Herre i Bamble (Trykt i Porsgunnsposten)

Herre har vært industristed i 450 år. Arbeiderkulturen har mye av gammel bondekultur i seg. Jordbruk med kuer, grisehold og sommerbolig i bryggerhuset har vært en del av folks hverdag langt frem i tid. I to artikler skal vi se på hvordan folk på Herre har levet gjennom tidene.

Tor Kjetil Gardåsen

Telemarks eldste industrisamfunn?

Herre kan være det eldste industrisamfunnet i Telemark. Ved vassdraget mellom Hellestvedtvannet og Frierfjorden ble det anlagt vannsag i 1520 - årene, og i 1545 lå det en seigerhytte som tilhørte kobberverkene i øvre Telemark her. Denne var en del av den legendariske bergmester Hans Glasers store bergverksplaner for Telemark. Langs vassdraget fra Hellestvedtvannet til Frierfjorden har det vært mange slags virksomheter: jernhammer under Bolvig jernverk, møllebruk og sager. Bartholomeus Herman von Løvenskiold skriver i 1784 at "Dette Sted udgjør en liden Landsbye» som ligger i en dal mellom høye fjell. I 1801 bodde det 355 innbyggere her med yrker som hammersmedmester, kulledreng, kleinsmed, hammersmedsvend, sagmester, daglønner, saugdreng osv. Men folk på Herre var ikke rene arbeidere. Langt frem i tiden har livsformen også hatt trekk av gammel bondekultur.

Bakerovn i stua

Bebyggelsen omkring spikerhammeren var brakker med leiligheter på ett rom og kjøkken. Der skibakken ligger i dag lå det f. eks. en stor brakke med 4 leiligheter, og flere andre var det i området rundt. Ellers bodde folk på småplasser i hus med stue og kjøkken og med bakerovn og grue inne i huset.

Dans og utskjenking forbudt

Noen av husene på Herre ble bygd på leietomter. Kontraktene for leietomtene inneholdt strenge krav til de som leide dem. I huset måtte huseieren ikke ta inn "fremmede Reisende, som ved sit Ophold kan blive Stedet til Skade eller Byrde». I dette ligger nok en frykt for at fattigfolk skulle slå seg ned permanent og bli en byrde for det offentlige. Huseieren måtte heller ikke drive med Vertshushold, Betalingsdans «eller paa anden Maate at forurolige Stedet." En grunnleiekontrakt i de tider var ikke bare et tomteleieforhold, grunneieren følte like mye at han hadde en forpliktelse overfor sine leietakere og skulle passe på dem omtrent som sine barn.

Sommerhus i kjelleren

Da Bamble Cellulosefabrikk ble anlagt i 1888, ble det bygd to lange brakker med tre leiligheter i hver. Disse ligger her fortsatt, men er ombygd til store eneboliger. Lukasgården ned for fabrikkens kontorbygning var en annen stor bygning, opprinnelig satt opp som hotell. Her var senere leiligheter, post og telefon. Like ovenfor den øvre fabrikkpipa lå en brakke på tre leiligheter, som senere er revet.

Etter at cellulosefabrikken kom ble en rekke områder på Herre utbygd med private bolighus: fra fabrikken og oppover mot Lukashagen, Kamperhaug, Herrejordet, Heia sør for Herreelva og området nedover mot Lakseberget ved utløpet av Herreelva. Fabrikken hjalp til med lån og praktisk hjelp.

Et kjennetegnende trekk for husene på Herre er den høye grunnmuren med store vinduer. Innenfor lå det bryggerhus med skorstein og bakerovn. Dette bryggerhuset ble brukt som sommerkjøkken og sommeroppholdssted. Her står vi overfor en tusen år gammel nordisk skikk, nemlig å flytte ut med matstell og måltider i et eget hus sommerstid, og så rotfestet har denne skikken vært at folk som flyttet til Herre tok den med seg. Mange var nok bønder som var vant med dette hjemmefra.

Fabrikkarbeidernes gjetergutt

Annen halvdel av 1800-tallet var en brytningstid mellom det gammelt bondesamfunn og moderne industrisamfunnet. Fortsatt inneholdt arbeiderlivsformen mange landlige vaner og livsmønstre. Folketellingen 1900 viser at mange på Herre hadde poteter og høns, og mange hadde også ku - i 1900 var det storfe i rundt fjerdeparten av alle husstander på Herre. For å skaffe kuene havn og beite om sommeren var det satt opp et sommerfjøs like utenfor bebyggelsen. Det ble leid havnerett i Voldsskauen av Croft. Fjøset var stort og hadde plass til mange kuer. Til å passe kuene var det budeie eller hjuring. Karl Kristiansen, som passet kuene da han var 15 år gammel, fortalte at det var 20 kuer, foruten sauer.

Kilder:
Artikler i Herre Vels Blad.

Gardåsen, Tor Kjetil: Industriarbeiderboligen i Grenland. 1991.

Bildetekst Cellulosefabrik 1:

Fra Herre med cellulosefabrikken.

Foto: R. Nyblin/Telemark Museum.

Bilde 2 (papirbilde leveres)

Thoresius Pedersens hus på Lukashagen fra 1903. Til eiendommen hørte uthusbygning der de hadde hest og sauer. Høy ble slått på Berthekåsa og Riskåsa.

Bilde 3 (papirbilde leveres):
Hus på Lukashagen med den karakteristiske høye grunnmuren og bryggerhus i kjelleren.

Bilde 4 (papirbilde leveres):
Brakke med 3 leiligheter oppført av cellulosefabrikken like etter at fabrikken kom i gang. Ombygd til enebolig på 1980 - tallet.

Artikkel 2:
Industristedet - et idealsamfunn?

Likhet, trygghet, omsorg og toleranse. Dette kjennetegnet industriamfunnene som vokste frem i Grenland i annen halvdel av 1800 - tallet. Noen har hevdet at slike samfunn var blant de beste en kunne leve i. Innbyggerne hadde sikkert arbeid, tilgang til de fleste tjenester og et trygt sosialt nettverk.

Tor Kjetil Gardåsen

1880- og 90 - årenes industrietablering i Grenland førte med seg at flere rene industrisamfunn vokste frem i distriktet. Ett av disse var Herre, som oppsto rundt Bamble Cellulosefabrik, grunnlagt i 1888. Mange av de som bosatte seg her var innflyttere fra landsbygda. Disse nye industrisamfunnene var annerledes enn de gamle verks- og brukssamfunnene, som f. eks. Bolvig jernverk på Vold. I de gamle samfunnene hadde verkseieren hatt hånd om det meste. I de nye samfunnene oppsto det meste utenfor fabrikkområdet. Her kom det forretninger og forsamlingshus. Og så lenge fabrikken gikk, var folk sikret arbeid.

Bymessig

Kjennetegnende og på mange måter overraskende var at disse små industristedene hadde så mange bymessige funksjoner. På Herre vokste det frem et lite samfunn på nordsiden av brua. Sentrum var husrekken Hellestvedtveien 40 - 50. Her var det forretninger i underetasjen og boliger oppover i etasjene. I dette strøket var det flere kolonialforretninger, 3 tobakks- og sjokoladeforretninger, melkebutikk, kjøtthandel, manufaktur, medisinutsalg, skomakerverksted, post og telefon, samt 2 bakerier, som også solgte parafin, olje og bensin.

Forsamlingshuset på Herre var Festiviteten, som ble satt opp av fabrikken. Her ble det avholdt revyer i regi av idrettsforeningen. De som oppførte revyene reiste også rundt med dem bl. a. til Kilebygda, Bamble og Skotfoss.

Hjem til middag

I samfunnet var det en klar arbeidsdeling mellom menn og kvinner. Mennenes hovedarena var arbeidsplassen. På fabrikken arbeidet mannfolkene fra kl. 7 om morgenen til kl. 5 om ettermiddagen. De fleste gikk hjem til middag mellom kl.1 og 2. Da hadde konene maten klar på bordet. Mennene fikk en identitet som var knyttet til de jobbene de hadde på fabrikken og som fulgte dem hele livet. Det kunne resultere i at de fikk tilnavn etter jobben de utførte, som "Andreas Massekoker" o. l.

Lange arbeidsdager på fabrikken ga lite overskudd, og mennene hadde hjemmet først og fremst som et sted der de kunne hvile ut. Vanligvis hadde de ikke store oppgaver hjemme. "Litt var det vel å rusle med etter at de var kommet hjem også, ved skulle vel ordnes med og så var det skotøy til en sjøl og barna som skulle såles og holdes i orden til enhver tid," skriver T(rygve) E(vensen) i Herre Vels Blad i 1952. Hjemmet var i første rekke kvinnenes domene, og mennenes fristeder var i dets utkanter som i skjuler og snekkerverksted. Sosial omgang med andre var imidlertid viktig, likeledes et visst organisasjonsliv. Mennene dannet sine egne grupper på kvelden, slik som på Svingfjella. Kvinnene gjorde det samme på dagen. Mens kvinnenes status var knyttet til ansvar i hjemmet, søkte mannen å realisere seg gjennom aktiviteter utenfor hjemmet.

Likhet og toleranse

Noe en legger merke til i industrisamfunnene på denne tiden var det frie forholdet folk hadde til hverandre. Besøk og visitter i hjemmene var sjelden avtalte og svært ofte spontane på tilfeldige tidspunkter. Dette ble ansett som et positivt trekk, og folk oppfattet hverandre som“lettvinte” og uformelle. Dette er nær knyttet opp mot en oppfatning av likhet, som sto usedvanlig sterkt i industrisamfunnene. Dette innebar en stor grad av toleranse og av gjensidig hjelp og omsorg. Alle mennesker var integrert i fellesskapet, og det var ytterst sjelden at noen ble satt utenfor.

17. maitog til disponenten

Til tross for den store likheten, var det en viss lagdeling i disse samfunnene. En gruppe for seg selv var fabrikkens øverste skikt. De hadde egne vaner og sitt eget livsmønster. På Herre skilte det villamessig bebygde Fjelly seg ut fra resten av stedet. Fjelly var bolig for fabrikkens disponenter, direktører eller fabrikkbestyrere. Barnetoget 17. mai gikk alltid opp hit, og disponenten hilste fra verandaen.

Mye av det gamle preget industrisamfunnene så lenge fabrikken gikk og folk hadde samme arbeidsplass. Også i årene etterpå varte det lenge. Men med nye generasjoner og levemåter kom også idealene og livsrytmen til å endre seg.

Kilder:
Herre Vels Blad.

Gardåsen, Tor Kjetil: Industriarbeiderboligen i Grenland. 1991.

Bilde:
Celulosefabrik RN 2424

På Herre var det et lite sentrum på nordsiden av brua. Her var det forretningsgårder med kolonialforretninger, tobakks- og sjokoladeforretninger, melkebutikk, kjøtthandel, manufaktur m.v.

Foto: R. Nyblin/Telemark Museum.

Kan som egen tekst i ramme
Livet på Svingfjella

I industrisamfunnene dannet mennene sine egne grupper på kvelden. På Herre var "Svingen" eller "Svingfjella" et fast samlingssted. Her var det god utsikt, tørt og varmt, og det gikk an å slå seg ned på stabbesteinene ved veikanten. Signaturen "ei - jo" har skildret livet ved Svingen i 1930 - åra i et nummer av Herre Vels Blad:

"Herfra hadde man full kontroll med alt som rørte seg i Herre sentrum, og alt ble nøye overvåket, registrert og behørig kommentert. Diskusjonen bølger gikk høyt - da var det gjerne mer bevegelse i flokken, armsving og gestikulering. ...

Oppe fra "Svingen" ble alt og alle iakttatt og fulgt med skarpe blikk. Også ved "bruhodet" der Granli nå driver forretning, var det en slik samlingsplass for karfolka. Mellom de to forsamlinger foregikk det en viss kurérvirksomhet for å utveksle og snappe opp siste nytt. Vi mindreårige måtte holde oss på ærbødig avstand når vi passerte karene. Om en "oppsnasen" guttunge i sin dumdristighet kom den for nær, ble han omgående vippet unna.

I de solvarme fjella opp for "Svingen" var det fra tidlig om våren et intenst kortspill, og da særlig om helgene. Hele dagen kunne gå med, bare avbrudt av et kort middagsmåltid. Ofte satt man til efter mørkets frambrudd, og da med lommelykt som hjelpemiddel. Merkelig nok fikk vi lov til å bivåne denne tvilsomme geskjeft, men ingen forstyrrelser takk - dørgende stille måtte vi være.

Snøen gikk tildlig på "Svingen" og i "Bakern`s bakke", og så fort veigrusen kom til syne var det "presse" - tid. Dette med å presse var også for mange en lidenskap. Man kunne jo være heldig å gjøre en daglønn eller så, alt etter som lykken sto en bi, og da selvfølgelig på andres bekostning. Det var nødvendig at man behersket en viss teknikk og ferdighet, og uten å nevne navn fantes det også mestere på dette området. Det var utrolige mengder kobbermynter som ble plukket opp fra lommene i "Oxford" - buksene. Med "Sixpencen" trukket godt ned i panna - det gjaldt å skjerme mot sola - ble ettøringer, to- og femører med mer eller mindre ferdighet siktet inn og kastet mot mållinjen. Etter hvert som pengehaugen vokste steg spenningen. Og så var det "hyssinga" da, og rappe fingre som annappet til seg alt med "kron" opp, og kanskje litt til for den mest griske og "fingernemme". Mye skrik og spetakkel fulgte med, sikkert til stor sjenanse for beboerne i "gata". Tenk bare på den selvfølge det var at ungdommen absolutt skulle sitte på trammen til Jacob Thorsen eller hos Karl Eriksen. Ja, det var som det skulle være det - inntil det knirket i døra innenfor og alle forsvant ut i mørket. Snart var vi der alle sammen igjen, og samme leksa om og om igjen, kveld etter kveld."

«Ei-jo»: «Om Svingen - og litt til.» Herre Vels Blad 2/1977.

Thoresius Pedersen måtte i 1903 flytte fra plassen sin ved Kongens Dam på grunn av at den nye dammen skulle anlegges vannet demmes opp. Tømra i huset dannet kjernen i hans nye hus på Lukashagen, oppført i enkel sveitserstil på en høy gråsteins grunnmur med bryggerhus i kjelleren. Tomta ble leid av Bamble Actie Cellulosefabrik og hadde en grunnleie på kr. 15,- pr. år. Stein til grunnmuren ble hentet fra Langbukta ved Hellestvedtvannet. Ripsbusker og det gamle epletreet som ennå står i hagen fulgte med fra Kongens Dam. Til eiendommen hørte uthusbygning med inntømret stall, skjul og høylae, hvor de hadde hest og sauer. Høy ble hentet på Berthekåsa og Riskåsa. Det som i dag er hage ble tidligere slått til høy. Eieren drev i skogen med hesten for Lassen og solgte koks på Herre, som ble kjørt ut med hesten. Bildet s. 131 viser den gamle plassen ved Kongens Dam og på denne siden det nyoppførte huset fra 1903.

Bebyggelse på Herre med Herrejordet fremst til venstre. I elva legger vi merke til lekterne fra fabrikken. Det lå tømmerflåter i elva, som lekterne ble lagt mot. Guttene satt mye og fisket fra tømmerflåtene.

Det lille hvite huset. tilh. Anna Stokke. Her bodde ekteparet Andreas Berthea og Arnt E. Stokke med sine 7 barn. De kjøpte huset i 1905. HVB 1/85)