«Firer`n», «Døden» og flyvende pinner (Trykt i Porsgrunnsposten)

Av Tor Kjetil Gardåsen

Utendørsleker har gått fra barn til barn til alle tider. Hvor gamle leker som paradis, tauhoping og å vippe pinne kan være, kan knapt noen si. Men de har levet i barnas egen verden - langt utenfor de voksnes rekkevidde.

Å hoppe paradis har vært en lek som dukket opp når snøen gikk og bakken begynte å bli tørr og hard. Å streke opp en paradis i jord eller grus er fort gjort, og med en flat stein til å kaste i rutene, er hoppingen snart i gang. Paradishopping går ut på at plata kastes i en rute, og en hinker i de andre rutene, hopper over ruta der plata ligger, men tar med plata på veien tilbake. En begynner med å kaste plata i nærmeste rute, deretter i rutene lenger og lenger unna. Bommer en ruta med plata, kaster på strekene eller trår på strekene når en hinker, går en ut, eller “blir” som det heter i Grenland, og neste overtar. «Du blei!» hyler de andre som med falkeblikk har stått rundt og voktet den som med tungen i munnviken har tråklet seg gjennom paradisen.

Lettbente småjenter

Den som kommer først gjennom paradisen uten å tråkke på strekene vinner. Men hoppingen utvikles hele tiden. I neste runde sparkes plata fra den ene ruten til den andre med det benet en ikke hinker på, i runden deretter sparkes plata med det benet en hinker med osv. Dersom en i paradisen “Døden” kaster i “Døden”, den diagonale halvdelen av øverste høyre rute der det er skrevet en stor D, går en ut for godt. Noen har ment at paradishopping egentlig er et symbol for selve livet her på jorden. Livet går via en rekke krokveier før en til slutt ender i paradiset, den siste store ruta.

Det var som regel jentene som førte an i paradis. Disse kjente reglene best og hadde de største ferdighetene. “Jentene var så lette på beina, det var som de fløy av gårde,”minnes én fra sin barndom Av paradiser var "Firer`n", "Flyver`n", "Døden", “Syver`n” og "Osloparadis" vanlige i Grenland i 1950- og 60 - årene.

Tauhopping med lange regler

En annen av de klassiske barnelekene, tauhoppingen, var det også jentene som sto i spissen for. De var de flinkeste, og det var gjerne jentene som hadde tauet.

Når en hoppet tau var det forskjellige ting som en skulle si under hoppingen. En av de mest brukte reglene var “Bamse, bamse ta i bakken, bamse, bamse gjør et hopp. Bamse, bamse se nå opp. Bamse, bamse snu deg rundt. Bamse, bamse spring nå ut.” Da skulle en springe ut uten å komme borti tauet. En annen regle var “Finbeck og Fia på landeveien dro, Finbeck hadde støvler og Fia hadde sko”. Eller det kunne bli ropt ut at den som hoppet elsket den og den, og mens tauet ble slengt fortere og fortere rundt, ble det ropt ja/nei for hver gang. Hvis en «blei» på ja, kunne det bli litt erting før neste slapp til. Tilsvarende kunne en finne ut hvor mange barn en skulle få ved å telle en - to - tre osv. mens tauet ble slengt rundt.

Pinne gjennom lufta

For en annen lek, å vippe pinne, trengte en omtrent like lite som for pardishoppingen. Å vippe pinne hadde mye til felles med å slå ball, men er kanskje ennå eldre. Her hadde en et ute- og et innelag, og det var et system for poengberegning. Spillet har foregått omtrent som dette:

En hadde to pinner, den ene 20-30 cm. lang, den andre lang som et balltre. Spillet begynte med at den korte pinnen ble lagt over to steiner eller over en grop i jorda. Den første på innelaget vippet den korte pinnen ut lengst mulig med den lange pinnen. Klarte noen fra utelaget å ta pinnen i lufta, få “peker”, kom utelaget inn, eller den som hadde vippet pinnen “blei” og måtte gå ut. Det var også anledning for utelaget til å sparke pinnen innover igjen før den hadde lagt seg til ro. Den lange pinnen ble så lagt over hullet eller steinene av innelaget, og utelaget skulle fra der pinnen landet forsøke å kaste slik at den traff den lange pinnen. Da hadde den som slo “blitt” og gikk ut. Noen steder ble det krevet at den lange pinnen skulle rulle ned fra steinene den lå på. Fra der pinnen var landet skulle det deretter regnes poeng ved å måle med den korte pinnen antall pinnelegder til hullet. Hver pinnelengde ga ett poeng. Poengene ble risset ned på bakken eller husket på.

Deretter fortsatte spillet i nye varisajoner. Nå skulle pinnen først hyppes på det lange treet et visst antall ganger for deretter å slås lengst mulig av gårde. For hver gang en klarte å hyppe pinnen ble det det regnet 10, 20, 30 osv. Dette tallet skulle brukes til å multiplisere med når det senere ble regnet poeng ved måling av avstanden til der pinnen landet. Å vippe pinne var faktisk ikke så rent lite matematikk og regning, og de av barna som hadde hode for tall holdt orden på poengene for begge lagene.

Nye variasjoner

Typisk for barn er at de stadig fornyer lekene de leker. Slik lever leker videre og utvikler seg hele tiden. I paradis går deltakerne til slutt fra rute til rute med lukkede øyne, i tauhopping løftes tauet høyere og høyere opp fra bakken, og i pinnevippingen blir regnstykkene stadig mer omfattende. Slik blir barnelekene aldri kjedelige, for de gir rom for oppfinnsomhet og nyskaping - vel så kløktig som det mest avanserte dataspill.

Fotos: Kristin Tangen Gardåsen.

LETTBENTE: Jentene flyr av gårde på lette ben gjennom paradisen.

 






 
REGLER: «Bamse, bamse, gjør et hopp».

MATEMATIKK: I pinnevippingen måtte en passe fingrene og være flink med tall.


Strikkhopp med strikket høyere og høyere.