Tekst: Tor Kjetil Gardåsen
Fotos: Tom Riis/Telemark Museum. Norsk Folkemuseum
Gjenstander: Telemark Museum
Våre forfedre satte ølet og øldrikkingen høyt. Ved høytidene hadde øldrikkingen en sentral plass, og ølet kunne brygges i store mengder, særlig til brylluper. I gjestebud var det en stor ære for verten å se at gjestene ble beruset. Gjestene på sin side betraktet det som en måte å vise høflighet og takknemmelighet på. De “staaer uophørligen med Ølskaalen og Brændeviins-Glasset over deres Gjæster, og bestandig nøder dem at drikke saa længe de kan staae,” heter det i en folkelivsskildring fra Telemark.
Det er bevart en anselig mengde drikkekar for øl fra det gamle bondesamfunnet. Typer og former er det mange av, og bruksmåter og drikkeskikker kunne variere fra landsdel til landsdel. Drikkekar for øl finnes fortsatt som prydgjenstander i mange hus og hytter.
---------
“Tap i bolden saa er du holden min gode ven” heter det i ett av mange ølbollerimene, de spøkefulle versene som ble malt rundt kanten på ølbollene i gammel tid. Bollerimene finnes i hundretall, og tekstene spenner over et vidt spekter - fra det humoristiske og høytidsstemte til det alvorlige og formanende - fra ølet som gledesspreder og oppkvikker i lystig lag til dets sørgelige virkninger og følger.
Her Drake En Bonde af Mig I nat
Han Tapte Bort Baade Hansker og Hat
Han blev saa Druken
Han konde ei Gaa pa Denne Jor
(end staar jeg med øl paa bord)
Ølbollen hadde fulgt med i litt av hvert gjennom sitt liv og kjente menneskene og deres drikkevaner på godt og vondt. Den kunne derfor uttale seg med klokskap og formidle litt av hvert av livsvisdom. Ofte fremstår ølbollen som en formynder som kommer med advarsler og formaninger til den som står i fare for å kikke litt for dypt ned i dens runde buk.
“Du drak i bolden en god klat
og glemmede sin goede skat
i morgen kommer her bud
at nu skal skatten pantes ud.”
Ølbrygging var hver bondes kunnskap
Å lage malt og brygge øl hørte med til det enhver bonde eller husmann skulle kunne i det gamle bondesamfunnet. Det var det tyngste kornet som ble brukt til øl. Det ble lagt i vann og gjennombløtt, og deretter lagt ut i badstua, som var blitt fyrt opp så den var blitt gjennomvarm. Her lå det og grodde godt på benkene, før det ble tørket i varmen og båret til kverna for å males. Bryggingen foregikk i store kar, og “kveiken”, som fikk ølet til å “gå” eller gjære, lå som en skorpe utenpå “kveikestokken”, en stokk av tre med mange sprekker, som lå og duvet oppe i bryggekaret.
Til å sette smak på ølet ble det brukt forskjellige slags emner. Ett av disse var humle. Den ble dyrket på gårdene tidligere, i små humlehager som lå i røyser eller bergskorter der sola varmet godt og drev den frem. Andre smaksemner var ryllik og perikum. Før humlen kom i bruk, ble pors fra porsbusken benyttet. Den ga et sterkt øl, som ble ansett som nærmest farlig å drikke. “Porsølet var reint speleg sterkt. “Paa Gaastjønn i Skavsabygd skulle dei bryggje aa ha´e pòss ´e i øle, aa de blei sò sterkt at dei mest ´e drap eina ´en.”” skriver Rikard Berge fra Vest - Telemark, “Post (pors), dæ leitar paa. Naar di heve dæ i øle, bli di aldeles galne,” er et annet utsagn. Drakk en et glass av slikt øl, var det som om en hadde helt i seg tolv drammer, hette det.
Ølet ga styrke og mot
I drukken tilstand var veien kort til ulike slag karsstykker og kunststykker. En styrkeprøve når ølet hadde begynte å virke, var å løfte kubbstoler - å “klypelyfte” etter fingrene eller å glefse i og “tannlyfte” etter tennene - for å se hvem som greide å løfte høyest, tyngst eller holde taket lengst. Et annet karsstykke var slå pinner tvert over med bare neven, eller å “hoppe fjøl”, en form for “selskapslek” som hørte hjemme i de gamle årstuene med røykåpning eller ljore i taket. Da gikk en opp på taket, la en fjøl over ljoren, og hoppet opp og ned til fjøla brakk. Da gjaldt det å kare seg inn på taket, ellers raste en ned i stua med plankebitene hvirvlende rundt ørene.
En annen handling knyttet til ølet var av mer spiritistisk og magisk karakter. Det var å “sitja glums”, noe en skulle gjøre på nyttårsnatten, og som var en måte å finne ut hvem en skulle bli gift med. En satte seg ned med tre ølskåler foran seg, en med brennevin, en med øl og en med vann. Klokka tolv kom det et smell, og den tilkommende kom da inn i rommet og drakk av en av skålene. Drakk hun av brennevinet, betød det rikdom, drakk hun av ølet, ble det et liv på det jevne, men drakk hun av vannet, ble det helst et liv i fattigdom.
Ølet knyttet folk sammen
Bøndene regnet tre slags øl, som var delt inn etter styrken: spisølet eller matølet, tyntølet og det sterke ølet, som i eldre til ble kalt “mungåt”. Det første kunne være et øl som ble drukket daglig, mens ølet til fest og høytid var av de sterkere slagene.
Det var i samlet lag og med gjester at ølet spilte sin viktigste rolle. Øldrikkingen i lag knyttet folk sammen og hadde et formål langt ut over selve drikkingen. Øldrikkingen ble en symbolsk handling omkring felles interesser og verdier. En hensikt kunne være å markere samholdet mellom mennesker som var i slekt. Et annet formål kunne være å markere status og rang innenfor bygd og omgangskrets, og et tredje å knytte sammen mennesker med felles anliggender eller interesser. Verten hadde i alle fall en sentral posisjon, å være en gavmild vert og skjenke øl var en måte å høste ære på. Verten hadde dessuten retten til å plassere gjestene rundt bordet og på den måten styre rangordningen i selskapet. Rusen var en del av det rituelle spillet - rusen var i mange situasjoner noe man tilstrebet. Fra Vest - Telemark skriver presten Hans Jacob Wille dette på slutten av 1700 - tallet: “Bønderne her ere meget andægtige, naar de brygge Øl til Gjæstebud, af Frygt for, at det ei skal blive stærkt, som holdes for en stor Ulykke. Naar de gjøre Gjæstebud og der findes nogen, som ikke bliver drukken, holdes det for at Guds Forbandelse hviler over den Person, hvorom man siger: Gud naade den, som Guds Gaver ikke bider paa. Hænder det at Gjæsterne i et Gjæstebud ikke bliver drukne, gaar Verten saa bedrøvet, som om hans Gaard var afbrændt. Derfor gjør adskillige sig drukne, naar de ikke er det, for at trøste Verten ...”
Boller som priser og boller som refser
Ølet ble oppbevart på tønner, gjerne i kjelleren under dagligstua. Det var mange slags kar knyttet til øldrikkingen. I en særstilling står bollene med sine bollerim - inskrifter som forteller mye om folks innstilling til ølet gammel tid. Rimene har forskjellig innhold, noen henspeiler på bollens forhistorie og materialet som den er laget av, som “Før stoet jeg i Lunden grøn nu er jeg en Bolle kiøn gjort av Ask saa skiøn”, rim som priser bondestanden, som “Fuglen Qvider med sin Neb Bonden Dricker med sit Siæg”, bollen som forteller om seg selv og sine egenskaper og tilbud “Jeg Er En skaal saa fen og nedt. Drik af Mig saa Jør Du ret”, og ikke minst boller som kommer med advarsler om ølets virkninger. “Hvo som Drikker mere en som hand vel kan sansse da er det bedre sove end Dansse”.
Små skåler og øser for brennevin
Utenom ølet var brennevinet den vanligste rusdrikken. Brennevinet ble betraktet som et legemidel, som både var styrkende og sykdomshidrende, og brennevinet ble dessuten ansett som noe som hørte hjemme i et kaldt land. Ved reiser vinterstid rustet man seg alltid ut med brennevin. I 1816 kom det en lov som tillot hver bonde å brenne brennevin av sin egen avling. Bøndene lot seg ikke be to ganger, potetavlingen hadde økt først på 1800 - tallet, og bøndene fikk kjøpt seg utstyr til brenningen fra byene. Bøndene brente ikke så sjelden, en gang i måneden kunne være vanlig, så det var ikke så rent lite som ble drukket opp på gårdene i eldre tid.
Fra øl til kaffe
De gamle drikkemønstret med hjemmeproduksjon av øl og brennevin holdt seg ved lag frem til tiden omkring 1850. På denne tiden skjedde det imidlertid en markant endring når det gjaldt drikkeskikkene. Nå vant kaffen innpass og erstattet ølet, og den gamle kunsten med malting og brygging ble avlegs. Enkelte har i våre dager tatt opp igjen bryggingen med maltøl på gammelt vis, og kommer gjerne i fokus i avisers og fjernsyns førjulsreportasjer. Og når ølet sto på bordet, var det mang en gjest som ønsket at virkeligheten var noe i nærheten av dette gamle bollerimet: “Var jeg fuld og aldrig tom, da skulde vi leve som Paven i Rom”.
Bildetekster:
Bilde 1
Liv i laget. Bryllup i Kinsarvik i Hardanger. Det fortelles at i slike lag samlet de eldste seg og snakket om slekt og gamle sagn, mens de yngre hørte på i stillhet for å lære og legge seg på minne forfedrenes bedrifter. Etter stemningen på bildet å dømme, er man imidlertid kommet et godt stykke forbi stadiet med rent slektsprat. Akvarell av Niels Hertzberg fra 1820 - årene. Foto: Norsk Folkemuseum.
Bilde 2
Drikkingen rundt bordet kunne foregå på mange ulike måter. I den eldste tid ble det brukt drikkehorn, som ble sendt rundt blant gjestene.
Bilde 3
En gammel type ølbolle og kanne. Dreide ølboller og kanner ble i 1600 - årene produsert på verksteder i byene eller i Holland og Tyskland og solgt til bønder og byfolk. Disse bollene ble dreid i 3 - 4 avsatser med maling i laserende grønt, rødt og brunt på okergul eller trehvit fernisert bunn. De finnes over hele landet og er av samme slag og med samme slags innskrifter og skiller seg ut frå det som senere ble laget på bygdene.
Bilde 4
Øløsene ble brukt til å bære opp ølet fra kjelleren og satt på bordet med øl. I Telemark og Setesdal har mange av de eldre øsene en karakteristisk karveskurd og palmettranke, som vi ser på denne øsen fra 1691.
Bilde 5. Tutekannene ble brukt til å bære ølet opp i og skjenke av, men de kunne også drikkes av. Noen av trekannene har en form som etterligner en kanne i steintøy - en utførelse som sikkert har satt håndverkeren på prøve.
Bilde 6
De store ølbollene var til å sette på bordet med øl, de mellomstore var også til å sende rundt, slik at alle kunne drikke av dem. Dekoren i ølbollene viser et spill av farger, ofte friske og strålende. Et frodig bladverk, geometriske felter og et fyndig bollerim rundt kanten utgjør prikken iver i` en for en flott ølbolle.
Bilde 7
En måte å drikke på var å drikke einskjels. Til denne drikkemåten hørte en stor ølbolle som sto midt på bordet, en ølfugl som fløt oppi denne og små “einskjelskåler” som hver gjest drakk av. Med ølfuglen ble ølet øst fra bollen opp i de små skålene. Skikken med å drikke einskjels har særlig hørt hjemme i Telemark og Setesdal.
Bilde 8
Krye haner, snadrende ender og stolte svaner. Ølfuglene fløt oppe i ølbollen og ble brukt til å øse ølet over i små skåler med. Mange av dem er som vakre og spenstige skulpturer.
Bilde 9
Staup eller bugge av tre til å drikke for eksempel brennevin av. En slik bugge kunne ha staup i begge ender, det ene gjerne litt mindre enn det andre. Det minste skulle kvinnene drikke av.
-----
Ølbollerim og sitater. Disse kan settes for seg selv i eller rundt teksten:
“Den som dricker vel han sofver vel Den som sofver vel han synder icke den som icke synder han er salig derfor er den som dricker vel ogsaa salig.”
”Som en rosse og som en blomm(e) lad got øl udi mig komme”.
“Jei er staalt af Rang Naar jeg fyldes Ful af Beste Øll i Bonde stand”
“Fuglen Qvider med sin Neb Bonden Dricker med sit Siæg”
“Det sømmer sig en giest at Drikke maadelig om verten skienker rigelig”
“Jeg er en bolde av de Fromme, For Dine venner lad bæste Øll i mig Kome”
“Elles fann folk paa mange raadir til aa bryggje seg sterk drykk. Fælast (og sverast) tykkjest bekreblande (... øl og brennevin blanda kaldt) hava vori, “øksehamardrykk” aa segja; han slo sanneleg sin mann i marki.” (Fra Rikard Berge: Vinje og Rauland)
Litteratur:
Christie, Inger Lise: “Drikkestell på bygdene”. I Rostad, Bernhard og Stephan Tschudi-Madsen: Norske antikviteter fra bygd og by. Oslo 1994.
Livland. Håkon: “Jeg er en bolle stor og grom...” Telemark Historie 4/1993.
Nomenklaturprosjektet. Emnehefter.
Nordland, Odd: “Drykk og drikkeskikk.” I Landsverk, Halvor. (red.): Gilde og gjestebod. Oslo 1976.
Riddervold, Astrid: Norske drikkeskikker. Oslo 1997.
Quiller, Bjørn: Rusens historie. Oslo 1996.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar