Tekst: Tor Kjetil Gardåsen
I våre dager er soverommet gjerne privat område. Det er sjelden man tar med gjester hit, og soverommet blir sett på som en del av familiens egen sfære. I gammel tid var dette annerledes. Senga var ofte hovedmøbelet i stua, og de gamle bondestuene hadde som regel en eller flere senger i selve stuerommet. Her utmerket senga seg ikke sjelden som et parademøbel som var praktfullt utstyrt og som var ment å skulle vises frem. Og selve senga som møbel har en lang og mangfoldig historie.
Oppholdsrom og soverom var samme rom langt fremover i tid. Dette mønstret finner vi også i de gamle norske bondestuene. I disse rommene var senga et stasmøbel, og selve stuerommet var bygd opp med en fast innredning som fulgte skikken i hver enkelt bygd eller distrikt.
Innredningen var veggfast i dalene og fjellbygdene og var gjerne bygget over et bestemt mønster. Seng, framskap, langbord, skivebord og benk var faste elementer. Det dannet seg ensartete lokale skikker, noe som Eilert Sundt, vår første gransker av den folkelige byggeskikken, lot seg fascinere av da han reiste rundt i landet på midten av 1800 - tallet. Han skriver: “Jeg kan ikke sige, hvor jeg blev forundret, da jeg første gang blev opmærksom på og opfattede denne hus-skik. Andre steder heder det, at mand og kone gjerne ville trætte med hinanden om, “hvor skabet skal stå”; men her kan ikke lettelig den trætte opstå, såsom skikken har afgjort tingen for længe siden. Det er så i disse bygder, at når man først har gjort sig fortrolig med hver tings plads i et hus, så veed man med det samme, hvordan det er i alle de andre huse af samme bygningsmåde.” Fra utsiden kunne han nærmest se gjennom veggen og vite hvor seng, skap og de andre møblene sto “som om husene skulde være af glas,” skriver han.
Kasseseng, hjulseng og skapseng
Senga, som var et sentralt møbel i alle de gamle bondestuene, har en lang og mangfoldig historie med en stor variasjon i løsninger og typer. Fra Osebergskipet kjenner vi senger av brede bord som var tappet inn i loddrette stolper i hjørnene av senga. Denne konstruksjonsmåten kan vi følge opp gjennom hele historien. Senger av brede bord finner vi i mange loft fra middelalderen og fremover. I framsiden av senga var det skåret ut et sengeskar som en halvsirkel som gjorde det lettere å komme opp i senga, og stolpene var av brede bord. I Telemark og Setesdal finner vi disse utformet med store hjul på toppen, såkalte “krintur”, som var dekorert med karveskurd. Disse sengene gir oss et inntrykk av middelaldersk tyngde og massivitet og en nærmest evigvarende soliditet. I Setesdal har det gammelnorske navnet hvila (kvile) fulgt senga gjennom århundrene frem til nyere tid.
Sengene var plassert i stue og loft (stabbur). I alle eldre loft var det en seng. I denne tok jenta imot gutten som var på nattefriing, og i denne senga skulle brudeparet ligge første natta. Brudeseng er et eldgammelt navn for denne senga i loftet.
Det neste skrittet i sengas utvikling var skapseng, hvor en kunne lukke dørene, få mørke rundt seg og beskytte seg mot kulde.
Senga - en fanfare i rommet
På 16-, 17- og 1800 - tallet utvikler senga seg i mange forseggjorte typer og former. Himmelsenger eller kronesenger med stolper og kronelister i øvre ende av stolpene hadde sitt utspring i den hollandske renessansesenga. I bygdene ble slike senger ofte en del av et veggfast interiør, gjerne i et arrangement sammen med skap. Kronelistene på toppen av senga kunne være brede og kraftig profilerte og tok seg verdig og pompøst ut i rommet. Senga blir nå ett av de elementene i innredningen som blir mest forseggjort og utstatset. Noen steder er de skapt i et samvirke mellom treskjærer og rosemaler. “Dette samarbeidet viser kor velfallene og gjenomlivde og fast gjenomarbeidde desse gamle innreidningane er,” skriver kulturhistorikeren Rikard Berge. “Ja, slik skulle vi bo i Norge!” utbrøt maleren Henrik Sørensen da han kom inn i et strålende interiør med en praktfull seng i øvre Telemark.
På flatbygdene ble frittstående senger med hvelvet tak en vanlig løsning. Her finner vi sjarmerende og bygdetilvirkete utgaver av senga med den buete overdelen laget av lokale snekkere som har omsatt pompøse forbilder fra et europeisk aristokratisk miljø til et hjemlig bygdehåndverk. Det var i alle overbygde senger vanlig med et forheng av tøy, som ble trukket for når det var på tide å gå til ro. Til senga hørte også gjerne et sengeband. Dette var et tau som hang ned fra taket og som var forsynt med en knute eller et fint utstyrt håndtak som lignet en stigbøyle. Med et slikt sengeband var det lettere å trekke seg opp når man lå i senga.
Sengekronene for fall
På 1800 - tallet kommer nye sengeidealer inn. Dette var enklere og lavere sengetyper uten himmel og forheng etter modell av den franske empiresenga med høyt hodegjerde. Denne senga ble ofte plassert fritt i rommet med hodegjerdet mot veggen. Den ble svært utbredt i Sverige, hvor den gikk under navnet “imperialsäng”. I borgerlige hjem blir dette sengeløsningen i siste halvdel av 1800 - tallet.
Men den nye sengemoten fikk også følger for de eldre sengene på bygdene. Den nye moten gjorde de gamle sengene med stolper og krone umoderne, og følgen ble at mange av de gamle overstellene ble brutalt saget av og kassert. “Utigjenom 1870-80-åri datt so den eine sengekruna etter den andre; dei skrybbi (skrogene) som stod att vart påsmurde med eikefarge utanpå rosune; i det heile freista daglegstoga å klæde seg i “bydress” eller tidens mote, medan yvistoga for det meste berga seg igjenom med den gamle bunaden,” skriver Rikard Berge. Slik ble mange av de gamle staselige sengene reduserte for å tilfredsstille en ny tids motekrav. Oppi sengene fulgte det også forandringer, “sengeboset” eller halmen ble erstattet med madrass og springfjærer, og feller og tepper ble lagt til side til fordel for dyne og vatteppe.
Med tyrilys på fjøshjellen
Stassenger som de som er omtalt ovenfor var gjerne for mann og kone i huset eller for gjester. Andre medlemmer av husstanden måtte finne seg egne sovesteder. Noen kronesenger kunne ha to senger over hverandre, “høgti og lågti”. Ved dette fikk flere sove i oppvarmet rom. Dette er nok likevel en skikk som er yngre enn 1800. Å sove på hjellen, en halvhimling i stua, forekom i årestuene med sitt åpne røst, og ellers var et vanlig sovested for tjenestejentene fjøshjellen, hvor de lå i vinterhalvåret. Når de skulle ut og legge seg der i vintermørket, hadde de med seg en glo i en tresko, og så gjorde de opp en liten varme på en steinhelle såpass at de kunne se å legge seg. Hit satte også guttene kursen når de var på frierferd. Skikken med å ligge på fjøstrev eller stalltrev er kjent over hele landet.
Plassbesparende senger i småkårsfolks hjem
Utforming og bruk av senga var ofte et resultat av at det var liten plass i mange hjem. I arbeiderhjem og husmannsstuer gjaldt den regel at gulvet skulle være fritt om dagen. Dette gjorde at møbeltyper som uttrekkssenga, klaffebordet og slagbenken fikk stor utbredelse. Ulike typer kombinasjonsmøbler gjorde i det hele at man sparte plass - det samme møbelet kunne med en liten forandring komme til nytte både om dagen og natten. Slagbenken i dagligstua var soveplass for mindre barn, som lå anføttes oppi benken. Den hadde om dagen lokk med sitteplasser, mens uttrekkssenga kunne skyves sammen på dagtid og fylles med sengeklær fra de andre soveplassene.
Fra seng i stue til egne soverom
I løpet av 1800 - tallet skjedde det store endringer i synet på boligen. En ny tendens var at boligen skulle oppdeles med ulike funksjoner i ulike rom. Dette var en ny måte å oppfatte huset på, og i borgelig miljø skjedde det en markert inndeling av huset i ulike regioner og en større spesialisering av værelser etter deres funksjon. Husets representative værelser ble i dette boligmønstret liggende ut mot hovedfasaden og forsiden av huset, mens funksjoner som kjøkken og soverom lagt mot baksiden og oppfattet som indre og mer private. Dette var en følge av en ideologi der familielivet ble sterkere privatisert og adskilt fra samfunnslivet. Fra et soverom i stua hvor alle oppholdt seg har soverommet gradvis blitt en mer og mer skjermet sfære og forvandlet til et sted der den enkelte kunne trekke seg tilbake for seg selv og tilbringe natten i fred og ro.
Litteratur:Eilert Sundt: Om bygnings-skikken på landet i Norge. 1862.
Trond Gjerdi: Møbler i Norge. 1976.
Rikard Berge: Vinje og Rauland III.
---
Bildetekster:
Bilde 1. Det er vanskelig å forstå at en seng som dette skulle kunne være ramme rundt en stille og fredfylt natt. Tvert imot ville en tro at gapende dragekjefter som nærmest bet en i nakken og slyngende ormer i et virvar ville være i meste laget med liv og røre for den som skulle prøve å sove. Senga kommer fra nordre Brekke i Morgedal i Vest - Telemark. Muligens kan den være satt sammen av benkevanger fra gamle Brunkeberg stavkirke, som ble revet omkring 1790. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Telemark.”
Bilde 2. Hjulseng eller “krinteseng” fra Huvestad i Brunkeberg, Telemark. Senga har store skiver med geometrisk karveskurd. Da slike hjulsenger gikk av mote, fant noen ut at de store skivene kunne brukes som kjerrehjul og skar dem av og brukte dem til å kjøre med i stedet. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Telemark.”
Bilde 3. Seng fra Nattestad i Veggli i Numedal. Senga har baldakin med et kronelignende ornament på toppen og monogram. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Numedal.”
Bilde 4. Senger for gjester var ofte stassenger i sal eller gjestestuene. Ikke sjelden var de innebygde. Noen utformet denne løsningen fantasifullt, f. eks. med himmelhvelving og vegger så senga ble nærmest et eget rom. Fra Odden i Narjordet i Os, Østerdalen. Fra Johan Meyer: “Fortids Kunst i Norges Bygder. Østerdalen I”.
Bilde 5. Gjester ble gjort stas på med pompøse himmelsenger. Denne senga med sin høye baldakin på stolper står i Skøienbygningen på Hedmarksmuseet.
Foto: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden.
Bilde 6: Himmelseng med forheng inngikk i de gamle stueinteriørene, hvor stuerommet skulle romme de fleste boligfunksjoner. Gjenstandene forteller om et typisk “flerbruksrom” for matstell, måltider, arbeid og soving. På flatbygdene var møblene frittstående og løse i motsetning til fjellbygdenes veggfaste innredninger. Grimsrudbygningen på Hedmarksmuseet.
Foto: Hedmarksmuseet og Domkirkeodden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar