Festningskjempen i grenlandsfjordene (Trykt i Varden)

Av Tor Kjetil Gardåsen

img 2914.jpg

KNAUSER: Et forterreng med knauser helt oppe i dagen gjør det vanskelig å snike seg usett opp mot festningen.

Img 2894.jpg

HØY OG MØRK: Murene på Fugløya fra 1809 - 12 kneiser høye og bratte på skråfjellet. Festningen her var langt større og bedre bestykket enn de mindre batteriene som lå oppover i fjorden og som bare hadde 2 til 5 kanoner. Festningen på Fugløya skulle beskytte selveste hovedbasen for den dansk - norske flåten i Fredriksvern.

Img 2905:
SMALT INNLØP: Det eneste innløpet mot Helgeroa går nord for Fugløyskjær. Skip som våget å seile inn her kunne lett bestrykes fra festningen.

Img 0413:
KRAFTIG SKYTS: Kanoner på Tøjhusmuseet i København.

På den forblåste Fugløya i havgapet utenfor grenlandsfjordene ligger en grå og ruvende festning. De massive steinmurene ble bygget for 200 år siden. Hvorfor ble det anlagt et slikt festningsverk her langt ute mot havet?

Der grenlandsfjordene møter Skagerak ligger den langstrakte Fugløya. Båtfolk som har ligget ute på Langesundsbukta og fisket har nok skottet bort mot den snaue øya med de steile vestskrentene. Sett fra sjøsiden virker øya både brattlendt og vindblåst. I dag snurrer kystverkets radar rundt på toppen og overvåker skipstrafikken inn og ut av de trange fjordløpene.

Legger vi kursen inn fjorden mot Helgeroa, kommer høye gråsteinsmurer til syne. Nedenfor disse ligger fjellet oppe i dagen og danner en naken skråflate. Denne ville nok være vanskelig å forsere for infanterister som skulle forsøke å åle seg innpå for å angripe kanonbatteriene.

I ryggen på marinebasen

Folk som ser den store muren spekulerer på hvorfor det ligger en slik festning akkurat her. Var grenlandsbyene så viktige at de trengte et stort forsvarsverk for beskytte seg? Men forklaringen er nok en annen. Hvis vi retter blikket østover noen få kilometer lå en av de viktigste flåtebasene i det dansk - norske monarkiet, Fredriksvern.

Lenge trodde man den militære orlogshavnen i Fredriksvern var godt beskyttet mot angrep. Stedet er fra naturens side vanskelig å innta fra sjøen, og skip som skulle inn ville måtte seile enkeltvis gjennom sundene og lett kunne beskytes fra stillinger på øyene rundt. Fra landsiden var imidlertid flåtebasen langt lettere å angripe.

Dramatikk ved Arøya

I oktober1807 skjedde det en hendelse som satte en støkk i offiserene i Fredriksvern. Da kom det engelske orlogsskipet “Pelican” inn Langesundsfjorden. Det hadde tidligere forsøkt å ta seg inn til Fredriksvern under falsk flagg, men man hadde fattet mistanke og sendte kanonfartøyer ut for å angripe. Skipet gikk da vestover, og utenfor Helgeroa praiet det en los for å få kjentmann. Losen kom seg imidlertid unna og fikk varslet Fredriksvern og kaptein Stabell, som lå i nærheten med et kompani jegere.

Engelskmennene la seg til for natten i Jernbaugbukta på vestsiden av Arøya. Flere kanonbåter la samtidig ut fra Fredriksvern, og 36 jegere ble rodd over til Arøya. I den mørke oktoberkvelden ålet de seg gjennom skogen over til der den engelske kutterbriggen lå fortøyd og la seg til på fjellet rett over skipet. I grålysningen gikk styrken med kanonbåter og jegerne til angrep. Engelskmennene ble overrasket, måtte kappe fortøyningene og seilte utover. Ved sydspissen av Arøya åpnet de andre kanonbåtene ild og fulgte fulgte etter. Engelskmennene hadde stort skyts og svarte på ilden, men kulene gikk over den lave kanonbåten. Engelskmennene satte alle seil og sto fra land det de kunne.

