennesker ofte uforståelige krav til areal, planløsning og materialbruk. Den som gikk ut over standarden ble sett på som råflott og hadde bevisst eller ubevisst tatt steget ut av likhetssamfunnet og inn i nytt og ukjent lende. Selv om alle var like på denne tiden, var likevel noen litt mindre like enn de andre. Disse tok seg den frihet å bygge utenfor de fastlagte og sosialt akseperte rammer. På 60-tallet var akademikere høytlønte, og å drive forretning innenfor en del bransjer kunne også kaste godt av seg. Dermed lå det til rette for hus ut over det jevne. Den som ikke var bundet av husbank og lav rentesats kunne koste på seg noe flottere materialer som gul murstein i inngangsparti og parkett i stuen. Husene kunne dessuten være tegnet av arkitekt. 60-tallet var det siste tiåret da arkitekter ennå i en viss utstrekning tegnet småhus før typehusbyggeriet fullstendig tok over dette markedet. Men fra 60-tallet har vi en del meget gode arkitekttegnede hus, som i ettertid sikkert vil fremstå som interessante og verdifulle.
Husene fra 60-tallet har mange karakteristiske trekk. De hadde brunbeiset utvendig panel, platelagte rom, pastellfarger på veggene og en vegg i kontrastfarge til de andre. Møblene var av teak med magre og smekre linjer, slik som sofaer på stilkeben og stengelaktige lamper med flettet plastskjerm. Det gedigne lå i materialvalget, som var teaken. Funksjonalismens planløsninger hang fortsatt igjen. Til tross for at husmoren var hjemmearbeidende, var kjøkkenene små, slik de hadde vært siden 30-tallet. Dette ble kompensert av vinkelstuen med panoramavinduet. I slike stuer lå en viss ambisjon om sosial oppdrift og stor selskapelighet, selv om de flestes sosiale liv begrenset seg til TV og rekesmørbrød på lørdagskvelden sammen med nære venner. Folk hadde imidlertid et oppriktig ønske om å bringe seg selv opp på et høyere økonomisk og ikke minst kulturelt nivå. I den anledning var de villige til å gå gjennom en god del anstrengelser. Noen satt i timesvis og fulgte finsk fjernsynsteater i fullstendig taushet i håp om å løfte seg kulturelt og dannelsesmessig.
Hva skal vi ta vare på innenfor dette tidsbildet? Er utfordringene de samme som når vi skal bevare 17- og 1800-tallsbebyggelse? Er byggeteknikk, materialautentisitet og overflateekthet like viktig her som på et empirehus, og gir den pastellfargete kjøkkeninnredningen den kunnskap om og forståelse av 60-tallet som vi egentlig er ute etter? Skal NIKU forsøke å få satt i gang produksjon av den geleaktige ettstrøksmalingen Sisu, og er eventuelle restlagre av Respatex å oppdrive? Eller er det viktigst å bevare den helhetlige karakteren til større samlete byggefelt slik de ble skapt innenfor etterkrigstidens sosialdemokratiske likhetssamfunn? I dag er denne enhetligheten i ferd med å gå tapt gjennom tusenvis av individuelle kreative prosjekter på bolig og tomt.
I dette bildet er det uansett ikke bare huset, men kanskje vel så mye symbolinnholdet som vil være av betydning når vi skal tenke på å ta vare på denne epoken. Bygningsverneren må sannsynligvis få selskap av et knippe av kulturvitere og meningsfortolkere som kan finne frem til hva huset egentlig var for folk. Dette omfatter hvilke idealer man hadde og hvilke muligheter som fantes til å få realisert disse. Hvilke verdier, livsmål og prestisjemål gjenspeiler huset? Hvordan ble det ramme om en families liv? Hvor gikk grensene mellom egen gruppe og andre grupper når det gjaldt synet på hvordan en bolig skulle være? Kanskje blir tradisjonell antikvarisk ekthet i material og former bare delvis viktig når vi for alvor skal gripe fatt i vernet av etterkrigstidens bebyggelse. Den beisete bordveggen alene gir neppe tilstrekkelig informasjon om det mangslungne etterkrigssamfunnet. Dette er spørsmål vi må ta stilling til når vi etter hvert beveger oss inn i dette nye og foreløpig ukjente antikvariske landskapet.
(Trykt i Bevar` oss vel. Regionblad for Fortidsminneforeningen Buskerud, Telemark, Østfold 3-2011)
Bilder
Den ytre rekken av hus på Bølehøyda i Skien hadde høy status da den ble bygd på 1960-tallet. Folk la søndagsturen sin hit for å beundre hva som var mulig å få til og hva man kanskje selv kunne ha håp om en gang i fremtiden. Ett av husene var utstyrt med tårnbygg på taket. Det ble sagt i byen at dette skulle være et meditasjonsrom, noe som fremsto som uvanlig og merkverdig innenfor den rådende lokale arbeiderkulturen.
Bilder
Den ytre rekken av hus på Bølehøyda i Skien hadde høy status da den ble bygd på 1960-tallet. Folk la søndagsturen sin hit for å beundre hva som var mulig å få til og hva man kanskje selv kunne ha håp om en gang i fremtiden. Ett av husene var utstyrt med tårnbygg på taket. Det ble sagt i byen at dette skulle være et meditasjonsrom, noe som fremsto som uvanlig og merkverdig innenfor den rådende lokale arbeiderkulturen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar