Tyske hærkystbatterier på telemarkskysten (Trykt i Telemark Historie)

Av Tor Kjetil Gardåsen

På telemarkskysten lå det tre hærkystbatterier under annen verdenskrig. Dette var batteriene på Langesundstangen sør for Langesund, Trolldalen i vestre Bamble og Krikken sørvest på Skåtøy. Rester av anlegg som kanonstillinger, løpegraver, murer fra brakkebygninger m.v. er fortsatt å se i terrenget på disse stedene. I dag er områdene friluftsområder som i større eller mindre grad blir brukt av befolkningen. Hva var årsaken bak opprettelse av disse tyske kystbatteriene, som i dag kan virke svært så imponerende når vi betrakter restene etter dem, men som i sin tid hadde åpenbare mangler og svakheter?

Tysk frykt for invasjon i Norge

Jan Egil Fjørtoft har studert og beskrevet de tyske kystfortene i Norge, forutsetningen bak anlegg av dem, deres fysiske oppbygging og deres militære funksjon.

Bakgrunnen for opprettelsen av hærkystbatteriene på norskekysten var planene om operasjon Barbarossa i 1941 - det tyske angrep på Russland. Et tysk angrep mot Russland ville øke faren for et engelsk angrep på Norge, mente Hitler, og etter tysk vurdering var Norge det eneste sted hvor engelskmennene ville ha mulighet til å lykkes med en landgang. Tyskernes strategi var derfor å etablere et støttepunktforsvar med en organisasjon basert på dybdeforsvar. Hitlers beslutning gikk ut på å sende 160 hærbatterier til Norge i 1941. Disse batteriene skulle være med på å sikre Norge mot raid og større landgangsforsøk. Den korte tidsfristen resulterte imidlertid i liten planlegging og et febrilsk hastverksarbeid. Batteriene ble satt opp i foreløpige stillinger våren 1941, mens man bygde de endelige stillingene utover sommeren og høsten.

To tyske artillerikorps

Tyske kystbatterier i Norge var bemannet av to artillerikorps. Det ene var Marinens kystartilleri, som eksisterte ved krigsutbruddet, det andre var Heerenküstenartillerie (hærkystartilleri), som ble opprettet i 1941.

Marinens kystbatteri var oppsatt med kanoner med kaliber over 21 cm. Disse sto i de såkalte fjernkampbatteriene, det virkelig kraftige kystartilleriet. I Sør - Norge var dette Bergen (Fjell), Jærkysten, Kristiansand (Møvik) og Oslofjorden (Vardåsen på Nøtterøy). Batterie Vara på Møvik utenfor Kristiansand (oppkalt etter en tysk general Vara som falt i Frankrike under bygging av festningsanlegg på kanaløyene) ble bygget etter ordre fra Hitler personlig for å sperre Skagerak med ett batteri i Kristiansand og ett batteri på Hanstholm i Danmark. Marineartillerikorpset fikk i løpet av de 6 månedene fra april til oktober 1940 en rask og ekspansiv oppbygging i Norge til ca. 10 000 mann fordelt på 40 batterier.

Batteriene som var bemannet av Heerenküstenartillerie ble etter at de var anlagt de mest tallrike i Norge med tre ganger så mange batterier som Marinens kystartilleri. Batteriene på Langesundstangen, i Trolldalen og på Krikken var alle Heerenküstenartilleriebatterier. Hærens kystartilleri ble i Sør- og Midtnorge imidlertid bemannet ved at tyskerne tok mannskaper fra styrkene som allerede befant seg i Norge, som feltartillerister, infanterister og annet personell man kunne finne. Denne blandingen av personell, hvor bl. a. stampersonellet var feltartillerister som aldri hadde vært borti kystartilleri tidligere, skapte imidlertid problemer.

Hærens batterier var heller ikke av samme kvalitet som Marinens. Hærkystbatteriene var som regel bestykket med provisorisk monterte feltkanoner anbragt på dreieskiver i motsetning til marinen som hadde gammelt skipsartilleri konstruert for bekjempelse av fartøyer. Bare få av hærkystbatteriene var f. eks. i stand til å følge mål kontinuerlig. Mens marinens batterier hadde ildledningsutstyr og kanoner til å skyte ild rett mot fartøyene, måtte hærens batterier stort sett operere ved å skyte sperreild etter feltartillerimønster mot fiendlige skip. Ved hjelp av en avstandsmåler målte man avstanden til et mål, skjøt en salve, og dersom målet gikk mot nedslaget, var treffmuligheten til stede, og man ventet på at målet skulle gå inn i nedslagene.

2500 kanoner langs norskekysten

Samlet hadde tyskerne ca. 2 500 kanoner langs norskekysten. Kanonene var krigsbytte fra tyske felttog i ulike land. Ved krigsutbruddet hadde tyskerne stort sett bare gamle og dårlige kanoner fra 1. verdenskrig, og det var først angrepet mot Frankrike sommeren 1940, da tyskerne tok hele den franske artilleriparken, som muliggjorde utbyggingen av hærkystartilleriet, som i sin helhet var bygget opp på erobret artilleri. Artilleriparken var imidlertid av gamle modeller, og for å få de erobrete feltkanonene brukbare mot bevegelige mål, måtte man lage dreieskiver. Det tok lang tid før alle batteriene var utstyrt med slike dreiebord, og ved freden i 1945 sto ennå mange av kanonene i sin hjullavett. Mangelen på øvingsammunisjon var en annen begrensning. Ved skader på kanoner måtte de sendes til Østlandet for reparasjon, i motsetning til marinekystbatteriet som hadde er verkstedskip som seilte langs kysten og overhalte batteriene etterhvert som det kom forbi. Etter hvert som tyskerne okkuperte nye land, fikk de også et økende behov for kanoner til sine nye kystbatterier.

Artilleriutbyggingen i Norge besto av en feltmessig utbygging på de viktigste stedene, men man hadde ikke ressurser til den store utbyggingen som hadde vært ønskelig. Høsten 1942, da det var 72 mariebatterier og 221 hærbatterier klar eller under bygging, sto det tyske kystartilleriet i Norge på sitt høyeste. Etter dette skjedde det en betydelig modernisering og utskifting av artilleriet. Ett av problemene ved at kanonene var satt på provisoriske dreieskiver var at man ikke fikk jevn sideretting av kanonene. Et annet problem var at de fleste kanoner ikke var særlig egnet til sjømålskyting på grunn av lav utgangshastighet og uegnet ammunisjon. Ellers ble det lagt ned arbeid i den infanterimessige sikringen, utført av egne festningsbataljoner som ble fordelt rundt til batteriene. I 1942 ble kystartilleriet organisert etter artillerigrupper. Av våpen fikk de tildelt luftvern og nærforsvarsvåpen, men hadde ikke nok personell til å bemanne dette i tillegg til kanonene. Til nærsikring ble de tildelt 5 cm. stridsvognkanoner og store mengder flammekastere.

Bemanningen av hærkystbatteriene

Den vanlige styrken på hærkystbatteriene var 2 offiserer, 13 underoffiserer og 52 mannskaper. Bemanningen besto av bl. a. batterisjef, måleoperatør, regnetroppsjef, mannskaper til hovedko og 3 meter avstandsmåler, radiobefal, radiooperatører, kanonkommandør, sanitet, Mg - skyttere, kokker skredder, skomaker, salmaker og sjåfører. Mens marinen stort sett klarte å holde en jevn standard på sine batterier, hadde hæren mange tekniske problemer. Ammunisjonstildelingen var knapp, kun 100 skudd til hver kanon og 30 skudd til hvert gevær. Hærkystbatteriene led videre under instruktørmangel. Dessuten var mannskapenes psykiske helse et problem. Tyskerne hadde et uttrykk, bergkrank. Dette var en fellesbetegnelse knyttet til lidelser som tyske mannskaper fikk ved tjeneste på ensomme og isolert beliggende steder, f. eks. i det vintermørke Nord - Norge. Mange av de selvmord tyskerne opplevde, spesielt i Nord - Norge, skyldtes den lange avstanden til hjemmet og vanskelighetene med å komme hjem på permisjon. Mannskapene fikk få permisjoner, bare en eller to hvert år.

Ordrene for utbygging av hærkystbatteriet fra 1941 og fremover forteller litt om hva man la vekt på under byggingen. På grunn av knappheten på byggematerialer, måtte en se bort fra sterkere betongkonstruksjoner. Terrengets naturlige dekning måtte utnyttes. Alarmberedskap, som var det første stadium, besto i at det skulle bygges en feltmessig stillingsgang for minst en kanon og beskyttelse av ammunisjonen mot været. Senere skulle det utføres endelig plassering av kanoner, etablering av forlegningsbarakker, ammunisjonslager og innretninger for å beskytte kanonen og betjeningen mot splinter, samt kamuflasjearbeider. Kanonene skulle ligge i samme høyde over havet, omkring 70 meter fra hverandre. For å oppnå stor skuddhastighet mot sjømål, skulle kanonene plasseres på dreieskiver med en ildsektor på 120 grader. For lavetten skulle det opparbeides en jevn flate. Kanonen skulle fastsurres til en dreieskive, og for lavettsvansen på kanonen ble det bygget en rullebane med gradbue.

Ammunisjonsrom skulle skaffes ved å utnytte nisjer i fjellet, samt skur av mur og tømmer. Beredskapsammunisjon (ca. 1/4 av den ammunisjonen som tildeles hver kanon i batteriet) skulle lagres på begge sider av kanonen i en avstand av 5-10 meter, for resten av ammunisjonen skulle det bygges rom på 100 m2 fordelt over batteriområdet.

Organisation Todt bygget hærkystbatteriene

Den tyske hær bygde til å begynne med sine egne kystbatterier, men etter hvert ble Organisation Todt mer og mer brukt. Organisasjonen hadde navn etter Fritz Todt, riksminister for rustning. OT var en selvstendig, halvmilitær organisasjon. Mannskapene besto både av norske arbeidere og av krigsfanger. Arbeiderne fikk sine uniformer fra erobrete tsjekkiske lagre. I Norge utførte OT Einsatzgruppe Wiking det meste av de større byggearbeider. Der hvor OT hadde ansvaret for et prosjekt satte de bort prosjektet til tyske entreprenører som igjen skaffet seg underentrepernører og arbeidere, deriblant mange nordmenn. Det meste av utgravinger ble gjort med håndmakt, maskiner var ennå sjeldne. Egne steinborekompanier dro fra sted til sted med boremaskiner og kompressorer og laget tunneller og ammunisjonslagre. Splintbeskyttelse var i form av en halvrund voll foran kanonen. Kamuflasje og skinnanlegg som skulle dra fiendlig ild på seg og narre fiendtlig rekognosering, hørte også med. På batteriene ble det bygget forlegninger, kampstillinger, løpegraver, kantiner, kjøkken, brønner m. v.

Det var meget stor etterspørsel etter arbeidskraft under krigen. Totalt må 100 - 150 000 nordmenn ha vært beskjeftiget på tyske anlegg i krigsårene. Noen ble tvangsutskrevet, men det var også en del som frivillig tok på seg dette arbeidet, som ga god fortjeneste. Vanlig timefortjeneste i industrien i 1941 var kr. 1,97 i gjennomsnitt, på akkord var timebetalingen i tyskerarbeide kr. 2,28.

Betalingen skjedde ved at tyskerne opprettet kontoer i Norges Bank, som tyskerne rekvirerte penger fra. På denne kontoen hevet tyskerne over 11 milliarder under krigen, fire ganger så mye som det norske statsbudsjettet i 1950-51.

Byggingen av festningsanlegg måtte også konkurrere med andre byggearbeider under krigen som flåtebaser, barakker til de store leirene, flyplasser og veiarbeider. Mange byggearbeider måtte utsettes på grunn av mangel på abeidskraft. Sammen med mangelen på skikkelig materiell, i første rekke kanoner, var dette forhold som begrenset utviklingen av det tyske kystartilleriet.

Kystbatterienes kanoner

Til å begynne med hadde batteriene et antall kanoner beregnet til å skyte mot sjømål og landmål, samt noen maskingeværer og geværer. Mens marinekystbatteriene etter hvert fikk bygget inn sine kanoner og fikk lyskastere, maskingeværer og mitraljøser, måtte hærkystbatteriene klare seg med langt mindre. Vinteren 1941/42 var det knapt et hærkystbatteri som hadde lyskastere i batteriene. Utrustingen av batteriene øket fra 1942, men okkupasjonsstyrkene ble først og fremst tildelt eldre materiell som var tatt som krigsbytte mens de moderne tyske våpen gikk til felthæren.

Kaliberet (den innvendige diameteren i løpet) på kanonene varierte fra 7,5 cm. til 40,6 cm. De mange ulike kalibre gjorde at man fikk problemer med forsyninger av ammunisjon. 10,5 cm kaliber K 332 (f) kanoner av fransk fabrikat, som var i Langesund, Trolldalen og på Skåtøy, var den mest utbredte kanonen i det tyske kystartilleriet. Tyskerne betegnet dem K 331 (f) og K 332 (f) (K=kanon, f=fransk). K 331 var mye brukt i det franske artilleri under 1. verdenskrig og i 1939, og var en feltkanon med hjullavett, mens K 332 var en langt mer moderne kanon, en fransk kanon fra 1936 med en skuddvidde på hele 16 000 meter. Kanonen kunne siderettes 50 grader uten å flytte kanonlavetten, noe som gjorde at den var en av de best egnete som kystartilleri i hæren.

Imidlertid sto alle batterier i Norge i åpne stillinger og således utsatt til for de allierte, som hadde fullstendig luftherredømme. Det ble gitt ordre om at alle kanoner skulle bygges inn med vern av stålkupler eller kasematter. Langesundstangen var ett av de stedene hvor man fikk bygget inn to av kanonene i kasematt, men for mange av de andre anleggene, bl. a. Trolldalen, kom dette ikke til å gå etter planene, og man søkte å kamuflere anleggene best mulig med kamuflasjeparasoll over hver kanon.

Måløyraidet julen 1941 ga tyskerne en hel del kunnskap om sitt hærkystartilleri og førte til at hærbatteriene ble utrustet med skikkelige luftvernkanoner, lyskastere og infanterivåpen til nærforsvaret. Omtrent samtidig hadde Hitler gitt ordre om styrking av forsvaret av kystene. Kyststrekningen fra Ishavskysten ned langs Nordsjø- og Atlanterhavskysten til den fransk-spanske grensen skulle utbygges til en ny “Westwall”. Denne skulle kunne stå imot større landganger. Norge skulle være det viktigste stedet i Westwallutbyggingen, dernest den fransk-belgiske kyst og til sist den hollandske og jydske kysten. Normandie, hvor invasjonen kom i juni 1944, fikk siste prioritet.

I motsetning til Marinens kystartilleri hadde hærens kystartilleri store vanskeligheter med å skaffe nok mannskap og befal til sine batterier, ettersom det skulle besettes tre ganger så mange batterier som marinen. Da krigen sluttet, fantes det ca. 24 000 hærkystartillerister i Norge og det samme antall marinekystartillerister. Sammen med ca. 10 - 15 000 festningsinfanterister spredt på ulike batterier, var den totale tyske besetning på kystbatteriene oppe i omkring 65 000 mann. Hærkystbatteriene hadde likevel en forholdsmessig mindre styrke enn marinens batterier, idet krigsoppsetningsplanene bestemte at de bare skulle settes opp med den styrke som trengtes for å betjene kanonene og ildledning, til sammen som regel omkring 95 - 100 mann. Etter hvert som divisjoner ble nedkjempet ved frontene, måtte det stilles opp nye.

Hærkystartilleriet ble derved stående ganske langt bak i prioriteringen når det gjaldt tildeling av mannskaper. “Da amerikanske offiserer var på rundreise i Norge etter krigen for å vurdere det tyske kystartilleriet, fikk det tyske hærkystartilleriet strykkarakter, både når det gjaldt opplæring av mannskapene og måten kystartilleriet ble brukt på, “ konkluderer Jan Egil Fjørtoft. 

(Trykt i Telemark Historie nr. 22-2001) 

Kilder:

Fjørtoft, Jan Egil: Tyske kystfort i Norge. 1982.

Gardåsen, Tor Kjetil: Kystguiden Telemark. Skien 2000.

Hansen, Bjarne Th.: "Da tyskerne raserte naturperlen Langesundstangen." Bamble gjennom tidene. Årsskrift 1995. Bamble Historielag.

Informasjonstavle på Langesundstangen.

Komkapt. Odd T. Fjeld og orlkapt. Hans Petter Kolstad: Historikk. Tangen (Langesundstangen) fort 1940-1993. Horten 1993. (Manus) Bamble kommunearkiv. 201 St.

Kure, Mass : "Krikken - krigsminne og turistattraksjon." Årsskrift for Kragerø og Skåtøy Historielag 1982.

Bildetekster:

Bilde 1

8,8 cm. Flak. Batteriet på Krikken på Skåtøy ble i april 1943 forsterket med to slike, som hadde en skuddvidde på 14 000 meter. Det var helst Luftwaffe som brukte denne kanonen, som ikke var vanlig i det tyske kystartilleriet.

Foto fra Jan Egil Fjørtoft: Tyske kystfort i Norge. 1982.

Bilde 2

K 332, kanon av fransk fabrikat. Det var denne kanontypen som batteriene på Langesundstangen, Trolldalen og Krikken på Skåtøy var oppsatt med. Foto fra Jan Egil Fjørtoft: Tyske kystfort i Norge. 1982.

Bilde 3

Hærkystbatteriet i Trolldalen. Kart over bygninger og anlegg.

A. Svingskive, endestasjon for "jernbane". B. Taubane opp til fortet. C. Port. D. Vaktstue. E. Islager. F. Skredderbrakke? G. Stall for 5 hester. H. Trapp for patrulje? 1. Messe. 2. Spisebrakke for arbeidsfolk. 3. Matvarelager? 9. Forbrenningsovn. 10. Tilfluktsrom. 11. Brakke underoffiserer. 12. Sykehusbrakke. 14 Ammunisjonslager S: Smie? 16. Kanonstilling mot vest. 17. Fjellgjennomgang. 18. Kanonstilling. 19. 1. Kommandosentral 20. Utspreninging til 2. kommandosentral. 21. Luftvernkanonstilling

22. Kanonstilling. 23. Radiobrakke? 24. Boligbrakke?. 25. Fjellgjennomgang. 26. Hauptmannsbrakke?

Etter registrering i Bamble kommunearkiv ved Einar Bjørkeng og informanter.

Kart: Bamble kommune, oppmålingsavdelingen ved Bjørn Arild Hagen.

Bilde 4

Langesundstangen utgjør sydenden av den langstrakte kambrosilurformasjonen før den forsvinner i havet. De bratte og mørke skrentene går rett ned i sjøen og skaper et dramatisk og forrevent landskapsbilde.

Før annen verdenskrig var Langesundstangen et naturområde som ble mye brukt av befolkningen i Langesund. I 1930-årene ble det satt ut benker på utsiktssteder, utbedret stier og gravd ut et sumpete område til tjern, som tjente som skøytebane om vinteren. Det var adkomst til Tangen ved stier fra Steinvika i vest og ved sti fra Furulund i øst. Over Hesteklova ble det bygget en trebru på dugnad. Den ble også benyttet som danseplatting.

I de første aprildagene 1940 ble det satt ut nøytralitetsvakt på Tangenodden med to mann som skulle observere det som foregikk på sjøen. De gravde en dekningsgrop helt ytterst på odden. Tyskerne tok vare på denne gropa, visstnok for å vise hvordan det norske forsvaret var innrettet ved okkupasjonen.

Tyskerne etablerte seg på Langesundstangen i 1941. Grenlands industri og havner bl. a. utskipningshavnen for Hydros fabrikker på Rjukan, gjorde forsvar viktig. Tangenodden ble avsperret og byggearbeidene ble påbegynt, både med norske arbeidere og entreprenører. Festningsarbeidet, som pågikk helt til april 1945, omfattet tunneller, bunkere, fundamenter til kanoner og to høye tårn, kanonstillinger, luftvernstillinger, store lyskastere og nærforsvarsstillinger. Piggtråd, flammekastere og minefelter var andre former for beskyttelse mot angrep fra land- og sjøside. Tangentjernet ble tappet for vann til støpingen og deretter fylt igjen. Hestklova ble fylt igjen med stein for å komme over med bil. Steinen ble senere gravd opp, og det ble satt opp en vindebru i 1942.

Hovedskytset på batteriet besto av 4 stk, 10,5 cm. erobrete franske feltkanoner. I de to tårnene som ble bygget på hver side av veien ved brua ble det montert antiluftskyts. Bombekastere, mitraljøser, flammekastere og lyskastere var annet utstyr. I 1944 ble to av kanonene bygget inn i kasematt (bunker). Det ble bygd ammunisjonsbunkre til hver kanon. I den store tunnellen som går tvers gjennom Tangenodden ble det bygd brakker for 70 mann. Tyskerne hadde 1088 miner på Tangen fort fra Skipperhuset-Hesteklova til Smakkestranda og ned til søndre del av Furulund. Disse måtte de selv uskadeliggjøre da krigen var slutt.

Fortet kom aldri i kamp med sjøstridskrefter, men beskjøt ved flere anledninger allierte fly, således nyttårsaften 1943/44 da allierte fly angrep det tyske fangetransportskipet “Donau” på Helgeroafjorden og 11. april 1944 mot fly som skulle angripe tyske fartøyer ved Porsgrunns Mekaniske Verksted. 25. april 1945 beskjøt fortene på Langesundstangen og Rakke et engelsk fly som skulle med våpen til Mil. org. Flyet styrtet i Brunlanes, 2 av mannskapet omkom mens de øvrige 6 ble fraktet over til Sverige.

Etter krigen ble Tangen fort overtatt av Kystartilleriet, og i 1946 ble det øvingsfort for Heimevernet. I 1958-59 ble fortet modernisert, og Kystartilleriet overtok. Nye moderniseringer i hovedskyts, antiluftskyts og ildledningssystem skjedde i begynnelsen av 1980-årene. Med teknologisk omlegging i retning av lette misilavelinger med mobile rakettavdelinger som kan fraktes raskt omkring, falt kystartilleriets behov for fortet bort. Da kystartilleriets interesser opphørte i 1996, ble området frigitt til friluftsområde for almenheten i 1998.

Fra Langesundstangen er det vid utsikt langs kysten fra Jomfruland til Brunlaneslandet. På østsiden av fjorden ligger Oddane fort ved Nevlunghavn, som er overtatt av Forsvarsmuséet for å vise et kystfort av etterkrigstype.

Foto: Tor K. Gardåsen.

Bilde 5

Det store Krikkenområdet sørvest på Skåtøy er i dag friluftsområde på ca. 130 mål. Stedet er med sin høye beliggenhet og vide utsikt over øyer og fjordområder et storslått sted å oppleve skjærgården og kysten.

Mass Kure har omtalt Krikken i Årsskrift for Kragerø og Skåtøy Historielag 1982. Det store hærkystbatteriet fra annen verdenskrig på Krikken ble anlagt fra mai 1941 og i fire år fremover med en arbeidsstyrke på opp i 250-300 mann. Anlegget besto bl. a. av underjordisk anlegg med 8 brakkerom, offisers- og soldatmesse, sanitetsrom og “Centralkommandostelle”. Ned hit gikk det en trapp med 40 trappetrinn. Festningen hadde fire 10,5 cm. K332(f) erobrete franske kanoner med skuddvidde 1600 meter som kunne brukes både mot skip og fly. I april 1943 ble anlegget forsterket med to 8,8 cm. Flak (luftvernkanoner) med skuddvidde 14 000 m.

Tyskerne søkte å kamuflere anlegget for å få det til å se ut som et langt større festningsanlegg, bl. a. med kanoner laget av tømmerstokker og sivmatter lagt i terrenget som skulle se ut som veier. Det var 20 forlegningshytter for soldatene med tyske navn som Freiburg, Kassel, Lübeck osv. Ca. 500 tyskere var forlagt her. Den store kantinebrakka ble etter krigen flyttet til Jomfruland, hvor den gjør tjeneste som Haga kafé.

Området ble overtatt av norske militære etter krigen. Etter tyskerne fant man bl. a. 22.000 flasker brus. Det ble foretatt noe oppryding da, men området ble først ryddet og tilrettelagt for almenheten fra 1994 og fremover etter at det var innkjøpt av Staten som en del av skjærgårdsparken.

Bilde 6

Kanonene på hærkystbatteriene var krigsbytte som tyskerne hadde tatt ved felttog i ulike land. Ved krigsutbruddet hadde tyskerne stort sett bare gamle og dårlige kanoner fra 1. verdenskrig, og det var først angrepet mot Frankrike sommeren 1940, da tyskerne tok hele den franske artilleriparken, at de fikk mulighet til å bygge opp eget artilleri. Artilleriparken besto imidlertid av gamle modeller, og for å få de erobrete feltkanonene brukbare mot bevegelige mål til sjøs, måtte man lage dreieskiver. Bildet viser en fransk kanon satt opp på Ny-Hellesund kystfort i Vest-Agder.

Foto: Tor K. Gardåsen 1999.

Bilde 7

Plate på fransk kanon på Ny-Hellesund Kystfort.

Foto: Tor K. Gardåsen 1999.

Bilde 8

«Krigsminner» avsatt i våt sement i Trolldalen - initialer og beslått støvel.

Foto: Tor K. Gardåsen.