Store kanoner

Det engelse flåtebesøket viste at vestsiden av Neset lå utsatt til for ilandsetting av styrker. En fiende landsatt på vestsiden av Neset kunne i løpet av kort tid ta seg til fots gjennom Brunlanes og falle marinestasjonen i ryggen. Umiddelbart ble det stasjonert vaktavdelinger i Helgeroa og Nevlunghavn. Og i 1809 begynte byggingen av festningen på Fugløya for å få et kraftigere festningsverk som skulle beskytte innseilingen til Helgeroa.

På nordsiden av Fugløya ble det bygd en stor undermur på skråfjellet, og på denne ble det lagt en trekantet skanse med vakthus og kruttkjeller under. På den søndre delen av øya ble det bygd et rentranchement (forskansning) av jord for infanteri og med 4 skyteskår for artilleri.

Forsvarsverket sto ferdig i 1812 og ble bestykket med ti 24 punds kanoner og fem 100 punds morterer. Vaktstyrken besto av en underoffiser og 16 mann.

Et øde sted

Offiserer og mannskap som var forlagt på Fugløya syntes nok dette var et ensomt sted. Hvis offiserene hadde familier, kunne de ha vanskelig for å trives her. Langesundsforfatteren Karen Sundt har i romanen «Kommandantens datter» fra 1909 søkt å leve seg inn i en ung offisersdatters tilværelse på øya. Fugløya med sin øde beliggenhet og sitt mannskap av rå bondegutter var neppe ideelle omgivelser for en drømmende ungpike, og hun føler seg forvist til dette «frygtelig øde ... denne fæstning bygget midt ude i havet, med sine triste omgivelser.»

Hyllet av porsgrunnsdikter

Mange av forsvarsverkene fra napoleonskrigene ble forlatt etter Kielfreden i 1814. Siden har festningen ligget halvglemt, men murene som soldatene fra Telemarkens Regiment bygget rundt 1810 står fortsatt på sin plass. Og i 1899, i tiden rundt unionsoppløsningen med Sverige, skrev Porsgrunnsdikteren Hans Reynolds et kraftfullt og patriotisk hyllingsdikt til den grå kjempen i havgapet:

Fugløens Batteri

Ude der, hvor himmelhøit

Sjøen gaar med Skum og Sprøit,

blot og bart for alle Vinde

hæver sig et Fædreminde,

stod, før Værget ned blev lagt,

kjækt om Fædrelandet Vagt.

Reist i hine haarde Dage,

da man hørte Britten brage,

tordne løs i alle Sund,

hærje vildt paa Norges Grund,

reist af Mænd med Jern i Armen,

staalsat Vilje, Mod i Barmen.

Reist til Værn mod ham fra vest,

ham, den røvervante Gjæst,

ham, som saaed Ufredssæden,

heiste Kampflag under Freden,

raned sig ved Vold og Brand

Seier over fredet Land.

Han, som laa paa Lur derude,

kapred Skude efter Skude,

splintred sønder Skrog og Mast,

sænked deres dyre Last,

tog den sidste Krumme Brød,

medens Tusen skreg i Nød.

Intet Flag fra Skansen vaier

som i hine Ufredsaar,

ingen af de gamle Kjæmper

mere Vagt paa Volden gaar;

men i Sprøiten langt derude

paa den tause, nøgne Ø

staar de der de gamle Mure,

stirrer vide over Sjø.

Litteratur:
Gardåsen, Tor Kjetil: Kystguiden Skagerakkysten. 2003.

Gardåsen, Tor Kjetil: Kystguiden Telemark. 2000.

Ramberg, I. C.: Boken om Eidanger. 1918.