Fra brønn i tunet til marmorrenset flaskevann (Trykt i Porsgrunnsposten)

Fotos: Porsgrunn kommunes arkiv.

Av Tor Kjetil Gardåsen

Hvilket slitsomt, vått og ufyselig arbeide det må ha vært da Porsgrunn og Hydro i slutten av 1920-årene anla sitt felles vannverk, kan vi vanskelig forestille oss. Men da arbeiderne fikk gummistøvler, gikk arbeidet med liv og lyst, forteller anleggsbestyreren. Byens vannforsyning har en lang historie - fra brønner i gårdsplassen til vann renset i sand og marmor.

Tor Kjetil Gardåsen

Vann gjennom tømmerstokker

Fra gammelt av tok folk i Porsgrunn sitt drikkevann fra brønner. Ikke alle brønnene hadde like godt vann, men noen var likevel bedre enn andre, bl.a. en brønn under Borgeåsen. Et gammelt vannverk var dessuten anlagt fra Pumpedammen på Bjørntvet. Fra denne dammen gikk det en vannledning laget av tømmerstokker som var boret gjennom på langs og skjøtt sammen med metallmuffer. Tømmerledningen munnet ut i en vannpost og et kar der folk kunne hente vann. Også på Vestsiden var det et slikt vannverk med stokkledning fra «Wessels Mølledam», som lå der Klyvedammen i dag ligger.

I slutten av 1860 - årene tok kommunen opp arbeidet med å skaffe byen et vannverk. Dette ble anlagt ved å etablere et inntaksmagasin i Svinholtbekken.

Det var imidlertid anlegget av Eidanger Salpeterfabriker på Herøya i slutten av 1920 - årene som satte fart i arbeidet med å skaffe både Porsgrunn og Herøya ny vannforsyning. Da Hydro begynte å planlegge sine store fabrikker på Herøya i 1927, rettet selskapet en henvendelse til Porsgrunn kommune om å medvirke i å skaffe vann til fabrikkene. Kommunen oppnevnte en vannverkskomite med borgermester Kjølseth, overrettssakfører Møller, doktor Nielsen og stadsingeniør Smith. Senere sluttet ordfører Andersen seg til byggekomitéen.

Stridbare fløtere

Den første tanke var å ta vann fra Kilevannet. Dette skulle føres frem til et magasin på Ånnerødplassen. Planene støtte imidlertid på mange protester, bl.a. fra fløtningen i Kilevannet, som mente de trengte hver vanndråpe som fantes i fløtningstiden. Høye åser bød også på hindringer. Over disse måtte vannet pumpes, noe som ville bli en stor utgift for kommunen i lengden. Stemningen under skjønnet tilkjennega dessuten tydelig at man måtte være forberedt på stridigheter dersom Porsgrunn ville dekke sin vannforsyning herfra. Vi ser nok for oss parter som ikke var helt innstilt på å finne frem til felles omforente løsninger.

Etter hvert rettet kommunen sin oppmerksomhet mot østsiden av byen, mot Mjøvann i Oklungenvassdraget. Her kunne vannet demmes opp 10 meter, og det kunne føres frem en 16 toms vannledning til Porsgrunn med forgrening til Eidanger Salpeterfabriker. Men avstanden var lang, bare til bygrensen var det 13 km.

Likevel ble dette alternativet valgt. Hydro hadde knapp tid, arbeidene på Herøya ble drevet frem i stort tempo, og en kunne ikke drøye for lenge med vannforsyningen.

Søkkvåt høstgraving

Arbeidet startet i slutten av august 1928 og ble forsert frem i løpet av høsten. Forholdene var langt fra ideelle for denne type arbeid. Nedbøren var opptil 3 ganger det normale. Etter høstregnet kom det sterk kulde på snøbar mark. Telen kunne gå ned til 1, 50 meter. «Efterhvert slet vi oss frem gjennom søle og frost,» skriver driftsingeniør O. Rolfsen om dette arbeidet. Forholdene var langt fra lystelige. «Noget udelt behagelig arbeide var det ikke å arbeide i de våte grøfter,» skriver han i sin rapport om dette gravings- og sprengningsarbeidet, som etter hvert trakk ut senhøstes. Spesielt hadde rørleggerne mang en sur jobb når de skulle slå sine skjøter i søle og vann.

Gummistøvler gjorde susen

Det som ifølge driftsingeniøren kom til å endre det hele, var at kommunen fikk kjøpt inn gummistøvler til graverne for en rimelig pris. Etter dette «gikk arbeidet stort sett med liv og lyst,» kunne det fortelles. I løpet av mars måned var grøften ferdig, og i påsken 1929 kunne en koble sammen ledningen fra Mjøvann til Herøya. Dermed var vannforsyningen sikret i tide.

Etter annen verdenskrig økte Porsgrunns vannbehov på nytt. Nå ble det anlagt en tunnel fra Mjøvann. Den ble bygd i 1950 - årene i en lengde på 7 km. Med krigen i friskt minne, ble viktige deler av vannverket, bl.a. som silkamre, lagt bombesikkert i fjell. Den sivile beredskap spilte nå en mer sentral rolle i all samfunnsplanlegging. De gamle ledningene gjennom Bjørkedalen viste seg imidlertid fortsatt å være brukbare og ble gravet opp og lagt fra Valleråsen til byen.

Flaskevann i springen

Nye vannforskrifter i 1995 gjorde at kommunen nok en gang måtte gjøre noe med sitt vannverk. I de følgende årene ble Valleråsen Vannbehandlingsanlegg utbedret for 42 millioner. I dag kan porsgrunnsfolk drikke vann av beste kvalitet som er silt gjennom bl.a. filtre av sand og marmor. Dette vannet er garantert like godt som det som selges på flasker. I dag er det ingen grunn til å kjøpe flaskevann i butikk Porsgrunn.

(Tidligere trykt i Porsgrunnsposten)

Kilder:
O. Rolfsen: Beretning om bygning av Porsgrunn nye vannverk avgitt til Porsgrunns kommunestyre... 1929

H. E. Kjølseth: Porsgrunns vannforsyning. Særlig beretning om vannverkets utvidelse i 1948 - 57. Pgr. 1957.