Tekst og foto: Tor Kjetil Gardåsen
I dag fører det veier til Setesdal fra mange kanter. Dalen ligger sentralt til i Sør-Norge og nås lett fra Sørlandet, Vestlandet og Østlandet. Midt i Setesdal ligger Valle, en bygd med gamle tradisjoner og en særpreget natur.
De stridbare kjempekarers land
Dersom en søker etter historiske omtaler av Setesdal, støter en snart på beretninger om et folk preget av både villskap og stridslyst. Prester og andre som kom til dalen har levert forferdete og utilslørte skildringer av en befolkning og en levemåte som de oppfattet som både usivilisert og barbarisk. “De gamle Sætersdøler har været et raat, vildt og ubændigt Folk af stor legemlig Styrke,” skriver militærlegen C. O. E. Arbo i 1898. Beltespenning og knivgang hørte med til forlystelsene. Prester ble stukket ihjel, slik at ingen ville søke seg dit, selv om vi nok kan forstå at noen prester også må ha lagt opp til det ved egen framferd. En av bøndene ble utarmet av en rettssak om eiendommer og fiskeretter som han måtte føre med presten. Bøndene ble harme. De angret på at de ikke hadde drept presten med det samme han kom. “At dei skulde ikkje kabba Buggen med same han kom åt dalen!” som tradisjonssamleren Johannes Skar målbærer setesdølenes indignasjon. En annen prest ble spurt av biskopen hvordan forholdet til menigheten var. Han svarte at alle gjerne ville sette øksa i nakken på presten, “men ingjen vi hall` i skapti (skaftet).”
I dette bygdesamfunnet fikk slåsskjempene naturlig nok en opphøyet posisjon. Som et tegn på mot og mandighet skulle mannfolkene ha lang pannelugg. Dette såkalte “spiret” skulle være til bruk i slåsskamper. Denne skulle motstanderen vikle om sin pekefinger så det ga støtte for hånden, som så skulle prøve å trykke ut øyet til motstanderen, “sprengje ut augo” - en handling som ble regnet som et stort karsstykke. Å klippe av spiret ble på den annen side ansett som feigt.
Litteraturen er full av skildringer som går i samme lei. Selv den nøkterne Eilert Sundt trakk den slutning at det i Setesdal ikke var gjennom “Arbeidets Flid og Kunst” som folket søkte å utfolde seg, men at derimot “alskens Kjæmpebedrift” sto som målet for deres ærgjerrighet og var gjenstand for berømmelse. Fjellbøndenes tankeliv dreiet seg om å “radla” og “kvea”, leve opp igjen det gamle kjempeliv i minner og sagn og skape nye historier i samme ånd - et liv der middealderens idealer ble ført videre langt frem i tid - folketro og reminisenser fra katolsk tid blandet med middelalderens romantikk og ridderlighetsidealer.
I dag er vi i stand til å forstå en slik adferd bedre. Mannens og slektens status ble satt høyt, og krenkelse av denne måtte rettes opp. Nevekamp og våpenbruk var den selvfølgelige oppgjørsform i et samfunn hvor øvrigheten enten var fraværende eller bare nøt begrenset tillit. Noen har pekt på at dette henger sammen med et visst aristokratisk trekk ved setesdølens livsform og tenkesett - en stolthet knyttet til gård og ætt, en frihetssans og selvstendighetstrang. Vi forstår også slike oppgjør i lys av andre egenskaper som uteforstående har lagt merke til hos setesdølen, som oppriktighet og rettskaffenhet, godgjørenhet overfor fattige og nødlidende, samt sparsommelighet. Særlig ble ærligheten satt høyt - man kunne legge gull og sølv på veier og stier uten frykt for å miste noe som helst, skriver presten Gjellebøl fra det gamle Setesdal.
Fra veide- til bondebygd
I vår tid har moderne historisk forskning gitt et langt mer nyansert og balansert bilde av bygd og folk enn de gamle prester og militærleger maktet å fremskaffe. Gjennom nyere bygdebokskriving har forfatterne Leonhard B. Jansen og Alfred Ryningen gitt et mangesidig og verdifullt bilde av Valle, hvor bygda trer frem med en rekke interessante sider.
Spor etter de første mennesker er å finne i steinalderen omkring 5000 f. Kr. og ses gjennom boplasser i heiene. Boplassene ligger i åpent lende og nær vann med utsyn over trekkrutene til reinsdyra. Den eldste utnyttelse av dalen og heia var gjennom veiding, en visste at reinsdyrene kom år etter år de samme veiene, og i de trangeste og vanskeligste passasjene på disse rutene sto veidefolkene klare. Steinalderbopplassene ligger ofte der det var mulig å skremme dyrene ut i vannet. Så kom veidefolkene roende med klubbene klare til å slå dem i hodet. Reinsdyrskrottene fløt i vann, og det var å avlive så mange dyr en klarte og så slakte dem etterpå. Boplassene på heiene var sesongboplasser, vintrene i eldre steinalder var så harde at ingen kunne bo fast i fjellet. Trolig hadde menneskene vintertilhold ute ved kysten og vandret innover til faste tider av året. Gjennom jordbruket i yngre steinalder (3500-1800 f. Kr.) fikk folk en viktig tilleggsnæring til veidingen og en sikkerhet de årene fangsten slo feil. Yngre steinalders og bronsealderens levemåte besto i årlige vandringer innenfor områder som de enkelte folkegrupper hadde fått hevd på gjennom lang tids bruk.
I jernalderen de første århundrene av vår tidsregning ble gårdene faste og varige anlegg, og jernalderen representerer begynnelsen på en bondebygd med permanent bosetning i dalen. De første gårdene i bygdene må ha vært store, Hylestad, som i dag er ett bygdelag, var sannsynligvis en stor gård. Disse opphavsgårdene har siden blitt kløvd i mindre gårder, navnegårder, mens utmark og hei i stor grad ble værende sameie. Her fikk eierne tildelt retter som beite, slåtter og vedrett.
Bygdelandskapet frem mot vår tid
Gjennom middelalderen tok gårdstun og bygder til å få en utforming vi kan trekke kjensel på i dag.
I grendene vokste det frem bebyggelse med stedegen utforming. Vanlige tun i Setesdal var rekketunene med husene satt i rekker, slik som på Rygnestad og Tveiti. Uthusene ble plassert så gjødsla eller hevdesiget kunnne komme jorda til gode best mulig, og dessuten ble godt utsyn verdsatt . “I tillegg lika nok dei gamle å ha det sjåleg. Då kunne dei fylgje meir med, og kven som rók etter ålmannvegen var då som no av stor interesse,” står det i bygdeboka.
Så sent som på slutten av 1600-talet hørte det en vettehaug til hver gård, hvor gårdens underjordiske bodde. Bøndene passet vel på disse haugene, det måtte ikke tas så mye som en kvist fra en vettehaug, og trærne på haugen måtte heller ikke hogges.
Den siste store endringen i bygdelandskapet skjedde ved utskiftingene, som begynte i 1860-årene. Mens den gamle tunformen var mangebølt med flere bruks hus liggende sammen, ble husene nå flyttet ut og hver gårds jord samlet.
De frie heiområdene
Det er kort vei fra dalen og opp på heia i Setesdal. Den som kommer til Setesdal vil nokså snart danne seg et inntrykk av to ulike landskaper - den gamle og tradisjonsfaste dalen, og de frie og åpne er heimorådene. I heiområdene øst og vest for Setesdal møter det oss et knudrete og småkupert, men åpent lende, sommerstid lysende og skinnende i grønt, vinterstid med topper og skar snødekte og med skiftende konturer i et bølgende terreng. Heiområdene er lette å gå og ferdes i, og flere av de setesdalske stevene passer ved sin rytme og sitt innhold godt sammen med den stemningen en kommer i ved en heivandring:
Du vene Setesdals høge nutar,
der bekken sildrar og fossen durar,
der bjørkelider stend rundt i kring,
og fuglen fyk over høgste tind.
Her ser eg fjellvatni vent omkransa,
med grøne bakkar på alle kanta.
Bylgjon rullar så stilt mot strand,
og slær seg sund mot den kvite sand.
Ein sundags morgon eg sat og skoda,
med soli fagert på fjellet roda.
Det brann som gullet på rist og tind,
og vårvind svala så mildt om kinn.
Det var som lufti i ljoset fløymde,
det var som himlen frå livet strøymde.
Det var som allting song desse ord:Å fagre liv! Å du vene jord!
I de setesdalske stevene finner en ofte en veksling mellom naturskildring og kjærlighet hvor naturopplevelsene sammenholdes med og forsterker kjærligheten:
Som kveldsol leikar på Lyseheie `e,
så lyser det av mi gjente greie.
Som Lyseheii i soleglad,
so gjer ho hugen min ljos og glad.
Når en ferdes i heiene, føres tankene lett til eldre tiders liv og ferdsel her. Mens skogene kunne være tette og ufremkommelige, var heiene åpne og bød på mange muligheter for veivalg for ferdamannen. “Dei gamle gjorde heiane flate”, heter det. Det gikk mange veier over heia, og det var ulike veier som kunne velges etter vær og årstid. Flømte bekkene, var det å velge én rute, dro en med kløvhest var en annen rute den beste, og bar en på ryggen, ble veivalget etter det. Fra gammelt av var veien vestover til Jæren og Ryfylke den viktigste ut av dalen og den korteste veien til sjøkanten. Skinnevegen heter den eldste og viktigste av veiene over heia og har navnet fra den tid da skinntienden ble fraktet til Domkapitlet i Stavanger.
Ferdselen i heiene går langt tilbake til forhistorisk tid, og en liten renne i bunnen av en dal eller steiner lagt til et vadested over en elv kan være spor etter urgammel ferdsel. Varp langs veiene lå det på enkelte steder. Varp var hauger av stein, og hver gang noen gikk forbi, måtte de kaste en stein på varpet, det ga en heldig tur. Brureléd ble lagt opp der det var giftermål mellom to fra hvert sitt dalføre, og det finnes flere av disse i Vestheiene. Da la alle som var med i brurefølget hver sin stein i en lang rekke på blankskurte berg, og brudeparet ble markert med to større steiner eller varder i midten. Hellige steiner langs veiene skulle ofres til med blomster eller bær.
Hadde en tung bør å bære på, var det uråd å rekke over heia på dagen, og en måtte søke ly i en heller for natta. Mellom Setesdal og Lysebotn ligger det flere hellere. Varder murt opp på fjelltoppene ble brukt å orientere seg etter, noen av disse er såkalte gluggevarder som har et hull gjennom varden som viste hvilken vei en skulle gå, omtrent som en fyrlykt ved sjøen som viser hvitt lys i den sektor hvor det var trygt å seile. Langsetter veiene var det lagt steiner oppå hverandre, såkalte nyddingar. En utskåret høne på toppen av en stang var et annet merke som ble brukt langs noen veier, f. eks. veien Tveitbyggje-Finndalen.
En gammel virksomhet i heiene har vært jernvinna. Jernet ble utvunnet av myrmalm, “surte”, en jernholdig torv som ligger en halvmeter nede i myra og som røper seg ved rustfarget vann på overflaten. I blesterovner ved myra laget av kantstilte heller tettet med leire ble det lagt lagvis med surte og lagvis med trekull. Surten var på forhånd rostet på et bål slik at alt organisk materiale var brent vekk, Varme ble satt på, og en belg ga lufttilførsel, slik at temperaturen ble høy nok til at jernet samlet seg i en klump på bunnen. Trolig var blestringen høst- og vinterarbeid, en finner gjerne en hustuft ved blesterplassene.
Turistlivet - fra svarte tollekniver til høyfornemme jaktgjester
De første turister begynte å reise gjennom Setesdal på 1800-tallet. De reisendes beretninger fra denne tiden er ikke alltid de mest objektive kilder til kunnskap om folk og land, men i vår tid kan vi more oss over de opplevelser og inntrykk som de reisende har bragt med seg. “Svært mange har konsentrera seg om ureinskap og fåkunne, menn i side og vide buksor og kvinnor i stutte og usømelege stakkar, eller matstell utanom det vanlege,” oppsummeres det i bygdeboka. En reisende var innom og fikk seg mat et sted i Valle og fikk en nokså svart tollekniv som spiseredskap. Da han spurte om å få en annen, fikk han til svar at det var eneste kniven i huset at og den dessuten var ikke var så uren, noen hadde bare karvet litt tobakk med den tidligere på dagen, skrapt ut noe grøt i går og brukt den i kjøttet. Det var ingen grunn til frykt for å bruke den, var det beroligende svaret.
Skysstasjoner og senere turiststasjoner var de første steder reisende kunne ta inn. Vertsfolkene ble pålagt å ta imot reisende for en passende betaling, og de måtte behandle de reisende høflig. Å være turistvert ble en ny og uvant rolle for sæbyggjen, og en avisskribent i 1890 søkte å forklare bygdefolket hvordan turistene egentlig skulle behandles. Setesdølen ble formant til først og fremst å holde alt rent, og en renslig, grei bondejente var fullstendig godt nok som kokkepike. Videre ble man fortalt at folk kom for å nyte det naturlige, ikke det kunstferdige og overforfinede. Helgenbilder og andre smørerier på veggene måtte gjemmes bort når turistene kom, ble det understreket.
En ny epoke for Setesdal vesthei kom da kristianiamannen Thorvald Heiberg begynte å kjøpe opp store områder fra 1904 og fremover. Heibergs mål var å lage et kjempemessig jakttereng hvor han skulle invitere velstående utlendinger til reinsdyr- og småviltjakt. For å utrydde rovviltet ansatte han egne folk som la ut gift og satte ut sakser. Men da vaktene også fikk beskjed om å stanse bygdefolks jakt i fjellet, tårnet motsetningene seg opp. Både børser og dynamitt ble brukt for å skremme Heibergs jaktpoliti, og en bygdemann måtte en tid i fengsel for å ha løsnet skudd mot en av vaktfolkene. Heibergs visjoner var imidlertid store, mye tyder på at han planla nærmest et reinsdyrslakteri i vestheiene med en vilreinstamme på 50 000 dyr hvor 10 000 dyr skulle avlives årlig. Heibergeventyret endte imidlertid med at han solgte områdene til Quislingregjeringen i 1943, og i dag forvaltes disse områdene av Statsskog.
I våre dager er heiområdene i Valle først og fremst frilufts- og rekreasjonsområder. I bjørkeskogbeltet ligger det hyttegrender flere steder, men de litt eldre hyttene er beskjedne og terrengttilpassete med torvtak og mørk farge, noe som gjør at selv på steder hvor det ligger mange hytter, går disse i stor grad i ett med terrenget. Nye hytteområder med en noe høyere standard er i dag under planlegging. Likevel vil nok Valle i lang tid fremover være en hyttekommune for de som foretrekker et hytteliv i tradisjonell forstand - en hyttetilværelse hvor nærheten til bygda, naturen og lokalkulturen har fortrinn fremfor diskotekkjør og trendy moteshow i slalåmbakken.
Bilder
Bilde 1
LANDSKAP MED STOR TIDSDYBDE: Det setesdalske bygdelandskapet under høye og slette svafjell har en lang historie. Fra gammelt av lå bebyggelsen i mangebølte fellestun med flere gårders hus sammen, og jorda til hvert bruk lå i teiger blandet om hverandre. Det moderne bygdelandskapet med hus og jorder til hvert bruk liggende som enkelte gårdsbruk er i første rekke et resultat av utskiftingene av jorda fra 1860-årene og fremover. Steingjerdene er også en følge av et moderne jordbruk fra slutten av 1800-tallet og fremover da nye redskaper som plog og slåmaskin gjorde det nødvendig å rydde jorda for stein. Fra Rygnestadgrenda i Valle.
Bilde 2
URGAMLE FJELL OG GAMLE TUN: I Setesdal får en følelsen av å oppleve den samme massive tyngde i de urgamle fjellsidene og i de nesten forsteinete og massive tømmerveggene i gamle hus. Stuebygningene i Setesdal har gjennomgått et karakteristisk endringsforløp i 3 eller 4 stadier, noe som fortsatt kan leses utenpå gamle hus. Utviklingen har gått fra en gamlestoge, deretter nystoge bygd inntil den gamle, og til sist påbygging til to etasjer i en eller to omganger. Loftet lå i samme rekke som husene. Velstående bønder kostet på seg ytterkledning og maling, noe som gjorde huset mer “bymessig”. Fra Bjørgum.
Bilde 3
LENSMANNSGÅRD FRA NEVERETTENS TID: Nordigard Tveiten eller Tveitetunet er i dag en avdeling av Setesdalsmuseet. Den gamle allmannveien gikk gjennom tunet, og lensmann og bonde Olav Knutsson Tveiten (1758-1837) førte et gjestfritt hus for reisende. På hans tid gjaldt neveretten. En dag kom sorenskriveren til gårds. Han rynket imidlertid på nesen av maten han fikk. Da spurte Olav hvor mye et nevehugg kostet. Da skriveren svarte 10 daler, la Olav pengene på bordet og dro til skriveren under øret så han “seig i uvit”. Vi kan neppe forestille oss en tilsvarende kundebehandling i moderne turistnæring.
Den ene delen av stuebygningen på Tveiten er en gammel årestue. I loftet står årstallet 1645, og på gården står den gamle arresten. Tveiten var gammel tinggård. I tunet står en gapestokk eller tingstein, som kan være fra middelalderen. Her bandt en folk som hadde “uroa tingfreden”.
Bilde 4.
“NOREGS SYLVSMEDRIKE”: Valle kaller seg “Noregs sylvsmedrike”, og Hylestad har vært den fremste sølvsmedbygda på 1900-tallet. I mange hjem deltok hele familien i sølvsmedarbeidet. I Valle er det i dag ca. 30 personer som arbeider som sølvsmeder med bunadssølv og smykker som produkter. Den vidergående skolen har egen sølvsmedlinje. Sylvartun på Rysstad er ett av flere verkstedutsalg.
Bilde 5BADELIV UNDER HØYE FJELL: Sommerens badeliv i Setesdal foregår ikke på hvite sandstrender, men under høye og urgamle svafjell. Badeplassen Honnevje i Otra frister på varme sommerdager med lune evjer og små fossestryk der en kan seile av gårde.
Bilde 6ARKITEKTENS KJENTE HYTTE: Arkitekten Arnstein Arnebergs hytte på Bjørgum er blitt stående som ett av de mest kjente hyttebygg innenfor norsk 1900-tallsarkitektur. Arneberg søkte å ta opp former og elementer fra gammel norsk byggeskikk i de hus han tegnet. Hytta på Bjørgum illustrerer hvordan denne retningen er blitt omsatt i hyttebygg.
Bilde 7
VILLSTYRINGEN OG BONDEOPPRØRERENS GÅRD: Vonde-Åsmund Rygnestad er blitt stående som kanskje den fremste representant for det gamle villstyrings- og stribukkidealet i Setesdal og som symbolfigur for bøndenes opposisjon mot øvrighet og embetsmenn i tiden etter reformasjonen.
Vonde-Åsmund skal ha vært leiesoldat i Holland 1567-1573 og gikk i tjeneste hos den “illgjetne” hertugen av Alba. I Setesdal var han en lagrettemann, kirkeverge og bondelensmann og samtidig frontfigur i bøndenes motstand mot øvrigheten. Som sagnskikkelse fikk han mange historier knyttet til seg. En fut var så urimelig til å kreve storte skatter. Åsmund nektet å betale så mye som futen krevde, og da futen sendte en mann for å kreve inn skatten sa Åsmund til han: “Eg skal farga skjorta di, so ho vert ikkje god å få rein att, og ikkje skal du koma meir her med dine lange fingrar.” Deretter hogg han utsendingen ned.
På Rygnestad bygde Vonde-Åsmund våningshus med to stuer, Gamleloft og Nyeloft. Nyeloft eller Rygnestadloftet ble satt opp i 1580- 90-årene. Johannes Skar skriver: “Åsmund sette opp så svært eit loft på Rygnestad, Nyeloft, dei kalla. Det var ikkje ko bladde stokkar. (ikke annet enn utvalgte stokker) Svillone var halvonnor alen tjukke, berre ein stokk var av i døra.” Inne i loftet finner vi fortsatt flere av våpnene til Vonde-Åsmund: handøks, sverd og pilkogger av hollandsk opprinnelse og en spansk dolk med slire. Dessuten hadde Åsmund med seg hjem “skild” eller malerier med like scener. Disse er i dag å se på veggen i annen etasje i Nyeloft.
Rygnestad er i dag en avdeling av Setesdalsmuseet.
Bilde 8.
VESTHEIENE: Områdene i vestheiene er et fascinerende lanskap med flyttblokker og bare fjellsider.
Bilde 9.
HYTTEIDYLL: Heiområdene ligger lysende med grønne bjørkelier og stille vann. Ved Myklevatn i Valles vesthei ligger hyttene på gamle stølsvoller eller skjult i bjørkeskogbeltet.
Bilde 10
VALLE: Valle ligger i den flate dalbunnen under slette svafjell. Valle er rik på fornminner, og det kan ha vært en eller flere markedplasser her i vikingtiden.
Rammeartikkel
Bilde fra Rysstad Laftebygg:
Laftebygg for de som ønsker særpreg
- Dei som bestiller ei laftehytte er først og fremst dei som set pris på noko handlaga og vil ha noko som er annleis, sier Halvar K. Rysstad. Han driver bedriften Rysstad Laftebygg et stykke sør for hovedbygda i Valle. Selv begynte han tømring på 1970-tallet og drev bl. a. med restaurering, men har de siste siste 10-15 årene drevet Rysstad Laftebygg med 6-7 mann i arbeid. Bedriften har levert byggverk i størrelse fra hundehus til bolighus og har hatt sine oppdrag i nærområdene i Setesdal og Telemark.
-Lafting stiller særskilde krav til det tømmeret som skal brukas. Me hentar inn det virket me brukar i Setesdal og Åmlid. Agder Skogeigarlag har eit sortiment som dei kallar for laftetømmer. Her er minste toppmål 30 cm. Rettheiten på stokken er viktig om ein skal opp i lengder på 6-7 meter. Vi likar best seinvaksen fure. Men gran er heller ikkje å forakte, sjølv om den ikkje får dei same samme fargenyansane som furua. Furua får meir liv.
I tråd med den eldre tradisjonen i Setesdal blir stokkene i mange av laftehusene magetelgte, dvs. de bearbeides så de får et ovalt tversnitt der sidene danner en slak bue.
En skulle kanskje tro at laftehusene var noe særnorsk. Lafting har imidlertid forekommet i alle barskogområdene i Nord-Europa.
-I dag kommer det laftehus importert frå baltiske land. Men det er ein konkurranse vi må tåle, sier Halvar K. Rysstad. Forløpig har bedriften imidlertid hatt godt med arbeid.Vi har eit hyttefelt som vi har hatt i ein 20- 30 år. Det var meininga at det skulle vere et felt der vi sette opp hytter i perioder da det var litt mindre å gjere og selge dei etter at dei var sette opp. Vi har hatt feltet i 20-30 år, men har ennå ikkje hatt tid til å sette opp meir enn nokre få hytter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar