Langs Lågens bredder (Upublisert)

Langs Lågens bredder

Av Tor Kjetil Gardåsen

Numedal strekker seg fra Kongsberg og nordover. Middelalderhus, stavkirker og en historie knyttet til utnyttelsen av vannet er noe av det dalen har å vise frem til besøkende og hyttefolk. Numedal har dessuten en beliggenhet nær Hardangervidda og andre store fjellområder.

Numedal har sitt navn fra det gamle navnet på Numedalslågen, Nauma, som kan være avledet av det gammelnorske ordet for trang, naumr. Elva renner da også på sine steder gjennom trange og smale passasjer, men forøvrig oppleves Numedal som en veksling mellom skogslende og åpnere grendelag og bygder. Numedalslågen har sitt utspring i innsjøen Nordmannslågen på Hardangervidda og renner ut i havet ved Larvik. I eldre tid kan Numedal ha vært navn på hele dalføret, men i nyere tid er det bygdene fra Kongsberg og nordover som regnes som det egentlige Numedal med kommunene Flesberg, Rollag og Nore og Uvdal.

Numedal er ikke en dal som har trukket til seg de store turistutbygginger. Derimot har folk i bygdene her hentet sitt utkomme fra de gamle grunnressursene jord, skog, fjell og vassdrag. Historien om dalen handler derfor om hvordan numedølene har skaffet seg livberging gjennom ressurstilganger i dalen, på vidda - og i noen tilfeller langt utenfor bygda.

De stolte middealderbygningers dal

I Numedal er middelalderbygninger mer tallrikt representert enn de fleste andre norske dalfører. I alt er det ikke mindre enn 44 mer eller mindre opprinnelige middelalderhus fra før 1537 i dalen - bare Telemark fylke kan oppvise et tilsvarende antall. Det er står en særskilt glans omkring de norske middealalderbygningene. Som trehus med så høy alder inntar de egen posisjon i europeisk sammenheng, og det store tidsspennet vi fornemmer i møte med middelalderens tømmer- eller stavverksvegger får oss til å føle både ærbødighet og undring. For mange faller det naturlig å spørre hvordan treverk har hatt evnen til å bevares gjennom så lang tid - flere av middelalderhusene i Numedal har omkring 800 år på nakken, og tømmeret synes fortsatt å være lite tæret av tidens tann.

Nyere forskning i gamle tømmermannstradisjoner har gitt oss interessant kunnskap om tømmer og tømmerbehandling i eldre tid. Vi vet at de som bygde bl. a. la vekt på at tømmeret skulle ha høy alder. Dette ga varig styrke, og tømmermannen så etter synlige tegn på aldring på treet, f. eks. at toppen var flat eller tørr, at barken flagnet av og at årringene i den ytterste delen var smale. Gamle trær av furu var som regel godt utmalmet med stor andel av kjerneved langt ut mot yta.

Dersom en ikke hadde slike trær, kunne en aldre treet kunstig - en gammel teknikk for å sette igang en prosess av selvimpregenering i treet mens det ennå sto på rot slik at det dannet seg størst mulig andel av malme i veden. En måte var å skjære toppen av treet og legge en helle oppå og gi det en rispe i barken fra øverst til nederst, eventelt å ta bort noen grener. Da ble det mindre behov for væte til krona, og en større del av stammen gikk over til å bli kjerneved. Etter 4-6 år kunne kjerneveden komme nesten ut til yta, og hele stokken fikk den rette malmen. Det motstandsdyktige materialet ble brukt på særlig utsatte steder, som i de to øverste omfarene i et laftehus. En slik tømmerbehandling la grunnlaget for en stokk som kunne vare i tusen år.

Oppetter dalen ligger middelalderhusene, først og fremst stuer, stabbur, buer og loft, nærmest på rekke og rad. Rollag og Nore og Uvdal er de kommunene som har de fleste middelalderhusene. På gården Kravik i Nore står fortsatt tre hus fra middelalderen, to loft og en stue. “Garden må ha hatt ein uvanleg sterk økonomi, som gjorde det mogleg å byggja så mykje meir enn det som skulle til for å stetta dagsens næraste krav,” skriver arkitekt Arne Berg om dette stedet. Langloftene på Kravik er store, monumentale bygninger med rik treskurd på dører, benker, senger og andre bygningsdeler. Middelalderstua på Kravik er bebodd fortsatt, og i dag er dette Norges eldste bebodde hus. Huset har et rikt utskåret dørparti med et mannshode i relieff over døra og med Gunnar Gjukeson i ormegården - et motiv som vi også finner på dørplankene på stavkirkene.

Stavkirker og glefsende dragehoder

Foruten tømmerhusene er stavkirkene med på å stadfeste Numedals posisjon som middealderdal, og det finnes minst en stavkirke i hver kommune i dalen. I alt har det har vært 7 kirker fra middelalderen her, og av disse står 4 helt eller devis tilbake.

Stavkirkene i Numedal er av en lokal type med rektangulært skip og et smalere kor. Dessuten har de midtmast, en stor stolpe midt i kirken som har tjent som støtte under takrytteren, et lite tårn oppå taket. I tiden etter reformasjonen ble stavkirkene ombygget og tilbygget, slik at flere av dem i dag utgjør deler av etterreformatoriske korskirker. Det mest fascinerende ved stavkirkene synes imidlertid å være portalene, som vestportalen på Uvdal stavkirke, som er prydet med utskåret dekor med blandranker og kjempende drager og med en fremstilling av sagnhelten Gunnar som ble kastet bakbundet i ormegården, men spillte harpe med tærne for å roe ned ormene så de ikke skulle angripe ham.

De vidfarne uvdølinger

Det er de små gårder som preger Numedal, og dette gjorde det nødvendig for folk å skaffe seg et utkomme i tillegg til gårdbruket. Uvdal var skreppekremmernes bygd, her var det vanlig at bygdas unge gutter la i vei som skreppehandlere, og utferdstrang og handelsånd var noe av det som kjennetegnet denne fjellbygda. Skreppehandlerne fra Uvdal fôr over store deler av Sør-Norge, fra grensebygdene mot Sverige, til Vestlandet, og til Nordland - en ferd med mange slags varer på ryggen, som de bl. a. sto på markedene og frembød. Mange drev også med driftehandel i tillegg.

Å være skreppekremmer kunne imidlertid være en farefull virksomhet. Skreppekremmerne bar ofte med seg store verdier, og de ble derved et attraktivt bytte for overfallsmenn på øde skogstrekninger. Ennå lever den grufulle historien om skreppekremmeren Sølv-Tellev som ble slått ned og ranet av Sevle-Guten fra Nore. Dette skjedde på midten av 1800-tallet. Sevle-Guten ble pågrepet og ført til Kongsberg, hvor han skulle avrettes ved halshugging. Avrettelser som dette var nærmest folkeforlystelser i de tider, og folk møtte opp, bl. a. soldater fra Heistadmoen, som var klatret opp i trærne rundt for å se det hele. Forestillingen ble imidlertid sterk kost - det fortelles at soldatene raste ned fra trekronene i sjokktilstand da mestermannen, som var budsendt fra Bergen, satte i gang med sitt arbeid.

Vidda og fjellet - driftehandel og seterbruk

Hardangervidda dekker nesten 10 000 kvadratkilometer, og Nore og Uvdal er numedalsbygder som strekker seg inn i dette vidstrakte høyfjellsområdet. “Også Buskerud-delen inneholder forskjellige landskaper, fra den melankolske flatvidda inne ved Rauhelleren til det mer livlige lendet mot øst. De store fjellkjempene mangler. Til gjengjeld har Buskerud blitt velsignet med noen svært vakre og frodige fjelldaler, som for eksempel Dagali Seterdalen med Ossjøen,” skriver Fred Friberg i en skildring av Hardangervidda.

Nærheten til vidda har preget livsformen i de øverste bygdene i Numedal gjennom århundrene. I første rekke var det her som i andre fjellbygder gresset i fjellet som ga godt beite og som kunne slås til vinterfôr. Dette skapte grunnlag for setring og fjellslått. Setrene lå i lendet opp mot vidda, og en må regne med at seterbruket har hatt størst omfang i perioder med stor befolkning i bygdene og press på ressursene, slik som i middelalderen og på 17- og 1800-tallet. Da ble nok også setre langt inn på vidda brukt. Fjellbeitene var imidlertid i perioder langt større enn det som bygdefolk selv maktet å utnytte. Dette ga grunnlag for å ta imot krøtter fra andre distrikter, såkalt leigefe eller stellingsfe, som ble drevet den lange veien fra flatbygdene til fjells for å fete seg opp i sommersesongen.

De mer sentrale delene av Hardangervidda lå likevel for langt unna til å drive seterbruk. Beitet i disse høyfjellsområdene ble utnyttet av driftekarer med sine drifter. I all slags vær lå driftekarene med store flokker av hest og kyr i fjellet sommeren igjennom, og flere av dem ble til mytiske og sagnomsuste skikkelser med sitt hardføre og frie liv langt fra bygd og folk. Driftehandelen er sannsynligvis en svært gammel måte å utnytte de store beiteressursene langt inne i høyfjellet på. Systemet gikk ut på at det ble kjøpt opp kyr og hester på Vestlandet om vinteren eller våren, som ble “sanka” i ukene før jonsok og drevet til fjells og fram til lægrene på vidda, hvor det var rikelige beiter. Dette var en strabasiøs tur som kunne ta 2-3 uker eller mer. Driftekarene holdt så dyra på fjellbeitene sommeren igjennom for å fete dem opp slik at de skulle bli gode slaktedyr om høsten. Felægrene lå på steder hvor det var god grasvekst, og disse fjellvollene var blitt gjødslet opp av dyra gjennom århundrene. Lægervollene lå som grønne og frodige graspartier i høyfjellet. Til lægrene hørte steinbuer, som var driftekarenes oppholdssted. Driftene var imidlertid avhengige av stadig å flytte til nye beiter for å få gras nok til dyra, og driftegjetingen måtte foregå over store områder i fjellet.

Driftene besto av 80 til 100 fe eller mer og noen hester. Særlig strevsomt var det for folk og dyr når det var hardt vær i fjellet, og de gamle driftekarene kunne berette om mange strie ferder med dyr på Hardangervidda. “Var været regnfullt og stygt, med skoddedrev om nutene og piskende kaldt regngjøs eller høljende ausregn i dagevis, ja kanskje i uker, så bekker og elver gikk fossende og myrene ble til hele tjønn, da led de vondt både folk og fe. Ikke minst feet. Men var været stilt med tindrende sol over flæene høgsommerdagen lang, og lyse, lumre netter, hadde driftekarene dager som de aldri bedre kunne ønske seg. Som han sa, en eldre fekar: “Det va nøk vondt og strevsamt mang ein gong, men so ha e no alder hatt ber døge hell en der, då me va kømi i ro og været va fint og legle (lagleg, godt).”” Slik skildres driftetrafikken i en artikkel i Den Norske Turistforenings årbok.

Noen somre var likevel særskilt harde, som sommeren 1885, da snøen kom brått på i august mens driftekarene ennå lå i fjellet. En driftekar lå med 150 fe og 33 hester nordvest for Mårbu og ble overrasket av snøværet. De kom ingen steder før det etter et par dager kom hjelp fra bygda. Hestene måtte gå foran og tråkke vei gjennom snøfonnene, og kuene gikk etter hverandre på rekke. De måtte prøve å gå på retningen, hele fjellet var et eneste hvitt hav, og krøtterdriften gikk frem som en bølgende rekke av rygger og horn. Nesten en uke etter snøværet kom den utslitte driften til dalen. Selv om de ikke hadde fått noe å spise siden snøen kom, hadde det lykkes å erge både folk og dyr gjennom hardværet.

Ferdeseleveiene over Hardangervidda, slepene, har blitt brukt fra langt tilbake. Store Nordmannsslepa, Søndre og Nordre Nordmannsslepa, Hardingslepa og Austmannvegen, alle med sine sidesleper, regnes som de viktigste av disse ferdselsveiene, som var viktige frakteveier for hest og fe, fetevarer, tekstiler, humle, talg og en rekke andre varer.

Kraftutbyggingsdalen

Den moderne tid kom tidlig til Numedal. I første del av 1900-tallet kastet kraftutbyggere sine øyne på vassdragene i dalen, og utbyggingen av fossekraften foregikk under første verdenskrig og i mellomkrigstiden. For sin tid var dette store kraftutbygginger, som vakte betydelig oppsikt. Særlig gjaldt dette anlegget av Nore kraftverk.

Utbyggingene i fjellet gjorde det nødvendig å oppmagasinere vann i ett eller flere reguleringsbassenger, slik at kraftstasjonene kunne gå med jevn belastning året rundt.

Et av de store reguleringsarbeidene var oppdemmingen av Tunhovdfjorden og anlegget av Tunhovddammen. Staten hadde kjøpt disse vannfallene i 1907, og Tunhovddammen ble bygd under første verdenskrig. Selve kraftutbyggingen var et komplisert prosjekt. Alle materialer til dammen ble kjørt med lastebiler fra Nesbyen i Hallingdal gjennom Rukkedalen og ført på lektre ned Tunhovdfjorden når denne var isfri. Transport av sand og huggen stein foregikk over Tunhovdfjorden med lektre og slepebåter, og varer ble kjørt nærmere 5 mil landeveien fra Nesbyen i Hallingdal og halvannen mil over isen med hester. Anleggsstedet var et iskaldt hull, hvor vinden fra Hardangervidda vinterstid kom feiende over vannet og ble presset sammen i den smale passasjen hvor dammen ble bygd. Både sement og sand måtte varmes opp før det kunne brukes.

Med kulturen som fremtidsressurs

Numedal er i ferd med å gjøre noe ut av sin natur, kulturminner og mangfoldige historie. Ved dette vil man skape nye opplevelser for de som besøker dalen. En rekke prosjekter de siste årene er interessante veivisere for å utvikle et opplevelsesbasert tilbud til turister og besøkende.

I prosjektet “Numedal - Middelalderdalen” har de tre kommunene gått sammen med Lågendalsmuseet for å gjøre Numedals bygningsarv fra middelalderen til et satsingsområde for det kulturbaserte reiselivet. Her vil en søke å tilby opplevelsespakker tilpasset spesielle målgrupper og å gi dalføret en profil som skiller det fra andre dalfører. Enkeltbygninger og gårdstun opp gjennom dalen legges inn som besøksmål, sammen med fornminner som gravfelt, kullmiler, dyregraver, varder og veifar og bygdetunene. Et annet prosjekt er knyttet til slepene - de eldgamle ferdselsveiene over Hardangervidda. Slepeprosjektet har tatt sikte på å bevare disse gamle ferdselsveiene og kulturminner rundt dem gjennom skjøtsel, sikring og merking, også dette med sikte opplevelse i fremtiden.

Det er i første rekke “kunnskapsturistene” som Numedal vil prøve å nå med en slik satsing. Målet er at Numedal skal bli et interessant besøksmål for den vitebegjærlige og kvalitetsbevisste turist - en turisttype som det trolig vil bli fler og fler av i fremtiden.

BILDER

Bilde 1.

LANDSKAP LANGS LÅGEN: Landskapet i Numedal har en veksling mellom skog, elv og bebyggelse. Fra Skudsvika.

Foto: Numedalsutvikling BA/Unni Raaen Nysæther.

Bilde 2:

VIDE UTSYN: Lendet i øvre Numedal byr på åpne og vide utsyn over vann og fjellbjørkeskog. De grasrike fjellområdene med sine vidstrakte beiter var en stor rikdom for fjellbygdene som gjorde det mulig å ta imot dyr fra lavlandet og ha dem på beite sommerstid.

Foto: Numedalsutvikling BA/Unni Raaen Nysæther.

Bilde 3:

GAMMELT SETERLAND: For hundre år siden var bjørkeskogbeltet sommeroppholdssted for folk og dyr, og øyet møtte store bølinger på beite, røyk fra tallrike seterpiper og et landskap nesten snaut for vegetasjon. Hallingskarvet ruver som en mørk endevegg i landskapsrommet her øverst i dalen - et tidløst og evig landskapselement. Fra Dagalifjellet.

Foto: Numedalsutvikling BA/Unni Raaen Nysæther.

Bilde 4:

STAVKIRKE: Nore stavkirke er fra middelalderen, men ble ombygd på 16- og 1700-tallet. En kraftig midtmast under takrytteren og utskårne portaler kjennetegner numedalskirkene.

Bilde 5:

HELLIG HUS: Rollag stavkirke huser mange interessante gjenstander, bl. a.et krusifiks og relieff av Jomfru Maria og Jesusbarnet fra 1400-tallet, samt stol, klokke og døpefont av middelaldertype. Krusifikser og mariabilder sto sentralt i middelaldermenneskets religionsutøvelse.

Foto: Numedalsutvikling BA/Unni Raaen Nysæther.

Bilde 6:

Gamle tømmerhus er å se på mange gårder, og Numedal er det norske dalføre som har flest middelalderhus. Det ble lagt vekt på at tømmeret skulle være jevnstort og jevntykt når det skulle laftes.

Foto: Numedalsutvikling BA/Unni Raaen Nysæther.

Bilde 7:

STORT KRAFTVERK: Kraftverket Nore 1. Bygningen er dobbelt så lang som slottet i Oslo og var resultatet av en arkitektkonkurranse i 1920-årene. Da kraftverket ble satt i drift i 1928, var det verdens største. Den 143 meter lange maskinsalen er et imponerende skue.

Foto: Numedalsutvikling BA/Unni Raaen Nysæther.

Bilde 8:

VASSDRAGSMUSEUM: Ved Labro sør for Kongsberg er Drammen Kraft i samarbeid med Lågdalsmuseet på Kongsberg i ferd med å etablere et museum og opplevelsessenter for norsk vassdragshistorie. På Labro skal publikum på et lite område kunne oppleve ulike måter å utnytte et vassdrag på. Fra den første utnyttelse av vannet gjennom møller, sagbruk og vadmelsstampe frem til den industrielle bruk ved tresliperi og kraftstasjoner er vist innenfor dette området. Labro Træsliberi fra 1873 var den første industrielle utnyttelsen av fossefallet. Rundt tresliperiet oppsto det et lite samfunn, og de fleste bygningene som ligger i området er fra denne tiden, bl. a. arbeiderboliger.Gjennom museumsområdet går en tømmerrenne fra 1870, som med sin lengde på 2 km. er en av de lengste bevarte i landet. Labro Kraftstasjon fra 1910 og Skollenborg Kraftverk fra 1983 viser utnyttelsen av vassdraget til elektrisitetsproduksjon.

I tillegg satset det på et stort aktivitetsspekter omkring temaet vann og vassdrag i den gamle kraftstasjonen fra 1910 med over 2500 m2 utstillingsareale. Her finner de besøkende modeller som viser hva som skjer med vassdraget ved store ved store forandringer i naturen, som sur nedbør, tørke, flom.

Mange av bygningene og innretningene ved Labro vil nok oppleves som estetiske og arkitektonisk tiltalende bygg av de besøkende, som kraftstasjonen fra 1908-10, og selv dammen har fått sin dambygning med tårn med nærmest som en gammel kongsgård. Også de gamle turbinrørene som ligger i rekker i terrenget er fascinerende innretninger.

Inne på Labro-området finnes også en blygruve, en bergverksvirksomhet somer så gammel som 1538 med sølvholdig blymalm og en forløper for sølvverket på Kongsberg.

Bilde 9:

MED ULV OG GAUPE PÅ GÅRDEN: E. K. T. Langedrag er uten tvil ett av de mest særmerkte stedene i Numedal. Omkring 1000 meter over havet i Tunhovd ligger denne villmarksparken. Beligenheten er høy og fri med en vid utsikt over sjøer og fjellblåner innover mot Hardangervidda. Fjellvindene som rusker innover tunet setter den besøkende i stemning til å møte et mangfold av dyrearter fra norsk natur.

Eva og Edvin Thorson påbegynte arbeidet i 1978 med en idé om å skape et sted for dyr, fugler og mennesker der en prøvde å ta vare på de mest primitive rasene innenfor ulike dyrearter. På tunet nær husene har mange gamle norske husdyr, som telemarksku, fjordhest og geit.

Ennå mer fascinerende er villmarksparken hvor dyr som gaupe, ulv, villsvin, reinsdyr, rådyr, Highland-cattle holder til i store innhegninger. Omkring 25 ulike arter finnes på Langedrag med til sammen ca. 250 enkeltdyr.

Langedrag er åpen for enkeltbesøkende og grupper, og stedet har leirskole. Barna får være med på rideturer eller geitemelking. De minste har stor glede av å kose med kaniner eller geitekje. Melka fra de ca. 40 geitene blir ystet til geitost.

RAMMETEKST “RESSURSPERSON”:

Bygger norges eldste strengeistrument

Sverre Heimdal i Nore bygger instrumenter. En av hans mest særmerkte oppgaver er bygging av kopier av Norges eldste strengeinstrument, en middealdersk lyre fra gården Kravik i Nore.

“Jeg har drevet med instrumentbygging gjennom mange år og bygd fløyter, hardingfeler og ikke minst sjøfløyte, som regnes som et spesielt Numedalsinstrument. Så ble jeg kjent med Kraviklyra på Norsk Folkemuseum,” forteller Heimdal. “Lyra er et gammelt instrument. Det ble brukt i antikkens Hellas, og i Nord-Europa og Norden var det i bruk i middelalderen. I moderne tid er Kraviklyra første gang tegnet av Adolph Tiedemand i 1848. I 1868 kom lyra til oldsaksamlingen og har vært gjenstand for mye diskusjon og avhandlinger. Kraviklyra er antatt å være fra 1300-tallet. Den har tradisjonell form med lydkasse, to armer og et tverråk med stemmeskruer og er ca. 72 cm. langt.

En dansk dame rundt århudndreskiftet skrev en avhandling om middelalderenes strengeinstrumenter, og der har Kraviklyra stor plass. Det finnes ikke maken til den i hele Europa i dag. Andre instrumenter finnes bare på bildegjengivelser.”

“Jeg var så heldig å få tilbringe 2 timer aleine med Kraviklyra, fikk på meg hvite bomullsvanter og fikk målt den opp,” forteller Sverre Heimdal. “Jeg hadde laget flere lyrer før på grunnlag av tegninger. Ved å studere den selv, fikk jeg imidlertid gjort en del nyttige observasjoner som ga grunnlag for noen korrigeringer. De lyrene jeg har bygd er solgt, den siste gikk til Lågdalsmuseeet på Kongsberg. I 1991 fikk kronprinsparet en som gave. Den skulle de henge på hytta i Sikkilsdalen.”

Kopier av middelalderske lyrer blir i dag brukt av utøvere av middelaldermusikk og folkemusikk, som Øyunn Groven Myhren, Åshild Wathne og Tone Hulbækmo. De brukes også av lokale utøvere, som Åsne Bergset fra Numedal og spelemannen Even Traaen, som fremfører Numedalsmusikk.

“Lyden i lyra er særpreget. Første gang svarte det til de forventningene jeg hadde om middelalderske toner med sprø og dunkle låter. Det var nettopp slik jeg forestilte meg at middelalderske strengeinstrumenter må ha lydt,” sier Heimdal.

Kravik var en stor og mektig gård i bygda. På gården finnes det også et stort gildeloft. Kanskje har lyra stemt numedalsbønder til fest og høytid i dette loftet en gang i en fjern fortid.