Under Grenlands røykhimmel (Trykt i Porsgrunnspsposten)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Gjennom flere tiår hadde Grenlands befolkning et teppe av industrirøyk hengende over hodet sitt. Hvordan var livet under røykteppet, hvordan oppfattet folk industrirøyken og hvordan førte de sin kamp for renere luft?

Forurensing er et gammelt fenomen i Grenland. En av årsakene til at Porsgrunn vokste frem som ladested og by skal ha vært at Skiens havn ble så fylt opp av avfall fra sagene at større skip ikke kom inn i havnen og derfor måtte laste i Porsgrunn. Skiens forurensing skal dermed ha skapt grunnlag for Porsgrunn som by. I 1890 - årene kom det til en rettssak om luftforurensing ved Bamble Cellulosefabrik. Kandidat Løvenskiold på Rafnes fant lukta fra fabrikken på Herre så sjenerende at han gikk til søksmål mot bedriften. Saken endte opp i Høyesterett, som i 1897 dømte fabrikken til å stanse i 6 måneder. Arbeiderne sto imidlertid på fabrikkens side og gikk i tog til Rafnes for å få Løvenskiold til å å oppgi saken, da de var redde for å miste sine arbeidsplasser.

Grenlandsrøyken

Likevel er det røyken fra Herøya i tiden etter krigen som de fleste forbinder med forurensing i Grenland. Og fra Herøya var utslippene mange. Den karakteristiske gule røyken som lå som en stripe på himmelen kom fra nitrogenoksider fra salpetersyrefabrikken. Andre utslipp var klorsaltsyre fra magnesiumfabrikken, som startet opp i 1951 og førte til en merkbar økning av luftforurensingen i distriktet. Fullgjødselfabrikken bidro på sin side med ammoniakkholdig gass og støv. Fra Metallurgen kom manganholdig støv fra ferrosilisumproduksjonen. De ulike utslippene blandet seg med svoveldioksid fra andre fabrikker med det resultat at den karakteristiske grenlandsdisen oppsto. Ammoniakk og svoveldioksid sammen med vannløselige komponenter dannet et tåketeppe over distriktet. Folk merket røyken i halsen, som kjentes tett, og særlig var astmatikere og allergikere utsatt.

Søndagstur etter vindretningen

Røyken hadde ulike måter å oppføre seg på. Folk i distriktet ble eksperter i å «lese» himmelen og planla søndagsturer og andre aktiviteter etter dette. «I dag var vi Bamble, og der var det ikke noe røyk,» kunne man triumferende fortelle naboen når man kom tilbake etter en badetur til kysten og naboen selv hadde tilbragt dagen i hydrotåke i hagen.

Ofte la røyken seg som et teppe i 100 - 150 meters høyde. Den kunne ses som et mørkfarget lokk mellom åssidene på begge sider av grenlandsgryta. Røykteppet dempet for sola, og sollyset ble svakere og mer diffust når det nådde ned til bakken. Andre ganger var røyken som en grå masse som veltet ned fra pipene på Herøya og la seg som en ullen dis over Porsgrunn og omegn. Husene på motsatt side av elva ble straks mer uklare, og man visste hva man hadde i vente de neste timene. Ved nordadrag nattestid ség røyken utover mot Heistad og Langesund. På ettermiddagen kunne den komme tilbake og spre seg langt oppover i Gjerpen. Dette skjedde særlig sommerstid når det var solgangsbris fra kysten som førte røyken innover i landet.

Valg av bosted i Grenland ble for mange å prøve å slå seg ned der man håpet det var minst røyk. Verst gikk Klyve og Gravaåsen for å være. Men de fleste var innerst inne klar over at det ikke fantes røykfrie steder i Grenland. Røyken kom ubønnhørlig, enten man bodde her eller der.

«Det er røyken vi lever av»

Folk som prøvde å ymte frampå overfor en hydroansatt at det kanskje var vel mye forurensing fra bedriften, fikk gjerne svar som «Det er røyken vi lever av» eller lignende. Mot dette måtte all argumentasjon bøye av. Det var vel ingen som ville bytte bort røyken med industrinedleggelser og dårligere levekår. Å imøtegå det med svar som at «det er røyken vi snart dauær av også» ble ansett som nesevist.

Mange hydrofolk følte det nærmest som en plikt til å stå på fabrikkens side i forurensingsspørsmålet. Dette kan nok ses som et utslag av en gammel lydighetskultur som har preget industrisamfunnene i Grenland og hvor man ble opplært til underdanighet overfor sine overordnede.

Forurensingen påvirket også idealet for hva som var et skikkelig mannfolk i industrisamfunnene. Industriarbeideridealet var en arbeider som trosset røyk, varme og kvikksølv. Jo mer forurenset arbeidsplass, desto barskere mann. De virkelige hardhausene jobbet på steder som magnesiumen. De som hadde fått skader av arbeidsmiljøet ble sett på som å ha ofret seg for velstandsutviklingen.

Folk i øvre Telemark skapte sitt eget bilde av Grenland. De bodde langt vekk fra røyken og kunne betrakte det hele med en viss overlegenhet. Seljordingen Halvor J. Sandsdalen skrev sitt kjente dikt om den svovelgule og fiolette «Hydrosola». Diktet var ikke bare en kritikk av industriforurensing, men inneholdt også en undertone av medlidenhet med og overlegenhet overfor Grenlandsboerne. Det var lett å oppfatte diktet som en bekreftelse på øvre Telemark som det ideelle bosted - langt borte fra industrirøyk og skadelig bypåvirkning i det egentlige og ekte Telemark.

Engasjerte lektorer

Gradvis endret holdningen til røyken seg. Den ble ikke lenger et symbol på fremskritt og velstand, men tvert imot på miljøproblemer og forurensete lokalsamfunn. Grenland begynte å få et tvilsomt rykte i media, og kommunepolitikere var redd for at folk skulle vegre seg for å slå seg ned i distriktet. Personer i lokalmiljøet engasjerte seg også. Enkelte som hevet sine røster var universitetsutdannete folk innenfor realfag, humaniora og medisin, slik som Einar Østvedt, Per Olav Tveita og Siri Storetvedt Heldaas. Hydroarbeidere hadde likevel ikke alltid mye til overs for lektorer og andre ikke - arbeidere som kom og blandet seg inn i deres arbeidsplass.

Sterkere aksjoner skulle imidlertid komme. Bellonaaksjonen i 1987 da aktivistene klippet seg gjennom gjerdet på Herøya for å ta prøver av grunnen under kvikksølvfabrikken, samt avdekkingen av dioksinproblemet, gjorde at Hydro kom sterkt på offensiven i eget miljøarbeid på 1990 - tallet. Milliardinvesteringer i rensetiltak og ny produksjonsteknologi var blant bedriftens vektige bidrag. Nedleggelser av fabrikker, bl.a. magnesiumfabrikken, ga også en type miljøgevinst, selv om folk i distriktet helst ikke så at miljøvernarbeidet ble drevet frem gjennom nedleggelser.

Røyk som minne?

I dag kommer det fortsatt av og til et lite drag av industrirøyk fra Herøya. Muligens har noen av oss det slik at lukter har en egen evne til å gi sterke assosiasjoner og fremkalle minner. Når slik røyk kommer sigende, danner det seg lett bilder fra barndom og oppvekst på netthinnen. Kanskje burde Hydro som et miljøtiltak fortsatt - etter nærmere kunngjøring i avisene - av og til slippe ut litt god gammeldags røyk - som en tjeneste til de deler av befolkningen som ønsker seg et lite tilbakeblikk til tidligere tider. Tross alt levde de fleste et greit liv under Grenlands trygge røyklokk.

(Trykt i Porsgrunnspsposten)

Bilder:

Bilde 1:
Herøya med sine mange rykende piper og grenlandsdis oppover hele dalføret. Foto: Norsk Hydros arkiv.

Bilde 2:

Foreslått modell for grundigere saksgang ved etablering av forurensende industri i Grenland. Utarbeidet av Folkeaksjonen mot luftforurensing og støy.

Bilde 3:

Mennesket mot fabrikkene. Folkeaksjonen mot forurensing og støy var en aktiv interesseorganisasjon i de årene forurensingskampen pågikk.

Bilde 4.

Den gule røyken fra Herøya så virkelig skummel ut. Foto1960.

Foto: Norsk Hydros arkiv.