Folkevogner, veikroer og landeveisferie

Av Tor Kjetil Gardåsen

Da bilrasjoneringen ble opphevet i 1960, skulle alle anskaffe seg bil. Samtidig oppsto det stort behov for alt bilistene trengte. Norges første veikro, som ble åpnet ved Breviksbrua i 1962, var et synlig tegn på at Grenland var på vei inn i en ny tidsalder.

I 1960 ble rasjoneringen på biler opphevet i Norge. Pluselig ble det innenfor rekkevidde for de aller fleste å anskaffe seg bil. Samtidig skulle landet bygges ut for biltrafikk i stor skala. Veinettet måtte forbedres, bensinstasjoner, serverings- og overnattingssteder måtte bygges opp. Og alle slags tilbud til nybakte bileiere dukket opp.

Valg av bilmerke

Bilforhandlerne hadde gyldne tider på begynnelsen av 60 - tallet. Tilbudet til bilkjøperne var ikke så rent lite på denne tiden. For de som kjøpte bil for første gang, var det mange valg å ta, og mangt og mye måtte tas i betraktning når bilmerke og modell skulle bestemmes. Engelske biler kunne nyte godt av landets gode image på grunn av krigen, mens mange hadde en motvilje mot å handle både med tyskere og svensker. En norsk produksjon foregikk imidlertid for den som ville være nasjonal: Troll - bilen i Lunde.

Den typiske familiebilen kostet 15-20 000 kroner rundt 1960. Folkevognen lå i det nedre prisleiet med ca. 13 000 kroner. For en vanlig lønnsmottaker kostet en ny bil en drøy brutto årslønn.

Folkevognen ble en populær bil i denne massebilismens pionertid. Den lille «asfaltbobla» kunne by på finesser som tiltalte mange. Stropper i taket bak forsetene var greie når svigermødre og tanter skulle hale seg frem fra baksetet. Vindusspyleren fikk lufttrykket sitt fra reservehjulet. Varmeapparatet sendte imidlertid varmen til de fleste andre steder enn frontruta. Mange folkevogneiere så dessuten med blandete følelser frem til sportssendingene på TV lørdag ettermiddag da den legendariske turnkommentatoren Paal Clasen slapp til. Han krydret alltid sendingene sine med folkevognvitser - til stor muntrasjon for alle de som hadde andre bilmerker. Vitsene handlet om folkevognens nye varmeapparat, som var et hoppetau i hanskerommet, og lignende.

Den første veikro

Parallelt med biltrafikken vokste det frem et servicetilbud til de veifarende. I 1950 - årene hadde bilturister kunnet stanse ved de mange koselige små kafeene som lå langs landeveiene, små hytter med veranda foran drevet av en huslig dame med sans for godt stell og hjemmelaget mat. Kaffe, brus på små flasker og hjemmebakte formkaker hørte med til serveringen ute på verandaen. Nå ble større serveringssteder anlagt. Selskapet A/S Veikroer ble etablert og tok mål av seg til en utbygging av egne spisesteder for bilistene langs hovedveiene. En egen veikrotype ble utviklet, og den første av dette slaget ble åpnet ved Breviksbrua i juni 1962.

«Minikroen åpnet i strålende solskinn;» skrev Varden begeistret ved åpningen av veikroen på Torskeberget ved Brevik. «Igjen har det vært en åpningshøytidelighet i Brevik. Denne gang var det «minikroen» på Torskeberget. Det blafret friskt i skandinaviske flagg da direktør Konrad Magnus i A/S Veikroer bød åpningshøytidelighetens gjester til bords.» Blant lokale representanter var Breviks ordfører M. E. Midelfart, visepresident Arve Funnemark i KNA, direktør Wittersøe i Fellesmeieriene og bankdirektør Stray i Brevik Sparebank.

De første veikroene hadde en original konstruksjon og vakte oppsikt med sin merkverdige arkitektur, som likevel ble oppfattet som hypermoderne og noe som pekte fremover. Veggene var skrå og taket var spisst. Innvendig satt folk på rekke og rad langs bordene med skråvegger bak seg, men mange følte nok at de ikke hadde mer plass enn de strengt tatt trengte når de satt og spiste inne i disse fremtidsrettede byggverkene. Arkitekten kunne imidlertid fortelle at dette var protoypen på veikroer som selskapet nå ville forsøke å etablere langs landets hovedferdselsårer. Målet hadde vært å gjøre bygget så rasjonelt og enkelt at det kunne pakkes i en kasse og monteres på stedet.

Oljeskift og rundsmøring

Å holde bil var noe nytt som mange måtte sette seg inn i. En vanlig bil hadde bortimot 30 smørepunkter, som skulle gås over med fettpresse eller fettpistol, noen for hver 1500 km. Det er fra denne tiden at alle de selvlagde utendørs smørebukkene skriver seg - folkelige konstruksjoner fra massebilismens barndom spredt rundt over det ganske land.

Bilen ble det nye familiemedlem. Mens far tok seg av det tekniske og vedlikeholdet, broderte mor bilputer i korsstingsbroderi til å ha i bakvinduet med trafikkskilt og «Kjør forsiktig!» - tekst. Mor sørget også for pledd til setene og annen hjemlig kos som blomsterglass med sugekopp. NAF - medlemskapet ga trygghet og gjorde at man holdt seg oppdatert på bilkjøringens mange områder.

45 øre literen

For mange betød bilen helt nye muligheter for ferie og fritid. Å dra på biltur på søndagene ble den nye store familieaktiviteten: til Larvik for å spise middag, til Sandefjord for å se på hvalbåtene eller til Rognstranda for å bade. Veiene var både svingete og ujevne, men reisetiden var likevel kortere enn hva man var vant til med buss og tog. Noen tok sin første kafferast ved Hallevannet og syntes de hadde kjørt et godt stykke.

Heller ikke bompenger var ukjent. For å finansiere nye store bruprosjekter ble det innkrevet bompenger. Både på Breviksbrua og Porsgrunnsbrua var det billettkiosker -uten noen form for protestaksjoner. De fleste var både glade og stolte over alt det nye som kom.

Mange gjorde mye ut av ferien og la ut på imponerende turer i små biler. Nordkapp med hjemtur gjennom Finland og Sverige var selve maratonetappen, men Danmark med Folkevogn og fullastet takgrind var heller ikke uvanlig. En familie fra Grenland skal ha lagt ut på danmarksferie i Folkevogn med de minste to ungene i koffertrommet bakenfor bakseteryggen, fortelles det.

Under veis var det bensinstasjoner med servicemann med blank lueskygge som fylte bensin, vasket frontruta og hilste flott til lua før en dro videre. Og bensinstasjonene solgte olje, smøremidler og kjøleveske og ikke potetgull og pølser. Og bensinen kostet 45 øre literen. Litertelleverket gikk dobbelt så fort som kronetelleverket på pumpene i de dager! 

 

Bilde:
Landets første veikro ble innviet ved Breviksbrua i 1962. Arkitekturen var spesiell, men folk oppfattet den som moderne og fremtidsrettet. Nå var biltrafikken kommet inn i en ny tid. Imidlertid var vyene og fremtidsvisjonene store. TA skrev at brua utvilsomt ville bli en turistattraksjon, og Varden mente at kaféen som skulle ligge ved brua “kommer det til å gå frasagn om i både ett og to kongeriker.”

KNAs ferdighetskjøring

Bilorganisasjonene KNA og NAF la ned store anstrengelser i trafikksikkerhet. Ett av tiltakene var såkalte ferdighetsmerker. En Folkevogn er akkurat i ferd med å smyge seg innenfor hindrene under kjøringen til KNAs ferdighetsmerke i Porsgrunn i juni 1962. Gjennomgående ble det vist god kjøring, men to av deltakerne måtte kjøre om igjen og en strøk. Politikamrene i Skien og Porsgrunn var også invitert til å delta i kjøringen. Arne Johansen og Anker Halvorsen oppnådde gullmerket, Nils Thorsdal fikk sølv og Kjell Ahlbom, Finn Johansen, Arne Ullmann og Ingvar Svendsen fikk bronse.

Foto: Varden 6/6-1962.

Bildetekst:

Folkevogn var familiebilen fremfor noen først i 1960 - årene. Den kostet ny ca. 13 000 kroner, som var omtrent en brutto årslønn for en arbeider. Utstyrt med takgrind kunne den frakte familier på lange ferieturer. Bilen ble likevel ikke brukt til daglig, til det var bensinen for kostbar, og bilen sto for det meste parkert på hverdager.

Varden 6. juni 1962.

V. 24/8-64 Fotos Essostasjoner Øya, Herregårdsstrand, Brua.

Bildetekster:

Bilkjøperne i begynnelsen av 1960-årene hadde ikke så rent få modeller og merker å velge mellom. De ulike modellene appellerte til bilkjøperens stil, identitet og personlighet og til det mannlige og det kvinnelige. De tekniske opplysningene var mannens område. Karosseriets form, bilens farge og interiørets utforming, herunder dets mulighet for lett renhold, var det derimot kvinnen som hadde meninger om. Ellers var kvinnen opptatt av praktiske detaljer slik som f. eks. skistativ på taket. Å kjøpe den første bilen var en stor begivenhet - omtrent som så få et nytt familiemedlem. Fra Grenland Autos bruktbilutstilling høsten 1969.