Sommervillaer og sommerliv ved Eidangerfjorden (Trykt i Ætt og annet. Jubileumsbok ved Grenland Ættehistorielags 30 års jubileum. Porsgrunn 2003)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Image 46:
Eidangerfjorden har vært gjenstand for flere poetiske beskrivelser i eldre tid. I en reisehåndbok fra 1902 skildres fjorden slik: “Egnen ved bunden af den henved 6 1/2 Km. lange og 1 . 1/2 Km. brede Eidangerfjord, der skærmes mod Sjøgang og Storm af Langesundsaasen, er meget tiltalende. Skogkædte Bjerge af ganska vakre Former, dyrkede Strøg, maleriske Odder og et Par Øer danner, i forbindelse meed den friske Fjord, der kan ligge som et blankt Tryllespeil eller kruses af Solgangsvinden, et fængslende Landskab. Den eiendommelige Forening af skogduftende landluft og frisk Sjøbris saavel som det til Bad indbydende Vand, der har en ikke ringe Saltgehalt, øger i høi Grad Egnens Tiltrækning.” (Coll, A. L.: Skien-Telemarkens Turistforenings Reisehaandbog I Grenland eller distriktet omkring Skiensfjorden. Udgivet af Skien-Telemarkens Turistforening. Kra. 1902) Tegning fra 1885 av T. Kjelland-Torkildsen. (TGM BM 1913:442ag)

Mule Varde var en av de største sommervillaeiendommene ved Eidangerfjorden.

“Drar vi en deilig solskinsdag indover Eidangerfjorden, opruller det storartede villasceneri sig saa glimrende og betagende, som det herligste panorama,” skriver I. C. Ramberg med begeistring i «Boken om Eidanger» fra 1918. Det han sikter til er alle de sommervillaer som fra slutten av 1800-tallet ble reist rundt den indre del av Eidangerfjorden.

Sommervillaen - byborgerens feriehus

De eldste sommerboliger var landstedene eller lystgårdene, som lå rundt byene. Landgårder eller avlsgårder eid av byborgere kjennes langt tilbake, men det var særlig på mote å anskaffe slike fra slutten av 1700-tallet og fremover. Blant annet var det en rekke lystgårder rundt Kragerø og Skien.

De første sommervillaer, som hører hjemme i en moderne tids ferieliv, hadde derimot sin storhetstid fra slutten av 1800-tallet og fremover. Dette var sommerhus som ble bygd av grosserere, kjøpmenn, brukseiere og andre velbemidlete byborgere. De fleste eide en egen industri- eller forretningsvirksomhet og hadde en økonomi og livsstil som gjorde det mulig og naturlig å realisere idealer om å leve et herskapelig liv på landet sommerstid.

Å legge seg til ved kysten og på landet var et utslag av av byborgerskapets romantiske naturoppfatning på 1800-tallet. Men det ble også anbefalt av legene å søke ut til frisk luft og salt vann som helsebot for kroppen. Sommerlivet var et avslappet liv med aktiviteter som bading, seiling, kaffebesøk, selskaper, kortspill m. v. Fedrene tok jernbanen frem og tilbake til byene, mens familien lå her hele sommeren. Noen av de gamle sommervillaene, som tidlig gikk over til å bli helårsboliger, ligger fortsatt med mye av sitt gamle preg i behold.

Image 47

Nystrand innerst i Eidangerfjorden der de første sommervillaene begynte å komme opp i 1880-årene. Tegning av banksjef T. Kjelland-Torkildsen. (TGM-BM 1913:442r)

Sommervillaene i Nystrand

På mange av gårdene rundt Eidangerfjorden hadde man leid ut hovedbygningen til sommergjester når beboerne selv flyttet ut i bryggerhuset for sommeren, eller man leiet ut værelser. På slutten av 1800-tallet begynte imidlertid mange sommergjester å erverve tomter for å føre opp egne sommerhus. Det var anlegget av jernbanen Kristiania-Skien gjennom Eidanger (1882) og sidelinjen fra Eidanger til Brevik (1895) som skapte forbindelse mellom byene og fjordområdene og gjorde det lettere for byfolk å etablere seg med landsteder ved fjorden. Omkring 1900 gikk det 11 tog daglig til Nystrand, og reisetiden var ca. 30 minutter fra Skien og 12 minutter fra Porsgrunn. Noen av familiene hadde også egen bil tidlig.

Sommervillaenes plassering inne i de lune fjordområdene falt dessuten sammen med 1800 - tallets romantiske natursyn, hvor det idylliske, myke og skjermete landskapet inne i fjorden ble foretrukket i motsetning til det åpne, vide og nakne ute i skjærgården, som ble oppfattet som øde, goldt og frastøtende.

Det var flere familier som etter hvert kom til å etablere seg i Nystrand. I 1889 var bl.a. disse eiendommene etablert: På prestegårdens grunn banksjef Kjelland-Torkildsens «Glitre», sakfører J. Vauverts eiendom utskilt fra nordre Tveten, M. D. Ludvigsens «Fagervik», Ths. Offenbergs «Strandly», doktor S. Munks «Braaten» og A. Bruuns «Gimle». 1)

Den som markerte seg sterkest her var imidlertid industrigrunnleggeren Anders Johnsen (1849-1933) fra Skien, som i 1881 kjøpte en større eiendom på 160 mål og etter hvert utstykket den i tomter til sommervillaer for sine barn. Selv hadde han sommerhus på eiendommen «Solheim». 2)

Herskapelige villaer for selskapelighet og representasjon

Villaene var flott og herskapelig bygget - store hus med rom for selskapelighet, veranda med glass for opphold sommerstid, badehus og båthus. Sommervillaene for denne samfunnsgruppen skulle også være en representativ boform. Med sitt utstyr og sin innredning skulle de signalisere eierens sosiale posisjon og formuesomstendigheter. Husene var bygd for å vises frem og for selskapelighet - de hadde ofte ett eller flere stasrom eller selskapsrom. Sommervillaenes boform lå nær opptil det man var vant med fra byen.

Enkelte eiendommer hadde også kuskebolig, stall og vognremisse for hestekjøretøyer. Badehus med brygge var et annet fast element. Enkelte av eiendommene hadde dessuten dammer med fisk i. I dammen mellom Solheim og Duunheim var det karuser og i Fagervik ål, som man fikk slakter Lassen til å røyke.

Stilmessig bar de eldre villaene preg av sveitserstilen og villaidealet. Etter 1900 fikk imidlertid en del villaer utforming i et nytt stilideal. Villaene etter 1900 signaliserer den nye retning innen arkitekturen. Denne innebar et brudd med sveitserstilen. Nå søkte man forbilder innenfor fjellbygdenes hus og de gamle hvitmalte embetsmannsgårdene rundt om i landet. Dikteren Vilhelm Krag var den første som pekte på andre forbilder for arkitektene. Arkitekt Halvdan Berle utviklet ideene om den norske herregårdsstilen videre. I dette så han også et nasjonalt program. Etter 1900 var også jugendstilen kommet på mote som en nyskapende stil i Europa. Med sine bølgende og svungne former vant den innpass som en nyskapende stil som kom til å stå i klar motsetning til 1800-tallets kopiering av eldre stilarter. Samtidig kommer det et nyklassisistisk strømdrag. Byggmestre og arkitekter tar igjen opp de klassisistiske former: søyler, pillastre, tannsnitt, triangulære frontonger m.v. samtidig som det i veggene tilstrebes en slett og glatt flate. Alle disse stiltrekkene er på mote innenfor arkitekturen frem til omkring 1930.

Flere av sommervillaene og hyttene ved Eidangerfjorden som ble bygd etter 1900 hadde et rustikt preg der det gamle norske bondehuset var forbilde. Disse var inspirert av den nasjonale retning innenfor arkitekturen som vant innpass etter 1905. Bruk av kubbestoler og innebygde benker er noen av disse trekkene, som blandet seg inn i de borgerlige elementene med kontinentalt forbilde. Blant slike villaer ved Eidangerfjorden kan regnes Ferdinand Bertelsens «Kosevik» i Døvika og brødrene Becks villaer på Skjelsvik. Disse var oppført i tømmer og med stiltrekk hentet fra norske bondehus, særlig i Gudbrandsdalen. Husene hadde imidlertid nå avtatt noe i størrelse sammenlignet med de eldre sveitservillaene.

Båthus på Havna i Bergsbygda. Båthuset har veranda på enden ut mot sjøen og omkledningsrom (boder) på baksiden, slik at båthuset samtidig var badehus. Det var en vanntank på taket over bodene som samlet opp regnvann, så man kunne ta dusj etter badet. Foto: tor K. Gardåsen

Fra badehuset på Mule Varde ved Eidangerfjorden. Fortsatt kan vi inne i badehuset se vinsjen som ble brukt til å heise damene ned i kummen under badehuset når de skulle bade. Foto: Tor K. Gardåsen.

Image 45:
Sommervillaene ble bygget over en åpen og fritt organisert plan etter engelsk mønster. Grupperingen av innvendige rom var ubundet og fri, og utvendig avslørte det seg i en ledig gruppering av de ulike bygningsvolumer i forhold til hverandre. Arkitektonisk var huset tenkt «innenfra og ut». Glittre, Nystrand. Tegning av banksjef T. Kjelland-Torkildsen 1885. (TGM-BM 1913:442).

Image 62-66
Peter Magnus Petersen og Alfred Petersen Wrights Mule Varde var ett av de flotteste stedene langs fjorden. Til eiendommen hørte bl.a. lekestue, lysthus, kuskebolig og badehus.

Fotos: Tor K. Gardåsen.

Seiltur på Eidangerfjorden. Damene som er med har hatt med slør, kanskje ikke et antrekk man forbinder med hensiktsmessig påkledning til sjøs.

Tømmerhusene som avløste sveitserhusene etter 1900 representerte en søkning til den nasjonale kulturarven, men også til det håndgjorte og menneskeskapte som en reaksjon mot sveitserhusenes maskinsnekkeri. Den nasjonale retningen førte tankene hen til dalførenes tømmerhus, fedrearv og norsk bondekultur. Solide konstruksjoner og ekte materialer hadde en høy status. Retningen gikk også igjen i bygningenes interiører. Nasjonalromantikkens arkitekter anså det som like viktig å utforme møbelinnredningen i et hus som å tegne selve huset. Bildet viser Becks sommerhus, i dag Damfaret 36. Foto: R. Nyblin/Telemark Museum.

Kjøpmann Gasmanns hytte. Damfaret, Skjelsvik.

Image 33

Ny teknologi og snekkermaskiner ga nye muligheter for en rik utfoldelse innenfor arkitekturen. Innvendig bar villene preg av den samme borgerlige pompøsitet som boligen i byen. I realiteten var det byhuset som man flyttet med seg på landet. Hagen var i tidens manér med plener inndelt av grusganger og store bladrike busker. Fra brukseier E. M. Olsens eiendom Kveldro eller Afghanistan. (TGM B 15387)

Eidanger Bad på Øvall.

 (Porsgrund Historielag 259)

Image 35.

Sommervillaene representerte i sin grunnidé en flukt fra bylivet med sin formaliserte livsstil til en fri og naturlig livsform i nær kontakt med naturen. De store villaene viste likevel at man tok svært mye av byens borgerlige livsform med seg ut på landet. Idavollen ved Skjelsvikbukta ble bygget av kjøpmann Myhre i Porsgrunn og overtatt av megler Bye fra Skien i 1897. I skrenten bak husene fikk Bye bygd et lite utsiktlysthus, «Kikut». (TGM-BM 1913:442).

Kosevik i Bergsbydga.

Den gamle billettkiosken til Eidanger bad finnes fortsatt.

Image 41 og 7

Grosserer Anders Johnsen med familie. Johnsen var den første som etablerte seg med sommervilla i Nystrand. (TGM B 17614)

Image 23, 27

Livet på landet sommerstid var et bekymringsløst og lett liv i landlig idyll langt fra byens jag og mas. Tiden ble tilbragt med visitter, kaffeselskaper og omgang mellom naboer på verandaer i hager. (B 17611 og 17664)

Sommerflytting med store lass

Flyttingen til sommerhuset innebar at man tok med seg mye innbo og utstyr. Flere hestelass med møbler og gjenstander var ikke uvanlig når familien flyttet ut for sommeren: sengeklær og husgeråd, klær i store kurver, lenestoler og andre møbler. Dessuten skulle man ha en stor sommergarderobe med et visst antall hatter, for de kondisjonerte skulle det være finhatt, søndagshatt, hverdagshatt og regnhatt. Mange av de tingene man tok med var vel så mye "statussymboler" som bruksgjenstander. Fra et annet sted langs kysten hører vi om at selv pianoet ble tatt med til sommerstedet. Det sto i annen etasje i byboligen, og rekkeverket i trappen mellom første og annen etasje måtte demonteres vår og høst når pianoet skulle bæes opp og ned.

Ingrid Djupedal forteller om sine forfedres flytting til Havna i Bergsbygda: «De flyttet om sommeren og hadde så mye med seg at de brukte lastebil. Bl. a. hadde de med både symaskin og rulle (klesrulle). Ellers var det nattøy, sengetøy, drakter og hatter, skyggeluer, kasseroller og alt dekketøy. Til og med kjøleskapet ble flyttet frem og tilbake. Det var fullt “byutstyr” her. Man fortsatte å leve som i byen. De hadde f. eks. servise til 24.» Odd Jacobsen forteller tilsvarende om sin families flytting til Nystrand: «Om våren hadde de to hestelass under flyttingen, de flyttet omtrent alt med seg til landet. Tuppene måtte fanges om våren og puttes i kasser, og vi måtte innrette oss med spesielle flyttekasser.»

Hushjelpen fulgte som regel med fra byen. Hun kom ned på stranden med mat og sto for klesvasken, som ble skylt i store baljer ved sjøen. Flere hadde også gartner som stelte hagen, gjerne en mann fra bygda. Forholdene mellom familien og de som arbeidet for dem var som regel nære og gode.

Bildetekst: Image 1 og evt. 4
Den desidert mest fasjonable av sommervillaene ved Eidangerfjorden var grosserer Ejnar Stensruds Jannyåsen, som ble bygget under første verdenskrig. Nyrokokkoen i stuen var en typisk salongstil, som sto for det løsslupne og muntre, men signaliserte samtidig overskudd og eleganse gjennom de forgylte ornementene, kostbart trekk på stoler og sofaer og forgylte malerirammer. (TGM-B. 17653)

Image 21 og 22

På landstedene utviklet borgerne egne former for landlig rekreasjon. På Johnsens eiendom «Solheim» var det anlagt en dam med en liten robåt. (TGM B. 17615 og 17626)

Image 6

Telefon var rundt århundreskiftet nærmest et leketøy som var forbeholdt de få. Av Eidanger Telefonselskabs 13 abonnenter eller «medlemmer» i år 1900 bodde de fleste i villaer i Nystrand. Fra «Telefonkatalog 1900 for Porsgrund, Skien og Telemarken».

Badehus med kum og heiseinnretning for damene

Langs sjøen kan vi fortsatt se ett og annet av de gamle badehusene fra disse sommervillaenes glanstid. Til alle eiendommer var det fraskilt badehustomter, og tidligere var det langt flere badehus enn de få som vi ser i dag. Der det var langgrunt, som i Nystrand, måtte badehusene plasseres på enden av lange brygger. Høyvann og høststormer har imidlertid gjennom årene fart hardt frem mot svært mange av disse byggverkene. De som står igjen vitner om en særpreget og for vår tids mennesker svært fremmed form for bading, som fremfor alt må ses i lys av av victoriatidens syn på hva som var sømmelig adferd og hvor mye man kunne tillate seg å vise frem av kroppen.

Badingen i badehusene foregikk etter bestemte ritualer. Inne i husene var det som regel et par avkledningsrom. Under badehuset var det kum, som man kunne klatre ned i gjennom en lem eller bli heist ned i vinsj. Damenes bading foregikk på den måten at de lå inne i badekummen og duvet eller hoppet opp og ned i vannet ga fra seg hyl. Denne hylingen kunne høres lang vei og kunne være en kilde til irritasjon for omgivelsene. Særlig ved badene, hvor det oppholdt seg mange mennesker, kunne den være svært forstyrrende og avstedkomme sinte avisinnlegg formet som åpne brev til badets direktør. De som var modigere kunne svømme ut av kummen og utenfor badehuset, «svømme på dypet». Dette ble imidlertid ansett som vågalt på 1800-tallet.

Ut over badingen kunne de private badehusene ha mer selskapspregete funksjoner. Odd Jacobsen forteller: "Min mor overtok et badehus med veranda på taket. Om ettermiddagene var det først på badehuset og drikke kaffe og så et sted og spille kort på kvelden.»

Image 12 eller 28

Store og ruvende båthus lå tett i tett langs vannet. (B 17659)

Image 13

Foruten isforretninger var det brygger, båthus og badehus som satte sitt preg på landskapet langs Eidangerfjorden. De som fikk utskilt tomt til sommerhus fikk noen meter strandlinje til å oppføre brygge og badehus. Langs noen deler av fjorden lå badehustomtene tett i tett. For å få plass til alle kunne hver strandtomt bare være på noen få meter.

Image 38

Der det var langgrunt måtte badehusene legges ytterst på lange brygger, slik som her ved Øvald. Båthusene og badehusene i Nystrand ses i bakgrunnen. (Foto tilh. forf.)

Image 43 og 43

Badehusene med sine brygger og verandaer var samlingssteder, enten for bading og avslapning eller for kaffebesøk og ettermidagshygge. (TGM B 17636)

Image 5 og 3

Badeliv for damer og herrer. For mennene var badedrakten i mange år en stripet dragt med en trøyelignende overdel og bukser til midt på lårene, ofte vevet i bomull. Kvinnene var fra gammelt av ikledd badekjoler, men i 1890-årene kom den ledigere trikotbadedrakten på mote. Grønvold, Stensrud og Jacobsen bader fra badehus i Nystrand. (TGM B 17627 og 17629)

Image 39

Ingeniør Ola Jacobsens motorbåt «Eidangerfjord» stevner utover fjorden med samme navn. Det fantes tre slike båter, de to andre tilhørte overingeniør Stavrum og Kølbjørn Olsen. En av dem er i dag veteranbåt i Aasmund Beiers eie. Bensin til båtene ble sendt med jernbanen fra byen i runde trommelkanner med gipset kork. (TGM B 17642)

Image 26:
I sommervillaenes glanstid var det mange store seilbåter ved Eidangerfjorden. Både 10- 11- og 12-metere lå i bøye ut for sommerstedene i Nystrand, og ellers hadde folk prammer, kogger og mindre seilbåter. Bildet viser Odd Jacobsens 11 meter «Solveig». (TGM B 17649)

Image 24

Å håndtere båter hørte med til noe som barna lærte seg tidlig. Dette fine barnebildet viser Lill Horg Jacobsen om bord i Odd Jacobsens seilbåt. (TGM B 17648)

Badeanstalter med manetbad og papegøye

Helse og medisin utviklet seg sterkt i annen halvdel av 1800 - tallet. Fokus ble rettet mot folks helse og sykdommer og mot folks almenne helse- og levevilkår. De medisinske sidene ved arbeidet for folkehelsen dreide seg om bakterier og smitespredning og satte fokus på frisk luft, vann, sol og luft, renhold, bolig, kosthold og klær, mosjon og gymnastikk. Særlig var kampen mot tuberkulosen en viktig oppgave. Den skulle bl. a. føres gjennom rikelig tilgang på sol, frisk luft og sunne boliger.

Badeanstaltene inngikk i dette helsefremmende programmet. I 1882 kjøpte grosserer Anders Johnsen rundt 150 mål ved Nystrand. Her bygde han Eidanger Hotel. Siktemålet var at det skulle utvikle seg til en fasjonabel badeanstalt, bl.a. på grunnlag av en jernholdig kilde på stedet. Tilstrømningen var imidlertid ikke som man kunne ønske, og i 1893 ble etablissementet solgt på tvangsauksjon. 5)

Eidanger Bad ved Øvall ble opprettet samme år og besto av restaurantbygning og hotellbygning i dragestil eller “Holmenkollstil”. Badet var ikke bare for faste gjester, men ble også utfluktssteder for lokalbefolkningen. Ved vannet var det damebad og herrebad med innebygde badekummer og avkledningsrom. Badet averterte med «Sjøbad, Furunaals- og Gytjebad» og «musikalsk og anden Underholdning.» Underholdningen var bl.a. opplesninger av kjente kunstnere og skuespillere. Dette var populært og kunne samle mange mennesker. Ved Eidanger Bad opptrådte bl.a. Hauk Aabel og Harald Stormoen. En annen «attraksjon» var en slags zoologisk hage med forskjellige dyr i nettingbur: to ørnunger, kattugle, hubro, grvling og rev. En natt hadde reven gravd seg under nettingen og inn til ørnungene og kverket dem. Oppe i de store trærne i badets park var det dessuten en papegøye som holdt til.

Eidanger Bad brant i 1908. Kjøpmann R. O. Helgesen fra Porsgrunn kjøpte området og stykket det ut til villatomter. Det eneste som i dag står tilbake fra badet er billetthuset til sjøbadet, en liten kiosklignende bygning nær riksveien.

Langesunds Bad ble opprettet i 1897 av apoteker Fred. Hegge fra Langesund. Eldre kart viser imidlertid badebygninger her allerede i 1888. De største bygningene er hotellbygningen og sosietetsbygningen (1926), som var sentrum for selskapslivet ved badet. Selve parken var et idyllisk område på toppen av de bratte skrentene ut mot Rognsfjorden og med spaserveier med oppmurte steintrapper, benker og romantiske overnattingshus.

Langesunds Bad kunne omkring århundreskiftet by på en rekke typer behandling. I Det medisinske bad, Herre- og Damebadet, som lå ved sjøen, kunne gjestene få "et udmerket Vand af betydelig Saltgehalt; der leveres ogsaa Varmbad med Dusch, Furunaals-, Tang-, Lud-, Manet- og Gytjebad," som det het i badets reklame omkring 1900. Manetbadene og manetkurene må ha vært blant badets mer barske behandlingsmetoder. Behandlingen gikk ut på at badetjeneren viklet et håndkle rundt hånden, grep maneten og førte den over det sted på badegjestens kropp som skulle helbredes. Det oppsto øyeblikkelig en hete, sviing og brenning som ble ansett som bra for kroppen, bl. a. for “at vække Nærvelivet til Virksomhed”, som man kunne reklamere med.

Heistad bad, som lå på Heistadtangen, ble anlagt av bakermester N. J. Fredriksen fra Skien i 1925. Han engasjerte kjente artister som skuespillerinnen Lalla Carlsen og lyrikeren Herman Wildenvey for å trekke folk til badet.

Image 19

Eidanger Bad. (Porsgrund Historielag 259)

Folkelige utflukter til fjorden

Ikke bare de som hadde egen sommervilla eller de som hadde økonomi til å ligge ved bad kunne nyte fjordlivet sommerstid. Også blant «allmuen» var det vanlig å dra ut til fjorden. Øvald var et populært sted for søndagsutflukter. Inga Friis skriver i sine opptegnelser: «Naar Mai kom med sine Solskinsdage og vakre lyse Sommeraftener, naar Birkeløvet begyndte at sprætte og Markerne at grønnes og Blaaveisen og Hvidveisen stod i tætte Klynger langs Skovkanten, da begyndte ogsaa folk at længes efter at tage Smaature til Eidanger - det vakre naturskjønne Eidanger!» Før jernbanens tid var det å «spadsere de lange ensformige Myrer med fuld Oppakning af Kurve, Poser, Spand og deslige ... medens Solen sendte sine brændende Straaler ned og gjorde sit til, at de Spadserende vare næsten overgivet af Hæde og Træthed, naar de omsider naade Skoven ved Valler.» Her var det gjerne en hvil før man fortsatte videre.

På Øvald bodde Nils og Johanne, som tok imot gjestene. Også andre steder hører vi om sommerbesøkende tidlig, således på Ørstvedt der oppsitteren i en ansøkning om å selge drikkevarer forteller at «mange familjer fra byene om sommeren tar herberge der, naar de for sin fornøielses skyld begir sig ud paa landet». 3)

Image 44

Det smalsporete Brevikstoget var «badetoget» for folk i Grenland gjennom mange år. Her ser vi toget ved Skjelsvik stasjon. Anlegget av jernbanen fra Eidanger til Brevik i 1895 gjorde det langt lettere å komme ut til fjorden. På toget var det et yrende liv om søndagene, og søndag ettermiddag kunne toget være så fullt av mennesker at lokomotivet måtte gjøre flere forsøk på å trekke det opp stigningen til Eidanger stasjon. Toget hadde kupéer der man gikk rett inn utenfra. Barn som reiste hadde matrosdress med sesongbillett innsydd i lua, og så var det å hilse på konduktøren og vise frem billetten. (TGM B 17728)

Fra omstendelig liv i sommervillaer til enkelt liv i hytter

Et stykke ut på 1900 - tallet begynte mindre hytter å komme opp i fjordområdene. Disse hyttene var annerledes enn sommervillaene og utslag av en annen type ideologi. Man var nå kommet inn i en ny tid med andre krav og ønsker. Enkelhet og trivsel var stikkord. Hyttene var bygd for et fordringsløst liv ute i naturen og ble derved stående i sterk kontrast til sommervillaene.

De enkle hyttene tilhørte dessuten nye samfunnsgrupper. Nå var egen hytte tilgjengelig for langt bredere lag av befolkningen. Hyttene ble satt opp av mennesker fra middel- og arbeiderklassen. Skikken med å oppføre hytter ble overført fra overklassen til lavere klasser, men det ideologiske innholdet ble også endret. Mange av de nye hytteeierne tilhørte en yngre generasjon, for hvem de eldres overdådige sommerliv med store middager, pjoltring på verandaen, store seilbåter, promenering i spaserdrakter, kjøreturer med hest og trille og bading i badehus var fremmed. De to formene for sommerliv var utslag av ulike tidsaldres ideal.

For sommervillaene betød det at den livsform de opprinnelig var bygget for etter hvert ble avlegs. Imidlertid beholdt de sin verdi, nå som attraktive boliger, ettersom veien til byen var kort og komunikasjonene stadig ble bedre. Utviklingen for sommervillaene har derved vært en overgang til helårsboliger, hvor man får både bolig og hytte i ett.

Image 20
Hytter som ble bygd langs fjorden og på øyene i tiden fra første verdenskrig og fremover var langt enklere enn de gamle sommervillaene fra siste del av 1800-tallet. Dette skyldtes at de var satt opp av andre samfunnsklasser som var mindre bemidlet enn de gamle magnatene, men det sprang også ut av ønsket om at livet ute i naturen skulle være enklere enn hjemme i byen. Natursynet hadde nå endret seg. Mellomkrigstidens hytter var en del av en større bevegelse knyttet til interessen for å oppholde seg i friluft. Bildet viser kontorsjef H. E. Pohlmanns hytte på Solhaug i Eidanger. (Porsgrunds Historielag 1508)

(Trykt i Ætt og annet. Jubileumsbok ved Grenland Ættehistorielags 30 års jubileum. Porsgrunn 2003)

Noter
1. Den nye matrikul 1889. Eidanger Herred s. 12.

2. Coll, A. L.: Skiensfjordens Industri i Tekst og Billeder. Kra. 1900:228.

3. «Inga Friis` opptegnelser». Porsgrunds Historielag Årsskrift 1962-63.

4. Gardåsen, Tor Kjetil: Skjelsvik før vår tid. 1991. Etter Eidanger Bygdehistorie.

5. Eidanger bygdehistorie III:169-171.

Litteratur
Anders Johnsen og hans slekt. Av Herdis og Jens Pran. Langesund 1980.

«Eidanger Bad - kjent utfartssted i årene 1893-1908.» PD 5/12-1970.

«Et minne fra Eidanger bad.» (Opplysninger fra Victor Fyndall til PD. Udatert)

«Idyllen ved Eidangerfjorden». PD-DnC fotokonkurranse sommeren 1978.

«Inga Friis` opptegnelser». Porsgrunds Historielag Årsskrift 1962-63.

«Da folk valfartet til Øvald i Nystrand» Av Ernst W. Lund. PD 26/3-1977.

«Naar damer bader.» Porsgrunds Historielag Årsskrift 1977.

«Solveigåsen - et sommereventyr (1916-).» I Kullerud, Erik: Hundre år for Skiens ungdom. 1987.

Ramberg, I. C.: Boken om Eidanger. Porsgrund 1918.

«Nogle Meddelelser omkring Landstedet Mule Varde.» ved I. C. Ramberg. Grenmar høsten 1913.

Informanter

Odd Jacobsen f. 1908. Intervju 30/7 - 1992. TGM Hd 2430.

Ruth Eidsvik, Nystrand.

Ingrid Horg Jacobsen, Nystrand.

Anja Gasmann, Skien/Skjelsvik. Intervju 19/11-1989.

Diverse opplysninger fra andre personer.

Forkortelser: TGM B = Telemark Museum, Bildesamlingen