Telemarks og Grenlands historie: Handlelystne husmødre, hjemmestrikka presanger og stivpyntede barneballgjester. Jul i 1950-årenes Skien (Trykt i Skiensposten)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Elleville husmorturer til Strømstad, julepresanger som klødde og rosinpakker fra turnende julenisser var noen av ingrediensene julefeiringen i Skien for 50 år siden. Hvor annerledes var julen den gang sammenlignet med i dag?

“Stridslystne husmødre” på førjulsinnkjøp i Strømstad - den beste form for husmorferie

Har vi glemt hvordan julen var for 50 år siden? Gjennom gamle årganger og fotografier fra Varden skal vi søke å få et innblikk eller en påminnelse av hvordan man feiret jul i Skien på 1950-tallet. Hva skulle til for å skape en vellykket julehøytid den gangen?

Juleforberedelsene startet også den gang i god tid, og for etterkrigstidens hjemmeværende husmorgenerasjon var juleinnkjøpene svært viktige. Allerede den gang var svenskehandel blitt et innarbeidet begrep. I årene etter krigen hadde det vært både rasjonering og varemangel i Norge. I Sverige var det imidlertid butikker som bugnet av varer som man ikke fikk tak i her hjemme, og busser sto parat til å frakte husmødre i hopetall over grensen til handleparadiset Strømstad.

“Det finnes ikke den ting man ikke får kjøpt i Strømstad, og det finnes heller ikke den ting damene ikke er i stand til å kjøpe,” kunne Varden slå fast den 20. desember 1955 etter at journalist STYLO og fotograf Stenstadvolden hadde fulgt 30-40 husmødre fra distriktet på førjulstur. “Hårdest går det for seg i kolonial-, frukt- og leketøysforretningene, og her oser det av kjøpelyst og selgerglede i en slik grad at det ville fryde enhver salgsmann.» Ananas, aprikoser, dadler og bananer var ettertraktede varer. Det samme gjaldt brennevin etter at det beryktede motboksystemet var blitt opphevet i 1955. Nordmennene kunne få skotsk whisky for ca. 40 kroner flasken og sparte ca. 20 kroner på det.

En annen vare som var etterspurt var plastikkprodukter. Plast hadde ennå ikke kommet ordentlig til Norge, og man var nyfiken på dette nye praktiske materialet. Det var en rekke snertne saker i få kjøpt i plast, men mange visste ennå ikke riktig hva slags materiale dette var og hva det kunne brukes til. Slik kunne noen finne på f. eks. å sette det nyinnkjøpte vaskevannsfatet av plast på komfyren og skru på plata. Men til tross for at risikoen for tabber var til stede, var sverigeturene den beste form for husmorferie som er oppfunnet, kunne Vardens journalist bestemt slå fast.

Jul med fullsatte kirker og en mann i drukkenskapsarresten

Tradisjonen tro hadde Varden reportasjer fra alle de steder hvor det måtte være folk på vakt på julaften. På alderdomshjemmet i Skien holdt sogneprest Sagedahl andakt for de gamle, og det var gang rundt juletreet og utdeling av pakker. Også politistasjonen hadde en rolig julekveld - bare med en mann i drukkenskapsarresten, kunne det meldes fra de kanter. Derimot var kirkene fullsatte, den gang som nå.

Hjemmestrikkete klær, trekkoppbiler og knall i fars sigar

Selve julaften var en dag som voksne og barn så frem til hele året. Både julematen og juletreet, men ikke minst hva en kunne vente å få i julepakkene var spennede. Sjansene til å bli skuffet var imidlertid store. Hjemmestrikkede klær var ennå en alminnelig julepresang i 1950-årene, og det kunne lett bli mer enn ønskelig av denslags. En som minnes dette forteller: «Julaften var en skuffelse hver gang. En fikk jo altfor møe hjemmestrikka. En hadde jo ønska seg helt andre ting enn det som en fikk. Det kom gjerne raggsokkær og vanter og skjerf og sånt noe. Og så måtte`ru takke, au.» Hadde en søskenbarn som fikk mekaniske leker gjaldt det derfor å være frempå for å hjelpe og demonstrere hvordan dette egentlig skulle brukes: «Hadde du noen søskenbarn som hadde fått ett eller annet å trekke opp, så var du veldig behjælpelig med å lære han dette her. Det en ikke hadde sjøl, måtte en hjælpe andre med. Men ofte resulterte det i at det blei ødelagt. Det var en som skreik så innmari en julaften, for hele greia røyk etter at vi hadde hjælpt `n.»

Julaften var tid for avkobling, sjelefred og ro. Ikke minst så foreldrene frem til å gjennomføre sine årlige juleritualer. Noen ganger kunne imidlertid avkom med fantasien i orden sørge for at slikt ikke gikk helt etter programmet: «Fra Skøyer`n i Tønsberg fikk du kjøpt forskjellig ting. Der fikk du bl.a. kjøpt sånn knall. Pappa røykte vanligvis ikke, men på julaften og spesielle høytider tok han gjerne en sigar. Så hadde jeg tredd en knall godt inni sigaren. Han hadde spist god middag med ribbe og surkål, og den velværa han satte seg ned i sofaen med, ryggen tilbake, og tente sigaren. Så smalt det! Det kom et saftig “Dæven!», og så heiv`n sigaren så gnistrane sto i veggen på andre sida. Men da var jeg redd! Å herregud, jeg angra. Men det gikk over.»

Romjul med den spanske flue og klubbselskapets barneball

Romjulen var tiden for familiesammenkomster og arrangementer. I Skien var russerevyen og klubbselskapets barneball blant av de årlige begivenhetene. I 1955 besto russerevyen av en oppsetting av skuespillet «Den spanske flue». Stykket ble mottatt med takknemlig bifall av mammaer og pappaer, onkler og tanter, kunne Varden fortelle. Arne Christiansen spilte assyrologen Henrik Mensel, Grete Soot var Paula og Gunnar Gurholt gjorde lykke i rollen som sennepsfabrikant Rinker. På scenen kastet alle sine hemninger over bord. Særlig gjaldt det ifølge Varden Gunnar Gurholt som sennepsfabrikanten, “Morsom i maske, oppfinnsom i spill og med fiks mimikk.” Gunnar Gurholt ble også intervjuet etter forestillingen av Vardens «KLO», Kjell Erhard Johannessen. Dette russeteatrets «trumfess» hadde mange refleksjoner omkring livet, verden og tingenes tilstand. Eldre mennesker kunne virke litt stive, fastslo han, men kunne derimot meddele at skiensungdommen nå var blitt skikkelig moderne, bl.a. fantes det en rekke hypermoderne slanguttrykk i ungdomsspråket. «Råbarsk» og «et støkke» om en jente var noen av det heteste man kunne slenge ut av seg i 1955.

For mange barn og kanskje særlig foreldre var det ærverdige Skiens Klubselskaps ball ett av julens høydepunkter. Klubselskapet hadde som hovedformål å skape hygge og adspredelse for sine medlemmer, og barneballet var blant dets store årlige begivenheter. Stil og manerer sto i fokus da over 100 stivpyntede og nyfriserte barn inntok Festiviteten 27. desember 1955. «Guttene med vannkjemmet hår, noen hadde sikkert også lånt litt av fars briljantine for å få skillen rett og strittende hårtufser glattet ut, mens pikene hadde røde eller hvite sløyfer i fletter og velfriserte krøller,» refererte Varden.

Turnende nisser og den årlige posesmellingen

Juletrefestene ble gjerne holdt etter nyttår og var noe barna så frem til. Blant de største juletrefestene var Odds fest i Turnhallen. Da ble det lagt matter utover gulvet, og det kom inn en horde med turnende nisser som gjorde kunststykker av alle slag før de kom rundt med poser med appelsiner og kjeks. Brusen på juletrefester var noe man særlig så frem til, brus var som regel noe en kunne håpe på bare noen få ganger i året. Etter at dette var fortært, kom et annet av årets høydepunkter, nemlig tiden da papirposen kunne blåses opp og smelles, enten mot handa eller i hodet på sidemannen. Denne smellingen hadde mange sett frem til i lang tid. Samtidig må den ha vært blant de voksne arrangørenes største prøvelser. På den juletrefesten der barna oppdaget at de voksne på forhånd hadde klippet hull i alle papirposene så de ikke kunne blåses opp og smelles, var det nesten opprørsstemning i lokalet...

Verden og menneskene var på mange måter annerledes i 1950-årene. Julen var preget av langt mindre materiell overflod, men det man fikk ble likevel satt ekstra pris på. Samtidig hadde de fleste en troskyldig fremtidsoptimisme. Utsiktene var lyse med gode muligheter for et bedre liv, og julen var en høytid som kunne gi et lite innblikk i denne lysende og materielt rike fremtid. Like fullt var man innstilt på at julen skulle være en hyggelig og fredelig høytid for alle.

(Trykt i Skiensmagasinet/Skiensposten 2004)

Bildetekster:
“Tolderne måtte gi opp overfor stridslystne husmødre fra Skien og Porsgrunn. Husmødrene var parate til å kjempe til siste blods- ananas- og whiskydråpe,» kunne Vardens reporter berette da han var med på handletur til Strømstad. Ved Svinesund stakk tolleren hodet inn gjennom døren på bussen for å undersøke om noen hadde kjøpt svenskevarer for mer enn den tillatte summen. “Kalde, avventende kvinneblikk møtte ham hvor han snudde seg, og det var åpenbart at han kunne tenke seg en mer behagelig og medgjørlig forsamling enn husmødre på hjemvei fra Sverigetur.” På spørsmål om noen hadde handlet for mye varer svarte husmødrene at det hadde ingen av dem gjort. Deretter gliste tolleren og sa at ingen hadde vel heller sagt fra dersom de hadde kjøpt for mer enn den tilatte summen. Da han hadde sagt det, brøt jubelen løs i bussen.