Av Tor Kjetil Gardåsen
Gamle gjenstander er en viktig del av vår kulturhistorie. Den største del av vårt gamle gjenstandsmateriale er i dag i privat eie og derved overlatt den enkelte eiers stell og behandling. Mange som har gamle gjenstander tar vare på disse på en forbilledlig måte og med stor omsorg slik at gjenstandene har all mulighet til å overleve uskadet for fremtiden.
Men dessverre skjer det i dag også behandling av gamle gjenstander som er til stor skade for tingene og som fører til at verdifullt og uerstattelig kulturhistorisk materiale- og derved historiske opplysninger - går tapt. I dette lille heftet vil det drøftes en del sider ved det å eie og ta vare på gamle gjenstander. Særlig vil det bli lagt vekt på oppbevaringssiden, som er den aller viktigste når det gjelder vern av det gamle gjenstandsmaterialet. Inngrep i en gammel gjenstand bør en derimot i de fleste tilfeller avholde seg fra. Ved en forsiktig og omsorgsfull behandling kan en imidlertid gi gjenstandene en sjanse til å overleve uskadet også til dem som skal overta dem etter oss.
Mange er interessert i å eie og ta vare på gamle gjenstander i dag. Gamle ting kan være vakre og godt utformet og en ønsker å omgi seg med dem av den grunn. En kiste, et bord, et skap eller en dreiet eller lagget tregjenstand kan ha en god form - til glede for den som har den rundt seg til daglig. Andre tar være på gjenstander fordi de har tilhørt slekt og familie. For de fleste er gamle gjenstander et bindeledd til fortida som samtidig kan fortelle om stil - og formfølelse, om håndverkstradisjoner og om liv og levemåte i tidligere tid. Ofte er de utført i gode materialer og godt håndverk - i teknikker som i dag kan være bortglemt eller som få kjenner.
For kunsthistorikere, kulturhistorikere og museumsfolk har det eldre gjenstandsmaterialet en spesiell verdi. For dem er det et sentralt historisk kildemateriale som gjennom forskning etter bestemte fremgamgsmåter kan gi viktige opplysninger om den tid og det samfunn gjenstanden ble til i. Gamle fiskeredskaper kan si mye om kystkulturen, og møbler kan gi kunnskap om håndverkstradisjoner og om folks måte å bo og leve på. Gjenstandsmaterialet kan derfor tilføre vår lokalhistorie og kanskje vår rikshistorie ny viten.
For at det gamle gjenstandsmaterialet også for framtida skal være et fullgyldig historisk kildemateriale er det viktig at de opplysningene det bærer i seg ikke går tapt. Dette skjer selvsagt når en gjenstand brennes opp, kastes eller går tapt på annen måte. Men en behøver ikke gå så drastisk til verks for at viktige sider ved gammelt gjenstandsmateriale skal bli borte for alltid. Mye av den - ofte motebetingete - behandling vi gir gamle gjenstander i dag kan være svært uheldig og frarøve gjenstanden viktige opplysninger som de bærer i seg, og som jo egentlig var noe av det vi ønsket å ta vare på. Om en behandling er aldri så velment hjelper det lite om den er feil og dermed ødeleggende. Det er derfor bedre med ubehandlete gjenstander enn feilbehandlete.
De ulike sider ved det gjenstandsmaterialet som fortida har etterlatt seg lar seg heller ikke erstatte dersom de blir borte. Historisk kilemateriale kan ikke gjenskapes, og selv den beste kopi kan ikke erstatte originalen.
Samtidig som det kan gi glede er det således forbundet med et ansvar å eie en gammel gjenstand. I det følgende vil det bli drøftet en del sider ved dette. Det er ikke ment å skulle gi "enkle og lettfattelige råd" for istandsettelse og restaurering av gjenstander. Gjenstandsbehandling kan være et vanskelig felt selv for fagfolk med lang utdannelse og praksis, og det hersker dertil en viss usikkerhet med hensyn til virkningen av mange metoder. Derimot er det viktig å advare mot en del former for behandling som praktiseres i dag og som under alle omstendigheter gir varige og uopprettelige skader på gammelt gjenstandsmateriale. Den aller viktigste form for vern er å forebygge skader, først og fremst ved oppbevaring ved riktig temperatur og luftfuktighet.
TREGJENSTANDER
Et av de mest benyttede materialer i eldere tid var tre. Til de ulike arbeider ble det tatt i bruk treslag med ulike egenskaper.
Tregjenstander ble ofte malt og finere ting gitt dekor, f.eks. i form av blomstermaling, staffering eller ådring.
Det må med en gang understrekes at en av de største farer for gamle malte tregjenstander er vår tids mote med å lute av malingen eller sandblåse gjenstandene. Å sandblåse tregjenstander, som dessverre har fått en viss utbredelse de siste årene, er som regel ensbetydende med en totalødeleggelse av overflaten for alltid. Dette gjelder både malte og umalte overflater. Sandblåsingen angriper overflaten og trenger ned i treverket, som får en ru overflate som ingen gjenstand tidligere noensinne hadde eller var ment å skulle ha. Heller ikke bygningsdeler som f.eks. innvendige paneler og tømmervegger må sandblåses.
På samme måte må fjerning av maling ned til bart treverk ved avluting eller bruk av malingfjerner som regel sterkt frarådes. Også her har vår tids mote med ønske om "trehvite" møbler og innbo virket inn - til stor skade for gamle tregjenstander. Da disse ble til var synet et annet, og vår tids forestilling om at det malte treverket opprinnelig har stått ubehandlet har som regel ingen dekning i virkeligheten. Av de fleste ble ubehandlet treverk sett på som et fattigdomstegn som fantes kun hos dem som ikke hadde råd til å male. Maling og eventuell dekor, hvor enkel og uanselig den enn kan være, er alltid et viktig særkjenne ved en gjenstand som den derfor bør få lov å ha. Avslitt maling på enkelte steder, f.eks. på skapdører og håndtak som vitner om lang tids naturlig bruk, er imidlertid rigtig å bevare som en side ved gjenstandens historie og bør derfor ikke utbedres ved overmaling e.l.
På samme måte som det ikke bør fjernes maling på gamle ting bør en heller ikke male opp gamle gjenstander som har vært umalte eller på egen hånd forsøke å male opp der malingen er slitt eller skadd.
Selv om rosemaling er en populær hobby i dag bør en holde seg til nye gjenstander når noe skal dekoreres og la det gamle være i fred.
Den største konflikten oppstår kanskje der hvor den første dekorative malingen senere er blitt overmalt. Mot slutten av 1800-tallet ble mye av den gamle dekorative malingen overmalt med brun trestrukturmaling i såkalt ådringsteknikk, der hensikten var å imitere finere polerte møbler. Enkelte ønsker i dag å hente frem den opprinnelige malingen uner de sekundære fargelagene. Trestrukturmalingen har i en del år vært noe i miskreditt. I dag ser man på denne mer med kulturhistoriske øyne som et ledd i gjenstandens historie, som kanskje tross alt fortjener å bli stående. Å gi seg til å fjerne det øverste malinglaget kan være et fristende, men samtidig farlig arbeid, der resultatet for den ukyndige som regel er at begge malinglagene ødelegges.
Arbeid med å fjerne maling må som regel kun utføres av en teknisk konservator. Samtidig er det stor mangel på slike og følgelig vanskelig å få utført arbeid. Spørsmålet er igjen om det beste ikke vil være å la gjenstanden i fred, til det kanskje i fremtiden byr seg en bedre mulighet til å få utført arbeidet, dersom det da skulle vise seg å være ønskelig og riktig å gjøre dette.
OPPBEVARING AV TREGJENSTANDER
En av de viktigste forholdsregler for å motvirke skader på treting er å sørge for riktig oppbevaring, særlig med hensyn til luftfuktigheten. Tre bør hverken oppbevares før tørt eller for fuktig, den ideelle luftfuktighet er på ca 50-55% relativ fuktighet. For tørt klima kan resultere i sprekker i trevirket, avskalling av maling eller at finr løsner, for høy fuktighet kan gi muggdannelse og angrep av treborende insekter og råtesopper. Det vanligste skadeinsektet i tregjenstander er larven av stripet borebille som gnager ganger i treverket og røper seg med små runde hull med ca 1 mm diameter på overflaten og ved levende angrep stadig utfall av fint boremel. Angrep av denne art er ofte et tegn på at gjenstanden har stått for fuktig. Som botemiddel kan en forsøke å ta gjenstanden inn i et tørrere klima og se om angrepet da opphører. Dersom det ikke stanser etter en tid, bør en kontakte f.eks. et museum, som kan gi råd om videre forholdsregler.
Kjellere er som regel dårlig egnet for oppbevaring av de fleste materialer, herunder tre, papir, lær metall etc. på grunn av for høy fuktighet. På den annen side kan boligrom som oppvarmes vinterstid bli svært tørre. Merker en tegn til avskalling eller sprekkdannelse på treverk kan det kanskje lønne seg å ta tingene ut av stua i den sesongen en fyrer kraftigst. I uppvarmede rom kan luftfuktigheten lett bli for høy, ettersom inneluften i slike rom lett vil få tilnærmet samme luftfuktighet som luften ute.
Luftfuktighet kan måles ved hjelp av et hårhygrometer som finnes både i billige og dyre utgaver. Et hygrometer må kalibreres for å vise rett fuktighetsgrad, og de billigste typene er heller ikke helt pålitelige, men kan likevel være et hjelpemiddel til å påvise for høy eller for lav fuktighet i et rom, slik at en kan ta forholdsregler. En forsiktig oppvarming av luften kan f.eks. være en måte å senke fuktighetsgraden i et rom på, for å oppnå gunstigst mulig forhold.
Store og /eller brå svingninger i temperatur og luftfuktighet er heller ikke av det gode, bl.a. gå grunn av de spenninger som kan oppstå i materialet i en gjenstand. En bør derfor søke å holde luftfuktighet og temperatur mest mulig stabil der gjenstander oppbevares.
Også lyset kan skade malte gjenstander, bilder, tekstiler m.v., bl.a. ved at farger falmes. Slike ting bør ikke utsettes for direkte sollys, men skjermes best mulig, f.eks. ved at de henges slik at solen ikke får skinne direkte på dem.
JERNGJENSTANDER
For jerngjenstander er korrosjon, rust, forårsaket av høy fuktighet den største faren. Mens den alminnelige behandlingsmåten for jern i vanlig bruk er påsmøring av en rusthindrende maling, må gammelt jern behandles ut fra andre forutsetninger. Behandling av jern er et vanskelig område selv for fagfolk, og det hersker en viss usikkerhet m.h.t. hvilke skadelige virkninger ulike behandlingsmåter kan ha. Påsmøring av rusthindrende maling gir ingen dybdevirkning, og påsmurte midler kan være vanskelig å fjerne senere. Også for jern må det sørges for best mulig oppbevaring, dvs. tørrest mulig, helst i en luftfuktighet på under 50%.
GAMLE FOTOGRAFIER
Et fremragende historisk kildemateriale er også de gamle fotografiene. I mange hjem er det bevart eldre fotografier, som enten er tatt av profesjonelle fotografer eller av amatører. Et gammelt fotografi inneholder som regel alltid ett eller annet av historisk interesse, og bildene spiller i dag en viktig rolle når bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur skal skrives.
:
Svært ofte er fotografenes negativarkiver gått tapt, og de bilder som er bevart rundt i hjemmene vil derfor være de eneste som finnes. På denne bakgrunn er de for uerstattelige originaler å regne.
Sekretariatet for fotoregistrering, Folke Bernadottesvei 21, Postboks 21, Kringsjå, Oslo 8 (Telefon 02-237480) har utgitt et omfattende veiledningshefte om bevaring av eldre fotografier, som kan fås ved henvendelse til sekretariatet.
Fylkesmuseet for Telemark og Grenland vil også kunne gi råd om oppbevaring av eldere fotografier og kan formidle materiell, f.eks. syrefri emballasje for pakking av eldre fotografier.
Fylkesmuseet er og interessert i å få avfotografere gamle bilder i privat eie til sitt arkiv. Eierne vil få bildene returnert straks etter avfotograferingen, eller avfotograferingen kan foretas hjemme hos eieren om ønskelig.
GJENSTANDEN OG DENS HISTORIE
De gamle gjenstandene vi tar vare på er den del av en historisk helhet og ved tokning av dem kan vi slutte oss til mye om den fortiden de har tilhørt.
Men for at gjenstanden skal kunne fortelle oss mest mulig er det viktig at vi har visse opplysninger omkring den. Særlig når en kjøper gamle gjenstander bør flest mulig opplysninger følge med, slik at ikke gjenstandens historie med ett blir klippet over. Opplysningene bør skrives ned, og har en flere ting, kan en enkel registrering i en bok være en god løsning.
Av opplysninger er det viktig å vite hvem som har eiet tingen til ulike tider og i hvilken bygd, by eller distrikt den har hørt hjemme, helst også hvilken gård eller hvilket hus. Dernest er det av betydning å vite hvem som har laget gjenstanden og når den er laget dersom dette er kjent. Opplysninger om hva den har vært brukt til og hvor lenge den har vært i bruk, dens betegnelse, også i dialekt, eventuelt om den senere fikk en annen bruk, bør også med. Det er ikke uten grunn at museene legger stor vekt på å få best mulige opplysninger omkring gjenstander de får inn. Bakgrunnsopplysningene er ofte avgjørende for i hvilken grad en i det hele tatt kan bruke en gjenstand i vitenskapelig forskning og undervisning. Men også for menigmann vil det være av verdi å kjenne gjenstandens historie. En får utvilsomt et nærere forhold til det en kjenner godt, og gleden ved å eie tingen kan bli større. Bakgrunnsopplysningene gjør det lettere å sammenlikne den med andre gjenstander. Sammen med andre kilder som skrevne og trykte beretninger og muntlige tradisjonsstoff blir gjenstandsmaterialet en av del aller viktigste kildene i vår lokalhistorie. Å ta vare på opplysningene er derfor et like viktig kulturvern som å ta vare på selve gjenstanden. Dersom en kjøper eller overtar en gammel gjenstand bør en sørge for å få greie på om det har vært foretatt reparasjoner av gjenstanden og hva disse har bestått i. Opplysninger om dette bør følge gjenstanden sammen med de øvrige opplysninger.
UTFØRSELSFORBUD FOR GJENSTANDER
Det gamle gjenstandsmaterialet er en del av vår nasjonale kulturhistorie, og det er først og fremst innen landets grenser det har sin rettmessige plass og som det sammen med annet kildemateriale kan fortelle historie. Dette er bakgrunn for at Stortinget i lov om kulturminner av 9. juni 1978 har vedtatt utførselsforbud for en rekke kategorier uten hensyn til alder. Kopi av loven kan man få ved henvendelse til museene.
SPØR FØR DU KASTER
Gamle gjenstander som en ikke akkurat finner anvendelse for blir ofte sett på som verdiløse og kastet. For museene kan slike ting som vanligvis ikke har noen "antikvitetsverdi" likevel være av interesse. Museene søker i sitt arbeid å gi et mest mulig fullstendig og dekkende bilde av fortida og ofte er det de små og uanselige tingene som skal til for å gi en utstilling det liv og autentiske preg som gjør at den fenger. Kanskje er det akkurat den tingen som er i ferd med å kastes som er det som skal til. At folk har gitt gamle blikkbokser har f.eks. gjort det mulig for museene å gjenskape gamle butikker. Og et hjem fra århundreskiftet inneholder ikke bare de store møblene, men en rekke småting som gir museumsgjesten den rette følelsen av at "akkurat slik var det".
En god regel er derfor å kontakte museene før man kaster noe - selv det mest utrolige kan finne sin plass i en museumsutstilling.
GODE RÅD OM BEVARING AV TEKSTILER
I mange, mange hjem finnes det verdifulle tekstiler oppbevart i skuffer og skap. Noen er i bruk, andre ligger lagret eller henger fremme til øyenlyst. Enten det gjelder en dåpskjole som har gått i arv i slektsledd eller et vakkert stykke broderi laget i dag, vil vi gjerne at levetiden skal bli så lang som mulig. Evig liv kan vi ikke garantere våre pryd- og nyttegjenstander laget av stoff og garn. De er laget av organisk materiale som uunngåelig brytes ned. Det vi kan oppnå ved riktig stell, er å trekke prosessen i langdrag. Et riktig gammelt stykke tekstil som det er stelt godt med kan være "nyere" enn et yngre som har fått en mer brutal behandling. Pleie og oppbevaring er nøkkelordene.
Vi har besøkt konserveringsatelieret på Kunstindustrimuseet i Oslo og bedt konservator Kari Fostervoll og hennes medhjelpere om noen gode råd.
Vern tekstilene mot lys
Alle tekstiler, enten de er laget av ull, lin eller bomull, må skjermes mot lys. Lyset bryter ned fibrene - falming og bleking er tegn på at prosessen er igang. Det beste er således å oppbevare tekstilene mørkt. Oldemors navneduk i glass og ramme henger vi på en vegg som ikke får direkte sollys, likeledes åklær og tepper.
Syreholdig papp og papir virker også nedbrytende, så skift eventuelt platen navneduken er spent opp på ut med syrefri kartong. En kunsthandler/rammeforretning vil kunne veilede deg.
Hvitevarer
Duker, skjorter og andre plagg eller bruksgjenstander av bomull og lin skal helst pakkes bort liggende uten å være strøket eller rullet og med minst mulig skarpe bretter, som nærmest radbrekker fibrene. Vi pakker dem inn i syrefritt, hvitt papir. Slikt papir brukes av blomsterhandlerne, som kan fortelle deg hvor det er å få tak i. Fine duker skal helst oppbevares på rull. Hvis du må brette dem i lengderetningen, bør brettestedet varieres, slik at det ikke oppstår slitasje på samme sted hver gang du legger dem vekk.
Brede duker kan du rulle på en rundstokk, gjerne med syrefritt papir eller et gammelt laken mellom lagene, og binde rullen sammen med bendelbånd - ikke strikk. I enden av stokken skrur du inn en øyeskrue og henger den så på en kleshenger i et garderobeskap eller kott. Bruk helst kaldrulle når duken skal benyttes.
Hvitevarer som legges bort skal være rene, men må vaskes med omtanke. Vaskemidlet må ikke inneholde blekemidler. Det skal være alkalisk, det vil si at det inneholder såpe. Du kan bruke Sunlight eller eksempelsvis Milo, som ikke inneholder blekemidler. Til gjengjeld er ikke Milo alkalisk, så vaskevannet bør tilsettes såpe. Et greit vaskemiddel får du ved å koke opp Sunlight i vann. Resultatet blir en såpepasta som kan oppbevares på sylteglass. Stå vakt under kokingen så ikke kjøkkenet blir dekket av skum!
Vanlige flekker på hvitt tøy tar ikke konserveringsatelieret høytydelig, men rustflekker bør fjernes med rustfjerningsmiddel. Slike midler tærer på stoffet hvis det blir hengende i, så her gjelder det å skylle og skylle til alle rester er borte. Har du liten tiltro til renheten i det vannet som kommer ut av kranen, kan du samle opp regnvann som hverken inneholder kobber eller kalk.
Tepper og åklær
Gamle, fine åklær oppbevares best innpakket i syrefritt papir på et mørkt sted. Men Kari Fostervoll har flere gode råd å gi når det gjelder de teppene vi henger opp på veggen. Først og fremst gjelder det å feste teppet slik at belastningen som trekker nedover fordeles jevnt langs teppets overkant. Hun anbefaler den opphengingsmåten vi har tegnet på omslagets bakside, med en skråhøvlet bred list øverst, tredd inn i en rommelig løpegang av stoff som er sydd på teppets bakside. Heng ikke teppet på en vegg som er sterkt belyst av sol eller elektrisk lys.
Tepper som henger fremme, trekker støv. Dette kan vi motvirke ved å montere et rent gammelt laken på teppets bakside - bare tråklet fast i løpegangen. Støv som stiger opp langs veggen blir fanget opp av lakenet, som kan vaskes med mellomrom. Selve teppet kan rengjøres med myk børste i tørr snø. Rist teppet mest mulig fritt for snø før du tar det inn igjen - fuktighet virker også nedbrytende. Kari sier blankt nei til støvsuging, selv om du legger gas eller tyll over teppet!
Møllen tærer
Gamle tekstiler av ull er ikke behandlet mot møll. Det beste middel mot møll er renslighet i skap og kott. På tepper som henger oppe kan du sprøyte møllmiddel på lakenet bak på teppet, men ikke på selve teppet. Naftalinkuler (og lukten av dem!) kjenner vi alle til. Aviser som ennå lukter trykksverte, men ikke er så nye at de smitter av, er et godt vernemiddel. Krydderurten Pors og appelsinskall er gamle velbrukte midler. Blandt møllens lekkerbiskener nevner Kari flekker av vaselin, fett og lebestift, som kan livnære horder av møllarver.
Har du fått møll i et plagg, så pakk det inn i gråpapir og stapp det i fryseren. Gi det en sjokkbehandling med hurtiginnfrysning (-2 grader C.) hvoretter temperaturen holdes under - 18 grader C i to uker. Kuren gjentas og skulle ta knekken på selv den tøffeste larven. Utsett ikke tinnknapper eller hekter for så sterk kulde.
Mer om oppbevaring
Tekstiler liker generelt ikke overdreven varme, kulde, tørke eller fuktighet. I dagens hus er det vel helst for varmt og tørt. Luftige, tørre, ubebodde loft og stabbur er gode oppbevaringssteder.
Når vi henger opp klær, som eksempelvis bunadstakker, skal dette gjøres slik at plaggene ikke strekker seg. Stakkene skal ikke henge etter skulderbåndene, men forsynes med fire hemper i linningen. De to hempene som tilsvarer mage og rygg henger vi på kleshengerkroken, mens "sidehempene" festes på hengerens vinger, slik at stakken henger mest mulig utbrettet.
Til slutt sier Kari Fostervoll at vi bør gå over tekstilene våre og fjerne eventuelle nåler eller andre metallgjenstander som kan forårsake rustflekker.
For vår del håper vi at disse praktiske og lett gjennomførbare rådene kan bidra til bedre vern av tekstiler i privat eie.
Mange gamle, nedarvede tekstiler er klenodier, og de av nyere dato skal bli det med tiden.
Gamle gjenstander er en viktig del av vår kulturhistorie. Den største del av vårt gamle gjenstandsmateriale er i dag i privat eie og derved overlatt den enkelte eiers stell og behandling. Mange som har gamle gjenstander tar vare på disse på en forbilledlig måte og med stor omsorg slik at gjenstandene har all mulighet til å overleve uskadet for fremtiden.
Men dessverre skjer det i dag også behandling av gamle gjenstander som er til stor skade for tingene og som fører til at verdifullt og uerstattelig kulturhistorisk materiale- og derved historiske opplysninger - går tapt. I dette lille heftet vil det drøftes en del sider ved det å eie og ta vare på gamle gjenstander. Særlig vil det bli lagt vekt på oppbevaringssiden, som er den aller viktigste når det gjelder vern av det gamle gjenstandsmaterialet. Inngrep i en gammel gjenstand bør en derimot i de fleste tilfeller avholde seg fra. Ved en forsiktig og omsorgsfull behandling kan en imidlertid gi gjenstandene en sjanse til å overleve uskadet også til dem som skal overta dem etter oss.
Mange er interessert i å eie og ta vare på gamle gjenstander i dag. Gamle ting kan være vakre og godt utformet og en ønsker å omgi seg med dem av den grunn. En kiste, et bord, et skap eller en dreiet eller lagget tregjenstand kan ha en god form - til glede for den som har den rundt seg til daglig. Andre tar være på gjenstander fordi de har tilhørt slekt og familie. For de fleste er gamle gjenstander et bindeledd til fortida som samtidig kan fortelle om stil - og formfølelse, om håndverkstradisjoner og om liv og levemåte i tidligere tid. Ofte er de utført i gode materialer og godt håndverk - i teknikker som i dag kan være bortglemt eller som få kjenner.
For kunsthistorikere, kulturhistorikere og museumsfolk har det eldre gjenstandsmaterialet en spesiell verdi. For dem er det et sentralt historisk kildemateriale som gjennom forskning etter bestemte fremgamgsmåter kan gi viktige opplysninger om den tid og det samfunn gjenstanden ble til i. Gamle fiskeredskaper kan si mye om kystkulturen, og møbler kan gi kunnskap om håndverkstradisjoner og om folks måte å bo og leve på. Gjenstandsmaterialet kan derfor tilføre vår lokalhistorie og kanskje vår rikshistorie ny viten.
For at det gamle gjenstandsmaterialet også for framtida skal være et fullgyldig historisk kildemateriale er det viktig at de opplysningene det bærer i seg ikke går tapt. Dette skjer selvsagt når en gjenstand brennes opp, kastes eller går tapt på annen måte. Men en behøver ikke gå så drastisk til verks for at viktige sider ved gammelt gjenstandsmateriale skal bli borte for alltid. Mye av den - ofte motebetingete - behandling vi gir gamle gjenstander i dag kan være svært uheldig og frarøve gjenstanden viktige opplysninger som de bærer i seg, og som jo egentlig var noe av det vi ønsket å ta vare på. Om en behandling er aldri så velment hjelper det lite om den er feil og dermed ødeleggende. Det er derfor bedre med ubehandlete gjenstander enn feilbehandlete.
De ulike sider ved det gjenstandsmaterialet som fortida har etterlatt seg lar seg heller ikke erstatte dersom de blir borte. Historisk kilemateriale kan ikke gjenskapes, og selv den beste kopi kan ikke erstatte originalen.
Samtidig som det kan gi glede er det således forbundet med et ansvar å eie en gammel gjenstand. I det følgende vil det bli drøftet en del sider ved dette. Det er ikke ment å skulle gi "enkle og lettfattelige råd" for istandsettelse og restaurering av gjenstander. Gjenstandsbehandling kan være et vanskelig felt selv for fagfolk med lang utdannelse og praksis, og det hersker dertil en viss usikkerhet med hensyn til virkningen av mange metoder. Derimot er det viktig å advare mot en del former for behandling som praktiseres i dag og som under alle omstendigheter gir varige og uopprettelige skader på gammelt gjenstandsmateriale. Den aller viktigste form for vern er å forebygge skader, først og fremst ved oppbevaring ved riktig temperatur og luftfuktighet.
TREGJENSTANDER
Et av de mest benyttede materialer i eldere tid var tre. Til de ulike arbeider ble det tatt i bruk treslag med ulike egenskaper.
Tregjenstander ble ofte malt og finere ting gitt dekor, f.eks. i form av blomstermaling, staffering eller ådring.
Det må med en gang understrekes at en av de største farer for gamle malte tregjenstander er vår tids mote med å lute av malingen eller sandblåse gjenstandene. Å sandblåse tregjenstander, som dessverre har fått en viss utbredelse de siste årene, er som regel ensbetydende med en totalødeleggelse av overflaten for alltid. Dette gjelder både malte og umalte overflater. Sandblåsingen angriper overflaten og trenger ned i treverket, som får en ru overflate som ingen gjenstand tidligere noensinne hadde eller var ment å skulle ha. Heller ikke bygningsdeler som f.eks. innvendige paneler og tømmervegger må sandblåses.
På samme måte må fjerning av maling ned til bart treverk ved avluting eller bruk av malingfjerner som regel sterkt frarådes. Også her har vår tids mote med ønske om "trehvite" møbler og innbo virket inn - til stor skade for gamle tregjenstander. Da disse ble til var synet et annet, og vår tids forestilling om at det malte treverket opprinnelig har stått ubehandlet har som regel ingen dekning i virkeligheten. Av de fleste ble ubehandlet treverk sett på som et fattigdomstegn som fantes kun hos dem som ikke hadde råd til å male. Maling og eventuell dekor, hvor enkel og uanselig den enn kan være, er alltid et viktig særkjenne ved en gjenstand som den derfor bør få lov å ha. Avslitt maling på enkelte steder, f.eks. på skapdører og håndtak som vitner om lang tids naturlig bruk, er imidlertid rigtig å bevare som en side ved gjenstandens historie og bør derfor ikke utbedres ved overmaling e.l.
På samme måte som det ikke bør fjernes maling på gamle ting bør en heller ikke male opp gamle gjenstander som har vært umalte eller på egen hånd forsøke å male opp der malingen er slitt eller skadd.
Selv om rosemaling er en populær hobby i dag bør en holde seg til nye gjenstander når noe skal dekoreres og la det gamle være i fred.
Den største konflikten oppstår kanskje der hvor den første dekorative malingen senere er blitt overmalt. Mot slutten av 1800-tallet ble mye av den gamle dekorative malingen overmalt med brun trestrukturmaling i såkalt ådringsteknikk, der hensikten var å imitere finere polerte møbler. Enkelte ønsker i dag å hente frem den opprinnelige malingen uner de sekundære fargelagene. Trestrukturmalingen har i en del år vært noe i miskreditt. I dag ser man på denne mer med kulturhistoriske øyne som et ledd i gjenstandens historie, som kanskje tross alt fortjener å bli stående. Å gi seg til å fjerne det øverste malinglaget kan være et fristende, men samtidig farlig arbeid, der resultatet for den ukyndige som regel er at begge malinglagene ødelegges.
Arbeid med å fjerne maling må som regel kun utføres av en teknisk konservator. Samtidig er det stor mangel på slike og følgelig vanskelig å få utført arbeid. Spørsmålet er igjen om det beste ikke vil være å la gjenstanden i fred, til det kanskje i fremtiden byr seg en bedre mulighet til å få utført arbeidet, dersom det da skulle vise seg å være ønskelig og riktig å gjøre dette.
OPPBEVARING AV TREGJENSTANDER
En av de viktigste forholdsregler for å motvirke skader på treting er å sørge for riktig oppbevaring, særlig med hensyn til luftfuktigheten. Tre bør hverken oppbevares før tørt eller for fuktig, den ideelle luftfuktighet er på ca 50-55% relativ fuktighet. For tørt klima kan resultere i sprekker i trevirket, avskalling av maling eller at finr løsner, for høy fuktighet kan gi muggdannelse og angrep av treborende insekter og råtesopper. Det vanligste skadeinsektet i tregjenstander er larven av stripet borebille som gnager ganger i treverket og røper seg med små runde hull med ca 1 mm diameter på overflaten og ved levende angrep stadig utfall av fint boremel. Angrep av denne art er ofte et tegn på at gjenstanden har stått for fuktig. Som botemiddel kan en forsøke å ta gjenstanden inn i et tørrere klima og se om angrepet da opphører. Dersom det ikke stanser etter en tid, bør en kontakte f.eks. et museum, som kan gi råd om videre forholdsregler.
Kjellere er som regel dårlig egnet for oppbevaring av de fleste materialer, herunder tre, papir, lær metall etc. på grunn av for høy fuktighet. På den annen side kan boligrom som oppvarmes vinterstid bli svært tørre. Merker en tegn til avskalling eller sprekkdannelse på treverk kan det kanskje lønne seg å ta tingene ut av stua i den sesongen en fyrer kraftigst. I uppvarmede rom kan luftfuktigheten lett bli for høy, ettersom inneluften i slike rom lett vil få tilnærmet samme luftfuktighet som luften ute.
Luftfuktighet kan måles ved hjelp av et hårhygrometer som finnes både i billige og dyre utgaver. Et hygrometer må kalibreres for å vise rett fuktighetsgrad, og de billigste typene er heller ikke helt pålitelige, men kan likevel være et hjelpemiddel til å påvise for høy eller for lav fuktighet i et rom, slik at en kan ta forholdsregler. En forsiktig oppvarming av luften kan f.eks. være en måte å senke fuktighetsgraden i et rom på, for å oppnå gunstigst mulig forhold.
Store og /eller brå svingninger i temperatur og luftfuktighet er heller ikke av det gode, bl.a. gå grunn av de spenninger som kan oppstå i materialet i en gjenstand. En bør derfor søke å holde luftfuktighet og temperatur mest mulig stabil der gjenstander oppbevares.
Også lyset kan skade malte gjenstander, bilder, tekstiler m.v., bl.a. ved at farger falmes. Slike ting bør ikke utsettes for direkte sollys, men skjermes best mulig, f.eks. ved at de henges slik at solen ikke får skinne direkte på dem.
JERNGJENSTANDER
For jerngjenstander er korrosjon, rust, forårsaket av høy fuktighet den største faren. Mens den alminnelige behandlingsmåten for jern i vanlig bruk er påsmøring av en rusthindrende maling, må gammelt jern behandles ut fra andre forutsetninger. Behandling av jern er et vanskelig område selv for fagfolk, og det hersker en viss usikkerhet m.h.t. hvilke skadelige virkninger ulike behandlingsmåter kan ha. Påsmøring av rusthindrende maling gir ingen dybdevirkning, og påsmurte midler kan være vanskelig å fjerne senere. Også for jern må det sørges for best mulig oppbevaring, dvs. tørrest mulig, helst i en luftfuktighet på under 50%.
GAMLE FOTOGRAFIER
Et fremragende historisk kildemateriale er også de gamle fotografiene. I mange hjem er det bevart eldre fotografier, som enten er tatt av profesjonelle fotografer eller av amatører. Et gammelt fotografi inneholder som regel alltid ett eller annet av historisk interesse, og bildene spiller i dag en viktig rolle når bygdebøker og annen lokalhistorisk litteratur skal skrives.
:
Svært ofte er fotografenes negativarkiver gått tapt, og de bilder som er bevart rundt i hjemmene vil derfor være de eneste som finnes. På denne bakgrunn er de for uerstattelige originaler å regne.
Sekretariatet for fotoregistrering, Folke Bernadottesvei 21, Postboks 21, Kringsjå, Oslo 8 (Telefon 02-237480) har utgitt et omfattende veiledningshefte om bevaring av eldre fotografier, som kan fås ved henvendelse til sekretariatet.
Fylkesmuseet for Telemark og Grenland vil også kunne gi råd om oppbevaring av eldere fotografier og kan formidle materiell, f.eks. syrefri emballasje for pakking av eldre fotografier.
Fylkesmuseet er og interessert i å få avfotografere gamle bilder i privat eie til sitt arkiv. Eierne vil få bildene returnert straks etter avfotograferingen, eller avfotograferingen kan foretas hjemme hos eieren om ønskelig.
GJENSTANDEN OG DENS HISTORIE
De gamle gjenstandene vi tar vare på er den del av en historisk helhet og ved tokning av dem kan vi slutte oss til mye om den fortiden de har tilhørt.
Men for at gjenstanden skal kunne fortelle oss mest mulig er det viktig at vi har visse opplysninger omkring den. Særlig når en kjøper gamle gjenstander bør flest mulig opplysninger følge med, slik at ikke gjenstandens historie med ett blir klippet over. Opplysningene bør skrives ned, og har en flere ting, kan en enkel registrering i en bok være en god løsning.
Av opplysninger er det viktig å vite hvem som har eiet tingen til ulike tider og i hvilken bygd, by eller distrikt den har hørt hjemme, helst også hvilken gård eller hvilket hus. Dernest er det av betydning å vite hvem som har laget gjenstanden og når den er laget dersom dette er kjent. Opplysninger om hva den har vært brukt til og hvor lenge den har vært i bruk, dens betegnelse, også i dialekt, eventuelt om den senere fikk en annen bruk, bør også med. Det er ikke uten grunn at museene legger stor vekt på å få best mulige opplysninger omkring gjenstander de får inn. Bakgrunnsopplysningene er ofte avgjørende for i hvilken grad en i det hele tatt kan bruke en gjenstand i vitenskapelig forskning og undervisning. Men også for menigmann vil det være av verdi å kjenne gjenstandens historie. En får utvilsomt et nærere forhold til det en kjenner godt, og gleden ved å eie tingen kan bli større. Bakgrunnsopplysningene gjør det lettere å sammenlikne den med andre gjenstander. Sammen med andre kilder som skrevne og trykte beretninger og muntlige tradisjonsstoff blir gjenstandsmaterialet en av del aller viktigste kildene i vår lokalhistorie. Å ta vare på opplysningene er derfor et like viktig kulturvern som å ta vare på selve gjenstanden. Dersom en kjøper eller overtar en gammel gjenstand bør en sørge for å få greie på om det har vært foretatt reparasjoner av gjenstanden og hva disse har bestått i. Opplysninger om dette bør følge gjenstanden sammen med de øvrige opplysninger.
UTFØRSELSFORBUD FOR GJENSTANDER
Det gamle gjenstandsmaterialet er en del av vår nasjonale kulturhistorie, og det er først og fremst innen landets grenser det har sin rettmessige plass og som det sammen med annet kildemateriale kan fortelle historie. Dette er bakgrunn for at Stortinget i lov om kulturminner av 9. juni 1978 har vedtatt utførselsforbud for en rekke kategorier uten hensyn til alder. Kopi av loven kan man få ved henvendelse til museene.
SPØR FØR DU KASTER
Gamle gjenstander som en ikke akkurat finner anvendelse for blir ofte sett på som verdiløse og kastet. For museene kan slike ting som vanligvis ikke har noen "antikvitetsverdi" likevel være av interesse. Museene søker i sitt arbeid å gi et mest mulig fullstendig og dekkende bilde av fortida og ofte er det de små og uanselige tingene som skal til for å gi en utstilling det liv og autentiske preg som gjør at den fenger. Kanskje er det akkurat den tingen som er i ferd med å kastes som er det som skal til. At folk har gitt gamle blikkbokser har f.eks. gjort det mulig for museene å gjenskape gamle butikker. Og et hjem fra århundreskiftet inneholder ikke bare de store møblene, men en rekke småting som gir museumsgjesten den rette følelsen av at "akkurat slik var det".
En god regel er derfor å kontakte museene før man kaster noe - selv det mest utrolige kan finne sin plass i en museumsutstilling.
GODE RÅD OM BEVARING AV TEKSTILER
I mange, mange hjem finnes det verdifulle tekstiler oppbevart i skuffer og skap. Noen er i bruk, andre ligger lagret eller henger fremme til øyenlyst. Enten det gjelder en dåpskjole som har gått i arv i slektsledd eller et vakkert stykke broderi laget i dag, vil vi gjerne at levetiden skal bli så lang som mulig. Evig liv kan vi ikke garantere våre pryd- og nyttegjenstander laget av stoff og garn. De er laget av organisk materiale som uunngåelig brytes ned. Det vi kan oppnå ved riktig stell, er å trekke prosessen i langdrag. Et riktig gammelt stykke tekstil som det er stelt godt med kan være "nyere" enn et yngre som har fått en mer brutal behandling. Pleie og oppbevaring er nøkkelordene.
Vi har besøkt konserveringsatelieret på Kunstindustrimuseet i Oslo og bedt konservator Kari Fostervoll og hennes medhjelpere om noen gode råd.
Vern tekstilene mot lys
Alle tekstiler, enten de er laget av ull, lin eller bomull, må skjermes mot lys. Lyset bryter ned fibrene - falming og bleking er tegn på at prosessen er igang. Det beste er således å oppbevare tekstilene mørkt. Oldemors navneduk i glass og ramme henger vi på en vegg som ikke får direkte sollys, likeledes åklær og tepper.
Syreholdig papp og papir virker også nedbrytende, så skift eventuelt platen navneduken er spent opp på ut med syrefri kartong. En kunsthandler/rammeforretning vil kunne veilede deg.
Hvitevarer
Duker, skjorter og andre plagg eller bruksgjenstander av bomull og lin skal helst pakkes bort liggende uten å være strøket eller rullet og med minst mulig skarpe bretter, som nærmest radbrekker fibrene. Vi pakker dem inn i syrefritt, hvitt papir. Slikt papir brukes av blomsterhandlerne, som kan fortelle deg hvor det er å få tak i. Fine duker skal helst oppbevares på rull. Hvis du må brette dem i lengderetningen, bør brettestedet varieres, slik at det ikke oppstår slitasje på samme sted hver gang du legger dem vekk.
Brede duker kan du rulle på en rundstokk, gjerne med syrefritt papir eller et gammelt laken mellom lagene, og binde rullen sammen med bendelbånd - ikke strikk. I enden av stokken skrur du inn en øyeskrue og henger den så på en kleshenger i et garderobeskap eller kott. Bruk helst kaldrulle når duken skal benyttes.
Hvitevarer som legges bort skal være rene, men må vaskes med omtanke. Vaskemidlet må ikke inneholde blekemidler. Det skal være alkalisk, det vil si at det inneholder såpe. Du kan bruke Sunlight eller eksempelsvis Milo, som ikke inneholder blekemidler. Til gjengjeld er ikke Milo alkalisk, så vaskevannet bør tilsettes såpe. Et greit vaskemiddel får du ved å koke opp Sunlight i vann. Resultatet blir en såpepasta som kan oppbevares på sylteglass. Stå vakt under kokingen så ikke kjøkkenet blir dekket av skum!
Vanlige flekker på hvitt tøy tar ikke konserveringsatelieret høytydelig, men rustflekker bør fjernes med rustfjerningsmiddel. Slike midler tærer på stoffet hvis det blir hengende i, så her gjelder det å skylle og skylle til alle rester er borte. Har du liten tiltro til renheten i det vannet som kommer ut av kranen, kan du samle opp regnvann som hverken inneholder kobber eller kalk.
Tepper og åklær
Gamle, fine åklær oppbevares best innpakket i syrefritt papir på et mørkt sted. Men Kari Fostervoll har flere gode råd å gi når det gjelder de teppene vi henger opp på veggen. Først og fremst gjelder det å feste teppet slik at belastningen som trekker nedover fordeles jevnt langs teppets overkant. Hun anbefaler den opphengingsmåten vi har tegnet på omslagets bakside, med en skråhøvlet bred list øverst, tredd inn i en rommelig løpegang av stoff som er sydd på teppets bakside. Heng ikke teppet på en vegg som er sterkt belyst av sol eller elektrisk lys.
Tepper som henger fremme, trekker støv. Dette kan vi motvirke ved å montere et rent gammelt laken på teppets bakside - bare tråklet fast i løpegangen. Støv som stiger opp langs veggen blir fanget opp av lakenet, som kan vaskes med mellomrom. Selve teppet kan rengjøres med myk børste i tørr snø. Rist teppet mest mulig fritt for snø før du tar det inn igjen - fuktighet virker også nedbrytende. Kari sier blankt nei til støvsuging, selv om du legger gas eller tyll over teppet!
Møllen tærer
Gamle tekstiler av ull er ikke behandlet mot møll. Det beste middel mot møll er renslighet i skap og kott. På tepper som henger oppe kan du sprøyte møllmiddel på lakenet bak på teppet, men ikke på selve teppet. Naftalinkuler (og lukten av dem!) kjenner vi alle til. Aviser som ennå lukter trykksverte, men ikke er så nye at de smitter av, er et godt vernemiddel. Krydderurten Pors og appelsinskall er gamle velbrukte midler. Blandt møllens lekkerbiskener nevner Kari flekker av vaselin, fett og lebestift, som kan livnære horder av møllarver.
Har du fått møll i et plagg, så pakk det inn i gråpapir og stapp det i fryseren. Gi det en sjokkbehandling med hurtiginnfrysning (-2 grader C.) hvoretter temperaturen holdes under - 18 grader C i to uker. Kuren gjentas og skulle ta knekken på selv den tøffeste larven. Utsett ikke tinnknapper eller hekter for så sterk kulde.
Mer om oppbevaring
Tekstiler liker generelt ikke overdreven varme, kulde, tørke eller fuktighet. I dagens hus er det vel helst for varmt og tørt. Luftige, tørre, ubebodde loft og stabbur er gode oppbevaringssteder.
Når vi henger opp klær, som eksempelvis bunadstakker, skal dette gjøres slik at plaggene ikke strekker seg. Stakkene skal ikke henge etter skulderbåndene, men forsynes med fire hemper i linningen. De to hempene som tilsvarer mage og rygg henger vi på kleshengerkroken, mens "sidehempene" festes på hengerens vinger, slik at stakken henger mest mulig utbrettet.
Til slutt sier Kari Fostervoll at vi bør gå over tekstilene våre og fjerne eventuelle nåler eller andre metallgjenstander som kan forårsake rustflekker.
For vår del håper vi at disse praktiske og lett gjennomførbare rådene kan bidra til bedre vern av tekstiler i privat eie.
Mange gamle, nedarvede tekstiler er klenodier, og de av nyere dato skal bli det med tiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar