Av Tor Kjetil Gardåsen
Elva og fjordene i Porsgrunn byr på mange muligheter for maritim oppdagelsesferd. Her finner vi minner etter skipsfart og båttrafikk. Vi skal på tur i vannkanten mellom sjøboder og steinbrygger.
Setter vi oss hundre år tilbake i tiden var det elva og fjorden som var hovedtransportåren gjennom Porsgrunn. I dag kan vi knapt forestille oss den store trafikk av farkoster som var på Porsgrunnselva og Frierfjorden. Lokalbåter, slepebåter, lektre, lastebåter og oversjøiske dampskip fartet opp og ned på vassdraget dagen lang. Og før dampskipene var det seilskutene som rådde grunnen.
Beddinger på flatmark
I dag finner vi minner etter dette flere steder. I den store perioden for norsk seilskipsfart i andre halvdel av 1800 - tallet ble det bygget skip nesten på hvert sted der det var flatt nok til å anlegge en bedding. På vestsiden av Porsgrunnselva lå det flere skipsbyggerier: på Lergravstrand på Tollnes, Lahelle, Moldhaugen og videre utover ved Knarrdalstrand med Stokkeverven og Ellef Gundersens verv.
Skipstømmer i trange daler
På enkelte steder ble det dyrket frem skipstømmer til skutebyggingen. Eikeskogene langs kysten var allerede på 1600 - tallet blitt sterkt uthugget, og for å dyrke frem eiketømmer til skipsbruk i århundrene som fulgte ble det på enkelte steder plantet eiketrær som skulle vokse seg store og bli fremtidens skipstømmer.
På Mule Varde finner vi rekker med slike store eiketrær på østsiden ned mot Eidangerfjorden. Trærne er plantet i en trang dal, og dette gjør at de strekker seg riktig godt mot lyset og sola under veksten og bli høye og rette. I våre dager er trærne blitt så store at de kan brukes, men i mellomtiden har stål erstattet tre i skipsbygging. Så står eiketrærne der - til ingen praktisk nytte, men som en illustrasjon til den evige erkjennelsen om at hver tidsalder har sine egne vurderinger og at det er ingen gitt å forutsi fremtiden med særlig stor treffsikkerhet. Men selv om trærne ikke trengtes som skipstømmer, utgjør de for vår tids mennesker et tankevekkende natur- og kulturminne. En annen eikeskog ligger nedenfor Knarrdal gård på Vestsiden. Også denne har trolig blitt plantet med skipstømmer for øye.
Ruvende sjøboder og solide steinbrygger
Noen steder langs elva finner vi fortsatt gamle sjøboder. Med sine spisse gavler og luker på veggene ruver de høye og mektige ut mot elva. Tidligere var det mange av dem, og sjøbodrekker utgjorde fasaden mot sjøen for flere norske kystbyer. Sjøbodene var nødvendige lagerboder for varer som kom med seilskutene, særlig korn. Med sine værslitte vegger av panel og tømmer står de som gamle kjemper som har trosset tidens tann. Sammen med sjøbodene finner vi steinbryggene, solide og tidløse med sitt puslespill av naturstein.
Skipsskrog i lag
Når seilskutene hadde gjort sin tjeneste, gikk de til opphugging eller ble senket i sjøen. I Torskeholet, en bukt ved Balsøya i Voldsfjorden, fant marinarkeologer fra Norsk Sjøfartsmuseum omkring år 2000 mange sunkne skipsvrak. Disse var fra et tidsrom helt fra middelalderen til langt inn i det 20. århundre. Bevaringsforholdene for trevirke i Torskeholet er gode, ettersom Telemarksvassdraget fører med seg store mengder ferskvann, slik at at pælemarken ikke trives her. Dermed kan skipsvrak overleve langt bedre enn i rent saltvann. I dag ligger det gamle lektre i vannflaten i Torskeholet, men under vann skal det ligge spennende gamle skuter på lur. Her kan det være duket for en marinarkeologisk utgravning.
Varperinger
Solid forankret i fast fjell står de gamle varperingene. De er kraftige smidde jernringer som har hatt en motstand mot rust som ville gjøre enhver bileier misunnelig. I varperingene ble trossene til seilskipene gjort fast, slik at sjøfolkene ved hjelp av ankerspillet kunne hale skuta motstrøms opp elva. Å få en skute opp fjorden til Porsgrunn eller kanskje helt til Skien på denne måten kunne være et tidkrevende arbeid. På 1800 - tallet kom det slepedampskip som tok seg av denne jobben, men skipsmannskapene før dette må ha hatt en stri tørn. Ringene kunne også brukes til fortøyning, bl.a. for seilskuter i vinteropplag. Vinteren gjennom lå det skuter i opplag på elva, noe vi ser på gamle fotografier.
Nattlig kystseilas
Da dampskipene begynte å seile langs kysten, kunne de gå for egen maskin i innenskjærs skjermete leier. Fra fjordområdene i Grenland går leia mot Kragerø gjennom Såsteinsundet, over Eksefjorden og gjennom Kreppa og Langårsund.
På slutten av 1800 - tallet begynte Staten å sette opp mindre fyrlykter eller såkalte ledfyr langs seilingsleiene. Dette var en revolusjon for samferdselen. Mens ledfyrene langs kysten for lengst er erstattet av moderne lykter drevet av solcellepanel, står de opprinnelige fyrlyktene flere steder langs Porsgrunnselva. På Lysthusåsen på Vestsida, midt ute i Porsgrunnselva, og videre på Kjørbekk og i Gråten finner vi fortsatt slike gamle fyrlykter. De står i trehus, robuste små bygninger av tungt og malment trevirke.
Kystens kulturminner forteller oss om en svunnen tid med en annen livsform. Rytmen i kystbyene fulgte seilskipene og dampskipene, og folk fulgte med i det som skjedde på elva. Det som hendte her var samtaleemne og sto sentralt i oppmerksomheten. Folk i kystbyene var knyttet til vannet og sjøen på en måte vi i dag knapt kan forestille oss.
Bilder:
 |
Kopi av varpering 002: FOR SEILSKUTENE: Varpe- og fortøyningsring av jern markert med maling på fjellet. Denne står ved Knarrdalstrand. |
 |
Bilde DSCN0031 SISTE HVILESTED: I «skipskirkegården» i Torskeholet ligger det dag gamle trelektre der skog og gras har fått godt rotfeste. |
 |
Bilde DSCN 0161 Fyr Lysthusåsen. FYRLYKT I ÅSEN: Den gamle fyrlykta på Lysthusåsen viser seilingsleia opp Porsgrunnselva og er overettlykt med en lykt på Porsgrunnsbrua. |
 |
| Fyrlykt i Porsgrunnselva. |
 |
| Bolighus og sjøbod på Vestsida. |
 |
Kulturminner ved elv 024. MASSIV GRANITT: Fortøyningspuller i solid gråstein ved brygga på Vestsida. |
 |
Kulturminner ved elv 031: GAMMEL LOKALBÅTBRYGGE: Det gamle bryggemiljøet står fortsatt på Vestsida. Her hadde lokalbåter anløp, og folk tok båten herfra til steder langs fjorden. |
 | |||
| Fyrlykt på Saltbua ved Frierfjorden. |
 |
 DSCN 0065 VÆRBITT: Stor sjøbod på Moldhaugen, som hørte til Realfsens skipsverft. Til verftet hørte også kokehytta, som ligger rett ved. |
Bilde Kulturminner ved elv 007
SKIPSTØMMER: Eiketrærne i dalen på Mule Varde står stramt på geledd med høye stammer og løvkroner høyt oppe mot himmelen. Her skulle det dyrkes trevirke som kunne sages til lange eikebord.
Kulturminner ved elv 011
RØDMALT: Gammel sjøbod fra Vestsida, nå på sjøfartsmuseet på Frednes. Små tomter langs vannet gjorde at man måtte bygge sjøbodene høye og smale.
Kulturminner ved elv 021
LYKT PÅ BEIN: Fyrlykt midt ute i Porsgrunnselva med gammelt skilt som gir seilingsanvisning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar