Med femører og hønseringer i vårsola (Trykt i Porsgrunnsposten)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Når våren kom og snøen forvant på gater og plasser, dukket utendørslekene opp. Det var et stort antall av dem, fra pekking og hønseringer til paradis og kappe land. Utendørlekene har gått fra barn til barn gjennom generasjoner.

I en lek gjelder det å klare noe. Når én av deltakerne har greid å bli best, er konkurransen slutt. Men typisk for barn er at de stadig fornyer leken. Slik lever leker videre og utvikler seg hele tiden. Hoppestrikket løftes høyere og høyere oppover kroppen, og i paradiset går deltakerne til slutt fra rute til rute med lukkede øyne.

Lange ringkjeder

Hønseringer eller dueringer var populære når våren kom og ble hentet frem fra skap og kommodeskuffer. Disse små plastringene var i mange farger og glinset i vårsola. De første hønseringene var S - formete, men senere kom det ringer med andre bokstaver eller figurer. Ringene var til å huke inni hverandre og ble til lange kjeder som ble båret rundt halsen. Hønseringene ble huket av og kastet mot en strek som ble tegnet på bakken, og den som kom nærmest, fikk potten. Å kaste med hønseringer hadde mye til felles med pekkingen, men innsatsen var mindre, og det var gjerne noe som mindre barn drev med.

«Dubber`n «, «seiler`n» og «flyter`n»

Når en ble litt større, overtok pekking. Sesongen for pekking var når bakken begynte å tørke opp. Fuktig og bløt leirjord var god å pekke på. Det kunne pekkes med ettører og toører, men som regel ble det brukt femører, som var nesten på størrelse med dagens tyvekronesmynter. På 1950 - tallet hadde femøra en verdi omtrent som en femtiøring i dag.

Ved pekkingen ble det laget en strek på bakken med en kort strek i hver ende. Men det kunne også kastes mot husmurer eller andre loddrette steder. Nå mørket falt på, kunne streken markeres med fyrstikker eller stearinlys.

De som kastet sto gjerne 4 - 5 meter fra streken. Kastet en lenger ut enn streken, hette det at en kom i “døden” eller i “gørra”.

Det var ulike kasteteknikker ved pekking. For mange var kastingen en kunst som noen var eksperter i. Ved “dubben” eller “dubber`n” ble femøra kastet litt skrått slik at den la seg død med en gang. Ved “seiler`n” eller “flyter`n” ble femøra kastet flatt bortover. Denne teknikken kunne også brukes for å prøve å skyve vekk en annen som lå på streken. Spenningen økte hvis en femøre f. eks. rullet en lang runde, kanskje utenfor streken, rullet tilbake og til slutt la seg i ro midt på streken.

«Daumann»

Det var mange måter å pekke på. En form for pekking var “daumann”. Da måtte en ikke kaste forbi streken, da var en blitt «daumann» og gikk ut. Det ble kastet til det bare var én igjen som ikke var blitt «daumann», og denne fikk potten eller fikk velge mynt/kron først i hyssoppen.

Det vanligste var imidlertid å kaste nærmest eller mest midt på streken. Å forsøke å komme nærmere en som lå på eller nær streken ved å kaste ekstrakast kaltes å “presse”. En kunne på forhånd bli enig om hvor mange ganger en skulle kaste og hvor mange ganger en kunne presse, slik at ikke de med mye penger kunne presse til seg potten. Men det kunne også være avtalt at det kunne presses så lenge noen ville.

Kom en midt på streken, hette det at det var “kul”. Hvis to lå jevnt, ble avstanden til streken målt med strå. Skulle en måle om en mynt berørte streken, tok en en annen mynt og fulgte sporet på streken for å se om myntene berørte hverandre. Gode pekkere hadde en teknikk der de fikk femøra til å ligge helt stille der den landet. Lå to stykker helt likt, var det “jamta”. Da tok de hver sin penge og kastet på nytt.

Potten i lufta

En kunne fordele potten på flere måter. “Fuser`n” eller “fusen” gikk ut på at den som var nærmest eller mest midt på streken tok hele potten. Vanligst var “hyssoppen”. Var det store potter, måtte en ha hyssopp flere ganger. Femørene ble tatt i hendene, som ble holdt slik at de dannet et hulrom, ristet godt og hysset opp i lufta. På forhånd hadde den som ledet kunne velge kron eller mynt. Det var vanligst å velge kron, og ble det ikke sagt noe, var det kron som gjaldt. Den som hadde vært nærmest streken, kunne nå plukke opp alle de femørene som ble liggende med kron/myntsiden opp. En kunne også ha “haltvten”. Dette kunne bli gjort med mindre potter, og det måtte være et partall med mynter i potten. Ble det et likt antall mynter som falt ned på mynt og kron, fikk en alt. Femører kunne bli vekslet i tiører, som var med på hyssoppen. Etter at førstemann hadde tatt ut det han skulle ha, ble det øvrige samlet sammen, og det var ny hyssopp der andremann fikk velge kron/mynt. Slik fortsatte fordelingen så lenge de var mynter igjen i potten. Flere varianter er omtalt i notene.

Pekkordliste

Døden (gørra). Til siden for streken.

Daumann. Ikke kaste forbi streken.

Dubben (dubber`n). Femøra kastes skrått slik at den legger seg død med en gang.

Fusen (fuser`n). Den som er nærmest eller mest midt på streken tar hele potten.

Haltvten. Ble det et likt antall mynter som falt ned på mynt og kron, fikk vinneren alt. Ble brukt særlig ved mindre potter.

Hyssoppen, Potten fordeles ved at femørene blir ristet godt i hendene og hysset opp i lufta. Vinneren plukker kron eller mynt.

Jamta. To stykker ligger helt likt.

Kul. Femøra lander midt på streken.

Presse. Å prøve å komme nærmere en som ligger på eller nær streken ved å kaste ekstrakast.

Seiler`n (flyter`n). Femøra kastes flatt bortover. Kan også brukes for å skyve vekk en annen som ligger på streken.

Kobbing. Kobbing med femører foregikk ofte på hardt underlag, f. eks. slett fjell. Førstemann begynte med å kaste en femøring et stykke av gårde. Nestemann skulle kaste sin femøring så nær den første at han kunne “spanne”. Å “spanne” var å kunne berøre begge myntene med hånden. Ofte ble fingrene strukket til det ytterste. Dersom en kunne “spanne”, kunne en innkassere den første mynten.

Slå hjul. Denne form for lek fortelles det om særlig fra tiden før krigen. En brukte et sykkelhjul eller et lett kjerrehjul og en pinne og satte hjulet i begelse med pinnen. Så slo en hjulet gate opp og gate ned. En kunne være 3 - 4 etter hverandre.

Fotballspill. Små fotballspill ble laget ved at det med kritt på asfalt eller med pinne på jord ble streket opp en liten fotballbane, ca. 50 - 60 cm. lang, med midtlinje og mål i begge ender. Spillet ble spilt med tre små steiner, hvor en startet på midten av banen og puffet steinene med fingeren slik at en stein hele tiden måtte gå gjennom den åpningen som ble dannet av de to andre steinene. Slik spilte en seg fremover mot motstanderens mål, hvor en fikk mål ved å puffe steinen inn i målfeltet. Ble to av steinene liggende slik at en ikke fikk den tredje steinen i mellom, var det motspillerens tur til å begynne fra midtfeltet.
Slå kvadrat. En slo kvadrat med en firkantet lekte som var spisset i begge ender. På sidene ble det skåret inn romertall fra I til IV. En slo til den i enden med en smal list eller et flatt balltre så den for av gårde. Det gjaldt å treffe spissen ytterst så den for av gårde. Bommet en, var det nestemanns tur. En merket seg så tallene da den falt ned. En kunne slå et visst antall ganger, og det gjaldt å få høyest samlet poengsum. En kunne slå mot et bestemt sted som var mål. Eller en kunne slå så mange ganger som tallet viste.

Paradis. Det er blitt hevdet at paradis har sammenheng med religiøse forestillinger og at hopping i paradis symboliserer sjelenes vandring på jorda. Rektangulære paradiser med en halvsirkel øverst, som kan minne om basilikaen, har gitt grunnlag for slike tolkninger. Et annet syn er at det er en etterligning av gamle katolske kirkeprosesjoner eller at snegleformede paradiser har sitt forbilde ennå lenger tilbake, til labyrinten. 90)

Det var jentene som førte an i paradis. Disse kjente reglene best og hadde de største ferdighetene. “De jentene var så lette på beina, det var som de fløy av gårde.” 91) Av paradiser var "Firer`n", "Flyver`n", "Døden", “Syver`n” og "Osloparadis" vanlige former for paradis i Skien i 1950- og 60 - årene. Plata kastes i en rute, og en hinker i de andre rutene, hopper over ruta der plata ligger, men tar med plata tilbake. En begynner med å kaste plata i nærmeste rute, deretter i rutene lenger og lenger unna. Bommer en ruta med plata, kaster på strekene eller trår på strekene når en hinker, går en ut, “blir”, og den neste overtar. Den som kommer først gjennom paradisen, vinner. Hoppingen utvikles ved at en neste runde sparker plata til neste rute med det benet en ikke hinker på, i runden deretter sparker plata med det benet en hinker med osv. Dersom en i paradisen “Døden” kaster i “Døden”, den diagonale halvdelen av øverste høyre rute der det er skrevet en D, går en ut for godt. 74)

Kappe land. Å kappe land var en lek som dukket opp om våren når det begynte å bli bart og tørt. En brukte en kniv. Det ble laget en sirkel på bakken, som ble delt i to, tre fire slik at hver deltaker fikk sin part. En skal stå i sin del av sirkelen og kaste kniven på motpartens del. Der den lander blir landet delt. Den som har fått så lite land at han ikke kan stå i det slik at han kan kaste kniven, har tapt. En kunne også få “øy”. Var denne så liten at en ikke kunne stå, hadde en tapt.

“Spelle kniv.” “Spelle kniv” kunne en gjøre f. eks. hvis det ikke lot seg gjøre å kappe land. Det var flere øvelser, som alle gikk ut på å vippe kniven på ulike måter for deretter å få den til å stå i bakken. En begynte med å kaste den rett ned så den sto i bakken. En kunne deretter legge kniven i hånden og vippe mot seg, vippe fra seg, sidevippe osv. Hvis en ikke fikk kniven til å stå i bakken, “blei” en og gikk ut. Det var 8 - 9 forskjellige øvelser som ble avsluttet med “slåvippa”, som var den mest avanserte. Da la en kniven i hånden med bladet mot seg eller fra seg og slo til på skaftet så den roterte opp i lufta. Så skulle den stå i bakken.

Tauhopping. Tauhopping drives av begge kjønn sammen, men det var jentene som førte an, som var flinkest, og som hadde tauet. Det samme gjaldt paradishopping.

Under tauhopping kunne det være ulike regler som skulle fremsis under hoppingen, som “Finbeck og Fia på landeveien dro, Finbeck hadde støvler og Fia hadde sko”, “Bjørn, bjørn (bamse, bamse) ta i bakken, bjørn, bjørn gjør et hopp. Bjørn, bjørn se nå opp. Bjørn, bjørn snu deg rundt. Bjørn, bjørn spring nå ut.” Da skulle en springe ut uten å komme borti tauet.

Eller det kunne bli ropt ut at den som hoppet elsket den og den, og mens tauet ble slengt fortere og fortere rundt, ble det ropt ja/nei for hver gang. Tilsvarende kunne en finne ut hvor mange barn en skulle få ved å telle oppover fra én.

Ellinger. Ellinger ble brukt før en lek, f. eks. for å bestemme hvem som skulle "stå", hvem som skulle på samme parti osv. Ellingene var en form for muntlig tradisjon som ble overført barn imellom. Østberg skriver at det sannsynligvis er ubehaget ved rollen å stå som gjør at det er vanlig å elle ved gjemsel. En kunne elle ved å peke på hver etter tur, eller det ble gjort ved at at alle holdt frem knyttede hender og den som ellet slo på hendene etter tur. En tok ned hendene etter hvert som ellingen endte på ens egen hånd, men gikk først ut når en hadde tatt ned begge hendene.

Av ellinger som har vært brukt i Skien kan nevnes disse:

- En liten rød bil kjørte fra by til by. Hvilken by kom den til først? Svar nå fort uten å betenke deg om, din store stygge klovn.

- Bergen.

- Har du vært i den byen før?

- Ja/nei.

Ellingen involverer 2 stykker, både den som først nevner byen og den som siste ord i den andre setningen faller på. Dersom en ikke har vært i den byen som blir nevnt, går den som nevnte byen fri. Har en vært i byen, går en fri.

Andre ellinger som også ble brukt slike som er mer alment kjente, som En liten rød knapp, Elle melle o. a. Ole dole doff, kinkliane koff. Koffliane, birkebane, Ole Dole Doff.

Sisten. Sisten ble lekt som alminnelig sisten eller som en av en rekke varianter med egne navn. Ved sisten ble den som skulle “ha`n “ gjerne valgt ut ved elling, eller ved at alle skyndte seg å si “fus te` ikke ha` n”. Den som sa det sist, måtte “ha`n”. Sisten går ut på å ta på en annen, som så skulle “ha`n”. De som ble tatt kunne også gå ut etter hvert. Det var en rekke varianter av sisten, som “doktorsisten” der den som “hadde`n” måtte holde seg der han var blitt slått og hvor det var om å gjøre å slå den andre på et så vanskelig sted som mulig, f. eks. på foten, slik at den som hadde den måtte hinke rundt og holde seg på foten samtidig som han skulle prøve å ta de andre de andre, parsisten der to og to skulle holde hverandre i hendene og ikke slippe hverandre. Et par hadde også sisten, gå - sisten der en skulle en bare gå og ikke løpe, hinkesisten osv. Ander varianter var huksisten, der en måtte sette seg på huk for å redde seg og hinkesisten, der alle skal hinke.

Gjemmekikke. Gjemsel eller "gjemmekikke", som det hette i Skien, var en av de vanligste leker. Det går ut på at en skal stå og telle, f. eks. til hundre, mens de andre løper av gårde og gjemmer seg. Den som står, roper “Den som ikke har gjemt seg nå, skal stå”. Oppdager den som står en av de som har gjemt seg, må han løpe tilbake til stedet der en sto, ta på f. eks. veggen her og rope “Svi brent ...” Den som er blitt oppdaget, kunne imidlertid prøve å fri seg ved å komme først tilbake, holde og rope “Fri brent meg.”

Bing bang blekkboks. Beslektet med gjemmekikke er “Bing bang blekkboks”. Også her skal deltakerne gjemme seg, men det er om å gjøre å lure seg tilbake til blekkboksen og sparke til den. Mange husker sikkert den kriblende følelsen når en hadde funnet seg et godt gjemmested og den som sto var rett i nærheten uten å oppdage en.

Jukseskritt. Jukseskritt lekes mellom to punkter, f. eks. mellom to vegger eller streker. Én står med ryggen til de andre, som står på rekke og skal lure seg fra den ene streken til den andre. En kan bare bevege seg når den som står med ryggen til ikke ser, snur vedkommende seg og ser at en beveger seg, må en tilbake til start.

Vippe inne. Vippe pinne hadde en del trekk til felles med slåball. Bl. a. hadde en ett ute- og ett innelag. Spillet hadde også et system for poengberegning. Med en god del lokale variasjoner har spillet foregått omtrent som dette:

En hadde to pinner, den ene 20-30 cm. lang, den andre lang som et balltre. Spillet begynte med at den korte pinnen ble lagt over to steiner eller over en grop i jorda. Den første på innelaget vippet den korte pinnen ut lengst mulig med den lange pinnen. Klarte noen fra utelaget å ta pinnen som “peker” i lufta, kom utelaget inn, eller den som hadde vippet pinnen “blei” og måtte gå ut. Det var også anledning for utelaget til å sparke pinnen innover igjen før den hadde lagt seg til ro. Den lange pinnen ble så lagt over hullet eller steinene av innelaget, og utelaget skulle fra der pinnen landet forsøke å kaste slik at den traff den lange pinnen. Da hadde den som slo “blitt” og gikk ut. Noen steder ble det krevet at den lange pinnen skulle rulle ned fra steinene den lå på. Fra der pinnen var landet skulle det deretter regnes poeng ved å måle med den korte pinnen antall pinnelegder til hullet. Hver pinnelengde ga ett poeng. Poengene ble risset ned på bakken eller husket på.

Nå alle hadde vippet pinnen, var neste fase i spillet å slå pinnen ut. Da skulle pinnen først hyppes på det lange treet et visst antall ganger for deretter å slås lengst mulig av gårde. For hver gang en klarte å hyppe pinnen ble det det regnet 10, 20, 30 osv. Dette tallet skulle brukes til å multiplisere med når det senere ble regnet poeng ved måling av avstanden til der pinnen landet. Også her kunne utelaget forsøke å ta pinnen som “peker” i lufta, men ofte snurret den rundt så fort at den var var vanskelig å ta eller en risikerte å slå fingrene. Variasjoner i dette gikk på at en skulle hyppe pinnen et bestemt antall ganger for hver runde, f. eks. en gang i første runde og så slå den ut, øke til to ganger i neste runde osv. En kunne også multiplisere med 5 - 10 og 15. Hvis de som var ute klarte å ta pinnen, kunne enten vedkommende bli, utelaget komme inn, innelaget mistet alle sine poeng eller poengene målt til der en tok pekeren tilfalt utelaget. Avstanden fra steinene/hullet til der pinnen landet kunne nå bli målt i pinnelengder og regnet i poeng multipliert med 10, 20 30 osv.

Fra der pinnen landet skulle nå utelaget prøve å kaste pinnen inn mot hullet eller steinene. Samtidig sto den som hadde slått på innelaget klar med den lange pinnen og skulle prøve å slå den korte pinnen lengst mulig vekk når den ble kastet mot ham. Klarte han ikke dette og den korte pinnen landet innenfor radien av den lange pinnen målt fra steinene/hullet, gikk den på innelaget ut, “blei”. Klarte han å slå pinnen vekk, ble det regnet poeng til dit pinnen landet ved at en målte pinnelengden med den korte pinnen og multipiserte dette med det tallet (10, 20, 30 osv.) som en hadde klart å hyppe. 93)

Hysse ball. Jentene hadde store fargerike baller som de gikk med i nett. Disse bar de ofte med seg på skolen til bruk i friminuttene. Ballhyssing kunne gjøres på mange måter. Var en alene, kunne en kaste mot en vegg. Var det flere sammen, var det vanlig å ha en som en hysset til.

Ved lærerinneball var én lærer og resten elever. Det ble tegnet en firkant i grusen, og elevene sto på den ene siden og lærerinnen på den andre. En begynte f. eks. med å sparke ett spark, og lærerinnen skulle ta imot. Greide hun det, gikk en videre. Neste var kne og spark, under benet og spark, på brystet og spark, skalle, ballen sundt seg selv og klappspark osv. En flyttet en gang frem rundt firkanten hele tiden. Hvis lærerinnen ikke klarte å ta ballen, måtte en stå over til neste runde. I siste runde skulle en snu ryggen mot og kaste ballen over hodet. Når en hadde greid det, gikk en til et merke et lenger borte, og skulle da ta fortøpende hele programmet. Da var en oppe til eksamen.

Kongeball var med tilsvarende kasting, der det var én konge som sto mot de andre, som sto i rekke og kastet ballen. En skulle hysse ballen tilbake til kongen, klubbe ballen (slå den tilbake nedenfra med knyttneve og strak arm), sparke den tilbake, ta den bak ryggen, ta den på kneet osv. Det var stigende vanskelighetsgrad, og den som “blei”, gikk ut. 104)

Å kaste gris var at en kastet seg imellom i en ring. For hver gang en ikke klarte å ta imot ballen, fikk en en bokstav i ordet gris. Hvis en til slutt ble gris, gikk en ut.

Ta den ring og la den vandre. En synger “Ta den ring og la den vandre, fra den ene til den andre. Ringen er skjult, den sees ei, nettopp nu er ringen hos deg. Se, du har fått den trallallalallala.” Dette gjør en mens en sender en ring fra den ene til den andre, samtidig som en forsøker å skjule den så godt som mulig, slik at den som står inne i ringen ikke skal se hvor den er. Så skal den inne i ringen gjette hvem den er hos. En variant er at det står en inne i ringen som går vekselvis til de andre og later som hun legger ringen i hånden på dem. Den som en kommer til når verset slutter, skulle gjette hvem som har ringen.

Hauk og due. Hauk og due var en vanlig lek i skolegården eller på skøytebanen, særlig fordi den krevde nokså mange, men den kunne også lekes hjemme i gata når det var mange til stede. Leken begynte med at én ropte utover "Hauk og due". Fra en eller annen blir det så gjerne svart "Fisk og flue". Leken begynner med å peke ut den som skal være hauk. Det foregår ved at én står bøyd mot en vegg med hodet ned og med lukkede øyne mens en annen tegner en sirkel på ryggen hans mens han sier "Hva skal han derre derre derre derre derre .... hete" og peker på en av de som står rundt. Den som ikke ser svarer da enten hauk eller due. For å holde på spenningen en stund svarer han gjerne "due" en del ganger, inntil én blir pekt ut som hauk. De lekende stiller seg på hver side av plassen, mens hauken står midt på. Det gjelder da å løpe over uten å bli tatt av hauken. De som hauken får tak i, skal være hauker, og slik fortsetter leken til den siste due er fanget og blitt til hauk.

mmmmm

Det er bare akkurat når barna møtes og begynner å leike, at det er nødvendig å fordele rollene. Seinere vil det i de fleste leiker automatisk avgjøres hvem som skal gjøre hva...Dette er en genistrek. Hvis ikke leiken hadde hatt slike kriser med påfølgende rollebytte, ville den aldri ha kunnet fengsle barna så lenge...Mange leiker er bygd opp slik at rollebyttet skal være sikret, ved at de blir vanskeligere når man kommer lenger.