I enden av sjumilsskogen ligger Trysil. I dag gjøres veien mellom Elverum og Trysil unna på rundt en time før vi kommer til en av Skandinavias største reiselivskommuner og en av de store hyttekommunene i Sør-Norge. I gammel tid var det lasskjørerne med hest og slede som tok seg fram langs veien fra Elverum til skogsbygda ved svenskegrensen. Turen tok den gang flere dager med tunge lass med hest og slede i dypsnøen, og kjørerne hadde faste steder hvor de var innom og hvilte og fikk seg mat.
Trysil er en skogsbygd. De fleste steder har vi følelsen av at vi befinner oss i et uendelig skoghav, et evighetslandskap der tiden nærmest står stille. Kommer vi opp og får utsyn, ser vi ut over et bølgende og vidstrakt skoglende som strekker seg helt til den ytterste blåne utover mot Elverum eller langt inn i Sverige. Her og der stikker det runde fjell opp, stilleflytende elver som Ljøra og Trysilelva ligger som speilblanke bånd, mens myrkjøler danner lysere sletter mot den mørke skogbunnen. Bosetningen ligger i små grender, som flere opprinnelig var finnegrender som ble bosatt på 1600 - tallet av finske innvandrerslekter.
Et karrig utkantområde
Trysils historie er historien om et folk i et utkantområde - en del av kongeriket som sentrale myndigheter langt frem i tiden brød seg lite om. Under krigene på 1600-tallet kom det flokker av svenske soldater og plyndret i Trysil mens de norske menn var ute i krigen. Det var forøvrig på denne tiden, under Hannibalkrigen i 1644, at det lyktes den svenske pastor Buschowius å annektere nabosognene Idre og Särna for den svenske krone. Disse hadde tidligere ligget til Elverum og hatt norsk prest, som riktignok bare besøkte dem 3 ganger i året. Noe mer besøk av svenske prester frabad imidlertid innbyggerne seg - ennå 20 år etter annekteringen nektet de å møte i kirken mer enn de 3 gangene som elevrumspresten hadde besøkt dem. Så skiftet av øvrighet må ha betydd lite for folk i disse grisgrente utkantområdene, skulle vi tro.
Jorda i Trysil er mager, og det krevde sitt å dyrke fram noe å leve av. Barkebrødet måtte ofte tys til for å drøye kornet. Beitene var her som i andre bygder med utmark store, men det å skaffe vinterfôr nok til å fø buskapen inne halve året, satte begrensninger for størrelsen på buskapen. Viltet minket sterkt gjennom 1700-årene og gjorde livsvilkårene vanskeligere, men på samme tid ble skogen lønnsom å utnytte. Trysilbøndene kom i et handelsforhold til trelasthandlere og kunne handle korn mot tømmer - riktignok med et verdiansettelsesforhold på de to varene som vi i våre dager ville oppfatte som urimelig. Den tidens handel mellom tømmerhandler og bonde, hvor de fleste vilkår ble fastsatt av tømmerhandleren, har mange likhetstrekk med den moderne tids handel mellom I-land og U-land. Tømmeret fra Trysil var imidlertid senvokst, malment og sterkt, “med hvilke glade Øjne den imodtages af den stolte Engelskmand,” skriver presten Smith.
Et tobakkelskende folk som alltid lengter hjem
Den som vil komme menneskene og miljøet i Trysil inn på livet i eldre tid, bør ta for seg presten Axel Christian Smiths “Beskrivelse over Trysild Præstegjeld” fra 1784. Her får vi et sjarmerende innblikk i folk og natur i skogsbygda for mer enn 200 år siden. “Qvæg-Avling, Jagt, Fiskerie og Tømmerbrug, skjønner man altsaa maa være de Sysler vi beskjæftige os med til vort Livs Ophold. Det er paa disse Veje vi søge efter det Korn, som vore Agre ikke formaae at skaffe os,” skriver han om det vesentligste grunnlaget for livberging.
Smiths beskrivelse er en både alvorlig og humoristisk skildring av folkelivet her inne i grensebygda. I motsetning til mange øvrighetspersoner som kunne stå befolkningen og deres hverdagslige tenkemåte svært fjernt, har Smith hatt evnen til å leve seg inn i hverdagen til sine sognebarn. Selv om bygda er fattig, berømmer han den sunne levemåte. “Dette Sogn kan vel fortjene Navn af en Sundheds Egn,” skriver han - man er spart for mange sykdommer, man puster i frisk luft og drikker klart kildevann. “Dog leve vi heller ikke i et Paradis,” tilføyer han. Møysommelige og utmattende arbeider som blir lagt på befolkningens skuldrer alt fra 8-10 års alder påfører folk plager. Dessuten er det to andre plager som rir folket, tilføyer han med en humoristisk undertone, “Hjem-Sygen” og “Tobaks-Sygen”. “Trysilderen” er så forelsket i sin kjære tobakksbuss at den følger ham til sengs og står opp med ham om morgenen. Har han ikke denne, er han “ubequem” til sine sysler og “ferdig at græde”. Selv en stor del av kvinnene elsker “denne bitre Plante”. Tryslingenes andre plage er “Hjem-Sygen”. En Trysling lengter alltid hjem hvor han enn er, selv i det nærmeste nabosogn kan han neppe oppholde seg et år uten å lengte hjem. Ellers preges folket av en merkverdig forening av hurtighet og langsomhet. I tale er han langsom, trekker på hvert ord han uttaler “og han er langsom i sin Snak indtil Kjedsommelighed”. Samtidig er han rask. “Liig Pilen flyver han igjennem Skog og Mark”, og er han først kommet i gang, går alt med lettehet og behendighet.
Finnegrendene oppe i åsene
Utenom den norske befolkning har de finske innvandrere satt sitt preg på Trysil, slik som i nabobygdene i sør på norsk og svensk side. Den finske innvandringen foregikk på 1600-tallet, og finnene slo seg ned i grender i skogen langt fra annen bosetning. Deres dyrkingsmåte var en annen enn bygdefolket, som prøvde å få kornet til å vokse i den skrinne grusjorda. Finnene drev svibruk, som gikk ut på at skogen ble hugget ned på et område, tørket en sesong og så satt satt fyr på. I den askeblandete jorda sådde de rug, som ga rike avlinger de første årene, før de måtte finne nye steder å svi av skogen. Finnene trengte god plass til rugbråtene sine, og finnegårdene kom derfor til å ligge langt inne på skogen og oppe i åsene. Navn som Aspberget, Skjærberget, Tørberget og Galåsen forteller om slike finske bosetninger, i tillegg til de rene finske navn som Häppiso, Lokkånårå, Taherandalamp og andre. Bygdefolket så ikke alltid med like blide øyne på finnenes aktiviteter, av og til hører vi om at de ved svibruket sitt startet store skogbranner som det var vanskelig å slokke. Og finnene ble som det annerledes folkeslag de var, sett på med mistro og tillagt mystiske egenskaper, som å være trollkyndige og stå seg godt med andre makter. “Finnerne beskyldes af mange for Trolddom, Hexeri og andre Koklerier,” skriver Smith. På 1700-tallet gir imidlertid presten Smith finnene et godt skussmål, finnene er like så gode og aktverdige som andre folk i sognet, og de er mer velstilte enn andre tryslinger, noe som skyldes deres rugbråter, skriver han.
Den fleksible trysling
Det er de små gårdsbruk som har preget Trysil frem til vår tid, og å skaffe seg et utkomme i det karrige landet har alltid vært en utfordring. Trysildikteren Sven Moren skildrer dette i en knapp og utmeislet form:Ja visst er det stussleg og audt og armt
her langt inni trysilskogen.
Styggkaldt om vintren og lite varmt
om sommaren. Grevet og plogen
rotar i aur og klinkande stein.
Gråkald og sur og syrgjeleg sein
er våren i trysilskogen.
Et liv i arbeid utenom gårdsbruket ble et vanlig livsmønster for mennene i bygda. Dette innebar at gårdsbruket i stor grad ble tatt hånd om av kjerring og unger, på samme måte som langs kysten. “Å drive gard uta kjerring er umulig. Med dårleg kar kan det gå, men itte med dårleg kjerring,” heter det i Trysil.
Mannsidealet ble derved ikke først og fremst knyttet til det å være gårdbruker, men derimot til det å kunne være en fleksibel og bevegelig arbeidskar som hadde oppfinnsomhet når det gjaldt å skape et utkomme. Skogsarbeid vinterstid var det mest nærliggende, og karene lå ofte 2 - 3 uker i koier sammenhengende. Under dette koielivet utviklet karene seg til eminente kokker, skriver Smith, som mener at Trysil kunne oppvise flere “Mands-kokke” enn selveste Paris. I forlengelsen av skogbruket kom fløtinga, et sesongarbeid som mange regnet nærmest som rekreasjon. Andre var omreisende handverkere, noen var militære og andre igjen var handelsfolk.
Med spredte bosetninger ble det en nødvendighet å kunne bevege seg over store avstander. Å gå på ski eller til fots flere mil av gangen var den vanligste fremkomstmåten for tryslingene til langt inn i vårt århundre. På ski regnet de en fart på rundt 10 mil i døgnet på godt føre, og å legge bak seg de 7-8 milene til Elverum var ikke uvanlig, selv for eldre folk. Slik sett er det ikke å undres over at Trysil regner seg som en av landets fremste skibygder, og den første organiserte skiforening så da også dagens lys her.
En stor hyttekommune
Med sin beliggenhet i utkanten av Østlandsområdet hadde Trysil lite hyttebebyggelse til lenge etter siste krig. Det var helst folk som på en eller annen måte hadde tilknytning til bygda som skaffet seg hytte her. Blant kjente hyttefolk i Trysil var forfatteren Oscar Braaten, som hadde sitt sted nord for Innbygda.
Fra 1970-årene og fremover har derimot Trysil ekspandert sterkt som hyttekommune. Med bil og gode veier fikk kommunen plutselig en meget sentral beliggenhet i Skandinavia, og Trysil er i dag sammen med Sälenfjellene på svensk side ett av de nærmeste stedene å dra for en stor del av Skandinavias befolkning dersom de vil på høyfjellet.
Dette og andre fortrinn har Trysil visst å utnytte, og kommunen har vært ubeskjeden nok til å karakterisere sin hytte- og turistsatsing som ett av de mest vellykkede utbyggingsprosjekter innenfor norsk reiseliv de siste 20 årene. Trysilfjellet er blitt Norges største alpine skiområde - en magnet for turistlivet i den tidligere rene skogs- og jordbruksbygda.
I Trysil kom reiselivsutbyggingen i gang på et gunstig tidspunkt, og kommunen spilte en sentral rolle i samarbeid med private. I tillegg til de rene reiselivsinvesteringer er det også trukket frem identitetsskapende faktorer med kulturen og naturen i bygda i sentrum: kjente utøvere innenfor litteratur, billedkunst og musikk, skitradisjonene med sine kjente navn og naturen og skogen med sine friluftsmuligheter.
Hytteutviklingen begynte med at kommunen planla og la til rette for bortfeste av hyttetomter på kommunal grunn og fikk med andre grunneiere. De første områdene som ble bygd ut var Bittermarka og Trysil-Knuts Fjellverden i 1960-årene, hytteområder med en forholdsvis enkel standard.
Gjennom 1970-årene engasjerte Trysilvassdragets Skogeierforening seg i tillegg til kommunens hytteproduksjon gjennom bedriften Trybo. Gjennom samarbeid mellom bl. a. kommune og utmarkslag skjedde det en hyttebygging som nådde et høydepunkt med ca. 350 hytter årlig omkring 1980. Utover i 1980-årene dreiet utviklingen mer i retning av bygging av kommersielle enheter med mulighet for selvhushold. Samtidig ble Trysilfjellet utviklet som alpinområde. I dag er det venteliste på hyttetomter i Trysilfjellet.
I tall ser vi at turister og hytteliv står for betydelige inntekter til bygda. Det store trekkplasteret er Trysilfjellet. Skiområdet har et besøkstall på 650.000 personer årlig og en omsetning, hovedsaklig knyttet til salg av heiskort, på rundt 80 millioner. 75% av gjestedøgnene er knyttet til vinterturisme, og tilbudet er rettet mot familier. Omsetning som har tilknytning til reiselivet er på ca. 400 millioner. Kommunen har ca. 4700 hytter. I næringer utenfor reiselivet som dagligvare, husflid- og gaveartikler, bygg og anlegg m. v. regner en at 30-40% av omsetningen er relatert til turismen. Kommunen selv har rundt 16 millioner i inntekter fra reiselivsnæringen, og ca. 300 årsverk er knyttet til reiselivet.
Fra karrig livberging i eldre tid er kontrastene store til de lukseriøse hyttebygg som en kan se noen av i hytteområdene i bygda. Overgangen fra nøysomt jord- og skogbrukssamfunn til et tjenesteytende rekreasjonssted for storsamfunnet illustreres tydelig. Trysil har store arealer, men samtidig er inngrep i dette landskapet svært synlige, og den karrige sandjorda i kombinasjon med et kjølig klima gjør at ethvert naturinngrep leges svært sent. Å forene turisme med skånsom bruk av landskapet vil derfor være en vesentlig utfordring når det gjelder sikre Trysils kvaliteter som turistkommune i fremtiden.
OVER SJU BLÅNER: Blåne etter blåne ligger et bølgende skoghav som strekker seg helt til horisonten. Trysilfjellet med sine to runde topper hever seg opp over skogbygda.
---
Bilde 2:STILLE VANNSPEIL: Elvene i Trysil flyter rolig. Elvene kunne utnyttes på flere måter i eldre tid. Transport av tømmer ved fløtning var en av de viktigste måtene å bruke elva på. Dessuten ga slåttene langsmed elva godt gras.
Bilde 2b
Folk hadde erfaring med at vårvann som risla over enga langs åene var næringsrikt, det vokste bra med gras etter overvanninga i vårflommen. Utslåtter med gamle løer preger fortsatt landskapet langs elvene i Trysil, som her ved Ljøra lengst øst mot grensen til Sverige.
Bilde 2b
Folk hadde erfaring med at vårvann som risla over enga langs åene var næringsrikt, det vokste bra med gras etter overvanninga i vårflommen. Utslåtter med gamle løer preger fortsatt landskapet langs elvene i Trysil, som her ved Ljøra lengst øst mot grensen til Sverige.
---
Bilde 3:NATURSTI: Blæstmyra natursti i Ljørdalen går gjennom et natur- og kulturlandskap som viser mange karakteristiske sider ved naturen og levemåten i Trysil. Åkrene var ofte utsatt for frost. Derfor ble de lagt et stykke opp fra dalbunnen, hvor det var mindre frostlendt. Utslåtter er det også mange spor etter i skogene, og høyet ble lagt i utløer eller satt i vinterhesjer.
Bilde 5:DER KONGEN SØKTE LY. Da Kongen, kronprinsen og regjeringen måtte flykte etter den tyske invasjonen 9. april 1940, gikk turen til Elverum og videre til Trysil. I skogholtet ved Nybergsund måtte kongen søke beskyttelse for tyske bombefly. I dag står en bauta og byster av kong Haakon og kong Olav i skogholtet.
Bilde 6:TRYSILDIKTER: Dikteren Einar Skjæraasen har fått sitt monument i Innbygda, utført av billedhuggeren Ørnulf Bast. Den tenksomme og vare lyrikeren er en blant mange kjente diktere fra skogbygda.
Bilde 7:ROLIG EVIGHETSLANDSKAP: Landskapet i Trysil er rolig med lange, bølgende linjer, vide skoger og multerike myrkjøler.
---
Bilde 8:
ET MONUMENT I TØMMER. For å kunne utnytte tømmeret langs Ljøravassdraget var det nødvendig å frakte fløtningstømmer fra elva Ljøra over til Trysilelva. For å få til dette ble det omkring 1855 bygd to tømmerspill som fraktet tømmeret over i Flersjøene, Fleråa og videre til Trysilelva. Tømmeret ble trukket opp på to vognbaner ved hjelp av vannkraft og et stort reversibelt overfallshjul. På toppen ble tømmeret slått sammen i bommer og trukket videre gjennom kanalen av to mann. De som betjente fløtningsanlegget må ha hatt kjempekrefter. Mengden med tømmer som de dro tilsvarer to tømmerbillass med henger. I dag er deler av dette særmerkte fløtningsanlegget bygd opp igjen, og en kan studere et mektig teknisk anlegg. Med til anlegget hører også koier, smie, flishøvel m. v.
Bilde 9: LANDETS ELDSTE BYGDETUN: Trysil Bygdetun fra 1901 på Solbakken opp for Innbygda har 21 hus og regnes som det første bygdetun i landet. Blant de 20 bygningene finner vi stuehus fra bygda, bl. a. den alderdommelige Eriksstugua fra Ljørdalen fra 1705 og den dekorerte Målstugua fra Flermoen fra omkring 1800. En svensk dekorasjonsmaler fant veien over grensen og dekorerte stua med ranker, roser, figurscener og bjørndejaktmotiv på ytterdøren. Museet har også tatt vare på et komplett bakerianlegg i Nybergsund med vedfyrte bakerovner. Foto: Johan Brenneng.
Den gamle byggeskikken røper seg i lave tømmerhus i uthus og seterhus.
Bilde 11
ROLIG EVIGHETSLANDSKAP: Landskapet i Trysil er rolig med lange, slake linjer og vide skoger. En ser langt i dette landskapet, og utsynet kan strekke seg over mange blåner når en kommer opp og får utsikt over skoghavet. Grenesfjellene mot Sverige, som vi ser bakerst i bildet, danner en lang rygg i enden av landskapsrommet øst for Ljørdalen.
Foto: Tor K. Gardåsen.
BEHAGELIG FJELLTERRENG: Fjellterrenget i Trysil er lett å ferdes i. Lendet er slakt, mykt og behagelig Fra Bittermarka.
Foto: Tor K. Gardåsen.
Blokkodden villmarksmuseum i Engerdal forteller om gamle tiders husvære og arbeidsliv i skogbygda.
Blokkodden villmarksmuseum i Engerdal forteller om gamle tiders husvære og arbeidsliv i skogbygda.
Bilde 13.
ET LETT FJELLTERRENG: Skituristen kan velge å følge preparerte og oppmerkede løyper eller å lage sine egne spor på godt føre. I fjellet er det et lende som er fremkommelig de fleste steder.
Foto: Tor K. Gardåsen.
Bilde 14.
PÅ TOPPEN: Toppene i Trysil har ingen avskrekkende høyde og er lette å nå for de fleste skiløpere.
Foto: Tor K. Gardåsen.
I SELSKAP MED SNØHAVET. Viddenes snøhav gir mange steder en følelse av evighet. Fra Fulufjellet i Ljørdalen.
Bilde 16.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar